Å si seg stolt

Standard

Her om dagen la noen ut et bilde av en strikkegenser på fjesboka, med kommentaren «må si meg stolt».  Det var noe ved den formuleringa som fikk det til skurre litt i morsmålsørene mine. Hvorfor høres ikke «si seg trist» eller «si seg stolt» like grammatisk ut som «si seg enig» eller «si seg ferdig»?

Observasjoner om slike små detaljer i språket kan virke trivielle, men det er ganske fascinerende å tenke på at hjernen vår klarer å holde styr på alle disse nyansene når vi sjøl ikke kan sette ord på dem uten videre. Språkvitenskap kan på den måten sammenliknes med studier av menneskekroppen: Alle har (formodentlig) et hjerte som slår, enda de fleste av oss ikke kjenner mekanismene som får det til å slå. Medisinere veit langt mer enn folk flest om kroppens fysiologi, men kroppene deres skiller seg likevel ikke fra våre. Språkvitere veit litt mer enn andre om nyansene i språket, men jobber stadig for å finne flere skjulte nyanser og mekanismer. Sjøl om språket ikke pipler uten av munnen helt automatisk, så er det flere sider ved språket som er automatisk, og de er morsomme å studere. Jeg skal ikke dra parallellen mellom språkvitenskap og naturvitenskap særlig mye lenger, for det er naturligvis store forskjeller også.

Nok om språk og automatikk, og tilbake til «å si seg X » med noe.  Den tomme plassen «X» fylles av et adjektiv, men som vi har sett, kan det ikke være et hvilket som helst adjektiv. Et søk i Leksikografisk bokmålskorpus (en database med bokmålstekster) viser at adjektiva villig, (u)enig, fornøyd og  tilfreds er de vanligste i denne konstruksjonen. Verbet si kan også byttes ut med erklære (men ikke med fortelle eller hviske), og det bringer oss nærmere kjernen i betydninga.

Når man f.eks. sier seg fornøyd med noe, antyder man at man egentlig ikke var fornøyd, men at man likevel er tvunget til å gjøre det på grunn av et eller annet eksternt press. Sier du deg enig, har du ikke alltid vært enig, og om noen sier seg villig til å gjøre noe, så var det kanskje ikke forventa at de skulle gjøre det. Det er med andre ord ikke så vanlig å si seg villig til å spise sjokoladekake (uansett om man skulle være riktig så villig) som det er å si seg villig til å ta et tungt oppdrag.

Ut fra denne analysen passer stolt ganske bra i uttrykket, sjøl om det hørtes litt uvant ut for meg. Dama som la ut genserbildet, mente kanskje at hun ikke kunne si rett ut hvor stolt hun var, men at resultatet rett og slett og slett krevde at hun erklærte seg litt stolt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s