Skjønner du en døyt?

Standard

Ord for bittesmå eller ubetydelige ting kan bli morgendagens negasjonsmarkører.

Det å kunne negere (nekte) et utsagn ved hjelp av enkle markører er et universelt trekk ved menneskelige språk. I norsk bruker vi den enkle negasjonsmarkøren ikke for å snu en setning fra umarkert positiv til markert negativ:

Barna sover > Barna sover ikke.

I skriftlig fransk, derimot, brukes to ord på hver sin side av verbet for å markere at handlinga er negativ:

Les enfants dorment > Les enfants ne dorment pas.

Opprinnelig var det bare ne som markerte negasjon, mens pas er et nyere tilskudd. I muntlig fransk kan man ofte droppe ne nå til dags, sånn at pas blir stående som den eneste markøren av negasjon, og dermed har tatt over jobben. Opprinnelig betydde (og betyr) pas ‘skritt’ eller ‘steg’, men akkurat i denne spesifikke konteksten har det endra betydning til å bare bety nektelse. Åssen kunne det skje?

Når vi negerer utsagn, kombinerer vi det ofte med ord som uttrykker noe smått eller ubetydelig, for å markere hvor sterk negasjonen er. For eksempel kan vi si:

Han har ikke spist en smule i hele dag.
Jeg skjønner ikke et kvekk.
Hun drikker ikke en dråpe på fest.
Jeg bryr meg ikke en døyt.[i]

Disse minimerende orda, døyt, smule, grann, kvekk osv., har det til felles at de uttrykker svært liten grad av noe. Når de brukes sammen med negerte verb (forstår ikke, har ikke spist), understreker de graden av negativ betydning: Om han ikke har spist en smule engang, så har han virkelig ikke spist. Det var gjennom slik språkbruk det franske pas blei «rekruttert» inn som negasjonsforsterker (‘Jeg gikk ikke et skritt engang’). Pas blei etter hvert omtolka (reanalysert) som del av nektelsesmarkøren, og mista den gamle betydninga.

Når vi skal understreke graden av negasjon, er det ofte de minimerende og negasjonsforsterkende orda som får trykk, og ikke den opprinnelige negasjonsmarkøren:

Du eier ikke et snev av fornuft!
Je ne sais pas! (‘Jeg veit ikke’)

Dermed er det en viss sjanse for at den opprinnelige negasjonsmarkøren blir lydlig redusert, som i fransk, hvor ne kan forsvinne helt i tale. I norsk er også ikke redusert i mange tilfeller (Du ha’kke peiling), men det kan ikke utelates helt uten at negasjonsbetydninga forsvinner.

Opphavet til ikke er faktisk ikke så ulikt opphavet til fransk pas. I tidlig norrønt kan man se rester av den gamle negasjonsmarkøren ne, som kom foran verbet: ”Haraldr ne veit”. Som vi veit har ne blitt erstatta av ikke, som kommer bak verbet: ”Harald veit ikke”. Måten dette skjedde på, var at en variant av ekki (> ikke) blei brukt som en negasjonsforsterker sammen med ne, på samme måte som pas i fransk blei brukt med ne, altså: ”Haraldr ne veit ekki. Ekki kommer av sammensetninga eitt-gi, som betyr omtrent ’en eneste ting’ – altså et minimerende uttrykk som forsterka den opprinnelige negasjonen.

Den danske språkforskeren Otto Jespersen var en av de første til å beskrive slike endringer i detalj i 1917, og derfor kalles de Jespersens syklus. Med andre ord en skandinavisk oppdagelse vi kan unne oss å være stolt av!

otto_jespersen

Otto Jespersen (fra Wikimedia Commons)


[i] Døyt var opprinnelig navnet på en liten kobbermynt ifølge Bokmålsordboka.

