grammatikk

Ommøblering i grammatikken

Standard

Denne artikkelen står i siste nummer av Syn og Segn. 

Språket endrar seg kontinuerleg, men ikkje alle endringar er forenklingar. Korleis oppstår grammatikk, og har somme språk eller dialektar meir grammatikk enn andre?

Eit nesten-sjølvorganiserande system

Det naturlege talespråket ventar ikkje på noko vedtak frå Språkrådet før det endrar seg, og er såleis ein type sjølvorganiserande system. Det tyder likevel ikkje at det ikkje er vi språkbrukarar som styrer språket – det skjer berre på ein indirekte og nokså kaotisk måte. Språket føyer seg etter ei usynleg hand, som igjen blir styrt (umedvitent) av språkbrukarane. Det kom til dømes aldri eit offisielt vedtak i mellomnorsk tid om å legge ned kasusbøying av substantiv eller personbøying av verb. Derimot var det den usynlege handa som sakte og stille plukka vekk litt her, og la til litt der.

Store språkendringar skjer gjerne når samfunnet går gjennom store omveltingar. I merovingartida (550 – 800) oppsto til dømes vikingkulturen medan det urnordiske språket utvikla seg til norrønt. Lange, intrikate ord blei kortare, vokalane fekk ny farge, og HlewagastiR – namnet på han som lagde dei kjente gullhorna i Danmark – blei til Hlégestr (i dag Legjest). Samstundes med desse språkendringane, eller snarare forut for dei, reiste skandinavane stadig meir rundt og snakka med kvarandre, særleg etter at dei utvikla betre skip. Det å ha mykje kontakt med folk som snakkar litt annleis enn det ein sjølv gjer, har vist seg å vere ein katalysator for språkendringar, og ofte forenklingar. Eit anna døme er handelen med hanseatane frå seinmellomalderen, som ifølge språkforskaren Ernst Håkon Jahr ikkje berre førte til at vi fekk mange nye lånord, men som sannsynlegvis også sette fart i forenklinga av bøyingssystemet.

Sosiolingvisten Peter Trudgill er blant dei som har påvist samanhengen mellom dialektkontakt og språkforenkling. Nokre grunnar til at språket blir enklare av kontakt, kan vere umedvitne forsøk på å forenkle språket så den andre lettare skal forstå, eller eit umedvitent ønske om å nærme seg språket til den andre. Også i moderne norsk kan vi sjå korleis dialektkontakt fører til språkendring. I industritettstader som Odda eller Rjukan snakkar dei annleis enn i dei mindre bygdene rundt, med færre arkaiske trekk.

Ny grammatikk frå gamle ord

Når ein del av språksystemet blir enklare hos éin generasjon talarar, blir det gjerne rekna som slurv og slendrian av dei eldre generasjonane. Men den usynlege handa slurvar ikkje, ho ommøblerer språket. For samstundes som vi mistar gammal grammatikk, får vi ny grammatikk. Dette skjer mellom anna gjennom ein langsam og samansett prosess som heiter grammatikalisering, ein term som blei laga av den franske lingvisten Antoine Meillet på byrjinga av 1900-talet. Frå 80- og 90-talet har grammatikalisering vore rekna som eit av dei viktigaste fenomena i språkendring, for det kan nemleg gi oss betre forståing av kvifor vi har grammatikk, ikkje berre korleis vi har fått den.

Eit døme på grammatikalisering er utviklinga av den bestemde artikkelen, som skjedde i norrøn tid. Når vi snakkar om ein spesifikk og bestemd gjenstand, person, eller dyr, må vi bøye substantivet i bestemd form: Der er nabokatten, ikkje Der er nabokatt. Dei som lærer seg norsk må bruke ein del tid på dette, særleg dei som ikkje har obligatorisk markering av bestemming i morsmålet, til dømes russisktalande. Om ein viking hadde reist fram til vår tid, hadde ho kanskje klødd seg i hovudet over dette kravet om å legge til endinga –en (eller -a, -et) når det er snakk om noko bestemt – for det kravet fanst nemleg ikkje i tidleg norrønt.

Måten den bestemde artikkelen oppsto på, var at det eldre demonstrativet (også kalla påpeikande pronomen) inn, som var plassert bak substantivet, glei saman med substantivet fordi det mista tyngd: hundr inn (’hund den’) blei til hunden. Den opphavlege tydinga til inn liknar på tydinga til det moderne demonstrativet den, som vi bruker når vi vil peike ut noko eller nokon: Sjå på den hunden! Når ordet inn blei til endinga -en, mista det også evna til å kunne stå for seg sjølv – det må lene seg på eit substantiv. Dessutan mista det den peikande funksjonen, og blei redusert til ein bestemmingsmarkør; hunden tyder ikkje det same som hundr inn, eller den hunden. Slik innhaldsredusering er typisk for grammatikalisering – ord blir til grammatikk. Vi har som nemnt mista ein del grammatikk sidan tidleg norrøn tid, men denne bestemde artikkelen er altså eit døme på grammatikk som vi har, som dei i tidleg norrøn tid ikkje hadde.

Utvikling av funksjonsord frå innhaldsord er også grammatikalisering. Eit døme er preposisjonen hos (Eg er hos Ola), som kjem av det norrøne ordet hús, likt det moderne substantivet hus, berre uttalt med ein o-lyd i staden for u. Denne o-lyden ser vi spor av i hos, men der har han også blitt forkorta. Korleis fekk vi ein preposisjon av ordet hús? Det skjedde gjennom at det gradvis mista den konkrete tydinga si i bestemde bruksmåtar, mellom anna ved at det blei ny-analysert: Ein som er i huset til Ola, er hos Ola. Når hús har vore brukt i slike samanhengar, har dei blitt omtolka frå å tyde ein bygning ein bur i, til å tyde nærleik til den som eig huset.

Sjølv om eit ord utviklar seg til å få meir grammatisk funksjon, tyder ikkje det at det ikkje samstundes kan brukast med den gamle, meir konkrete tydinga. Etter kvart som ord utviklar grammatisk tyding i éin kontekst, og held på den gamle i ein annan, kan dei to bruksmåtane gjere at orda også får to ulike former: hus og hos. Ein annan viktig skilnad er at berre substantivet blir bøygd, medan hos har mista denne evna. Huset til Ola er eit bestemt hus, og får endinga -et. Men du kan ikkje seie at du er hoset Ola. ­

Det er ganske vanleg at preposisjonar er etymologiske etterkommarar av innhaldsord med meir handfast tyding. Preposisjonen mot (Eg går mot dykk) kjem av det same ordet som substantivet møte. Det er ikkje vanskeleg å sjå korleis dei to heng saman: Går du nokon i møte, går du mot dei. Andre døme er til, som antakeleg kjem frå eit substantiv som tydde ’mål’, og bak, som opphavleg tydde ’rygg’ – jamfør det engelske back.

Liknande utviklingar som dei eg har skissert her, kan ein finne i mange språk frå ulike språkfamiliar. Det er eit velkjend fenomen at bestemde artiklar ofte utviklar seg frå av demonstrativ: Det har skjedd i skandinavisk, engelsk, baskisk, ungarsk, rumensk, bantuspråk, og i mange fleire. Og den franskkyndige lesaren drog kanskje kjensel på samanhengen mellom hos og hus – for den tilsvarande franske preposisjonen chez er nemleg ein etterkommar av det latinske casa. Ifølge World Lexicon of Grammaticalization har den same utviklinga også skjedd i dei meir eksotiske språka akadisk, kagaba og haitisk kreol.

