pronomen

Hen, quo vadis?

Standard

Mange har fått sansen for det kjønnsnøytrale hen, og det er lett å se behovet for et nytt pronomen. Slik grammatikken vår er i dag, er det vanskelig å omtale et bestemt menneske uten å spesifisere kjønn. Hvorfor er det sånn? Og er ønsket om et kjønnsnøytralt pronomen i seg sjøl nok til at vi kan fornye grammatikken?

Pronomener er grammatiske ord som har blitt til gjennom svært langsom utvikling. Gjennom denne utviklinga har nye betydninger blir lagt til den grunnleggende – i tillegg til å være henvisningsord, uttrykker for eksempel personlige pronomen også kjønn og tall: han, hun, de. I forbindelse med diskusjonen rundt pronomenet hen kommer det fram at ikke alle har klart for seg at vi også har en annen måte å dele inn pronomener på, nemlig i de som i hovedsak viser til mennesker (han, hun), og de som i hovedsak viser til ikke-menneskelige vesener og ting (den, det). Dette skillet blandes ofte sammen med skillet mellom spesifisert og ikke-spesifisert kjønn.

Skillet mellom menneskelige og ikke-menneskelige kategorier skyldes at språket er antroposentrisk. Språksystemet gjenspeiler talerperspektivet, og det er tross alt vi mennesker som snakker og dermed også lager språket. Dette manifesterer seg på ulike måter, og pronomensystemet i norsk egner seg godt som eksempel på at dimensjonen menneskelig (han/hun) – ikke-menneskelig (den/det) kan bli innkoda i grammatikken. Det fins selvfølgelig unntak fra denne bruken av pronomenene: I nynorsk og i mange dialekter brukes han/ho om ikke-levende ting (f.eks. ho om boka). Da er det snakk om grammatisk kjønn (genus), ikke biologisk kjønn (sexus), og det vil derfor neppe være aktuelt å bruke hen i slike kontekster. Omvendt kan den i noen kontekster vise til mennesker: ”Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå”. I slike tilfeller fungerer den som et pekeord som viser til en uspesifisert person – det kan være hvem som helst.

Det er altså noe overlapp i bruksområdene til de menneskelige og ikke-menneskelige pronomenene, men det er ikke fri variasjon. Skal du omtale en spesifikk person, tvinger grammatikken deg til å bruke han eller hun. Du kan altså ikke velge det ikke-menneskelige den, sjøl om det hadde vært nyttig med et pronomen som ikke spesifiserer kjønn:

Hvem er læreren din? Jeg har ikke møtt den ennå.

I tillegg til kravet om å bruke han/hun ved omtale av spesifikke personer, må vi i norsk altså spesifisere kjønnet til den omtalte. Den obligatoriske markeringa av hunkjønn og hankjønn stammer fra svært lang tid tilbake, og gjenspeiler at vi mennesker har vært opptatt av å skille mellom de biologiske kjønna. Dette betyr ikke at de språka som ikke har dette skillet blant pronomenene, har vært mindre opptatt av å skille mellom kjønn: Sammenhengen mellom menneskenatur/tenkemåte og grammatikk er ikke deterministisk. Innkodinga av kjønn og menneskesentrisme har heller ikke skjedd gjennom vedtak eller bevisst styring, men gjennom en variant av usynlig-hånd-prosesser. Språkbrukerne tråkker opp nye stier i grammatikken, men de har ingen plan om åssen det kan påvirke språket på sikt. Språkforskeren Brian D. Joseph sier det på denne måten: ”speakers […] act as if they were in a fog” – de ser klart det som ligger rett foran dem, men ikke det som ligger langt fram.

Den eneste muligheten vi har for å omgå kravet om å spesifisere kjønn i norsk, er å erstatte pronomenet med lange kvasipronomener som han/hun eller vedkommende. Nylig har vi fått introdusert hen, som uten tvil må sies å være mer praktisk enn de andre kjønnsnøytraliserende løsningene, siden det er kortere og likner mer på de pronomenene vi har fra før. Om vi greier å bli vant med det, er en annen sak – tross nytteverdien. Valg av pronomen skjer raskt og nærmest automatisk, så uansett hvor sterk viljen er, er det ikke enkelt å endre sitt eget eller andres pronomensystem. Språkbruk skaper språk, og tida vil vise om behovet for hen er stort nok til at det kan spre seg gjennom hele språksamfunnet.

