Det grammatiske sluket

Standard

Grammatikken liker å få, men er ikke like glad i å gi.

Språkvitere liker å mase om at språket er i kontinuerlig forandring, men det som stort sett får oppmerksomhet i media, er alt som forsvinner: Lyder blandes sammen, ord mister gammel betydning, og bøyningskategorier som kasus kan falle bort. Det jeg syns er mest spennende, er derimot utviklinga av nye kategorier og ny grammatikk.

Det fins en sterk hypotese i språkvitenskapen som sier at de fleste grammatiske uttrykk som f.eks. bøyningsendelser eller funksjonsord har utvikla seg fra innholdsord.  Abstrakte og ubøyelige ord som bak og til kommer altså opprinnelig fra mer konkrete og bøyelige ord, nemlig ord som betydde ‘rygg’ og ‘mål/ende’, og det samme gjelder mange grammatiske endelser. Bestemthetsendelsen på substantiv (hest-en) kommer for eksempel fra det mer sjølstendige pronomenet hinn. Man kan altså tenke seg en skala fra konkret betydning til mer abstrakt eller grammatisk betydning (definisjonen av grammatisk er faktisk ganske problematisk, men det får vi ta en annen gang). Siden disse prosessene er beskrivelser av utviklinga av grammatikk, kalles de grammatikalisering.

Videre sier denne grammatikaliseringshypotesen at endringene kun går i én retning, nemlig mot mer grammatisk, og ikke fra grammatisk til mer konkret. Dette har imidlertid blitt tilbakevist i flere studier. Det fins bl.a. eksempler fra skandinavisk som viser at det ikke stemmer: s-genitiven (Urd-s katter) er faktisk mindre grammatisk i dag enn den var i norrønt (den er ikke lenger en kasusendelse). Likevel er det et overveldende flertall av grammatiske endringer som går mot mer grammatisk. Derfor kan man tenke seg et grammatisk sluk som bilde på prosessen (lånt fra Roger Lass*): Ord og uttrykk som havner i dette sluket, suges inn mot kjernen av språket, nemlig grammatikken. Det er vanskelig å komme seg opp igjen av sluket, men noen ganger skjer det.

sentrifuge

Sjøl om et ord blir dratt inn mot grammatikken, betyr det ikke at det ikke kan brukes med den gamle, konkrete betydninga lenger. Etter hvert som ord utvikler grammatisk betydning i én kontekst, og beholder den gamle i en annen, kan de to bruksmåtene gjøre at ordet får ulik form også. Et eksempel på det er det norrøne ordet hús, altså ‘hus’,  som utvikla seg til preposisjonen hos. De fleste tenker ikke lenger over at hus og hos er det samme ordet, men opprinnelig var de altså det.

Men hvorfor blir noen ord dratt ned i sluket, mens andre står igjen utafor? Dette er forskerne litt uenige om, men en ting er sikkert: Grunnbetydninga til «kildeordet» har mye å si – det ser vi tydelig i eksempler som hús > hos. Den samme utviklinga har skjedd i andre språk rundt i verden, bl.a. fra latinsk casa > fransk chez, og i litt mer eksotiske språk: akadisk, kagaba og haitisk kreol (ifølge Word Lexicon of Grammaticalization). Mange grammatikaliserings-prosesser har altså noe universelt over seg. I akkurat dette tilfellet er det nok snakk om en metaforisk prosess hvor uttrykket «i noens hus» får betydninga «ved noen». Det er lettere å lage metaforer av ord med konkret innhold enn av ord som har abstrakt betydning, og det kan være med på å forklare hvorfor ord eller endelser ikke kravler ut av sluket like ofte som de blir dratt ned.

Grammatikk og grammatikalisering gir en uendelig mange ting å lure på: Hvorfor skjer det, åssen skjer det, hvilke ord havner i sluket, hvilke ord kravler ut av det, og så videre. Mye mer spennende enn bortfall av ditt og datt, spør du meg.


*I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke sentrifuge som metafor for denne prosessen (følte meg veldig lur!), men så slo det meg at sentrifuger slynger ting utover, ikke innover. Fins det sentripetal-maskiner også? Sentripetuger?

Okser som skifter kjønn

Standard

Det hender at folk slenger innom Språknerderiet (hei!) etter å ha søkt på mer eller mindre språkrelaterte ting på nettet. Lista med søkeord er ganske interessant, for det er mye i språket som får en til å undre. Dessverre vil ikke Google utlevere søkestatistikk lenger, men de hippe søkemoterene Kvasir og Yahoo! er visst ikke like opptatt av å skjerme brukerne sine, så jeg får opp noen få søkeord (NB: jeg kan ikke se hvem som har søkt, eller hvem som besøker bloggen). Her har dere et halv-representativt utvalg, samt et par lenker til blogginnlegg som kan være til glede for nye lesere:

 

«avhengighetsskapende ordklasse»

Hm. Alle ordklasser er i og for seg avhengighetsskapende – det er liksom vanskelig å legge fra seg preposisjoner og verb. Små, uskyldige barn kan kanskje greie seg en stund, men etter kort tids påvirkning fra omgivelsene, faller de utpå.