Reklamer

Fra fransk til hyperfransk

Standard

I siste nummer av Språknytt anbefaler Språkrådet å uttale den siste -s-en og -t-en i bearnés (béarnaise), entrecôte og pommes frites. Grunnlaget for anbefalinga er at verken uttalen i originalspråket (fransk) eller skrivemåten tilsier at man skal sløyfe den siste konsonanten. Likevel er jo [pommfri]uttalen ganske utbredt og etablert, og man kan spørre seg om ei anbefaling fra Språkrådet er nok til å snu tendensen.

Språkrådet pleier normalt ikke å lage regler for talespråket, men de gir unntaksvis råd om uttalen av importord. De presiserer også at dette råd, og ikke regler. Den nye uttaleanbefalinga er nok til glede for språklærere og franskkyndige – men strider den ikke egentlig mot retningslinjene (basert på normeringsprinsippene) Språkrådet skal følge?

Retningslinjene er basert på: likhetsprinsippet (alle etablerte uttalemåter er jevnverdige og gode), konsistensprinsippet (vær konsekvent innenfor den varianten du bruker) og tradisjonsprinsippet (uttalemåter som er brukt over en viss tid, skal regnes som kurante). Om vi følger prinsippene, må vi altså si at [pommfri] og [påmm fritt] er likeverdige. Du står sjølsagt fritt til å mene at [pommfri] ikke er like «bra» som [påmm fritt], ettersom den sistnevnte uttalen ligger nærmest den franske, men siden begge uttalemåtene er etablerte, skal de regnes som like gode. Jeg har ingen konkrete undersøkelser å underbygge dette med, men jeg tør påstå at [pommfri]-uttale har vært godt etablert over lengre tid, ellers hadde ikke kultureliten hissa seg sånn opp over det med jevne mellomrom.

Så hvorfor gir Språkrådet uttaleråd som ikke baserer seg på normeringsprinsippene? De skriver sjøl at de anbefaler skriftnær uttale, som også stemmer bedre med den franske uttalen. Alternativt kunne de jo anbefalt et en ny skrivemåte av bærne, pommfri og antrekå?  (Nei, personlig hadde jeg ikke likt det, men jeg bare lurer). Kan grunnen være at denne uttalevarianten oppfattes som ekstra irriterende fordi det er snakk om hyperkorreksjon?

Når en nordmann uttaler 7-up som [sju-upp] (og ikke [seven-øpp]), eller burger som [burger] (og ikke [børger]), er det helt greit, og i noen tilfeller litt søtt. Vi gjør bare en uskyldig tilpasning av uttalen etter norske uttaleregler. Når vi derimot tar fram sabelen og kutter en ekstra lyd fra slutten av franske lånord – i tillegg til den som franskmennene sjøl kutter (!) – så er det irriterende. Å fjerne -s-en i bearnés er ingen tilpasning til norske uttaleregler, men et overdrevent forsøk på franske seg. Et nyere eksempel er sous-vide, som jeg nylig hørte uttalt som [so vi’] i stedet for [so vidd]. For den som kan litt fransk, er det i grunnen litt plagsomt, for motivasjonen bak den nye uttalen virker jålete og unødvendig. Paradoksalt nok er det den overdrevne jålefransken som har etablert seg den folkelige uttalen. Derfor virker det også snobbete å rette å rette på de som bruker disse formene («jeg kan fransk og har kulturell kapital, så jeg har rett til å korrigere deg»).

Uansett hvor vondt og vanskelig det er å akseptere at noen uttaler pommes frites annerledes enn deg, så er det nå en gang slik at [pommfri] har blitt etablert i talespråket. Kanskje det hjelper litt om man skjønner bedre hvorfor man blir så irritert? Hvis ikke får vi huske på at det er jo bare en konsonant.


Les mer om hyperkorreksjon her.

Endring 30.05.16: Likhetsprinsippet, konsistensprinsippet og tradisjonsprinsippet er ikke normeringsprinsipper for talespråket (som jeg hadde skrevet), men retningslinjer. Talespråket normeres jo ikke.

69c567f9a1060e68774ccfeadd21c8d9

Sebastien Million (sebastienmillion.com)