Nettopp det at grammatikk ofte har liknande historisk bakgrunn i språk utan slektskap til kvarandre, gjer grammatikalisering interessant. Ved å sjå på slike parallellar kan vi kome nærare ei forståing av kvifor grammatikken er organisert som den er, til dømes kvifor vi bøyer ord i bestemming eller kasus. Når ord blir grammatikalisert og omgjort til grammatiske uttrykk, skjer det mellom anna fordi vi tolkar inn ny og meir abstrakt tyding i det vi høyrer. På sett og vis er det ei eller fleire mistydingar kombinert med ”slurv” som er årsaka til at hús blei til hos, eller at hundr inn blei til hunden. Resultatet av desse meir eller mindre umedvitne nytolkingane er funksjonell og praktisk grammatikk, men vi fekk ikkje denne grammatikken fordi den var naudsynt.

Blir språk meir grammatiske?

Det er i grunnen ikkje så mange grammatiske kategoriar som er naudsynte i seg sjølve – elles hadde alle språk vore like. På nokre område er dei fleste språka i verda like: Alle har til dømes nektingsuttrykk, og alle har peikeord og spørjeord. Alle språk treng dessutan ein måte å organisere informasjonen i setningar på, og ein måte å lage nye setningar med eit heilt nytt innhald, som mottakaren likevel kan forstå. Dei grammatiske uttrykka som ikkje er heilt universelle, men likevel vanlege, blir gjerne kjenneteikna ved at dei er praktiske eller funksjonelle. Bøyingsendingar er til dømes praktiske fordi dei inneheld generell informasjon pakka ned i korte uttrykk. På norsk kan det vesle segmentet -te tyde ’preteritum’ i kokte, følte, visste¸ osb., og det er ein effektiv måte å uttrykke at ei hending har skjedd i fortid på. Endinga -te har også oppstått gjennom grammatikalisering, og kjem mest sannsynleg frå det urgermanske verbet *dōn, som tydde ’gjere’ (som det tyske tun). Før vi fekk preteritumsendingar, måtte ein altså uttrykke fortid på ein litt meir omstendeleg måte – utan at det gjorde så mykje. Mange språk greier seg utmerka godt utan tidsbøying av verb, til dømes vietnamesisk eller mandarin, på same måte som vi greier oss utmerka godt utan å personbøye verb, slik dei gjer i tysk (ich lese, du liest).

Om mykje av grammatikken kjem frå konkrete innhaldsord berre ein sporar røtene langt nok tilbake i tid – tyder det at alle språk går i retning av å få meir bøying, og at somme språk har meir utvikla grammatikk enn andre? Det enkle svaret på det er nei. For det første kan ikkje all grammatikk sporast tilbake til innhaldsord, og det finst også andre endringsprosessar enn grammatikalisering som skaper grammatikk. For det andre blir grammatikk uttrykt på fleire måtar enn bøying, og berre ved å samanlikne norrønt og moderne norsk ser vi at grammatikk kan vere alt frå kasusbøying til preposisjonar og ordstilling. Som tidlegare nemnt gjer den usynlege handa ei ommøblering når språk endrar seg. Det er ikkje eit lagnadsstyrt behov for grammatikk som styrer dette, men komplekse  endringsmekanismar som er vanskelege å få oversikt over.

Jamvel om språk ikkje blir meir eller mindre grammatiske, eller meir eller mindre sofistikerte, så kan språk ha meir eller mindre komplekse bøyingssystem. For den som lærer seg tysk, er det uunngåeleg å legge merke til at verb- og pronomenbøyinga glatt overgår det norske systemet. Det same gjeld islandsk, som til dømes har 14 ulike former av adjektivet rik, medan norsk berre har tre. Denne ulikskapen botnar i at vi har fått eit enklare system, som igjen truleg blei katalysert av den tidlegare nemnde kontakta med hanseatane i seinmellomalderen.

Forenkling kan altså skje gjennom kontakt, men for at vi skal kunne snakke om ei ommøblering av grammatikken, held det ikkje å berre sjå på desse endringane. Peter Trudgill har poengtert at forenkling berre utgjer ein liten del av biletet, og at vi også må sjå på korleis såkalla kompleksifisering (mellom anna ved grammatikalisering) skjer. Ikkje uventa trekker han fram det motsette av kontakt, nemleg isolasjon.

Omgrepet isolasjon i denne samanhengen må lesast med varsemd. Det er ikkje snakk om totalt isolerte språksamfunn av den typen vi finn i ”Gufseplassen” i Donald Duck-historia Eggemysteriet. Relativt isolerte språksamfunn kan vere dialektområde som tradisjonelt har hatt lite kontakt med andre – og slike blir det stadig færre av. I slike språksamfunn er det ein tendens til at språket over tid blir meir komplekst i tillegg til at det ikkje blir forenkla, og dermed syner både nye og arkaiske trekk. Eit døme på dette er språket älvdalsk som blir tala i Älvdalen i Sverige. Til skilnad frå svensk har det tatt vare på fleire norrøne trekk, som personbøying av verb (ig båkå ‘eg bakar’, men bakum ‘vi bakar’) og kasusbøying (substantivet kaller ‘karer’ har til dømes også formene kalla og kallum), men i tillegg har det fått nye og kompliserande trekk. Forskaren Piotr Garbacz har peikt på fleire slike nye trekk i syntaksen, til dømes uttrykking av subjektet to gonger i same setning. Det er sjølvsagt ikkje fullstendig føreseieleg at språksystem blir enklare gjennom kontakt, eller at dei blir meir komplekse gjennom isolasjon. Nokre typar av kontakt kan føre til kompleksifisering, og dessutan kan språk i kontakt låne komplekse grammatiske uttrykk frå kvarandre.

Grammatikk er ikkje berre openbert nyttige endingar og konstruksjonar. Nokre av dei grammatiske kategoriane våre er tilmed så ”unyttige” at vi knapt kan seie kvifor vi har dei – grammatisk kjønn er eit døme på det. Det at det heiter ein stein, men eit fjell, er ikkje lett å forklare. Vi menneske er gode til å hugse, og gode til å oppdage mønster, også der det tidlegare ikkje var noko mønster. Slik kan vi – oftast umedvitent – oppfatte tilfeldig ulike endingar som uttrykk for bestemde kategoriar. Dermed kan språket bli rikt på bøying som kan vere nyttig, men som ikkje er strengt nødvendig frå eit informasjonsperspektiv.

Forenkling og forvansking av språket skjer på grunn av prosessar som vi språkbrukarar styrer indirekte, men som vi ikkje har fullstendig kontroll eller oversikt over. Meir eller mindre nyttig grammatikk oppstår som eit resultat av desse komplekse endringane, men vi kan ikkje sjå på dette resultatet som årsaka til den same endringa – då har vi ei forklaring som bit seg sjølv i halen. I den store samanhengen er ikkje det naturlege språksystemet på veg korkje mot etter bort frå eit ”ideelt stadium”, for det er ingen som har makt til å styre det.

3628f5a3-9110-4c01-bcfc-9b4ca9c00bd5-2060x1340

Minna Sundberg

Reklame

Snakke, fort og sakte

Standard

Har du noen gang tenkt på over at visse ord i en setning er mer framtredende enn andre? Eller at noen ord kommer automatisk til oss når vi prater, mens andre bare er på tunga? Dette innlegget handler om den språklige parallellen til Daniel Kahnemans system 1 (tenke fort) og 2 (tenke sakte), med historien til preposisjonen mot som eksempel.