(Ordet avhengighetsskapende er et adjektiv. En test man kan bruke for å finne ut om et ord er et adjektiv, er om man kan sette gradsadverbet svært foran: svært avhengighetsskapende, *svært syklende. Man kan nok også argumentere for at det er en verbform, men det skal ikke jeg gjøre.)

 

«bærnavn på svensk»

Hallon, lingon og smultron. Svensk har altså – utrolig nok – et eget bærnavn-suffiks, dvs. en endelse om bare brukes på navn for bær og nyimporterte fruktslag. Les mer her.

 

«vanligste innholdsord»

Veldig godt spørsmål! Jeg søkte opp 50 000 tilfeldige substantiv i Nordisk dialektkorpus, som består av transkribert tale, og sorterte dem etter frekvens: År toppa lista, fulgt av dag, gang og tid. I Leksikografisk bokmålskorpus, som er en samling bokmålstekster, var det de samme substantivene som toppa lista, men i denne rekkefølgen: dag, år, tid, gang.

Det ser altså ut til at vi er veldig glade i å snakke om tid og tidspunkter. Fortellinger hadde nok sett litt mangelfulle ut uten tidsangivelser, uansett om verba hadde vært bøyd i presens eller preteritum. Her er et velkjent utdrag fra Sult av Knut Hamsun med tidsuttrykk markert i nesten-usynlig farge:

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den
Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av «Morgenbladet», kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.
Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tid; den ene etter den andre av mine eiendeler var anbrakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.»

 

«paringslyder dyr»

Jeg kan ikke mye om dyrs paringslyder, men har fått med meg at noen vitenskapsfolk mener at språket er et resultat av seksuell seleksjon, ikke ulikt utviklinga av påfuglhalen (-stjerten?). Sånn sett kan vi kanskje se på språkbruk som et eneste komplekst paringsbrøl? Eller ikke. Jeg velger nok ikke å gjøre det.

 

«vikingers endringer av språk»

Vel, språket endra seg vel en del i løpet av vikingtida. Men var det vikingene som endra det? Selvfølgelig, hvem ellers! Spørsmålet er bare om de hadde et vikingspråkråd, eller om de bare lot det stå til. Jeg mistenker det siste, sjøl om det sikkert også den gangen (og på 1400-tallet) fantes de som mente at språket var mer velklingende og presist før.

 

«okse hunkjønnsord»

Denne er litt artig: okse kan bøyes som et hunkjønnsord i enkelte norske dialekter, blant annet i deler av østlandsk og kristiansandsk (ja, du leste riktig: ei okse, oksa! Hans-Olav Enger skriver om dette i denne artikkelen). Veldig mange ord som ender på trykklett -e får nemlig hunkjønnsbøying til vanlig: ei hette – hetta, ei gryte – gryta, osv. Okse faller normalt ikke inn i dette mønsteret av åpenbare betydningsrelaterte grunner, men kanskje disse har blitt litt fjerne for byfolk? (Jf. Stratos-reklamen med ei syngende ku med mannsstemme). En annen del av forklaringa er at bøyingsendelser (-a/-en) og kjønn ikke henger så tett sammen lenger, og at den lydlige oppbygginga av okse er veier tyngre enn betydninga når vi skal finne riktig bøyingsparadigme å putte det inn i.

I Oslo-området ser dessuten hunkjønn ut til å forsvinne. A-endingene blir ikke borte, men artikkelen ei og foranstilt mi, di, si er mindre vanlig enn før. Helge Lødrup har skrevet om dette i en artikkel fra 2011.

ferdinand


Uansett om du fant bloggen via Kvasir eller ikke – takk for at du leser og er nysgjerrig på språk! Følg gjerne med på diskusjoner og språkprat på Facebook: Språknerderiet.

 

Hin håle

Standard

En av mine svenske venner syns norske ord som klementinbåt og rusbrus er veldig morsomme. Det fins massevis av gulliga ord og uttrykk i svensk også, og til og med svenske skrivemåter kan være kilde til underholdning. De fleste nordmenn syns for eksempel det er ganske søtt at svenskene skriver i fjol, og ikke i fjor («snön som föll i fjol»). Uttrykket hin håle, som er en eufemisme for Satan, tar likevel førsteplassen etter min mening.

På norsk heter det hårde (i uttrykket hine hårde dage), og denne skrivemåten gjenspeiler det svenske hin håle på et tidligere stadium – hård og hål er det samme adjektivet. Men hvorfor i all verden skriver svenskene håle og fjol med <l>?