Formålet med dette innlegget har vært å vise til mulige (forenkla) forklaringer på hvorfor pronomener er delt inn i kategoriene menneskelig – ikke-menneskelig og hankjønn – hunkjønn. Disse beskrivelsene og forklaringene på åssen språket er, er ikke argumenter for åssen språket bør være. Jeg har altså ikke prøvd å argumentere for at språket bør være verken annerledes eller uforanderlig, for eksempel mer eller mindre menneskesentrert eller kjønnsspesifiserende.

Dagens grammatikk er et avtrykk av gårsdagens språkbruk, og ytringene våre tilpasser seg dette sporet. Når vi har en grammatikk som skiller mellom mennesker og ikke-mennesker, og mellom to ulike kjønn, er det fordi språkbrukerne har vært opptatt av slike skiller. Grammatiske kategorier endres langsomt gjennom gjentatt språkbruk. Dette betyr likevel ikke at vi kan styre grammatikken som vi vil: Det er den usynlige hånda som rår, og den er langsom. Det holder altså ikke aleine å tegne inn hen på kartet. Nye stier må tråkkes opp, og de gamle må få tid til å gro igjen.

img_8790

Reklame

Hen lar seg ikke så fort provosere, vel?

Standard

«Denne nye såkalt nøytrale pronomengjøkungen kommer jeg ALDRI til å benytte.»
– Kommentarfelt under dagbladet.no-artikkelen Et forsvar for ”hen”, 3.8.13.

Hvorfor er det lille ordet hen så provoserende?

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen brukes av stadig flere som en erstatning for hun eller han i kontekster hvor det enten er unødvendig eller umulig å spesifisere kjønnet til den man omtaler. Hen er importert fra Sverige, hvor det skal ha blitt foreslått brukt allerede på 60-tallet. I 1966 skreiv Rolf Dunås dette i Uppsala Nya Tidning: «För egen del kan jag drömma om att man från «han» gick ett steg framåt i vokalräckan och från «hon» två steg tillbaka och uppfann det tvåkönade ordet «hen» med kort e». Men også i Sverige har denne nyskapningen skapt mye debatt og harme.

Som et alternativ til hen kan man bruke vedkommende, men det klinger tungt og byråkratisk, og er så å si ubrukelig i mange sammenhenger, som for eksempel her: – Kjæresten min er kunstner. – Å, hva jobber vedkommende med? (her hadde vi heller ikke kunnet bruke pronomenet den, ettersom det ikke brukes om mennesker i slike kontekster). Det at flere og flere snakker om og argumenterer for pronomenet hen, er i seg sjøl et tegn på at har et vi behov for det. Og sjøl om endringer i det grammatiske systemet som regel tar lang, lang tid, er det ingen grunn til å fraråde folk å bruke det.

Hen står utvilsomt høyest i kurs blant feminister og LHBT-aktivister, men det har også blitt tatt i bruk av journalister. De som har på seg feministbrillene, ser åssen kjønnshierarkiet er manifestert i språket. Kvinnen er det markerte kjønnet, og ord for kvinner er også mer markerte enn det tilsvarende ordet for mannen: stortingskvinne vs. stortingsmann. Dette ser vi også ved at han er det «naturlige» pronomenet, mens hun er det markerte, i tilfeller hvor vi vil omtale en uspesifisert person: I morgen kommer snekkeren, sørg for at hun slipper inn i oppgangen. Det å bruke hun i stedet for han på denne måten var populært blant feministene på 70-tallet. Leseren kvepper først til, så tenker hun seg om: Hvorfor kan ikke hun også brukes om det generelle, typiske og naturlige?