Den skandinaviske preposisjonen mot har ingen nære slektninger i engelsk eller tysk, bare motstykkene (hehe) against og gegen. Det er fordi mot utvikla seg relativt seint, altså etter at den nordgermanske greina skilte lag fra de andre. Mot har blitt til gjennom grammatikalisering av substantivet møte (mót i norrønt), som altså betyr ’sammenkomst’. For å uttrykke at noen eller noe hadde retning mot hverandre, kan man si at de er i møte (í mót, á móti). Når slike uttrykk blir brukt mye over lengre tid, fungerer de mer som stivna formler enn noe taleren aktivt setter sammen hver gang de brukes. All tale kan sies å være automatisk, men valget av grammatiske uttrykk er på et vis mer automatisk enn valget av innholdsord.

Jo mer automatisk et uttrykk kan hentes fram når vi snakker, jo mindre tenker vi over funksjonen til uttrykket. Skal du fortelle noen at du har vært (og ikke skal til) i New York, trenger du ikke å tenke så veldig hardt for å velge fortidsforma har vært. Om du derimot skal formidle til en eksamensvakt eller en date at du må på do, så tipper jeg du tenker bittelitt mer over ordvalget (pisse, tisse, gå på toalettet, pudre nesen? Jf. denne uhøytidelige studien). De forskjellige byggeklossene i språket kan altså være mer eller mindre automatiserte – noen er så tilgjengelige at du knapt må strekke deg etter dem, mens andre ligger litt mer skjult.

Om vi sammenlikner med tenkesystemene som er framstilt av Daniel Kahneman i Thinking, fast and slow, så kan valg av grammatiske uttrykk være parallelt med system 1 (rask og automatisk tenking), og valget av mange innholdsord være parallelt med system 2 (langsom og bevisst tenking). All språkbruk er egentlig en del av system 1, så jeg trekker bare dette fram som paralleller. Husk også at Kahneman-modellen og framstillinga i dette blogginnlegget er overforenkla og skjematisk. Det er gradvise overganger både mellom tenkesystemene og mellom ordvalgsystemene, og valget av mange innholdsord som gå eller fint! osv. skjer også svært raskt og automatisk. Men det er forskjell på hvor lett slike vanlige innholdsord og grammatiske ord lar seg framheve i en setning. Gå kan få trykk i følgende setning, men det kan ikke infinitivsmarkøren å: Jeg skal begynne å gå til jobben. Alle kan dessuten forklare lett hva gå er og hvorfor det står der, men det er ikke like lett for alle å forklare hva å er der for. Slik er det også i stor grad med substantivet møte og preposisjonen mot. 

Hyppig bruk av í mót førte etter hvert til at språkbrukerne mista følelsen av at mót (i denne konteksten) var det samme ordet som substantivet mót (altså ‘møte’). Det fikk dermed status som preposisjon, skilte lag fra substantivklassen, og tok veien inn i system 1. Dette er et eksempel på grammatikalisering, som er kjent fra denne bloggen fra før.

Det tar lang tid før ord og uttrykk blir en del av det automatiske ordforrådet og går fra system 2 til system 1. Overganger fra system 2 til 1 i Kahnemans tenkesystem kan derimot skje raskere. For eksempel kan det å kjøre bil eller strikke være ekstremt krevende når man er nybegynner, mens det skjer helt automatisk når man har gjort det en stund. Slik er det med språk også – repetisjon gir automatikk. Det rare og morsomme er at det er den repeterende skravlinga til formødrene og forfedrene våre som har gitt oss automatiserte uttrykk. Slik er det dessverre ikke med bilkjøring eller strikking.

automatic_thinking

Fra outlooksw.co.uk

Har noen språk mer konkret uttrykksmåte enn andre?

Standard

I Det grammatiske sluket skreiv jeg om åssen grammatikk blir til ved at konkrete innholdsord som substantiv og verb avbleikes og får mer abstrakt betydning. Men dersom grammatikk oppstår på denne måten, fins det da noen språk som ikke har «kommet like langt» som norsk eller engelsk, altså som ikke har like velutvikla grammatikk, men uttrykker ting mer konkret?

I gamle dager kunne man finne lingvister som mente det, også her i Norge. Dette ser vi blant annet i boka Språket og menneskene fra 1948 av den store og innflytelsesrike lingvisten Alf Sommerfelt, som mente at det var en relativ sammenheng mellom ulike kulturtyper og språktyper. Han skriver:

Sammenligner vi nå språktypen med det kulturtrinn der er herskende hos det folk som taler språket, vil vi som hovedregel finne ut at lavtstående kultur svarer etter våre begreper språk med forunderlig konkret uttrykkssett, mens de moderne européiske språk har utviklet språktyper hvor de konkrete og abstrakte forestillinger er ganske annerledes atskilt.

Sommerfelt snakker hovedsakelig om kulturer og ikke raser, og han påpeker at han ikke mener det ikke er noen nøyaktig overensstemmelse. Likevel mente han altså, som mange lingvister på den tida, at noen språk ikke hadde like velutvikla grammatiske uttrykksmåter som de europeiske språka. Jeg påstår ikke at jeg garantert hadde vært noe hederlig unntak fra dette tankesettet om jeg hadde vært språkviter på den tida. Det er selvfølgelig lett å argumentere mot gammal og utdatert forskning når så mange vitenskapsfolk har gjort en uhorvelig mengde forskning i mellomtida. Poenget med dette innlegget er å vise hvorfor vi ikke lenger tenker som Sommerfelt og andre gjorde, sjøl om vi sier at grammatikk oppstår fra konkrete uttrykk.

Som støtte for påstandene sine om sammenhengen mellom «lavkultur» og konkret uttrykksmåte nevner Sommerfelt blant annet bøyingsklassemarkører («klassifiserende prefikser») som brukes på substantiv i bantuspråk. Substantiva i subiya deles inn i klasser som f.eks. personer (ba-) og objekter (tsji-), og hver klasse har sitt prefiks. Adjektiv som står til substantivet, får også et slikt prefiks som samsvarer med substantivklassen. Dette likner grammatisk kjønn i indo-europeiske språk, men Sommerfelt mener at vi har kommet lenger i utviklinga her, fordi grammatisk kjønn ikke lenger er så konkret som det en gang har vært – intetkjønn i norsk er f.eks. mer abstrakt enn personklassen i et subiya. Problemet her er at sjøl om det fins like utviklingstendenser i ulike språk, og det ene har «gått videre» i grammatikaliseringa av en bestemt kategori enn det andre, så har de starta på ulike tidspunkt. Derfor kan ikke forskjellen tas til inntekt for at det er noen sammenheng mellom uttrykksmåte og tenkemåte. Jeg kan dessverre ikke mye om subiya, men jeg kan garantere at det har andre grammatiske trekk og kategorier hvor utviklinga «har gått lenger» enn i indo-europeiske språk. Grammatikalisering er nemlig noe som skjer hele tida, og det igangsettes hele tida.

En annen grunn til at det kan oppstå misforståelser om fjernere språk, er at forskeren har en annen oppfatning av det grammatiske uttrykket enn det språkbrukerne har. En forsker vil ofte vite etymologien til funksjonsordet eller affiksene hen studerer, og dersom hen fortsatt tenker seg at den gamle betydninga sitter igjen, så ser uttrykket mer primitivt ut: Jeg bor hos mamma kan vrangvillig tolkes som Jeg bor hus mamma (for preposisjonen hos kommer nemlig av substantivet hus), og det ser jo litt fattigslig og konkret ut.