Mange kjenner til lydutvikla fra rð til tjukk l (gjengitt som L her) i ord som bord (boL) og gard (gaL) i østnorske og trønderske dialekter. Denne utviklinga skjedde også i store deler av det svenske dialektområdet, og uttalen av hård blei derfor håL. Av samme grunn blir i fjor/fjol uttalt med tjukk l i mange dialekter i Norge og Sverige. I andre dialekter har rð utvikla seg til r, og det er utvilsomt også denne uttalemåten som har høyest status.

Den eksotiske tjukke l-en har også utvikla seg fra tynn l i ord som sol og kløyve, og denne endringa er litt mer utbredt enn utviklinga fra rð til tjukk l. Uttalen soL er altså litt vanligere enn uttalen boL. Siden veldig mange ord som uttales med tjukk l, skrives med <l>, er det fort gjort å gå surr i hva som var opphavet til den tjukke l-en: l eller rð? I dag bruker de fleste av oss skriftspråket så mye at vi kanskje ikke innser i hvor stor grad det påvirker talespråket vårt. Mange østlendinger har fått en slags leseuttale av ord som ord og bord (uten d-en, så klart), mens sol og klokke får beholde den tjukk l-uttale, kanskje nettopp fordi de skrives med <l>.

I tidligere tider var skriftspråket mer ustabilt enn det er nå, og svenskene så nok ikke for seg skrivemåten av håL og fjoL da de uttalte dem. Derfor skjedde det en feiltolkning av etymologien til disse orda. Siden vi ikke har noen egen bokstav for tjukk l, må vi skrive enten <l> eller <rd> i stedet. Når etymologien har gått i glemmeboka, kan det være nærliggende å velge <l>-en. Slik blei altså hin hårde til hin håLe, og deretter hin håle. Alternativt kan fjol og håle ha blitt til gjennom hyperkorrigering, altså overdreven ”forfining”, i danna dagligtale (hvor man gjerne unngår tjukk l), og at det deretter kom inn i skriftspråket med <l> basert på den hyperkorrigerte uttalen.

Utgangspunktet for endringa er uansett det samme: Ordboka inni hodene våre kommer ikke med etymologisk forklaring.

Veit da faen hva konjunktiv er

Standard

Hvorfor trekker vi faen inn i uttrykket veit da faen, lurer du kanskje på? Spør heller hvor funksjonsordet da kommer fra!

Veit da faen/søren er et såkalt stivna uttrykk som på sett og vis oppfører seg mer som et ord eller en formel enn som ei setning. Vi bruker det som en litt mer kraftfull erstatning for aner ikke, har ikke peiling, osv., og komponentene i uttrykket er relativt faste: Vi hører sjelden varianter av typen ”aner da faen”, ”veit da fandens oldemor”, ”veit vel faen”, eller liknende.

Da dette uttrykket oppsto, var det ikke med funksjonsordet da. Grunnen til at mange skriver ”veit da faen”, er at det har blitt omtolka (reanalysert) av språkbrukere i nyere tid. Opprinnelig kommer –a-en fra en tidligere ending på verbet: vit-i eller vit-e. Denne endinga var uttrykk for en bøyingskategori som ikke lenger fins i norsk, annet enn i slike stivna uttrykk, nemlig optativ eller presens konjunktiv.

Konjunktiv. Fra deutschdrang.com.

Konjunktiv er en form av verbet som uttrykker at verbalhandlinga (i dette tilfelle vite) er tenkt eller mulig. Vi finner denne bøyingskategorien i noen nært beslekta språk, som tysk (es wäre toll, wenn… ’det hadde vært fint om’) og islandsk (ég held ég hafi gengið of langt ’jeg tror jeg kan ha gått for langt’). På norsk bruker vi hjelpeverb for å uttrykke det samme: skulle, hadde, kunne, osv., eller vi bruker hvis/om og preteritum: Hvis jeg var deg… Og i gamle uttrykk som Leve kongen!, Gud bevare oss!, og Pokker ta! ser vi altså rester av den gamle bøyingskategorien.

Så uttrykket veita faen betydde altså noe sånt som at ’det kan det hende at fanden veit (men jeg veit det i hvert fall ikke)’. Det er ikke så rart at vi stort sett skriver ut uttrykket med ”da” i stedet for med ”-a” på verbet, for hva skulle denne -a-en bety? Vi språkbrukere leiter alltid etter betydning i det vi hører. Siden lyden blir ustemt, og dermed uttalt som /t/, når den kommer etter en annen /t/, så er veit da faen en mulig tolkning av sekvensen veita faen. Det er også plausibelt med da i denne sammenhengen, siden det ofte brukes forsterkende: Au, da! Etter hvert som tida har gått, har den opprinnelige betydninga til veita faen blitt svekka, og subjektet blir ofte erstatta av jeg: det veita faen > jeg veit da faen. Mange kan til og med legge også til et ikke: ”Jeg veit da faen ikke hva det skal bety!”.