Pronomenet hen provoserer enda mer enn hun. En skulle kanskje tru at såkalte ekvivalister (som vil ha likestilling, men ikke vil definere seg som feminister) ville foretrekke hen, siden det inkluderer begge kjønn uten å legge mer vekt på det ene enn det andre. Etter det jeg har erfart, virker det likevel ikke som om ekvivalistene vil ta det i bruk– kanskje fordi det er lansert av feminister? En annen forklaring kan være at de fleste ekvivalister er opptatt av at vi bør anerkjenne forskjellene mellom kjønna, bare vi ikke tillegger det ene kjønnet (og egenskapene det er assosiert med) mer verdi enn det andre. I så fall vil det fortsatt kunne være relevant å bruke han og hun – for det er vel «hun» som er omsorgsfull og «han» som er barsk? Feminister mener derimot at assosiasjonene vi har til ulike kjønn, ikke er særlig representative for medlemmene av kategorien «mann» eller «kvinne». Dermed er det kanskje like greit å skrote de kjønna pronomenene.

Likevel, det er nå en gang slik at vi mennesker er opptatt av kjønn, ellers hadde vi ikke hatt kjønnskategorier i språket. For enkelte er det kanskje lettere å godta hen som et tredje pronomen som kan brukes om en ekstra kategori i tillegg til han og hun, nemlig de som ikke vil eller kan identifisere seg som mann eller kvinne. Å bruke hen som en erstatter for han og hun ser ut til å provosere mer, for det visker ut kategorier vi er vant til å forholde oss til. Dette synet kommer ofte til overflaten i kommentarfelt om hen: ”En del transpersoner synes kanskje også det er bra å bli kalt «hen». Å bruke det av andre grunner synes jeg er vissvass” (kommentarfelt på dagbladet.no, 3. aug. 2013). Vi deler inn verden i båser for å gjøre den mer oversiktlig, men kategoriene vi opererer med, er ofte vilkårlige. I en del sammenhenger er biologisk kjønn viktig og relevant (f.eks. hos legen), men er det like viktig når vi omtaler yrkesutøvere, kunstnere eller barn? De fleste vil nok si at det ikke er særlig relevant i disse sammenhengene, men likevel sitter denne gamle tenkemåten temmelig fast i oss. Det er tungt å rive opp noe med så dype røtter, og derfor krever det en ganske stor motivasjon å venne seg til å bruke hen.

Det er liten tvil om at endringer som utfordrer kjønnskategorier og kjønnshierarkiet, provoserer. Når det gjelder hen, kommer også språkendringsaspektet inn. Språkendringer kan i seg sjøl provosere overraskende voldsomt, enten det er endringer som kommer utenfra, altså normvedtak, eller naturlige og språkinterne, som for eksempel lydendringer. Det er lite som vekker så mye engasjement og harme som sammenfallet av kj- og skj-lyden (folk kan vel ikke gå rundt og si skjøkken?!) – til og med i Norge, som etter sigende er så som er så stolte av den språklige friheten, og av alle talemåla vi finner mellom bakkar og berg.

Å forklare hvorfor språkendringer provoserer, er ingen enkel oppgave, men det henger ganske sikkert sammen med måten vi reagerer på endringer i samfunnet generelt. På samme måte som vi blir opprørte over endringer i de «faste» kjønnskategoriene, sliter vi med å gå med på endringer i det «faste» språksystemet. Dette er reaksjoner som ser ut til å komme nokså automatisk, og om vi prøver å forsvare dem med rasjonelle argumenter, sliter vi. For de fleste av oss veit jo innerst inne at språket ikke går i oppløsning av noen lydendringer, og vi veit at det verken blir anarki eller noe matriarkat om vi i framtida slutter å si han og hun.

Når endringer skjer, krever det at vi er oppmerksomme og bruker energi på å lære oss noe nytt. Det blir altså ikke gratis å «innføre» hen. Vi er laga slik at når vi først har lært oss og vent oss til et system med gitte kategorier, som kanskje attpåtil er vilkårlige, vil vi ikke kaste det på sjøen. Et annet eksempel på slike konvensjoner er «regelen» om at kvinnejakker har knapphull på høyre side, mens herrejakker har dem til venstre. Det skulle ikke være nødvendig med en slik regel, og det virker tilfeldig at det er blitt sånn, men likevel sitter det i.

Brudd på sosiale normer blir møtt med sanksjoner, og disse reaksjonene har en viktig funksjon. Det er nemlig helt klart en fordel å opprettholde normer, for om vi ikke hadde visst hva slags oppførsel vi kan forvente av andre i gitte situasjoner, hadde det blitt vanskelig å leve sammen. Det betyr likevel ikke at det ikke fins konvensjoner som er modne for utskiftning.