Sommerfelt skriver at de såkalt lavkulturelle språka etter våre begreper er «umåtelig innviklede», og at «visse indianerspråk må opplyse om tingene er sittende, stående, liggende, osv.». Man blir nok ekstra oppmerksom på slikt når man studerer et språk som ikke et ens eget, for det ser ut til at Sommerfelt at sett bort fra at dette også gjelder for norsk. Når vi snakker om hvor ting befinner seg, bruker vi svært ofte verba sitte, ligge og stå: Melka står i kjøleskapet, boka ligger på bordet, osv. Og tendensen til å bruke sitte gjelder også i stor grad når vi skal uttrykke pågående handlinger: Jeg satt og skreiv et brev da det banka på (i stedet for bare Jeg skreiv da det banka på).

Det som virker omstendelig, konkret og unødvendig for oss, kan være en del av den automatiserte grammatikken i andre språk. Hvorfor «må» vi uttrykke om noe er entall eller flertall, bestemt eller ubestemt, og attpåtil både på adjektiv og substantiv? Vel, det er en del av grammatikken vår, og det er ikke mer nødvendig av andre grunner enn at det har blitt sånn. Det går jo greit likevel, da. Like greit som å si at melka står i kjøleskapet i stedet for å si at melka er i kjøleskapet.

Grammatikken er på ingen måte ikke mer velutvikla i vår del av verden, og vi kan også uttrykke oss «forunderlig konkret».

languages

Fra lausti.com

Jakten på den egentlige da-og-når-regelen

Standard

Av Pål Kristian Eriksen eriksen

 

 

Brudd på da-og-når-regelen er en evig kilde til fortvilelse og magesår hos norsklærere og språkpurister. For som vi lærte på skolen, er følgende setning språklig finfin:

 Da jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Følgende setning, derimot, får mennesker fra møblerte hjem til å rase og fråde, og rødpenner til å eksplodere i ei sky av sint blekk:

Når jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Og om man ikke raser og eksploderer, så påpeker man i alle fall den logiske bristen: “Når du var barn? Så du har vært barn flere ganger, du? Husker du ikke at det heter den gang da, hver gang når?”

Så hvorfor kan folk aldri lære, når regelen er så enkel og grei som den er? Men kanskje det ikke er sånn at bruken av da og når kan defineres etter denne gamle skoleregla – kanskje det finnes en helt annen da-og-når-regel? Det er hypotesen jeg skal følge opp i dette innlegget, og jeg skal se nærmere på hvordan vi faktisk bruker da og når.

Men hold an, sier du kanskje nå – en helt annen regel? Hvor skulle den komme fra? Er dette noe norsklærerlauget har holdt skjult for allmennheten i alle år? Men som språkforskere påpeker: Det som er grammatisk korrekt, er ikke nødvendigvis det du lærer deg på skolen, men derimot det du har oppe i hjernen. La oss ta et eksempel som er urelatert til da-og-når. I de følgende to setningene vil du som norsktalende fort se at (a) er riktig og (b) er feil[1]:

(a)       Norge vinner ikke kampen i kveld.

(b)       * Norge ikke vinner kampen i kveld.

Det samme gjelder de følgende to setningene:

(a)       Hvis Norge ikke vinner kampen i kveld, dør jeg.

(b)       * Hvis Norge vinner ikke kampen i kveld, dør jeg.

Legg merke til at i det første eksempelet, så må “vinner” komme foran “ikke”, men i hvis-setninga i det andre eksempelet er det omvendt, “ikke” må komme foran “vinner”. Og dette er noe som norsklæreren din antakeligvis aldri lærte deg, hun/han tok det sannsynligvis aldri opp i undervisninga, og du måtte aldri pugge noen huskeregle om dette fenomenet.. Allikevel kan du det. Dette er en mental grammatisk regel, som du og alle andre med norsk morsmål har oppe i hjernen. Og jeg vil nå se om vi kan finne en liknende regel for bruken av da og når[2].

For det første ser vi at språkbrukerne tross alt holder den siste halvparten av skoleregla hellig. Hvis noe hendte flere ganger, og man skal snakke om det som skjedde hver av disse gangene, så bruker folk når, og ikke da. Hvis du skal fortelle om noe som pleide å skje under julefeiringene du hadde som barn, og skal si setninga nedenfor, så ender du opp med å si når uansett, samme hvor lite du måtte bry deg om norsklærernes regler:

(a)       Når vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

(b)       * Da vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

Legg også merke til at tidsadverbialet i jula ender opp med å få ulike tolkninger her. I (a) kan den bety hver jul du hadde når du var liten, men i (b) må den bety jula i fjor, om setninga skal kunne høres naturlig ut.

I tillegg er det ingen som vil finne på å bruke da om en hendelse i framtida:

 (a)       Når jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

 (b)       * Da jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

Om du som leser dette er 99 år gammel, og fyller 100 på lørdag, da kan du nok si (b), men dette er et spesialtilfelle som vi skal komme tilbake til. Gratulerer, forresten. Vi andre, som ennå er mange tiår unna å få telegram fra kongen, ender opp med å si (a) uansett, ellers høres det bare rart ut (eller det høres ut som om vi tar det for gitt at vi skal bli 100, og det skal vi feire her & nå – men vi kommer tilbake til dette seinere).

Så folk flest har tydeligvis en regel som vi kan formulere som hver gang når. Og gitt at den gang da signaliserer at da har med fortida å gjøre, så har de tydeligvis fått med seg dette også. Betyr det at alle slurv- og slendrianspråkbrukere sov seg gjennom litt av da-og-når-regelen, og bare fikk med seg ca. halvparten av den? Lite sannsynlig. Snarere peker det på det vi lurte på ovenfor: At det finnes en regel her, men den er ikke helt den samme som den du lærte av Lektor Rødpenne.

Det kritiske punktet er når vi skal snakke om enkelthendelser i fortid. I de fleste tilfellene da vil alle nordmenn, når de er ærlige mot seg sjøl, kunne bruke både da og når, til tross for den gang da-påbudet. Joda, gå tilbake til utgangseksempelet i dette innlegget, og kikk inn i dypet av din sjel. Samme hvor tro du er mot Per Egil Hegge og alt det han står for – kunne du ikke funnet på å si “Når jeg var barn…”? Ja, du må gjerne protestere, men det er i alle fall her folk pleier å synde mot det de lærte på skolen.

Men – det finnes et par tilfeller hvor da fortsatt er enerådende, litt som små Asterix-landsbyer i et land hvor når ellers har trengt seg inn overalt. Disse tilfellene blir ikke omtalt av den klassiske da-og-når-regelen, og det er dem vi skal se nærmere på, for å definere en mer korrekt regel. Sammenlign følgende to setninger:

(a)       Jeg satt og så på TV, da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

(b)       Jeg satt og så på TV, når jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

Om du skal fortelle en historie hvor skriket fra naboleiligheten kommer som en overraskende nyhet, noe som tilhøreren ikke var klar over skulle komme når du starter pent og pyntelig opp med “Jeg satt og så på TV…” – legg merke til at du da må bruke da for at setninga skal funke. Legg merke til det å bruke når i en sånn kontekst butter i mot, på samme måte som “Hvis Norge vinner ikke i kveld…”.

Allikevel er jo ikke (b) en ugrammatisk setning (til tross for hva Hegge måtte mene om den), men den krever en annen kontekst. Se for deg at kriminalbetjentene Helmer og Sigurdsson kommer for å avhøre deg om hva du gjorde i det du hørte skriking fra naboleiligheten – da ville (b) fort kunne funke bedre.

