Reven har en spesiell status for menneskene. I mange kulturer, som den norske, er reven i stor grad ansett som skadedyr, men den er også kjent for å være lur og intelligent. Det mangfoldige synet på reven setter spor i språket: Det fins nemlig utallige ord og kallenavn for dyret i norsk og andre språk.

Det skandinaviske rotordet for ‘rev’ (rev/räv/ræv/refur/revur) kan rekonstrueres tilbake til det  urnordiske *refaR (stjerne betyr at ordet er rekonstruert), som rett og slett betydde ‘rev’. Mer interessant er det hvor dette rotordet kom fra, for det fins angivelig ikke etterkommere av det i noen andre germanske språk enn de nordgermanske – engelsk har fox, nederlandsk har vos og tysk har Fuchs. (Om du lurer på om rev er beslekta med ræv, så er svaret nei – ræv stammer fra norrønt rauf). Kanskje har *refaR blitt lånt inn fra et uralsk språk, som finsk eller samisk. Ordet for rev i nordsamisk er nemlig rieban og i finsk er det repo. En annen teori er at det stammer fra det urnordiske ordet erafaR som betyr ‘den rødbrune’ og er i slekt med jerv.

Om *refaR har blitt lånt inn i urnordisk fra et uralsk språk, så er spørsmålet hvor de uralske språka igjen har det fra, for det er visst opprinnelig ikke et uralsk arveord. Ifølge denne studien kan ordet være lånt fra urindoiransk, altså språket som skulle bli til iranske språk, som kurdisk og persisk, hvor ‘rev’ heter henholdsvis rūvī́ og rōbāh. Det urindoeuropeiske språket, som blei snakka for flere tusen år siden, kan ha hatt ei rot *h₂lō̆p-eḱ-, som har gitt det latinske vulpes, det greske αλεπού (alepoú), det russiske лисa (lisa) og det litauiske lãpė, og de andre som er nevnt her. Man regner med at denne rota bare betydde (rød-)rev.

Hva da med de germanske reveorda fox, Fuchs og vos? Fra disse orda og tilsvarende i andre germanske språk har språkhistorikere rekonstruert den urgermanske rota *fuhsaz og den urindoeuropeiske rota *púksós, som skal ha betydd ‘den med hale’. I norrønt blei ordet fóa, i slekt med fox, brukt om ‘hunnrev’ (jf. vixen på engelsk. Hannrever kommer vi tilbake til). Hadde vi beholdt dette ordet i norsk, hadde det kanskje hett ei foe eller ei fo?

Det å omtale reven med eufemismer som ‘den rødbrune’ eller ‘den med hale’ har vært svært vanlig i mange språk. I europeisk folklore har det vært mye overtru forbundet med å omtale rev, ulv og bjørn med de faktiske navna. Den buskete halen er et karakteristisk trekk ved reven, og i portugisisk heter den raposa etter ordet rabo ‘hale’, og i walisisk heter den llostog, etter llost ‘hale’. Disse kan ha overtatt for ord som stammer fra den urindoeuropeiske rota *h₂lō̆p-eḱ-, som har gitt f.eks. vulpes i latin, fordi de har blitt brukt som eufemismer.

I andre språk har reven fått navn etter personnavn. Her i Skandinavia brukes gjerne kallenavnet Mikkel, men det har ikke blitt til selve navnet vi bruker til vanlig om reven. I Frankrike heter reven derimot renard, som er en variant av det germanske egennavnet Reinhart (eller Rennart, Reynard, Reginhard osv., fra Raginohardus – ‘den som regjerer hardt’). Navnet brukt om en rev stammer fra en middelalderfabel – Reveboka – som i noen varianter har vært tolka som en parodi på høvisk diktning og som handler om flere antropomorfiske dyr, med den lure reven som den mest sentrale.