En god del menn vil nok komme fram til at det er unødvendig å bruke hen, og dessuten vil de kanskje tenke at det koster mer enn det smaker (bare les i et hvilket som helst kommentarfelt under en nettartikkel om hen). For så lenge mannen er det umarkerte kjønnet, vil det også være umarkert å bruke han som et generelt pronomen. Kvinner er kanskje mer oppmerksomme på det kjønnshierarkiet som blir avslørt av språket, og vil kanskje også være mer villige til å betale for denne endringa.

Til slutt er det viktig å huske på at språket ikke har all makt til å endre verden. Det er nok mer presist å si at språket gjenspeiler verden slik den er organisert oppi hodene våre (eller oppi hodene til besteforeldra våre): Det heter f.eks. helsesøster fordi de fleste i dette yrket er og var kvinner. Når det er sagt, kan ord og språkbruk gi oss et underbevisst skeivt inntrykk av hva de ulike kjønna passer til. Kanskje vi hadde hatt flere mannlige ungdomshelsearbeidere, eller flere kvinner i brannvesenet, om ikke yrkestitlene hadde vært kjønna?

Hvem veit, kanskje hen kan bidra til å åpne flere dører for noen av oss? Det vil kanskje koste oss et par krefter, men det kommer neppe til å skade oss.

—

Denne teksten står på trykk i siste nummer av riss. Du finner dem også på facebook.

forside_riss

Bør vi begynne å si «hen» i tillegg til «han» og «hun» også i Norge?

Standard

Peter J. Ahlberg

Det er det du som bestemmer.

I Sverige er pronomenet hen blitt innført i Svenska Akademiens ordlista, mens her i Norge diskuteres det om vi har behov for det. Argumentene for at vi trenger hen, er at vi ikke alltid kjenner til eller vil trekke fram eller avsløre kjønnet til den vi snakker om. Mange venter på at hen skal bli innført eller «godkjent» i norsk, men ser ut til å glemme at det er språkbrukerne sjøl, og ikke ordboksredaktørene, som bestemmer hvilke ord som er godkjente norske ord.

Et annet aspekt ved hen er at det vil inngå en såkalt lukka ordklasse, som sjelden tar inn nye medlemmer. Det er vanskelig å bevisst endre denne delen av språket, men det er ikke nødvendigvis umulig om språkbrukerne bare vil det nok.

Politisk debatt

Språk engasjerer, og et lite ord som hen kan skape heftig debatt. Både i Norge og Sverige har mange latt seg provosere av forsøket på å innføre hen, og enkelte ser på pronomenet som en vits; det hjelper vel ingen å late som om kjønn ikke fins? Forsvarerne av hen-pronomenet påpeker derimot at hen ikke vil fungere som en total erstatning for hun og han, men at det noen ganger kan være greit å slippe å sette en kjønnsmerkelapp på den man refererer til.

Til tross for at svenskene bruker hen mer enn vi gjør, har det på ingen måte tatt over for han/hon i alle sammenhenger. I mange dialekter er det sannsynlig at vi vil beholde han/hun blant annet ved referanse til ord med såkalt grammatisk kjønn, som i «Hva er klokka? Ho er elleve».

I Sverige brukes hen blant annet av akademikere og av deltakere i den offentlige debatten som mener de har behov for det. De som ikke har nytte av (eller som ikke liker) hen, bruker det heller ikke. Sånn sett er det liten grunn til å være motstander av et enkeltord. Språk er makt, sies det, men heldigvis er det ingen som har makt til å innføre ord i språket til enkeltpersoner.

Lukka ordklasse

Når kulturer endrer seg, er det ofte uunngåelig at språket endrer seg. For å kunne referere til nye ting og nye konsepter, importerer vi gjerne ord fra andre språk, som supporter, podcast, selfie, eller vi lager avløserord basert på norskspråklig materiale: epost for e-mail, skråstrek for slash, osv. Vi regner med ca. 10 ordklasser i norsk, men når vi låner eller lager nye ord, er det som regel bare tre av disse som er åpne for nye medlemmer: substantiv (en laptop), verb (å skate) og adjektiv (smooth).

De åpne ordklassene er åpne i begge ender; de kan nemlig også miste medlemmer. Hvor ofte hører du f.eks. orda floppydisk eller peppermø i dag?