Forskjellen mellom bruken av (a) og (b) her går på det som i lingvistikken kalles for informasjonsstruktur. Dette er kort og litt grovt fortalt hvordan vi organiserer setningene inn i hva som er kjent informasjon for tilhøreren, og hva slags ny informasjon vi kommer med. Når vi forteller en spennende historie som begynner med fred og ro og ingen fare foran TV-en, og plutselig forteller at det lød et skrik, da er både første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) og andre del (“da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten”) ny informasjon. Når kriminalpolitiet avhører oss om hva vi gjorde når vi hørte skriket, da er derimot bare første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) ny informasjon – at du hørte et skrik veit politiet fra før av.

En tredje logisk mulighet er at hovedsetninga inneholder kjent informasjon, mens leddsetninga (eller bisetninga, om du er av den gamle skolen) er ny informasjon. Eksempelet vi ga ovenfor er ikke så godt å bruke her, men tenk deg at du spør en gammel sjøulk om når han fikk det arret han har på kinnet. Da kan han fint kunne bruke når i svaret sitt:

Det fikk jeg når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet.

Her er “Det fikk jeg” kjent informasjon, mens “når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet” er ny informasjon.

Som sagt, Hegge vil insistere på at det heter da både i sjøulkkonteksten og i kriminalpolitikonteksten – men folk ville fort brukt når der allikevel (eller da – begge deler går). I den spennende-historie-konteksten, derimot, hvor både hovedsetning og etterfølgende leddsetning er ny informasjon, da vil da være kongen på haugen uansett! Prøv sjøl å sjekke intuisjonene dine om følgende setninger, hvor begge deler er ny informasjon:

Indiana Jones hadde endelig kommet seg ut av gravkammeret, da yppersteprestenplutselig dukka opp foran ham.

Jeg trodde jeg hadde full oversikt over da-og-når-regelen, da en ekkel lingvist kom med motstridende informasjon.

Julenissen fløy inn over Nord-Russland, da en bakke-til-luft-rakett fikk ham inn på radaren.

Jeg gikk glad og fornøyd nedover gata, da jeg kom på hva jeg hadde glemt.

At informasjonsstruktur av denne typen får påvirkning på hva slags innlederord vi bruker i en setning, er forøvrig noe vi ikke bare finner i da- og når-setninger. Legg merke til at det engelske ordet because kan ha flere oversettelser til norsk, blant annet for og fordi. Men de brukes i to forskjellige kontekster, avhengige av informasjonsstruktur. Se på følgende to setninger:

(a)       Jeg tok med meg en paraply, for det så mørkt ut i horisonten.

(b)       Jeg tok med meg en paraply, fordi det så mørkt ut i horisonten.

Begge setninger forteller hvorfor du tok med deg en paraply, så i begge er andre del av setninga ny informasjon – men (a) er mest naturlig hvis både det at du tok med deg en paraply, og det at horisonten var mørk, er ny informasjon. Hvis det allerede er kjent at du tok med deg en paraply, og noen spurte deg hvorfor du gjorde det, så ville (b) vært et naturlig svar. For og fordi er ikke parallelle med da og når i alle andre henseende, men dette var bare for å vise at liknende fenomener finnes ellers på norsk.

Men vi er ikke ferdige ennå. Så langt har vi sett på hva som skjer når leddsetninga står til slutt – men hva om den står først? Da får man ikke samme effekten om begge setningsdeler inneholder ny informasjon.

Indiana Jones skimta huleåpninga i det fjerne – men når ypperstepresten plutselig dukka opp foran ham, skjønte han at filmen ennå ikke var slutt..

Igjen kunne vi gjort som Hegge anbefaler, og brukt da. Men i motsetning til eksemplene ovenfor, så er ikke når like ueffent her. Leddsetninga står her i den innledende posisjonen i setninga, og det er en posisjon som har spesielle egenskaper når det gjelder informasjonsstruktur, uten at vi skal gå inn på dem her. Det kan være én grunn til at vi får denne forskjellen. En annen grunn kan være at sekvensen vi forteller ting i, spiller inn på informasjonsstrukturen. I alle tilfelle får vi ikke et like klart svar her. Men – også ved innledende leddsetninger så viser det seg å være noen kontekster hvor da ikke lar seg plukke på nesa. La oss gå tilbake til huleåpninga og se hvordan det går med Indy:

(a)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Da platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

(b)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Når platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

Gitt den konteksten at Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da må vi bruke da. Å bruke når høres derimot ut som om Indy sitter og venter, og ser platået langsomt fylles opp, og først når det er fullt, ja, da kan han ta turen inn i hulene igjen.

Igjen kan vi forklare forskjellen ut fra informasjonsstruktur. Hvis Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da er tidspunktet som beskrives et kjent tidspunkt. Tidspunktet hvor platået er fullt av vakter, er det samme som det tidspunktet vi allerede snakka om (da Indy kikka ut). I (b), derimot, så lanserer leddsetninga et nytt tidspunkt – og dette tidspunktet er definert ved at platået er blitt fullt av tempelvakter.

Denne bruken av da er litt tørr og boklig, og vi kunne like gjerne brukt årsakssubjunksjoner som ettersom eller siden i stedet. Men den er fortsatt en kontekst hvor vi kan bruke da og ikke når, så den må med. Og legg merke til at den forklarer hvorfor niognittiåringer med bursdag på lørdag kan si “Da jeg fyller hundre år, skal jeg ha en kjempefest”. I det tidspunktet 99-åringen uttaler seg, er det sikkert at han/hun fyller hundre år, så det er et faktum som holder for det gitte tidspunktet. Vi som er 41, og mer usikre, må vente i spenning på et tidspunkt hvor 100-årsfeiringa blir sikker, og derfor bruke når enn så lenge.

Så hva kan vi konkludere med? Den gamle regla, den gang da, hver gang når, er tydeligvis ikke holdbar for å dekke de reelle forholdene. Men er den gang hvis det er ny informasjon som følger etter en annen ny informasjon, eller en utfyllende informasjon om et allerede kjent tidspunkt, i så fall da, og hvis hver gang eller framtid, i så fall når, ellers enten da eller når noe bedre? Den er mer korrekt, men ikke særlig skolevennlig. Men slik er grammatikk – det er bare i norsklærernes drømmer at reglene lar seg komprimere til enkle vers.

Dessuten er vi langt fra ferdige. Én ting er at vi burde prøve å finne en fellesnevner mellom de to kontekstene hvor bare da kan brukes – men jeg er en arbeidsledig lingvist som kun skriver dette for en blogg som ikke gir noen akademisk poenguttelling, så det får være måte på hva man kan forvente av meg.

En annen ting er at det fortsatt kan være kontekster vi ikke er klar over, hvor den ene subjunksjonen vinner over den andre, så vi må forske mer. Og i de tilfellene hvor språkbrukerne bruker både da og når, kan det vise seg ved statistisk etterprøving, at den ene er mer populær enn den andre. Kort fortalt: Vi har fortsatt ikke noen endelig da-og-når-regel. Men dette forteller noe om hva språkforskning er: Mange tror at språkforskere er mennesker som sitter med en ferdig fasit over hva som er rett og galt i språket, og at vårt samfunnsoppdrag er å forklare folk, vennlig men bestemt, hva man skal si og hva man ikke skal si. I virkeligheten er vi alle Indiana Jones’er, som sitter klar til å rykke inn i jungelen, eller i språkets hulrom, for å løse mysteriene. Vi veit at det finnes regler der inne, men vi veit ikke hva.

indiana

[1] Stjernetegnet markerer at setninga er ugrammatisk.

[2] Jeg kommer kun til å se på subjunksjonene da og når, siden det er dem da-og-når-regelen er ment å gjelde for. Det finnes i tillegg et når som er et spørreord (“Når kommer du i kveld?”), og et da som er et tidsadverb (“Da skal vi ha fest!”), men de er irrelevante i denne diskusjonen.

