Fra fransk til hyperfransk

Standard

I siste nummer av Språknytt anbefaler Språkrådet å uttale den siste -s-en og -t-en i bearnés (béarnaise), entrecôte og pommes frites. Grunnlaget for anbefalinga er at verken uttalen i originalspråket (fransk) eller skrivemåten tilsier at man skal sløyfe den siste konsonanten. Likevel er jo [pommfri]uttalen ganske utbredt og etablert, og man kan spørre seg om ei anbefaling fra Språkrådet er nok til å snu tendensen.

Språkrådet pleier normalt ikke å lage regler for talespråket, men de gir unntaksvis råd om uttalen av importord. De presiserer også at dette råd, og ikke regler. Den nye uttaleanbefalinga er nok til glede for språklærere og franskkyndige – men strider den ikke egentlig mot retningslinjene (basert på normeringsprinsippene) Språkrådet skal følge?

Retningslinjene er basert på: likhetsprinsippet (alle etablerte uttalemåter er jevnverdige og gode), konsistensprinsippet (vær konsekvent innenfor den varianten du bruker) og tradisjonsprinsippet (uttalemåter som er brukt over en viss tid, skal regnes som kurante). Om vi følger prinsippene, må vi altså si at [pommfri] og [påmm fritt] er likeverdige. Du står sjølsagt fritt til å mene at [pommfri] ikke er like «bra» som [påmm fritt], ettersom den sistnevnte uttalen ligger nærmest den franske, men siden begge uttalemåtene er etablerte, skal de regnes som like gode. Jeg har ingen konkrete undersøkelser å underbygge dette med, men jeg tør påstå at [pommfri]-uttale har vært godt etablert over lengre tid, ellers hadde ikke kultureliten hissa seg sånn opp over det med jevne mellomrom.

Så hvorfor gir Språkrådet uttaleråd som ikke baserer seg på normeringsprinsippene? De skriver sjøl at de anbefaler skriftnær uttale, som også stemmer bedre med den franske uttalen. Alternativt kunne de jo anbefalt et en ny skrivemåte av bærne, pommfri og antrekå?  (Nei, personlig hadde jeg ikke likt det, men jeg bare lurer). Kan grunnen være at denne uttalevarianten oppfattes som ekstra irriterende fordi det er snakk om hyperkorreksjon?

Når en nordmann uttaler 7-up som [sju-upp] (og ikke [seven-øpp]), eller burger som [burger] (og ikke [børger]), er det helt greit, og i noen tilfeller litt søtt. Vi gjør bare en uskyldig tilpasning av uttalen etter norske uttaleregler. Når vi derimot tar fram sabelen og kutter en ekstra lyd fra slutten av franske lånord – i tillegg til den som franskmennene sjøl kutter (!) – så er det irriterende. Å fjerne -s-en i bearnés er ingen tilpasning til norske uttaleregler, men et overdrevent forsøk på franske seg. Et nyere eksempel er sous-vide, som jeg nylig hørte uttalt som [so vi’] i stedet for [so vidd]. For den som kan litt fransk, er det i grunnen litt plagsomt, for motivasjonen bak den nye uttalen virker jålete og unødvendig. Paradoksalt nok er det den overdrevne jålefransken som har etablert seg den folkelige uttalen. Derfor virker det også snobbete å rette å rette på de som bruker disse formene («jeg kan fransk og har kulturell kapital, så jeg har rett til å korrigere deg»).

Uansett hvor vondt og vanskelig det er å akseptere at noen uttaler pommes frites annerledes enn deg, så er det nå en gang slik at [pommfri] har blitt etablert i talespråket. Kanskje det hjelper litt om man skjønner bedre hvorfor man blir så irritert? Hvis ikke får vi huske på at det er jo bare en konsonant.


Les mer om hyperkorreksjon her.

Endring 30.05.16: Likhetsprinsippet, konsistensprinsippet og tradisjonsprinsippet er ikke normeringsprinsipper for talespråket (som jeg hadde skrevet), men retningslinjer. Talespråket normeres jo ikke.

69c567f9a1060e68774ccfeadd21c8d9

Sebastien Million (sebastienmillion.com)

 

 

 

Reklamer

Hin håle

Standard

En av mine svenske venner syns norske ord som klementinbåt og rusbrus er veldig morsomme. Det fins massevis av gulliga ord og uttrykk i svensk også, og til og med svenske skrivemåter kan være kilde til underholdning. De fleste nordmenn syns for eksempel det er ganske søtt at svenskene skriver i fjol, og ikke i fjor («snön som föll i fjol»). Uttrykket hin håle, som er en eufemisme for Satan, tar likevel førsteplassen etter min mening.

På norsk heter det hårde (i uttrykket hine hårde dage), og denne skrivemåten gjenspeiler det svenske hin håle på et tidligere stadium – hård og hål er det samme adjektivet. Men hvorfor i all verden skriver svenskene håle og fjol med <l>?

Mange kjenner til lydutvikla fra rð til tjukk l (gjengitt som L her) i ord som bord (boL) og gard (gaL) i østnorske og trønderske dialekter. Denne utviklinga skjedde også i store deler av det svenske dialektområdet, og uttalen av hård blei derfor håL. Av samme grunn blir i fjor/fjol uttalt med tjukk l i mange dialekter i Norge og Sverige. I andre dialekter har rð utvikla seg til r, og det er utvilsomt også denne uttalemåten som har høyest status.

Den eksotiske tjukke l-en har også utvikla seg fra tynn l i ord som sol og kløyve, og denne endringa er litt mer utbredt enn utviklinga fra rð til tjukk l. Uttalen soL er altså litt vanligere enn uttalen boL. Siden veldig mange ord som uttales med tjukk l, skrives med <l>, er det fort gjort å gå surr i hva som var opphavet til den tjukke l-en: l eller rð? I dag bruker de fleste av oss skriftspråket så mye at vi kanskje ikke innser i hvor stor grad det påvirker talespråket vårt. Mange østlendinger har fått en slags leseuttale av ord som ord og bord (uten d-en, så klart), mens sol og klokke får beholde den tjukk l-uttale, kanskje nettopp fordi de skrives med <l>.

I tidligere tider var skriftspråket mer ustabilt enn det er nå, og svenskene så nok ikke for seg skrivemåten av håL og fjoL da de uttalte dem. Derfor skjedde det en feiltolkning av etymologien til disse orda. Siden vi ikke har noen egen bokstav for tjukk l, må vi skrive enten <l> eller <rd> i stedet. Når etymologien har gått i glemmeboka, kan det være nærliggende å velge <l>-en. Slik blei altså hin hårde til hin håLe, og deretter hin håle. Alternativt kan fjol og håle ha blitt til gjennom hyperkorrigering, altså overdreven ”forfining”, i danna dagligtale (hvor man gjerne unngår tjukk l), og at det deretter kom inn i skriftspråket med <l> basert på den hyperkorrigerte uttalen.

Utgangspunktet for endringa er uansett det samme: Ordboka inni hodene våre kommer ikke med etymologisk forklaring.