Svensk har et liknende uttrykk, nemlig (det) vete fan, altså med en -e i stedet for en –a. Svenskene har også gjort en omtolkning av uttrykket (lingvisten Östen Dahl skriver om det her), men i svensk har utfallet også blitt annerledes: Nå for tida skriver de visst gjerne ”vet i fan” eller ”vetifan”, og til og med ”vet ej fan”.

Små tilfeldigheter kan altså føre til vidt forskjellige tolkninger, så dette passer kanskje som et eksempel på en slags sommerfugleffekt i språkendringer.

Følg Språknerderiet på Facebook.

Om votter, vanter og en språkvitenskapelig oppvåkning

Standard

Temaet for dette innlegget er votter og vanter – et skikkelig høsttema. Nei, det skal ikke handle om strikking, men om regelmessige lydendringer og en aldri så liten personlig, språkvitenskapelig oppvåkning.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på lydlover og språkvitenskapelige oppvåkninger, er tittelen på ei strikkebok jeg har hatt mye glede av i det siste, nemlig Norske vottar og vantar av Annemor Sundbø. Vott og vante – ord med ulik form og ulik betydning, ikke noe rart med det. De likner en del på hverandre også, så det kommer kanskje heller ikke som noen bombe at de har samme opphav, nemlig den tenkte urnordiske formen *vantuR. Dette lærte jeg en gang i tida på et innføringsemne i eldre språkhistorie (med den eminente pedagogen Terje Spurkland), for der blei nemlig utviklinga til orda vott og vante brukt som illustrasjon på noen velkjente lydendringer mellom urnordisk og norrønt. I løpet av det første semesteret mitt på nordisk blei jeg tatt på senga av hvor mye system som fins i språket. Ord og grammatikk er ikke bare tilfeldige koder og regler, det er mulig å finne forklaringer på all variasjonen.

Før jeg begynte å studere nordisk, tenkte jeg ikke noe særlig over regelmessighetene i språket. Jeg tenkte nok at det var tilfeldig hva slags form ulike ord har, og jeg trudde dessuten at nordistene visste alt om norsk grammatikk – at det ikke var mulig å oppdage så mye nytt. Det jeg var interessert i, var dialekter, norrønt og språkhistorie (jeg skreiv særemne om kasusbortfallet i norsk). Med andre ord, jeg var ikke akkurat som Terje Lohndal eller de andre unge superlingvistene jeg kjenner til, som skal ha lest lingvistisk teori allerede på videregående. For all del, jeg digga norsk og andre språkfag, men da jeg kom til universitetet, fikk jeg en gledelig overraskelse: Språk var faktisk enda morsommere enn jeg hadde forestilt meg! Bare klisjeer kan beskrive åssen det føltes, for det var litt som å komme hjem (og jeg fikk faktisk hjemlengsel da jeg bytta studium litt seinere).

vottSå hva var det som gjorde at jeg fikk denne følelsen? La oss gå tilbake til votter, vanter og det urnordiske *vantuR, og bruke
det som eksempel. Dette blir litt teknisk, men jeg må nesten nevne de endringene som har gjort at vi har fått to ulike ord (hvis dette er barnemat for deg, eller du er rar nok til å ikke interessere deg for dette, får du lov å hoppe over de neste par avsnitta): Først skjedde den regelmessige lydendringa som kalles U-omlyd. Den trykklette u-en i *vantuR påvirker a-en, sånn at vi får en /Q/ (altså en o med kvist, som uttales som vokalen i det engelske ordet raw). Dette kalles delvis (fjern)assimilasjon, som betyr at de to vokalene blir litt likere hverandre – i dette tilfellet blir begge vokalene runda. Deretter forsvant -u-en i synkopetida, og vi fikk formen *vQntr. I denne perioden forsvant mange trykklette stavelser fra urnordiske ord – mange norrøne ord er kortere enn de urnordiske. U-omlyden var også en regelmessig endring, dvs. at den ikke bare ramma ordet *vantuR, men også ord med samme ending, f.eks. habuda, som betyr hode (resultatet blei da hǫfuð).

Da har vi kommet til formen *vQntr, men det gjelder ikke hele det nordiske språkområdet. For ”regelmessig” som i ”regelmessig lydendring” betyr nemlig ikke det samme i språkvitenskap som i naturvitenskap: En regel gjelder for et bestemt språkområde til en bestemt tid – den er ikke universell. U-omlyden hadde vi først og fremst i vest, og ikke like mye i østlige deler av det nordiske språkområdet. I øst blei altså a-en bevart (*vantr). E-en i vante kom inn mellom norrønt og moderne norsk. Den kalles for svarabhaktivokal, og i et mellomstadium hadde vi formen *vanter før r-en falt bort, og vi fikk vante. I overgangen fra *vQntr til vott i vest, har det skjedd andre regelmessige endringer. Vokalen /Q/ blei i overgangen til moderne norsk forskjøvet til /o/, og konsonantgruppa nt blei assimilert (”gått sammen”) til tt (samme typen endring gjorde at vi fikk endringene kamp > kapp, svamp > sopp, drink > drikk osv.). Etter at *vantuR delte seg i vott og vante i ulike deler av det nordiske språkområdet, har de to formene fått ulike betydninger.