Reveboka fins i mange ulike varianter og har også vært nedskrevet i form av tolv sanger av Johann Wolfgang von Goethe som Reineke Fuchs. Denne blei oversatt til svensk i 1843 av Pehr Westerstrand og fikk tittelen Michel räf. Men det var ikke han som fant opp navnet Mikkel som personifiserende navn på reven i Skandinavia. Bruken av Mikkel om rev fins belagt bl.a. fra 1500-tallet. Se for eksempel denne teksten fra 1558 som er sitert i Svenska Akademins Ordbok:

«Michel räff (dvs. danskarna) thorde ey lenge bijde,
När han bleff rusket om sijn sijde.
Han lät sigh hastigt åt Köpenhaffn lijde,
Ey wille han mere med Swenske strijde. (Peder Andreae Svart, 1558)»

En av de tidligste kjente variantene av reveboka i Skandinavia er fra 1555 i en dansk oversettelse av lavtysk. Denne oversettelsen het «En ræffue bog», og allerede i denne oversettelsen brukes navnet Mikkel. Ifølge Tor Åge Bringsværd kan denne bruken av Mikkel henge sammen med det norrøne uttrykket hin mikilhævi ‘den svært dyktige’, som blei brukt om djevelen kledd i reveham luskende omkring. Men opphavet er usikkert. At reven har vært ansett som listig og lur er imidlertid utvilsomt, så overgangen fra et uttrykk med den betydninga til kallenavnet Mikkel, som også likner på hin mikilhævi lydlig, er ikke usannsynlig.

Som nevnt fantes og fins det fortsatt mange eufemismer for reven i ulike språk, inkludert norsk. Også norrønt hadde mange ulike måter å omtale reven uten å bruke det egentlige navnet på den. De fleste kjenner nok til gråbein (grábeinn på norrønt) brukt om ulven, og på samme måte blei bláfotr brukt om reven i norrønt. Det er fordi den hadde svarte labber og det norrøne ordet blá blei brukt om både svart og blått.

 Et annet navn på reven i norrøn tid var skolli, som fortsatt brukes i islandsk i dag, ikke bare om reven, men som et mildt banneord: Hver skollinn! (‘Pokker heller!’). Kanskje har dette sammenheng med ordet skǫll som betydde ‘skrål’, ‘svik’ eller ‘spott’? Dette var også navnet på jotnen i norrøn mytologi som i ulveforkledning jager sola og skal sluke den ved Ragnarok. I Norsk ordbok kan en lese skolle i hallingmålet blir i brukt om «høgmælt og pratesjuk person som skravlar i det vide og breie», og at skollepung i Selbu blir brukt om noen som er bråkete.

Orda melrakke/mjølrak eller fjellrakke er også brukt (om fjellrev) i mange dialekter, og islandsk har melrakki. Forleddet mel i melrakke viser til en ‘sandbakke’ (les mer i Språknytt her). I «Hanen stend på stabburshella» heter det at «rakkjen skvakkar i bergo nord», og da er det jo (hann-)reven som skvakkar. Ordet rakke viser ikke bare til hannrever, men også til andre hanndyr, som hannhunder og hannbjørner. Ordet kan ifølge Altnordisches etymologisches Wörterbuch være i slekt med rekke og opprinnelig ha vært brukt om lange, tynne hunder.

Et annet, men lite sjarmerende navn på reven fra norrønt er brunnmigi, altså ‘brønnpisser’. Det forklarer vel seg sjøl. Ordet grýla er derimot kanskje mer fremmed, sjøl om gryle eller grøle (troll) kanskje er kjent for enkelte. Det blei ikke bare brukt om rever i norrønt, men om skrømt og om trollkvinner. I moderne islandsk fins ordet kommúnistagrýlan – ‘kommunistspøkelset’. Verbet gryle brukes fortsatt om det å skrike skjærende, knurre og klage. Og det er vel også svaret på hva reven sier?

Reven er et fint utgangspunkt for en språklig ekspedisjon til språkendring, til fenomenet eufemismer og benevning. Kjært barn har mange navn, og reven har mange, mange flere enn de som er nevnt her. Og enda har vi ikke tatt for oss ordet rev som kilde til metaforer om alt fra luringer til sluinger til rusmidler. Men et sted må dette innlegget slutte, og det får bli her.