Det grammatiske sluket

Standard

Grammatikken liker å få, men er ikke like glad i å gi.

Språkvitere liker å mase om at språket er i kontinuerlig forandring, men det som stort sett får oppmerksomhet i media, er alt som forsvinner: Lyder blandes sammen, ord mister gammel betydning, og bøyningskategorier som kasus kan falle bort. Det jeg syns er mest spennende, er derimot utviklinga av nye kategorier og ny grammatikk.

Det fins en sterk hypotese i språkvitenskapen som sier at de fleste grammatiske uttrykk som f.eks. bøyningsendelser eller funksjonsord har utvikla seg fra innholdsord.  Abstrakte og ubøyelige ord som bak og til kommer altså opprinnelig fra mer konkrete og bøyelige ord, nemlig ord som betydde ‘rygg’ og ‘mål/ende’, og det samme gjelder mange grammatiske endelser. Bestemthetsendelsen på substantiv (hest-en) kommer for eksempel fra det mer sjølstendige pronomenet hinn. Man kan altså tenke seg en skala fra konkret betydning til mer abstrakt eller grammatisk betydning (definisjonen av grammatisk er faktisk ganske problematisk, men det får vi ta en annen gang). Siden disse prosessene er beskrivelser av utviklinga av grammatikk, kalles de grammatikalisering.

Videre sier denne grammatikaliseringshypotesen at endringene kun går i én retning, nemlig mot mer grammatisk, og ikke fra grammatisk til mer konkret. Dette har imidlertid blitt tilbakevist i flere studier. Det fins bl.a. eksempler fra skandinavisk som viser at det ikke stemmer: s-genitiven (Urd-s katter) er faktisk mindre grammatisk i dag enn den var i norrønt (den er ikke lenger en kasusendelse). Likevel er det et overveldende flertall av grammatiske endringer som går mot mer grammatisk. Derfor kan man tenke seg et grammatisk sluk som bilde på prosessen (lånt fra Roger Lass*): Ord og uttrykk som havner i dette sluket, suges inn mot kjernen av språket, nemlig grammatikken. Det er vanskelig å komme seg opp igjen av sluket, men noen ganger skjer det.

sentrifuge

Sjøl om et ord blir dratt inn mot grammatikken, betyr det ikke at det ikke kan brukes med den gamle, konkrete betydninga lenger. Etter hvert som ord utvikler grammatisk betydning i én kontekst, og beholder den gamle i en annen, kan de to bruksmåtene gjøre at ordet får ulik form også. Et eksempel på det er det norrøne ordet hús, altså ‘hus’,  som utvikla seg til preposisjonen hos. De fleste tenker ikke lenger over at hus og hos er det samme ordet, men opprinnelig var de altså det.

Men hvorfor blir noen ord dratt ned i sluket, mens andre står igjen utafor? Dette er forskerne litt uenige om, men en ting er sikkert: Grunnbetydninga til «kildeordet» har mye å si – det ser vi tydelig i eksempler som hús > hos. Den samme utviklinga har skjedd i andre språk rundt i verden, bl.a. fra latinsk casa > fransk chez, og i litt mer eksotiske språk: akadisk, kagaba og haitisk kreol (ifølge Word Lexicon of Grammaticalization). Mange grammatikaliserings-prosesser har altså noe universelt over seg. I akkurat dette tilfellet er det nok snakk om en metaforisk prosess hvor uttrykket «i noens hus» får betydninga «ved noen». Det er lettere å lage metaforer av ord med konkret innhold enn av ord som har abstrakt betydning, og det kan være med på å forklare hvorfor ord eller endelser ikke kravler ut av sluket like ofte som de blir dratt ned.

Grammatikk og grammatikalisering gir en uendelig mange ting å lure på: Hvorfor skjer det, åssen skjer det, hvilke ord havner i sluket, hvilke ord kravler ut av det, og så videre. Mye mer spennende enn bortfall av ditt og datt, spør du meg.


*I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke sentrifuge som metafor for denne prosessen (følte meg veldig lur!), men så slo det meg at sentrifuger slynger ting utover, ikke innover. Fins det sentripetal-maskiner også? Sentripetuger?

Reklamer

Hektiske feberroser og timeplaner

Standard

Kan du være sengeliggende på en hektisk dag? I gamle dager måtte du det.

L0005340 Phthisis and hectic fever, 17th Century

«Phthisis and hectic fever», Wikimedia Commons

Ordet hektisk bruker jeg ofte om det å være stressa, gjerne med tilløp til nervøsitet og panikk. Egentlig er det vel helst oppgaver, perioder og liknende som er hektiske: en hektisk hverdag, den hektiske innspurten osv. Tidligere hadde dette ordet en mer spesifikk betydning, og tilhørte hovedsakelig medisinsk fagterminologi.

For å finne opprinnelsen til ordet hektisk må vi til det greske ordet ἑκτικός (hektikos), som tidligere var brukt med betydningene ’som er i en viss tilstand’ og ’tæringssjuk’. Den sistnevnte betydninga blei importert i engelsk, tysk osv. som den latinske formen hecticus. I medisinsk språk blei hektisk brukt om visse symptomer som kjennetegner tuberkulose og andre alvorlige infeksjonssjukdommer, nemlig kraftig svingende feber og feberroser (hektiske roser) i ansiktet.

