Mer pisspreik og tisspreik

Standard

Etter at Lomheim vitna i Bertheussen-saken og mente at trusselbrevet mest sannsynlig var skrevet av en kvinne, har det vært uhorvelig mye snakk om tissing og pissing i norsk media.

Hvem tisser og hvem pisser? På et overordna plan fins det så klart observerbare forskjeller på kvinner og menns språkbruk. Men kan vi trekke disse forskjellene helt ned på ordnivå uten å snakke om stilistiske forskjeller samtidig? Og kan eventuelle forskjeller brukes til å trekke slutninger den andre veien, altså til å si noe om kjønn på bakgrunn av ordvalg?

Blant språkviterne som har kritisert Lomheim er Helene Uri, som i Dagsnytt atten 19.10.20 viste til korpus-undersøkelser fra UiB og Nasjonalbiblioteket. Et elektronisk tekstkorpus er en stor, søkbar database med tekster som er markert med informasjon om de ulike funksjonene alle orda har i en setning (f.eks. subjekt og objekt, samt ulike ordklasser som substantiv og verb), og ofte med informasjon om skribenten (f.eks. mann eller kvinne). Om man undersøker det grammatiske subjektet for verbet tisse eller pisse, kan man altså telle opp hvilket kjønn som er høyest representert. I undersøkelsen Uri refererte til, viste det seg at kvinner og menn tisser omtrent like ofte, men at menn pisser noe mer. I dette brevet blei verbet tisse – og ikke pisse – brukt, og derfor er det relevant å se på hvem som tisser, ikke hvem som pisser.

Videre henger verba tisse og pisse sammen med sjanger, noe også Lomheim påpeker. Men hadde det ikke vært like kunstig for en kvinne som for en mann å bruke tisse i et trusselbrev? Det samme gjelder om vi ser på idiomatiske uttrykk hvor piss eller pisse er brukt. I følgende setninger hadde det vært helt umulig for meg – selv som kvinne – å bruke tiss eller tisse i stedet:

  • Den påstanden der er bare piss. (Jf.: ?Den påstanden der er bare tiss.)
  • De pisser supporterne sine i trynet. (Jf.: ?De tisser supporterne sine i trynet.)

Så kan man naturligvis spørre seg om det er mer typisk for menn å ytre slike setninger enn det er for kvinner. Men når man først skal være truende eller litt barsk, faller kanskje valget oftere på pisse enn på tisse. For å se nærmere på dette har jeg har utført en egen korpusundersøkelse i korpuset HaBiT, som inneholder en stor samling av webtekster.

Ved sammenlikning av de to verba i HaBiT-webkorpuset viser det seg at verbet tisse oftere tar subjekter som valp, katt, kanin, baby osv., mens pisse er tettere forbundet med det helt generelle subjektet folk. Men valper, kaniner og babyer pisser altså ikke, de tisser. Om vi ser på objektet (altså hva som tisses/pisses), er de uskyldige skvett og dam forbundet med tisse, mens de litt verre objektene piggtråd og blod er forbundet med pisse. Igjen ser vi at tone og stil har noe å si for valget av verbet.

I HaBiT-webkorpuset er pronomenene han og hun like mye brukt som subjekter for tisse (både han og hun tisser altså like mye), så dette støtter funna fra UiB og Nasjonalbiblioteket. For pisse, derimot, er pronomenet han brukt hele fire ganger så ofte. Kan dette funnet brukes – i et vitneutsagn i en rettssak – til å hevde at forfatteren av trusselbrevet sannsynligvis var en kvinne? Det stemmer jo tross alt ganske bra med intuisjonen til folk flest? Nei, det ville være en feilslutning, for det første fordi brevet bruker tisse (som har jevn fordeling av han/hun), ikke pisse, og for det andre fordi korpusmaterialet faktisk ikke viser et en-til-en-forhold mellom kjønnet på subjektet (eller forfatteren av teksten) og valget av verb.