Orda han, hun (og hen) tilhører den lukka ordklassen pronomen. Lukka ordklasser bytter svært sjelden ut medlemmene sine. Preposisjoner (på, i) og konjunksjoner (og, men) får for eksempel sjelden tilskudd, og medlemmene forsvinner heller ikke. En sier gjerne at de lukka klassene er mer grammatiske enn de åpne.

Medlemmene er med andre ord funksjonsord, i motsetning til de åpne ordklassemedlemmene, som er innholdsord.

De har ikke så mye innhold i seg sjøl, men får betydning fra konteksten de brukes i. Et pronomen fungerer for eksempel som en erstatter for substantiv, sånn at vi slipper å gjenta det samme substantivet flere ganger. I stedet for å si «Eva er grei, men Eva er også streng» sier vi «Eva er grei, men hun er også streng».

I akkurat denne setninga refererer funksjonsordet hun til det samme som Eva, men isolert sett har ikke hun like spesifikk betydning som Eva eller dame. Pronomenet hen betyr enda mindre enn han og hun, siden det kan referere til alle mennesker, og er dermed mer funksjonelt.

Endres sjelden

Siden funksjonsord brukes om mer abstrakte forhold enn innholdsord, er det naturlig at de ikke endres like mye og ofte. De fleste kan vel gå med på at substantivet diskotek sannsynligvis blir borte før preposisjonen under. På samme måte er det ikke ofte vi trenger å snakke om en ny type abstrakt relasjon, og det er en av grunnene til at vi ikke får nye preposisjoner så ofte. Det betyr imidlertid ikke at det aldri skjer endringer i det grammatiske systemet.

Slike endringer skjer gjerne fordi vi har flere måter å uttrykke (nesten) det samme på (for eksempel Evas venn og vennen til Eva), og disse uttrykksmåtene kan utkonkurrere hverandre. Vi får stadig nye måter å uttrykke abstrakte forhold på, men når det gjelder hen, har vi ikke noe norsk ord som uttrykker det samme forholdet fra før.

Likevel har mange uttrykt at de ønsker å kunne referere til et menneske uten å markere kjønn, og en del bruker det allerede. Derfor likner denne potensielle språkendringa mer på lån av innholdsord enn på grammatiske endringer.

Du trumfer ordboka

Språklige kategorier og ordklasser er ikke absolutt avgrensa. Pronomen kan også ta inn nye medlemmer, men det skjer riktignok sjelden. Gammelengelsk lånte for eksempel pronomenet they fra eldre skandinavisk, og da gikk det gamle pronomenet hie ut. Om norsktalere begynner å bruke hen, vil det kunne erstatte både han og hun, og derfor er dette tilfellet litt annerledes – they og hie uttrykte nemlig det samme, mens hen har ny bruksmåte.

Det fins mange språk (som finsk) som har kjønnsnøytrale pronomen i stedet for ekvivalenter til han og hun, så det er ikke språklig sett noe rart eller problematisk med hen. Mange av dem som gjerne vil bruke hen på norsk, ser dessverre ut til å vente på at det skal bli «innført» som et «godkjent norsk pronomen».

Dette er en av de mest utbredte mytene om språk: At ord ikke fins eller ikke er norske dersom de ikke står i ordbøkene. I virkeligheten er det språkbrukerne som endrer språket, ikke ordboksredaktørene eller Språkrådet. Dersom Språkrådet hadde regjert over ordforrådet, ville vi kanskje sagt tangentfjøl  i stedet for key-board, men det gjør jo de fleste ikke.

Det Språkrådet derimot gjør, er å gi veiledning om faktisk språkbruk, altså norsk slik de fleste bruker det. De foreslår også nye avløserord (som nettbrett), men nye ord blir ikke med i ordbøkene før vi bruker dem jevnlig.

Det virker kanskje banalt, men her kommer budskapet i klartekst: Om vi vil at hen skal bli brukt i norsk, så må vi bare begynne å bruke det. Vi kan ikke sitte og vente på klarsignal fra ordbøkene. Om noen vil endre språket, må hen begynne med seg sjøl.

Denne teksten blei først publisert i Aftenposten Viten 1. juni 2015, og i Aftenposten Innsikt 1. juli 2015. 

%d bloggere liker dette: