Hen, quo vadis?

Standard

Mange har fått sansen for det kjønnsnøytrale hen, og det er lett å se behovet for et nytt pronomen. Slik grammatikken vår er i dag, er det vanskelig å omtale et bestemt menneske uten å spesifisere kjønn. Hvorfor er det sånn? Og er ønsket om et kjønnsnøytralt pronomen i seg sjøl nok til at vi kan fornye grammatikken?

Pronomener er grammatiske ord som har blitt til gjennom svært langsom utvikling. Gjennom denne utviklinga har nye betydninger blir lagt til den grunnleggende – i tillegg til å være henvisningsord, uttrykker for eksempel personlige pronomen også kjønn og tall: han, hun, de. I forbindelse med diskusjonen rundt pronomenet hen kommer det fram at ikke alle har klart for seg at vi også har en annen måte å dele inn pronomener på, nemlig i de som i hovedsak viser til mennesker (han, hun), og de som i hovedsak viser til ikke-menneskelige vesener og ting (den, det). Dette skillet blandes ofte sammen med skillet mellom spesifisert og ikke-spesifisert kjønn.

Skillet mellom menneskelige og ikke-menneskelige kategorier skyldes at språket er antroposentrisk. Språksystemet gjenspeiler talerperspektivet, og det er tross alt vi mennesker som snakker og dermed også lager språket. Dette manifesterer seg på ulike måter, og pronomensystemet i norsk egner seg godt som eksempel på at dimensjonen menneskelig (han/hun) – ikke-menneskelig (den/det) kan bli innkoda i grammatikken. Det fins selvfølgelig unntak fra denne bruken av pronomenene: I nynorsk og i mange dialekter brukes han/ho om ikke-levende ting (f.eks. ho om boka). Da er det snakk om grammatisk kjønn (genus), ikke biologisk kjønn (sexus), og det vil derfor neppe være aktuelt å bruke hen i slike kontekster. Omvendt kan den i noen kontekster vise til mennesker: ”Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå”. I slike tilfeller fungerer den som et pekeord som viser til en uspesifisert person – det kan være hvem som helst.

Det er altså noe overlapp i bruksområdene til de menneskelige og ikke-menneskelige pronomenene, men det er ikke fri variasjon. Skal du omtale en spesifikk person, tvinger grammatikken deg til å bruke han eller hun. Du kan altså ikke velge det ikke-menneskelige den, sjøl om det hadde vært nyttig med et pronomen som ikke spesifiserer kjønn:

Hvem er læreren din? Jeg har ikke møtt den ennå.

I tillegg til kravet om å bruke han/hun ved omtale av spesifikke personer, må vi i norsk altså spesifisere kjønnet til den omtalte. Den obligatoriske markeringa av hunkjønn og hankjønn stammer fra svært lang tid tilbake, og gjenspeiler at vi mennesker har vært opptatt av å skille mellom de biologiske kjønna. Dette betyr ikke at de språka som ikke har dette skillet blant pronomenene, har vært mindre opptatt av å skille mellom kjønn: Sammenhengen mellom menneskenatur/tenkemåte og grammatikk er ikke deterministisk. Innkodinga av kjønn og menneskesentrisme har heller ikke skjedd gjennom vedtak eller bevisst styring, men gjennom en variant av usynlig-hånd-prosesser. Språkbrukerne tråkker opp nye stier i grammatikken, men de har ingen plan om åssen det kan påvirke språket på sikt. Språkforskeren Brian D. Joseph sier det på denne måten: ”speakers […] act as if they were in a fog” – de ser klart det som ligger rett foran dem, men ikke det som ligger langt fram.

Den eneste muligheten vi har for å omgå kravet om å spesifisere kjønn i norsk, er å erstatte pronomenet med lange kvasipronomener som han/hun eller vedkommende. Nylig har vi fått introdusert hen, som uten tvil må sies å være mer praktisk enn de andre kjønnsnøytraliserende løsningene, siden det er kortere og likner mer på de pronomenene vi har fra før. Om vi greier å bli vant med det, er en annen sak – tross nytteverdien. Valg av pronomen skjer raskt og nærmest automatisk, så uansett hvor sterk viljen er, er det ikke enkelt å endre sitt eget eller andres pronomensystem. Språkbruk skaper språk, og tida vil vise om behovet for hen er stort nok til at det kan spre seg gjennom hele språksamfunnet.

Formålet med dette innlegget har vært å vise til mulige (forenkla) forklaringer på hvorfor pronomener er delt inn i kategoriene menneskeligikke-menneskelig og hankjønnhunkjønn. Disse beskrivelsene og forklaringene på åssen språket er, er ikke argumenter for åssen språket bør være. Jeg har altså ikke prøvd å argumentere for at språket bør være verken annerledes eller uforanderlig, for eksempel mer eller mindre menneskesentrert eller kjønnsspesifiserende.

Dagens grammatikk er et avtrykk av gårsdagens språkbruk, og ytringene våre tilpasser seg dette sporet. Når vi har en grammatikk som skiller mellom mennesker og ikke-mennesker, og mellom to ulike kjønn, er det fordi språkbrukerne har vært opptatt av slike skiller. Grammatiske kategorier endres langsomt gjennom gjentatt språkbruk. Dette betyr likevel ikke at vi kan styre grammatikken som vi vil: Det er den usynlige hånda som rår, og den er langsom. Det holder altså ikke aleine å tegne inn hen på kartet. Nye stier må tråkkes opp, og de gamle må få tid til å gro igjen.

img_8790

Reklamer

En kommentar om “Hen, quo vadis?

  1. Når det gjeld «Skal du omtale en spesifikk person, tvinger grammatikken deg til å bruke han eller hun. Du kan altså ikke velge det ikke-menneskelige den».

    Det er relativt vanleg i norsk å kunna bruka «den» her. Ikkje i skriftmålet bokmål, må vita, men i nynorsk går det greitt. Han kan spørja seg kvifor me treng å henta «hen» frå svensk når me alt har eit kjønnsnøytralt pronomen me kan henta frå norsk …

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s