I elementær vitenskapelig teori er det slik at en hypotese kan avkreftes ved å se på bevis, men den kan aldri bekreftes. Om jeg legger fram en hypotese om at alle katter har pels, hadde jeg kunne samle inn massevis av data som styrka denne hypotesen. De fleste katter har jo pels. Men om jeg så hadde sett på hundre eller tusen huskatter med pels, hadde ikke hypotesen min blitt bekrefta. Én eneste nakenkatt hadde derimot vært nok til å avkrefte den. Slik er det også med hypotesen «kvinner bruker verbet tisse i stedet for pisse» – den kan avkreftes ved å se på faktisk språkbruk. At det er mer typisk for katter å ha pels enn å ikke ha det, eller mer typisk for menn enn for kvinner å bruke pisse, er etter min mening ikke noe sterkt argument når man skal uttale seg om et enkelttilfelle.

Til slutt vil jeg også trekke fram at brevet angivelig ikke er skrevet med idiomatisk korrekt språk. Da blir det noe underlig å peke på stilistiske forskjeller mellom pisse/tisse. Om jeg ville utgitt meg for å ikke mestre norsk så godt, kunne jeg fint justert valget av dette verbet for å gi inntrykk av at jeg ikke kjenner til idiomatiske norske uttrykk eller hva som passer i visse sjangre (jf. setningen over: å tisse på supporterne sine).

Man kan ha så sterke intuisjoner man vil om kjønn og pissing/tissing, men undersøkelser av faktisk språkbruk viser at tisse like ofte har mannlige som kvinnelige grammatiske subjekter. Det å trekke fram egenskapene ved pisse i argumentasjonen om tisse er en logisk brist, for det var ikke pisse som var brukt i brevet. At det er mye mer typisk for kvinner enn for menn å tisse, er altså pisspreik – unnskyld! – tisspreik.

Hva driver denne hunden med? (Fra k9ofmine.com)

Å si seg stolt

Standard

Her om dagen la noen ut et bilde av en strikkegenser på fjesboka, med kommentaren «må si meg stolt».  Det var noe ved den formuleringa som fikk det til skurre litt i morsmålsørene mine. Hvorfor høres ikke «si seg trist» eller «si seg stolt» like grammatisk ut som «si seg enig» eller «si seg ferdig»?

Observasjoner om slike små detaljer i språket kan virke trivielle, men det er ganske fascinerende å tenke på at hjernen vår klarer å holde styr på alle disse nyansene når vi sjøl ikke kan sette ord på dem uten videre. Språkvitenskap kan på den måten sammenliknes med studier av menneskekroppen: Alle har (formodentlig) et hjerte som slår, enda de fleste av oss ikke kjenner mekanismene som får det til å slå. Medisinere veit langt mer enn folk flest om kroppens fysiologi, men kroppene deres skiller seg likevel ikke fra våre. Språkvitere veit litt mer enn andre om nyansene i språket, men jobber stadig for å finne flere skjulte nyanser og mekanismer. Sjøl om språket ikke pipler uten av munnen helt automatisk, så er det flere sider ved språket som er automatisk, og de er morsomme å studere. Jeg skal ikke dra parallellen mellom språkvitenskap og naturvitenskap særlig mye lenger, for det er naturligvis store forskjeller også.

Nok om språk og automatikk, og tilbake til «å si seg X » med noe.  Den tomme plassen «X» fylles av et adjektiv, men som vi har sett, kan det ikke være et hvilket som helst adjektiv. Et søk i Leksikografisk bokmålskorpus (en database med bokmålstekster) viser at adjektiva villig, (u)enig, fornøyd og  tilfreds er de vanligste i denne konstruksjonen. Verbet si kan også byttes ut med erklære (men ikke med fortelle eller hviske), og det bringer oss nærmere kjernen i betydninga.

Når man f.eks. sier seg fornøyd med noe, antyder man at man egentlig ikke var fornøyd, men at man likevel er tvunget til å gjøre det på grunn av et eller annet eksternt press. Sier du deg enig, har du ikke alltid vært enig, og om noen sier seg villig til å gjøre noe, så var det kanskje ikke forventa at de skulle gjøre det. Det er med andre ord ikke så vanlig å si seg villig til å spise sjokoladekake (uansett om man skulle være riktig så villig) som det er å si seg villig til å ta et tungt oppdrag.

Ut fra denne analysen passer stolt ganske bra i uttrykket, sjøl om det hørtes litt uvant ut for meg. Dama som la ut genserbildet, mente kanskje at hun ikke kunne si rett ut hvor stolt hun var, men at resultatet rett og slett og slett krevde at hun erklærte seg litt stolt.