Hvis du fortsatt henger med i dette innlegget, lurer du sikkert på: Ja vel, en haug med lydendringer, hva er så spesielt med det? Jo, tenk deg at lydendringene fungerer som en slags nøkler. For ganske lenge sida fant språkforskere fram til disse lydlovene ved å sammenlikne utviklinga til en stor mengde ord (metoden var inspirert av evolusjonsbiologi og studiet av artenes utvikling). Nå kan vi bruke lydlovene som nøkler til å finne den mest sannsynlige historien til et gitt enkeltord. Poenget er at det ikke er tilfeldig hvorfor ord har den formen de har. Det er jo litt ålreit å oppdage at verden ikke er så kaotisk som en kan tenke noen ganger.

Tanken om at variasjonen i språket ikke er tilfeldig, er et viktig prinsipp i språkforskning. I doktorgradsprosjektet mitt ser jeg på noe så pussig som forskjellen på konstruksjoner som den X, den X der, den der X og den derre X (X kan f.eks. være grå katten). Jeg har ikke tenkt å konkludere med at disse konstruksjonene betyr det samme, og at det ikke fins noen grunn til at vi noen ganger velger den ene konstruksjonen framfor en av de andre.

Det fins et system der, sjøl om det ikke er så lett å se det med en gang. Og detektivarbeidet som skal til for å finne det, er skikkelig avhengighetsskapende: Språk er dop!

Følg Språknerderiet på Facebook.

Hvorfor språkvitere ikke er Jan Thomas

Standard

De fleste språkvitere er ikke Jan Thomas: Vi kaster ikke terning over stygt og fint språk. Ikke liker vi å vifte med rødpennen heller. Men hvorfor ikke, egentlig?

Språkevnen vår gjør at vi har intuisjoner om hva som er grammatisk riktig, hva som gangbart språk i ulike sammenhenger, og hva som høres feil ut. Språket kan betraktes som et sett med konvensjoner eller normer, og hvis noen bryter disse reglene, reagerer vi. Hvis noen for eksempel hadde bøyd verbet takke sterkt i stedet for svakt (Har du tokket for maten? Ja, jeg tokk for maten etter middagen), ville den normale reaksjonen være å le, riste på hodet, eller bruke en annen slags sanksjon mot den tullingen som ikke snakker som oss andre. Sånn er det bare. Men hva hvis konvensjonene i din gruppe ikke er de samme som i min gruppe?

Språksamfunn kan deles i ulike grupper, og til ulike grupper hører ulike normer. Om en ungdom sier til en annen at det er sjøttkaker på sjøkkenet, så trenger ikke det være et normbrudd – normen i denne gruppa er kanskje nettopp at det skal være sj-lyd i slike ord, ikke kj. Medlemmer av en annen gruppe, for eksempel de eldre, vil derimot reagere fordi konvensjonene deres er annerledes. Ofte aksepterer vi at andre grupper har andre regler (ellers hadde vi ikke hatt dialektvariasjon!), men variasjon over generasjoner er kanskje vanskeligere å akseptere enn geografisk variasjon. Det oppleves som om de yngre ikke har lært seg språksystemet skikkelig, mens de i realiteten egentlig bare bruker et litt annet system.

Det er ikke unormalt å reagere negativt på språkendringer – det skjer tydeligvis helt automatisk. For sanksjoner på normbrudd har en funksjon: Om vi ikke opprettholder visse regler for samarbeid, ville vi ikke ha visst hva slags atferd vi kunne forvente av andre. Men ofte er disse reaksjonene overdrevne. Å endre litt på noen konvensjoner (f.eks. sammenslåing av kj med sj) er ikke farlig, men siden det naturlig oppleves sånn, finner vi på forklaringer på hvorfor disse endringene «ikke går an». For eksempel vil noen si at vi får så mange likelydende ord (f.eks. skjede og (s)kjede) at språket blir fattigere. Lingvister veit likevel at sammenfall av fonemer ikke er noen katastrofe (hadde det vært det, hadde ikke endringa skjedd!). Fonemsammenfall har skjedd før, og det kommer til å skje igjen. Samtidig som noen lyder faller bort, kommer nye lyder til. Språket er dynamisk, ikke statisk, sjøl om det kan føles sånn.

I og med at lingvister tross alt bare er mennesker, så reagerer vi også på endringer. Ja – sjøkken og sjino høres merkelig og feil ut for meg også. Men det er viktig å skille mellom private meninger og profesjonelle meninger, for det går ikke an å gi noen rasjonelle og faglige argumenter for at sjøkken-uttale er mye verre eller dårligere enn kjøkken-uttale. Dette er grunnen til at lingvister virker pinlig opptatt av at all språkbruk er riktig, i tillegg til at det faglig sett er gøy å observere endringer som skjer nå.