Det grammatiske sluket

Standard

Grammatikken liker å få, men er ikke like glad i å gi.

Språkvitere liker å mase om at språket er i kontinuerlig forandring, men det som stort sett får oppmerksomhet i media, er alt som forsvinner: Lyder blandes sammen, ord mister gammel betydning, og bøyningskategorier som kasus kan falle bort. Det jeg syns er mest spennende, er derimot utviklinga av nye kategorier og ny grammatikk.

Det fins en sterk hypotese i språkvitenskapen som sier at de fleste grammatiske uttrykk som f.eks. bøyningsendelser eller funksjonsord har utvikla seg fra innholdsord.  Abstrakte og ubøyelige ord som bak og til kommer altså opprinnelig fra mer konkrete og bøyelige ord, nemlig ord som betydde ‘rygg’ og ‘mål/ende’, og det samme gjelder mange grammatiske endelser. Bestemthetsendelsen på substantiv (hest-en) kommer for eksempel fra det mer sjølstendige pronomenet hinn. Man kan altså tenke seg en skala fra konkret betydning til mer abstrakt eller grammatisk betydning (definisjonen av grammatisk er faktisk ganske problematisk, men det får vi ta en annen gang). Siden disse prosessene er beskrivelser av utviklinga av grammatikk, kalles de grammatikalisering.

Videre sier denne grammatikaliseringshypotesen at endringene kun går i én retning, nemlig mot mer grammatisk, og ikke fra grammatisk til mer konkret. Dette har imidlertid blitt tilbakevist i flere studier. Det fins bl.a. eksempler fra skandinavisk som viser at det ikke stemmer: s-genitiven (Urd-s katter) er faktisk mindre grammatisk i dag enn den var i norrønt (den er ikke lenger en kasusendelse). Likevel er det et overveldende flertall av grammatiske endringer som går mot mer grammatisk. Derfor kan man tenke seg et grammatisk sluk som bilde på prosessen (lånt fra Roger Lass*): Ord og uttrykk som havner i dette sluket, suges inn mot kjernen av språket, nemlig grammatikken. Det er vanskelig å komme seg opp igjen av sluket, men noen ganger skjer det.

sentrifuge

Sjøl om et ord blir dratt inn mot grammatikken, betyr det ikke at det ikke kan brukes med den gamle, konkrete betydninga lenger. Etter hvert som ord utvikler grammatisk betydning i én kontekst, og beholder den gamle i en annen, kan de to bruksmåtene gjøre at ordet får ulik form også. Et eksempel på det er det norrøne ordet hús, altså ‘hus’,  som utvikla seg til preposisjonen hos. De fleste tenker ikke lenger over at hus og hos er det samme ordet, men opprinnelig var de altså det.

Men hvorfor blir noen ord dratt ned i sluket, mens andre står igjen utafor? Dette er forskerne litt uenige om, men en ting er sikkert: Grunnbetydninga til «kildeordet» har mye å si – det ser vi tydelig i eksempler som hús > hos. Den samme utviklinga har skjedd i andre språk rundt i verden, bl.a. fra latinsk casa > fransk chez, og i litt mer eksotiske språk: akadisk, kagaba og haitisk kreol (ifølge Word Lexicon of Grammaticalization). Mange grammatikaliserings-prosesser har altså noe universelt over seg. I akkurat dette tilfellet er det nok snakk om en metaforisk prosess hvor uttrykket «i noens hus» får betydninga «ved noen». Det er lettere å lage metaforer av ord med konkret innhold enn av ord som har abstrakt betydning, og det kan være med på å forklare hvorfor ord eller endelser ikke kravler ut av sluket like ofte som de blir dratt ned.

Grammatikk og grammatikalisering gir en uendelig mange ting å lure på: Hvorfor skjer det, åssen skjer det, hvilke ord havner i sluket, hvilke ord kravler ut av det, og så videre. Mye mer spennende enn bortfall av ditt og datt, spør du meg.

*I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke sentrifuge som metafor for denne prosessen (følte meg veldig lur!), men så slo det meg at sentrifuger slynger ting utover, ikke innover. Fins det sentripetal-maskiner også? Sentripetuger?

Om tyngende norsk grammatikk

Standard

Av Per Erik Solberg

«Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Denne setningen kan bare bety at Lindstrøms barn ikke kan lese en roman de selv har skrevet, ifølge en kjent norsk språkmann. Men har han rett i det? Her skal vi se litt nærmere på de små, men fascinerende ordene «seg» og «sin».

Per Egil Hegges betraktinger om språket til norske journalister er ofte underholdende og interessante. I et innlegg 9. oktober ser han imidlertid ut til å gå i konfrontasjon med ned norske språket selv snarere enn journalistenes bruk av det. Han tar for seg et problem som «stadig blir vanskeligere, alvorligere, brysommere og mer tyngende». Det tyngende problemet er at journalister ofte bruker «sin/sine/sitt» der Hegge mener det skulle stått et «hans/hennes/deres» osv. Som språkviter ser jeg ingen alvorlige og brysomme problemer med setningene Hegge kommer med, men snarere interessante grammatiske fenomener. Konstruksjonene han tar opp er nemlig alt annet enn slurv og slendrian. Det viser seg at vi har intuisjoner om når de kan brukes og når de ikke passer. Slike intuisjoner er en god indikasjon på at konstruksjonene er en del av den grammatikken norske morsmålstalere tilegner seg som barn.

Hegges første eksempel låter slik: «Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Her ville Hegge hatt «hennes». «Sin» burde vise til subjektet for «lese», nemlig «barna». Men har han rett i det? «Sin/sine/sitt» hører til en gruppe ord vi kaller refleksiver eller refleksivpronomen. De andre ordene i denne gruppen er «seg» og «seg selv». Med hensyn til det vi skal se på her, er det liten forskjell på eiendomsrefleksivene «sin/sine/sitt» og de personlige refleksivene «seg» og «seg selv», så jeg vil behandle dem sammen. Refleksiver har vært gjenstand for mye lingvistisk forskning. Det er nemlig strenge grammatiske begrensinger på når man kan bruke slike ord. I standardtilfellene viser refleksivpronomenet tilbake til subjektet i samme setning som det står i. «Gunnar grer håret sitt» kan bare bety at det er subjektet Gunnars eget hår som gres, ikke noen andres. «Gunnar grer håret hans» må derimot bety at han grer en annen manns hår. «Gunnars far forteller alle at Gunnar grer håret sitt» kan heller ikke bety at Gunnar grer farens hår: Refleksivpronomenet kan vanligvis ikke vise tilbake til subjektet i en overordnet setning.

Disse reglene er imidlertid for enkle. Det er kjent at refleksiver i visse tilfeller kan vise tilbake til andre enn det nærmeste subjektet. Språkvitere har vært opptatt å forklare når dette er mulig, og Hegges første eksempel illustrerer et mye omtalt tilfelle i forskningslitteraturen, særlig takket være arbeidene til språkforskeren Lars Hellan. «Merethe Lindstrøm» er subjekt for setningens finitte verb, «har bedt», men setningen inneholder også to infinitiver med «barna» som subjekt, nemlig «vente» og «lese». Det interessante med slike eksempler er at språkbrukere vet at de kan hoppe over subjektet til en infinitiv, men ikke til et finitt verb. Og om forskningslitteraturen ikke er overbevisende nok, kan man alltid slå opp i Bibelen: «Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg.» Apg 14.17 (Bibelen 2011, Bibelselskapet). Her viser «seg» tilbake til «han», subjektet for det finitte verbet, ikke «dem», som er subjekt for infinitiven «mangle».

