Visste du at Gjøa, som i navnet på polarskuta, er en variant av Gyda? Og at en tidligere brukt skrivemåte av dette navnet var Jøda?

I forbindelse med noe slektsgranskning jeg pusler med, har navnevarianter av Gyda dukka opp et par ganger: en gang som Gjøa og en annen gang som Jøda. Begge var brukt i Vågå før 1800-tallet.

Navnevariantene stammer fra det norrøne navnet Gyða (uttalt med «hard» /g/ som i giss og med stungen d som i engelsk that), som er en kortform av Gyríðr. Dette navnet er igjen en kortform av Guðfríðr, som er satt sammen av guð, ‘gud’, og fríðr, ‘vakker’. Sisteleddet fríðr kan vi kjenne igjen fra navn som Målfrid og Solfrid. Førsteleddet er det samme som i Guri, Gudrun og Guro. 

Grunnen til at Gjøa har utvikla seg som en variant av Gyda i dialekter blant annet på Østlandet, er at den samme som forklarer at trykke har utvikla seg til trøkke, at lykke har utvikla seg til løkke, at ynske har utvikla seg til ønske, osv. Det som helt konkret har skjedd, er at kort /y/ har «senka seg» og «åpna seg» mot en kort /ø/-lyd.

Men hva det egentlig at en vokal senker seg? Når vi uttaler lyder, endrer formen på munnen og posisjonen av tunga seg. Prøv å si /y/ som i lys, og så /ø/ som i løs. Når du sier /y/, kjenner du kanskje at munnen er litt mer lukka og tunga er litt høyere opp. Og når du sier /ø/, kan du merke at munnen åpner seg litt mer, og tunga senker seg litt. Over tid, i noen dialekter, begynte folk å uttale /y/ mer som /y/ i noen deler av ord, og det kalles vokalsenkning. For morsmålstalere av norsk er forskjellen mellom /y/ og /ø/ helt distinkt, men for dem uten kjennskap til norsk, kan de to vokalene høres nesten like ut.

Flere lydendringer har ramma Gyda. For i norrønt var uttalen som sagt med samme type g-lyd som i giss, men skrivemåten Jøda viser at denne lyden har endra seg. Fra å være en /g/ uttalt plosivt ved at man stenger fullstendig for luftstrømmen på vei ut av munnen ved å dytte med tungeryggen opp mot munntaket, «myka» den seg opp og blei frikativ, det vil si at luftstrømmen ikke blir stoppa helt. Denne lydendringa (palatalisering av velarer) har skjedd regelmessig og virka på /g/ foran fremre vokaler som /i/ og /y/, og foran /j/: gispe, gikk, geit, gyte. Resultatet er altså en /j/-lyd. I norsk skriftspråk brukes ofte <j>-bokstaven for å markere palatalisering i norsk: gjespe, gjette, gjøre. Og Gjøa.  

Med de to endringsprosessene vokalsenking (y > ø) og palatalisering (g > j) har Gyda blitt til Jøda, som er en skrivemåte av Gjøa. Men hvor blei det av d-en i Gjøa? Den har falt bort, på samme måte som d-en har falt bort i ord som glad, glede, gni(de), lei(d)e, grei(d)e og flere.

Hva med de som heter Gyda i dag, med både /g/-en, /y/-en og /d/-en intakt i navnet? Det er ikke uvanlig at egennavn er mer konservative enn andre ord i språket (særlig navn som er gått ut av bruk for så å bli tatt opp igjen).  Mitt eget navn, Urd, og navna Gerd og Tord, er andre eksempler på det: I østnorsk uttales de (så vidt jeg veit) ikke med tjukk L, som i de liknende orda jord, bord, ord, og heller ikke med bare -r til slutt. Og for mange navn kan det vakle, f.eks. om -g-en blir uttalt eller ikke i slutten av navn som Ingeborg og Rannveig.