August Western

Mange trur kanskje at det bare er yngre og nærmest «radikale» lingvister som er så frisinna at de ikke mener sjøkken-uttale er feil. Det stemmer overhodet ikke. Det er verken originalt eller sært å mene dette i lingvistmiljøet. For å illustrere det vil jeg avslutte med et sitat fra boka Om sprogriktighet og sprogfeil, skrevet av den innflytelsesrike språkforskeren August Western i 1931:

Dette å være talerør for sproget [dvs. å være språkforsker] har imidlertid sine farer. Man fristes derved nemlig lett til å bli talerør for sig selv, d. v. s. for sine egne sproglige sympatier eller antipatier. I første halvdel og et stykke inn i annen halvdel av forrige århundre finner vi eksempler nok herpå. Det var de store, grunnleggende sprogforskeres tid. Blikket var i særlig grad vendt bakover mot de formrike oldtidssprog, som man var tilbøielig til å anse for fullkomnere enn de formfattige nytidssprog.

Følg Språknerderiet på Facebook.

Knuskbra forsterker

Standard

Tidligere i sommer skreiv jeg et innlegg om forsterkende adverb av typen klin i «klin kokos» og spenna i «spenna gæren». En annen måte å forsterke adjektiv på er å lage sammensatte adjektiv med forsterkeren som førsteledd. Mange av førsteledda har fått redusert den opprinnelige betydninga si i så stor grad at de kan brukes på adjektiv som uttrykker det motsatte av den opprinnelige betydninga til forsterkeren: dritpen, kjempeliten, osv. Andre førsteledd har en spesifikk betydning i tillegg til den forsterkende funksjonen, og brukes oftest bare sammen med noen få adjektiv: kembostor, knøttliten.

Her om dagen blei jeg introdusert for nettsida til gårdsbutikken Duggurd, som selger kjøtt og andre gårdsprodukter. Flere steder reklamerer de med at kvaliteten på kjøttet deres er «knuskren». Dette adjektivet gjorde meg både overraska og nysgjerrig, så jeg måtte lese litt mer på sida deres. Med andre ord må man kunne si at denne kreative bruken av forsterkere fungerte akkurat som den skal. Kjente, vanlige forsterkere som svært eller veldig hadde neppe klart å fange lesernes oppmerksomhet like godt.

Skjermdump fra duggurd.no

Skjermdump fra duggurd.no

Men hvorfor ser «knuskrent» så merkelig ut? Så vidt jeg veit, har forsterkeren knusk- tidligere bare blitt brukt med adjektivet tørr. Ifølge Bokmålsordboka kommer knusk av det norrøne substantivet hnjóskr, som var navnet på tørka brennbar kjuke (sopp). Knusktørr, f.eks. brukt om tørr skog, betydde altså ‘like tørr som svært brennbar knusk’. I dag er det vel et fåtall som veit hva etymologien til knusk er, og det er bare den forsterkende funksjonen som står igjen. Dermed blir forleddet knusk- en god kandidat til forsterker av andre adjektiv, som ren. Knuskren betyr bare ‘ren i høy grad’ og ikke ‘ren som knusk’, på samme måte som kjempeliten betyr ‘liten i høy grad’ og ikke ‘liten som en kjempe’.

Kanskje knusk– sprer seg til flere adjektiv på sikt? Ha en knuskfin dag!

Følg Språknerderiet på Facebook.

Eple: fra generell frukt til spesifikk frukt

Standard

I bokmål og i mange norske dialekter refererer eple til den søte eller syrlige frukta fra epletreet. I noen dialekter, blant annet i Nord-Gudbrandsdalen, kalles denne frukta for søteple. Eple kan også brukes om potet, og da legges gjerne forleddet jord til (jordeple). Hva er grunnen til akkurat ordet eple blei brukt som avløserord for potet da den kom til landet?

Eple har som nevnt en relativt spesifikk betydning i dag, men i eldre stadier av norsk og andre germanske språk kunne den brukes om frukt generelt (særlig frukt fra trær). De dialektene som bruker ordet potet, har lånt det fra det utdødde indianerspråket taino (batata), via spansk (patata) og engelsk (potato). De dialektene som har laga avløserordet jordeple, har brukt eple fordi det var et generisk ord for frukt. Forleddet jord blei brukt for å spesifisere hvilken type eple det var. Det samme gjorde de i fransk: pomme de terre, mens noen svenske dialekter merkelig nok bruker ordet jordpäron.