I Hegges andre eksempel har vi bare ett verb, men refleksiven viser tilbake til objektet til det verbet, ikke subjektet: «Kong Harald takket de russiske soldatene for sin innsats under frigjøringen av Finnmark.» Lingvistikkprofessor Helge Lødrup skrev en artikkel om dette fenomenet i 2008. Han samlet inn en del autentiske eksempler på objektsorienterte refleksiver, og gjennomførte også spørreundersøkelser for å se om folk godtok slike eksempler. Han fant at ikke alle godtok slike eksempler like lett, men noen av eksemplene syntes de fleste var ok, slik som «Vi måtte faktisk forsvare dem mot supporterne sine». Interessant nok ser objektsorienterte refleksiver bare ut til å være mulig med «sin/sine/sitt» og «seg selv»; «seg» ser ut til å være strengt subjektsorientert.

Hegges siste eksempel er også kanskje det mest kompliserte: «Foreldrene til disse barna sier de er redde for hva som vil skje med sine sønner og døtre og har vært det i lang tid uten at de opplever å bli hørt.» Refleksiven «sine» i dette eksemplet står i en underordnet setning, men viser til subjektet i den overordnede setningen, «foreldrene», ikke det nærmeste subjektet. Refleksiven hopper altså over subjektet til et finitt verb. Slike såkalte langdistanserefleksiver forekommer i mange språk, men det er gjerne sterke grammatiske begrensinger på når dette er mulig. Lødrup har, i en artikkel fra 2009, vist at langdistanserefleksiver er mulig på norsk i slike setninger. Men det er en viktig føring for når dette er mulig: Det nærmeste subjektet kan ikke referere til et menneske. Han bruker følgende setning som eksempel: «Hun trodde hun gjorde det som var best for seg selv.» I den underordnede setningen refererer ikke subjektet, «det», til et menneske, og refleksivpronomenet kan dermed hoppe over det. Et menneskelig subjekt kan refleksiven derimot ikke hoppe over: «Hun trodde hun fant han som var best for seg selv.» Setningen Hegge kommer med, passer godt inn i dette bildet: Det nærmeste subjektet til refleksivpronomenet er spørreordet «hva», som ikke viser til noe menneske.

Vi som har lært norsk fra vi var små, har tilegnet oss kriterier for når vi kan bruke refleksiver i setninger som de Hegge viser til: Vi vet når vi kan, og ikke kan, hoppe over det nærmeste subjektet, vi vet hvilke refleksiver som godtar objektsorientering etc. Dette er ikke regler vi er bevisste på eller har lært fra skolebøker. De er en del av vårt mentale språksystem som gjør oss i stand til å kommunisere med hverandre spontant og uten besvær. Når disse konstruksjonene opptrer i avistekst, er det derfor ikke et resultat av journalisters manglende språkkunnskap, men snarere et eksempel på at vår mentale grammatikk er langt mer kompleks, finmasket og interessant enn grammatikkreglene vi lærte i norsktimen på skolen.

Per Erik Solberger stipendiat i lingvistikk ved Universitetet i Oslo

Mønstergjenkjenning og det svenske bærnavn-suffikset

Standard

Mennesker leiter hele tida etter mønster og sammenhenger. To sirkler som er plassert ved sida av hverandre over en strek, tolker vi fort som et ansikt. Har du vunnet på flakslodd kjøpt fra en bestemt kiosk to ganger, fortsetter du kanskje å kjøpe flakslodd i den kiosken framfor en annen. Vi generaliserer over en lav sko, og noen ganger kan det gi litt uheldige utslag (når vi ser sammenhenger som ikke er der). Likevel er vi helt avhengige av disse mekanismene: Hadde vi ikke kunnet generalisere ut fra erfaringene våre, hadde verden blitt nærmest umulig å navigere.

Å se mønstre overalt er en generell mekanisme, og vi ser også resultater av det i språket. Et typisk mønster i språket er bøyingsmønsteret for svake verb i den såkalte «kaste-klassen»: å kaste, kaster, kasta, har kasta. Vi bruker dette generelle mønsteret til å bøye nye verb, f.eks. å google: googler, googla, har googla. Noen verb bøyes imidlertid uregelmessig, og bøyingsformene av disse verba må læres for seg. Før barn har lært seg slike unntak, bruker de gjerne mer generelle mønster, f.eks. gå – gådde i stedet for gå – gikk. Dette er fordi de har gjenkjent mønsteret så – sådde (og bla – bladde osv.), og danner formen gådde i analogi med dette.

Noen ganger fører slike analogier til varige endringer i språket. Verbet flå hadde tidligere fortidsformen flo, men etter analogi med ‘så – sådde’-mønsteret heter det i dag flådde. Arne Torp har laga en morsom video som viser åssen slike endringer kan ha provosert foreldregenerasjonen en gang på 1400-tallet.

Mennesker leiter ikke bare etter mønstre, men vi antar også at mønstre har betydning på et eller annet nivå. Vi leiter etter mening. Rester av gamle bøyingsendelser kan f.eks. få tillagt ny funksjon fordi vi tolker inn betydning som ikke var der i utgangspunktet. Det svenske bærnavn-suffikset -on (suffiks = endelse) er et godt eksempel på dette. I gammalsvensk fikk nemlig visse intetkjønnsord som endte på -a (f.eks. ett öra), endelsen -on i flertall (flera öron). Mange av disse intetkjønnsorda var ord for ulike typer bær (hallon, lingon, smultron), og bær kommer jo typisk i flertall. Endelsen -on, som opprinnelig bare var en flertallsendelse, har over tid blitt omtolka, og nå har den blitt en slags markør for navn på frukt og bær (!). Lånord som ett päron og ett fikon viser at -on ikke lenger er en flertallsendelse, men en frukt-og-bær-endelse.

Flere pussige utslag av mønsterleiting-fenomenet kan du se på denne sida, som viser bilder av ansikter som egentlig ikke er ansikter.

Ulike typer språkregler

Standard

Hva er det egentlig språkvitere jobber med? Hva er det de kan? Jeg har en mistanke om at dette er ganske obskurt for de fleste. Sitter de og reviderer kommaregler? Finner de fram til retningslinjer for korrekt bruk av ord som «forfordele» og «i forhold til»? Noen språkvitere jobber med sånne spørsmål (f.eks. i Språkrådet), men det er ikke hovedsysselen til de fleste som jobber med språkforskning.

Språkvitere driver sjølsagt med ekstremt mye forskjellig: De studerer lydene i språket (fonetikk og fonologi), grammatikk (morfologi og syntaks), betydning (semantikk), språkhistorie, språk i sosial kontekst (sosiolingvistikk), dialekter, språklæring, språk i hjernen, og veldig mye mer. Felles for de fleste språkforskere er at de prøver å finne systemer i språket og språkbruken, og de vil finne ut hvorfor systemene er som de er. De fleste språkforskere driver altså med deskriptiv (beskrivende, observerende) vitenskap.

Men vi veit jo åssen språket er, vil kanskje noen si. Vi som har norsk som morsmål, er på sett og vis norskeksperter alle sammen. Vi veit f.eks. at verbet være bøyes slik: er, var, har vært (og ikke værer, værte, har væra), og vi veit at subjektet kommer før verbalet i utsagnssetninger (altså: Urd (S) skriver (V) setninger). Er det ikke mer interessant å se på det som ikke er intuitivt, for eksempel om det er greit å plassere et «ikke» mellom «å» og verbet (såkalt splittinfinitiv) i skrift? Altså: Skal vi skrive «Jeg prøver å ikke le» eller «Jeg prøver ikke å le»?* Det virker kanskje mer nyttig å drive med spørsmål av denne typen, men for en språkforsker er spørsmål om rett eller gal bruk ganske uinteressante. Deskriptive språkvitere ser også på regler, men av en helt annen type, nemlig de reglene vi har intuisjoner  om.

