Det hender at folk slenger innom Språknerderiet (hei!) etter å ha søkt på mer eller mindre språkrelaterte ting på nettet. Lista med søkeord er ganske interessant, for det er mye i språket som får en til å undre. Dessverre vil ikke Google utlevere søkestatistikk lenger, men de hippe søkemoterene Kvasir og Yahoo! er visst ikke like opptatt av å skjerme brukerne sine, så jeg får opp noen få søkeord (NB: jeg kan ikke se hvem som har søkt, eller hvem som besøker bloggen). Her har dere et halv-representativt utvalg, samt et par lenker til blogginnlegg som kan være til glede for nye lesere:

 

«avhengighetsskapende ordklasse»

Hm. Alle ordklasser er i og for seg avhengighetsskapende – det er liksom vanskelig å legge fra seg preposisjoner og verb. Små, uskyldige barn kan kanskje greie seg en stund, men etter kort tids påvirkning fra omgivelsene, faller de utpå.

(Ordet avhengighetsskapende er et adjektiv. En test man kan bruke for å finne ut om et ord er et adjektiv, er om man kan sette gradsadverbet svært foran: svært avhengighetsskapende, *svært syklende. Man kan nok også argumentere for at det er en verbform, men det skal ikke jeg gjøre.)

 

«bærnavn på svensk»

Hallon, lingon og smultron. Svensk har altså – utrolig nok – et eget bærnavn-suffiks, dvs. en endelse om bare brukes på navn for bær og nyimporterte fruktslag. Les mer her.

 

«vanligste innholdsord»

Veldig godt spørsmål! Jeg søkte opp 50 000 tilfeldige substantiv i Nordisk dialektkorpus, som består av transkribert tale, og sorterte dem etter frekvens: År toppa lista, fulgt av dag, gang og tid. I Leksikografisk bokmålskorpus, som er en samling bokmålstekster, var det de samme substantivene som toppa lista, men i denne rekkefølgen: dag, år, tid, gang.

Det ser altså ut til at vi er veldig glade i å snakke om tid og tidspunkter. Fortellinger hadde nok sett litt mangelfulle ut uten tidsangivelser, uansett om verba hadde vært bøyd i presens eller preteritum. Her er et velkjent utdrag fra Sult av Knut Hamsun med tidsuttrykk markert i nesten-usynlig farge:

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …
Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av «Morgenbladet», kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.
Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tid; den ene etter den andre av mine eiendeler var anbrakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.»

 

«paringslyder dyr»

Jeg kan ikke mye om dyrs paringslyder, men har fått med meg at noen vitenskapsfolk mener at språket er et resultat av seksuell seleksjon, ikke ulikt utviklinga av påfuglhalen (-stjerten?). Sånn sett kan vi kanskje se på språkbruk som et eneste komplekst paringsbrøl? Eller ikke. Jeg velger nok ikke å gjøre det.

 

«vikingers endringer av språk»

Vel, språket endra seg vel en del i løpet av vikingtida. Men var det vikingene som endra det? Selvfølgelig, hvem ellers! Spørsmålet er bare om de hadde et vikingspråkråd, eller om de bare lot det stå til. Jeg mistenker det siste, sjøl om det sikkert også den gangen (og på 1400-tallet) fantes de som mente at språket var mer velklingende og presist før.

 

«okse hunkjønnsord»

Denne er litt artig: okse kan bøyes som et hunkjønnsord i enkelte norske dialekter, blant annet i deler av østlandsk og kristiansandsk (ja, du leste riktig: ei okse, oksa! Hans-Olav Enger skriver om dette i denne artikkelen). Veldig mange ord som ender på trykklett -e får nemlig hunkjønnsbøying til vanlig: ei hette – hetta, ei gryte – gryta, osv. Okse faller normalt ikke inn i dette mønsteret av åpenbare betydningsrelaterte grunner, men kanskje disse har blitt litt fjerne for byfolk? (Jf. Stratos-reklamen med ei syngende ku med mannsstemme). En annen del av forklaringa er at bøyingsendelser (-a/-en) og kjønn ikke henger så tett sammen lenger, og at den lydlige oppbygginga av okse er veier tyngre enn betydninga når vi skal finne riktig bøyingsparadigme å putte det inn i.

I Oslo-området ser dessuten hunkjønn ut til å forsvinne. A-endingene blir ikke borte, men artikkelen ei og foranstilt mi, di, si er mindre vanlig enn før. Helge Lødrup har skrevet om dette i en artikkel fra 2011.

---

Uansett om du fant bloggen via Kvasir eller ikke – takk for at du leser og er nysgjerrig på språk! Følg gjerne med på diskusjoner og språkprat på Facebook: Språknerderiet.