Det er ikke bare poteter som har fått navn basert på eple, men også andre importerte vekster, blant annet appelsin. Det er kanskje ikke så innlysende med en gang, men appel og eple kommer fra den samme rota. Ordet appelsin har vi lånt fra nederlandsk, som har satt sammen appel med sin, som refererer til Kina (jf. sinolog), etter fransk pomme de Sine (‘eple fra kina’).

Også i andre germanske språk var eple den generelle termen for frukt. Gammalengelsk kalte dadler for fingeræppla, altså fingerepler, og banan for appel of paradis. Og så har vi det velkjente pineapple (ananas), som har blitt til på grunn av likheten med kongler. I gammalengelsk blei også navnet pinhnyte brukt – konglenøtt.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Utviklinga fra generell til mer spesifikk betydning er ikke like vanlig som den omvendte endringa. Ord får som regel mer generell betydning over tid, og det er blant annet slik mange funksjonsord blir til (for eksempel preposisjonen hos, som kommer av gammalnorsk hús, som betyr hus). Både det gammalnorske ordet epli og det moderne ordet eple er innholdsord, så endringa er ikke eksepsjonell, bare litt uventa.

Til slutt kan jeg nevne at det greske ordet for melon visstnok var brukt med den samme generiske frukt-betydninga som eple. Om det fins greske dialekter som kaller/har kalt potet for jordmelon, gjenstår å finne ut.

Kilder: 

Mønstergjenkjenning og det svenske bærnavn-suffikset

Standard

Mennesker leiter hele tida etter mønster og sammenhenger. To sirkler som er plassert ved sida av hverandre over en strek, tolker vi fort som et ansikt. Har du vunnet på flakslodd kjøpt fra en bestemt kiosk to ganger, fortsetter du kanskje å kjøpe flakslodd i den kiosken framfor en annen. Vi generaliserer over en lav sko, og noen ganger kan det gi litt uheldige utslag (når vi ser sammenhenger som ikke er der). Likevel er vi helt avhengige av disse mekanismene: Hadde vi ikke kunnet generalisere ut fra erfaringene våre, hadde verden blitt nærmest umulig å navigere.

Å se mønstre overalt er en generell mekanisme, og vi ser også resultater av det i språket. Et typisk mønster i språket er bøyingsmønsteret for svake verb i den såkalte «kaste-klassen»: å kaste, kaster, kasta, har kasta. Vi bruker dette generelle mønsteret til å bøye nye verb, f.eks. å google: googler, googla, har googla. Noen verb bøyes imidlertid uregelmessig, og bøyingsformene av disse verba må læres for seg. Før barn har lært seg slike unntak, bruker de gjerne mer generelle mønster, f.eks. gådde i stedet for gikk. Dette er fordi de har gjenkjent mønsteret så – sådde (og bla – bladde osv.), og danner formen gådde i analogi med dette.

Noen ganger fører slike analogier til varige endringer i språket. Verbet flå hadde tidligere fortidsformen flo, men etter analogi med ‘så – sådde’-mønsteret heter det i dag flådde. Arne Torp har laga en morsom video som viser åssen slike endringer kan ha provosert foreldregenerasjonen en gang på 1400-tallet.

Mennesker leiter ikke bare etter mønstre, men vi antar også at mønstre har betydning på et eller annet nivå. Vi leiter etter mening. Rester av gamle bøyingsendelser kan f.eks. få tillagt ny funksjon fordi vi tolker inn betydning som ikke var der i utgangspunktet. Det svenske bærnavn-suffikset -on (suffiks = endelse) er et godt eksempel på dette. I gammalsvensk fikk nemlig visse intetkjønnsord som endte på -a (f.eks. ett öra), endelsen -on i flertall (flera öron). Mange av disse intetkjønnsorda var ord for ulike typer bær (hallon, lingon, smultron), og bær kommer jo typisk i flertall. Endelsen -on, som opprinnelig bare var en flertallsendelse, har over tid blitt omtolka, og nå har den blitt en slags markør for navn på frukt og bær (!). Lånord som ett päron og ett fikon viser at -on ikke lenger er en flertallsendelse, men en frukt-og-bær-endelse.

Flere pussige utslag av mønsterleiting-fenomenet kan du se på denne sida, som viser bilder av ansikter som egentlig ikke er ansikter.

Sjempefin sjampanje på sjino

Standard

(Denne kronikken blei først publisert på NRK Ytring, 31.08.14)

Det er lett å bli opphengt i at ungdommer sier skjede når de mener kjede. Men det er ikke verdens ende. Og «feil» er det i alle fall ikke.

FOTO: DANIEL SILLIMAN (CC BY-NC-ND 2.0)

Hva er grammatikk? Tørre regler som Språkrådet har pønska ut for oss? Nei, språk er en sosial og mental egenskap hos oss mennesker, og vi har på sett og vis funnet opp grammatikken sjøl, alle sammen. Nettopp derfor er den så spennende.

