adverb

Ikke vær så på

Standard

Innholdsord kan gradvis utvikle seg til grammatiske ord, men den omvendte utviklinga er ikke vanlig. Her skal jeg presentere et mulig eksempel på en slik uvanlig utvikling fra grammatikk til innhold, nemlig på slik det er brukt i tittelen på dette innlegget.6c9a4-whirl

I innlegget Det grammatiske sluket skreiv jeg at svært få ord greier å kravle ut av grammatikken når de først har havna der. Noen ganger skjer det, og preposisjonen eller adverbet på kan være et eksempel på det. Dette lille ordet har en uhorvelig mengde betydninger, som du kan se blant annet i Norsk ordbok. Historisk er på en forenkling av sammensetninga upp á ‘opp på’.

Når på er et adverb, brukes det blant annet om fysisk plassering (Han har hatten på) eller om en tilstand (Radioen står på). Ofte er det knytta til verb, som i stå på, komme på, tenke på, og det er ikke så lett å se hva slags betydning på bidrar med i slike konstruksjoner. Når på er en preposisjon, står det sammen med et substantiv eller pronomen: Hatten sitter på hodet, Hun bor på Kongsberg, Jeg skal hevne meg på deg, osv. Jeg skal ikke legge ut her om alle de ulike funksjonene på kan ha, men legg merke til at den mest grunnleggende bruken er å uttrykke plassering i tid eller sted.

Når adverbet på brukes om plassering eller tilstand, er det snakk om et enten-eller-forhold. For eksempel er radioen enten på eller av, vi er på eller av lufta, hatten er på eller av, osv. Sjøl om på kan ha en uhorvelig mengde funksjoner, og det kan brukes både om konkrete plasseringer og abstrakte forhold, beholder det denne kjernebetydninga. På er et funksjonsord eller et grammatisk ord som skiller seg fra innholdsord blant annet ved at det i større grad henter betydninga si fra orda det står til. En norsktalende veit hva på betyr, men denne betydninga er ikke like enkel å gjøre rede for som betydninga til innholdsorda hest, sitte eller snill.

I nyere tid har på fått en betydning som likner mer på betydninga til innholdsord, som i eksemplene under (alle fra orakelet Kvinneguiden!):

  1. Mitt problem er at han er så på.
  2. Slutt å være så på. La han sulte litt.
  3. For jeg føler at jeg er mer på enn han.

I setningene over står på uten utfyllende ledd, og bruken minner kanskje om tilstandsbetydninga som adverbet på kan ha, altså Radioen er på. Forskjellen er imidlertid at på her viser til menneskelige subjekter, og at det ikke brukes som motsetning til av. Tvert i mot har på fått en graderbar betydning, noe vi ser av det forsterkende gradsadverbet så i 1 og 2, og av mer i 3, som uttrykker sammenlikning. På i setningene over likner derfor mer på adjektiver som beskriver en egenskap hos subjektet (Han er så ivrig – Han er så på). Adverbet av kan derimot ikke brukes med graderbar betydning, og det uttrykker (så vidt jeg veit) heller ikke egenskaper ved mennesker. Om radioen ikke lenger er på, så er den av. Om kjæresten din slutter å være så på, så blir han derimot ikke av.

Det som har skjedd med på, er at det i visse kontekster har mista mye av sin grammatiske betydning, og heller brukes mer som et innholdsord. På står ikke i motsetning til av, men har den litt mer håndgripelige betydninga ‘ivrig’ eller ‘interessert’. Når det brukes med denne funksjonen, er det alltid trykksterkt, og det kan graderes, i motsetning til de mer grammatiske funksjonene til på (Radioen er så på). Kanskje er det på vei opp det grammatiske sluket og blir et av relativt få eksempler på degrammatikalisering? Time vill sjåvv.

Reklame

Spenna rare gradsadverb

Standard

Gradsadverb er en type adverb som forsterker eller modifiserer adjektiv. De sier noe om graden av egenskapen som adjektivet uttrykker, f.eks. sier svært i «svært sjenert» at det er en høy grad av sjenerthet. Opphavet til gradsadverbet svært er adjektivet svær («en svær kar»), men etter hvert som svært har blitt brukt mer og mer som adverb, har det mista en del av sin spesifikke betydning, altså ‘stor’/‘tung’. Det ser vi ved at svært kan brukes til å forsterke adjektiv som liten, lett osv.: «en svært liten sannsynlighet».

Når den konkrete betydninga gradvis blir borte, og ordet får en mer grammatisk eller funksjonell betydning, kalles det semantisk bleiking (semantikk = betydning). Et annet eksempel på dette er gradsadverbet veldig, som også opprinnelig var brukt som et adjektiv med betydninga ‘svært stor’, men som i dag kan forsterke alle slags adjektiv (f.eks. «veldig nett»).

I norsk fins det ei gruppe forsterkende adverb som er spesielle på den måten at de bare kan stå til noen få adjektiv. Et eksempel er prikk, som oftest står til adjektivet lik, eller sprut, som oftest står til adjektivet rød. Vi hører ofte fraser som «prikk lik» og «sprut rød», men du har neppe hørt «prikk feil» eller «sprut artig» før. Her kan vi se på grunnbetydninga til adverbet for å få en forklaring: lik på en prikk og rød som man blir når man spruter ut i latter. Når ord som prikk og sprut først har blitt til adverb, kan de etter hvert miste litt av sin opprinnelige, mer konkrete, betydning, og da blir det lettere å kombinere dem med flere adjektiv. Det er altså ikke utenkelig at ord som likner på disse, kommer til å gå gjennom den samme prosessen som svært og veldig.

Hvorfor får noen ord denne forsterkende funksjonen? Og hvorfor mister de den konkrete betydninga? Rekrutteringa av nye forsterkende adverb skyldes kanskje at språkbrukere vil være kreative, og særlig når vi skal uttrykke høy grad av en egenskap. «Er du spik spenna gæren?» var vel litt mer virkningsfullt enn «Er du veldig gæren?» de første gangene spik spenna blei brukt. Forsterkende adverb er språklig krutt – man vekker oppmerksomhet hos samtalepartneren.

Berthold Schwarz finner opp kruttet på nytt. (Wikimedia Commons)

Man kan imidlertid ikke tenne på det samme kruttet i all uendelighet. Det er ikke mange som løfter på bryna av forsterkende ord som drit (digg) eller sinnsykt (deilig) lenger, i hvert fall ikke yngre folk. Jo oftere slike ord brukes, jo mer generell betydning får de.

Til høsten kommer det ei masteroppgave fra UiO om forsterkende ord. Det er bare å vente i spenning, for jeg er sikker på at den blir prikk/kav/sprut/sykt interessant.

Til slutt, her er noen flere eksempler på gradsadverb som bare står til noen spesifikke adjektiv:

  • klin (kokos, lik, umulig, gæren)
  • kliss (lik, naken)
  • (spik) spenna (gæren)
  • sprut (rød, sprø)
  • prikk (lik, svart)
  • pære (dansk, full)
  • kav (bergensk, nordnorsk, østlandsk)