Hvorfor i all verden er det interessant å se på de språkreglene vi kan fra før? Jo, fordi vi «kan» språkregler på ulike nivåer: Alle norskspråklige «kan» regelen om at verb som «snø», «regne» og «blåse» må brukes med et «det»: Det regner (ikke bare Regner). Men de fleste kan likevel ikke si hvorfor vi har denne regelen, eller hva «det» er for noe. Åssen kan det ha seg at alle norsktalende kan denne (tilsynelatende meningsløse) regelen uten egentlig å vite om den? Slike mysterier prøver språkforskere å finne ut av. Språkbrukere har språklig ekspertise, mens språkforskere opparbeider seg en språkfaglig ekspertise, inkludert et metaspråk som brukes for å beskrive språkregler.

Det å avdekke og analysere intuitiv kunnskap om språk er altså noe språkvitere er opptatt av, men er det ikke litt sært å være interessert i noe sånt? Vel, språk er en av de egenskapene som er unik for mennesket, og studier av språk og språkbruk kan blant annet si en hel del om det som gjør oss spesielle som art. Så er det fristende å spørre tilbake: Hvorfor er det interessant å vite om det er liv på mars? Hvorfor er det interessant å vite hva slags farge det var på dinosauregg? Dette er også kunnskap som vi sikkert klarer oss uten, men uten nysgjerrighet, utforskning og nerding hadde nå verden vært ganske kjedelig.

—

* Ifølge noen normative språkvitere (som gir retningslinjer om språkbruk), bør vi unngå splittinfinitiver når vi skriver. Men de to setningene har forskjellige betydning (i hvert fall i tale), og derfor er det mange som argumenterer for at begge må kunne brukes i skrift også.

Sjempefin sjampanje på sjino

Standard

(Denne kronikken blei først publisert på NRK Ytring, 31.08.14)

Det er lett å bli opphengt i at ungdommer sier skjede når de mener kjede. Men det er ikke verdens ende. Og «feil» er det i alle fall ikke.

FOTO: DANIEL SILLIMAN (CC BY-NC-ND 2.0)

Hva er grammatikk? Tørre regler som Språkrådet har pønska ut for oss? Nei, språk er en sosial og mental egenskap hos oss mennesker, og vi har på sett og vis funnet opp grammatikken sjøl, alle sammen. Nettopp derfor er den så spennende.

Som språkviter er det ikke sjelden man får høre at folk føler de må passe seg nå som de snakker med en språkviter, «så de ikke snakker feil». Språkforskere kan sikkert synes det høres barnslig ut når voksne folk sierbærte og skjærte, men slike holdninger er en like liten del av jobben vår som for en astronom eller en sjukepleier.

Det at folk lar seg irritere over slike avvik, kan derimot være interessant for mange språkforskere. Men den kanskje mest spennende delen av språket er de mer ukjente mønstrene, dem vi ikke kjenner funksjonen til ennå.

Språket vil aldri bli ødelagt

Biologer kan bli forbanna over nedhogginga av regnskogen fordi det biologiske mangfoldet blir ødelagt. Når en østlending sier sjino eller ballmed lys L – noe mange irriterer seg over (se for eksempel saken om sje-lyden og L-lyden i VG 16. august), ødelegger ikke det språket. Derfor blir heller ikke språkforskere særlig opprørte når det skjer slike endringer. Sammenfallet mellom orda kjede og skjede er morsomt, men ikke katastrofalt, for konteksten vil avsløre hvilken av de to betydningene det er snakk om.

Dessuten er det ingen språk som holder seg uendra over tid – til og med kje-lyden i kjede er relativt ny. Fra norrønt til moderne norsk mista vi faktisk et helt kasussystem (bøying av substantiver etter hvilken rolle de har i setninga) – uten at vi mista evnen til å kommunisere av den grunn.

Oppfatninga om at språkforskere bør jobbe for å forhindre slike endringer, eller at de skal ha en mening om hvilke former som riktige eller gale, ser ikke ut til å ha mange paralleller i andre yrker. Du ville ikke forvente at en av oppgavene til en lege er å ha en mening om hva som er penest av store eller små bryster. På samme måte bør eller kan ikke en språkviter ha en profesjonell mening om hvilken dialekt som er vakrest, eller om sjino-uttale er stygt. Private meninger er sjølsagt en annen sak.

Språket er et samarbeidsprodukt

Språket er i en posisjon mellom det kollektive og sosiale, og det mentale. Det er helt naturlig å bli litt provosert når noen bryter en norm. Har vi blitt enige om at det som henger rundt halsen, heter kjede, er det småirriterende at folk tar til å kalle det for skjede. Det blir litt som når folk står på feil side av rulletrappa, eller når noen spiser med hendene på restaurant. Vi har jo blitt enige om å stå på høyre side, spise med kniv og gaffel, og å uttalekjede med kje-lyd.

Denne irritasjonen over andres språkavvik er interessant, for det avslører et instinkt til å kontrollere hverandres språk, sånn at vi ikke skal snakke for forskjellig fra hverandre.

Språket er dessuten ikke bare et kommunikasjonsverktøy – det er også en identitetsmarkør. Er du med i VIF-klanen, får du ikke mye respekt om du bruker ordformer som røke og klokken, det gjør du heller ikke om du hadde gått i golfklær.

Det uuttømmelige språket

Sjøl om språket på mange måter er en kollektiv norm, er det også elementer i språket som vi ikke tenker så mye over. Dermed skjer det også endringer som går oss hus forbi. Det er særlig de mer ukjente elementene i språket mange språkvitere liker å forske på.

Du som leser dette forstår norsk, og mest sannsynlig snakker du også norsk. Men veit du hvorfor du bruker akkurat det setningsmønsteret eller de bøyningsformene du gjør? Det meste går av seg sjøl, og derfor er det mye vi ikke veit om språket og grammatikken – til tross for at vi bruker det hver dag! Hvorfor har vi for eksempel grammatisk kjønn? Alle morsmålsbrukere av norsk veit at det heter en stein, og ikke ei eller et stein. Videre heter det heter et skap, men ikke en skap.

Dette er noe vi veit nærmest instinktivt, men det er vanskelig å finne forklaringer på hvorfor det er sånn. Slike spørsmål er språkforskere opptatt av. Andre spørsmål kan være: Hvorfor kan vi ikke bare si «regner» i stedet for «det regner»? Hvorfor bøyes noen verb sterkt (skrive – skreiv) når de fleste bøyes svakt (bygge – bygde)? Har måten å bøye på noen funksjon som vi ikke er klar over ennå?

Uendelig mye uoppdaga

I havet, i verdensrommet og i cellene våre er det uendelig mye som fortsatt er uoppdaga, men det er sannelig mye vi ikke veit om vårt eget språk også!

Språkvitenskap og språkforskning handler ikke om regeltyranni, riktig og galt eller fint og stygt. Det handler om grunnleggende egenskaper ved oss mennesker som vi ikke veit på langt nær nok om. Det er forståelig at man lett blir opphengt i ungdommens avvikende bøying og andre normbrudd, men flere burde få øynene opp for de andre, morsommere sidene ved språket.

Sjøl om vi bruker språket hver dag, er det som en jungel å dra på oppdagelsesferd i. Dra dit!