Som språkviter er det ikke sjelden man får høre at folk føler de må passe seg nå som de snakker med en språkviter, «så de ikke snakker feil». Språkforskere kan sikkert synes det høres barnslig ut når voksne folk sierbærte og skjærte, men slike holdninger er en like liten del av jobben vår som for en astronom eller en sjukepleier.

Det at folk lar seg irritere over slike avvik, kan derimot være interessant for mange språkforskere. Men den kanskje mest spennende delen av språket er de mer ukjente mønstrene, dem vi ikke kjenner funksjonen til ennå.

Språket vil aldri bli ødelagt

Biologer kan bli forbanna over nedhogginga av regnskogen fordi det biologiske mangfoldet blir ødelagt. Når en østlending sier sjino eller ballmed lys L – noe mange irriterer seg over (se for eksempel saken om sje-lyden og L-lyden i VG 16. august), ødelegger ikke det språket. Derfor blir heller ikke språkforskere særlig opprørte når det skjer slike endringer. Sammenfallet mellom orda kjede og skjede er morsomt, men ikke katastrofalt, for konteksten vil avsløre hvilken av de to betydningene det er snakk om.

Dessuten er det ingen språk som holder seg uendra over tid – til og med kje-lyden i kjede er relativt ny. Fra norrønt til moderne norsk mista vi faktisk et helt kasussystem (bøying av substantiver etter hvilken rolle de har i setninga) – uten at vi mista evnen til å kommunisere av den grunn.

Oppfatninga om at språkforskere bør jobbe for å forhindre slike endringer, eller at de skal ha en mening om hvilke former som riktige eller gale, ser ikke ut til å ha mange paralleller i andre yrker. Du ville ikke forvente at en av oppgavene til en lege er å ha en mening om hva som er penest av store eller små bryster. På samme måte bør eller kan ikke en språkviter ha en profesjonell mening om hvilken dialekt som er vakrest, eller om sjino-uttale er stygt. Private meninger er sjølsagt en annen sak.

Språket er et samarbeidsprodukt

Språket er i en posisjon mellom det kollektive og sosiale, og det mentale. Det er helt naturlig å bli litt provosert når noen bryter en norm. Har vi blitt enige om at det som henger rundt halsen, heter kjede, er det småirriterende at folk tar til å kalle det for skjede. Det blir litt som når folk står på feil side av rulletrappa, eller når noen spiser med hendene på restaurant. Vi har jo blitt enige om å stå på høyre side, spise med kniv og gaffel, og å uttalekjede med kje-lyd.

Denne irritasjonen over andres språkavvik er interessant, for det avslører et instinkt til å kontrollere hverandres språk, sånn at vi ikke skal snakke for forskjellig fra hverandre.

Språket er dessuten ikke bare et kommunikasjonsverktøy – det er også en identitetsmarkør. Er du med i VIF-klanen, får du ikke mye respekt om du bruker ordformer som røke og klokken, det gjør du heller ikke om du hadde gått i golfklær.

Det uuttømmelige språket

Sjøl om språket på mange måter er en kollektiv norm, er det også elementer i språket som vi ikke tenker så mye over. Dermed skjer det også endringer som går oss hus forbi. Det er særlig de mer ukjente elementene i språket mange språkvitere liker å forske på.

Du som leser dette forstår norsk, og mest sannsynlig snakker du også norsk. Men veit du hvorfor du bruker akkurat det setningsmønsteret eller de bøyningsformene du gjør? Det meste går av seg sjøl, og derfor er det mye vi ikke veit om språket og grammatikken – til tross for at vi bruker det hver dag! Hvorfor har vi for eksempel grammatisk kjønn? Alle morsmålsbrukere av norsk veit at det heter en stein, og ikke ei eller et stein. Videre heter det heter et skap, men ikke en skap.

Dette er noe vi veit nærmest instinktivt, men det er vanskelig å finne forklaringer på hvorfor det er sånn. Slike spørsmål er språkforskere opptatt av. Andre spørsmål kan være: Hvorfor kan vi ikke bare si «regner» i stedet for «det regner»? Hvorfor bøyes noen verb sterkt (skrive – skreiv) når de fleste bøyes svakt (bygge – bygde)? Har måten å bøye på noen funksjon som vi ikke er klar over ennå?

Uendelig mye uoppdaga

I havet, i verdensrommet og i cellene våre er det uendelig mye som fortsatt er uoppdaga, men det er sannelig mye vi ikke veit om vårt eget språk også!

Språkvitenskap og språkforskning handler ikke om regeltyranni, riktig og galt eller fint og stygt. Det handler om grunnleggende egenskaper ved oss mennesker som vi ikke veit på langt nær nok om. Det er forståelig at man lett blir opphengt i ungdommens avvikende bøying og andre normbrudd, men flere burde få øynene opp for de andre, morsommere sidene ved språket.

Sjøl om vi bruker språket hver dag, er det som en jungel å dra på oppdagelsesferd i. Dra dit!