Hektiske roser er ikke bare kjennetegnende for tuberkulose, men popper opp i ansiktet på folk som er stressa, anspente eller oppjaga av andre grunner enn infeksjon. Derfor spredte bruken av hektisk seg fra de sjuke til de sjukelig anspente. Hektisk blei sterkere forbundet med det å være rød og oppjaga enn det å være tæringssjuk, og dessuten var det ikke bare kinna eller feberen som var hektisk, men hele personen: hun virker så hektisk.

Er man hektisk, så er man det i en avgrensa periode, og av en spesiell grunn. En person kan gjerne være grunnleggende engstelig eller hysterisk gjennom livet, men hektiskhet skyldes som regel en ytre stressfaktor. Tidligere var den faktoren tuberkulose, seinere kunne det var noe annet stressende. Hektisk kunne derfor bli brukt om denne ytre faktoren i stedet for den som er påvirka av stresset: hektiske tider, hektisk timeplan osv. Sånn kan altså et ord ta veien fra en nokså spesifikk betydning (’typisk ved tuberkulose’) til en mer generell en (’oppjaga, travel’). Ordet febrilsk har hatt en nesten identisk utvikling.

Når fikk hektisk denne nye betydninga? Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse, men om man søker på ”hektisk” i bokhylla.no, finner man stort sett den gamle bruken på begynnelsen av 1800-tallet: ”hektisk Rødme farvet hendes blege Kinder”, ”hektisk Feber” osv. Først seinere på 1800-tallet dukker den nye bruken opp. I Sult fra 1890 bruker Knut Hamsun adjektivet på denne måten: ”Roserne har faaet et Betændelse i Rødmen, et hektisk, vidunderligt Skær over den blodrøde Farve”, og ”min Latter var tyst og hektisk”. Også i andre bøker fra denne tida brukes hektisk på liknende måte: ”Hun saa hektisk ud”, ”et anspændt, næsten hektisk Smil”.

Det er ikke uvanlig at faguttrykk fra medisinen finner veien inn i hverdagsspråket (tenk f.eks. på begrepene fra humoralpatologien: melankolsk, kolerisk, flegmatisk og sangvinsk). Grunnen til at vi tok i bruk hektisk på denne måten, var ikke at vi mangla måter å uttrykke at noe var stressende eller travelt på. Det å bruke ord metaforisk handler om å kunne skape en retorisk effekt, og vi vil jo gjerne være kreative. Medisinske termer er en naturlig kilde hvis man vil hente kraftfulle uttrykk, for lite er vel mer ekstremt enn f.eks. tuberkulose? Det ser ut til å fortsette på samme måte: Nå til dags er ikke timeplanen lenger hektisk, men sinnssyk.

Er du muskuløs eller øglete?

Standard

I min fortid som medisinstudent var latinsk terminologi noe av det jeg syntes var morsomst ved studiene. Ser man på etymologien til anatomiske termer, får man innblikk i hva mennesker tidligere syntes ulike kroppsdeler likna på. Ta for eksempel det latinske ordet musculus, altså muskel. Det betydde opprinnelig ‘liten mus’, men blei brukt om muskler fordi de likner på små mus som løper under huden når du strammer dem, særlig bicepsen. Denne analogien er gjort i mange språk, bl.a. gresk, gammelkirkeslavisk, tysk, arabisk og mellomengelsk, men i det sistnevnte med lacerte ‘øgle’ i stedet for mus. Ordet for muskuløs (eller musete) kunne da være lacertous, altså ‘øglete’.

Latinske navn på bein i kroppen er ofte morsomme. Halebeinet heter coccygis på latin, og det er lånt fra gresk kokkyx, som betyr gjøk og er en avledning av kokku (‘ko-ko’). På bildet under kan man se likheten mellom formen på halebeinet (eller gjøkebeinet) og et gjøkenebb. Kanskje ikke slående, men ganske likt. Patella, som er det latinske ordet for kneskål, betydde opprinnelig liten panne. Syns du navnet likner på paella (retten)? Det er ikke så rart, for patella og paella kommer begge fra det latinske patella, som er diminutiv (forminskingsord) av patina ‘panne’.

Fra lifeinthefastlane.com

Wikimedia Commons

Det norske ordet nyre har samme rot som det greske nephros og det latinske nefrones, som brukes i medisinsk terminologi. Rota er det urindoeuropeiske *negwhro-, som enkelt og greit betyr nyre. I England, derimot, gikk de heller for ordet kidney, som ikke har noe med *negwhro- å gjøre. Hva kan opphavet til kidney være? Det er det ingen som veit sikkert, men det kan være en sammensetning av cwið ‘mage, innvoller’ og ey ‘egg’, altså et mageegg. Litt ekkelt, kanskje, men det er logisk om du tenker på formen og plasseringa av disse organene.

Til slutt tar vi en liten tur inn om cerebrum, hjernen, og cerebellum, lillehjernen. Navnet cerebrum har opphav i den urindoeuropeiske rota *ker-, som betyr ‘toppen av hodet’ (den samme rota har gitt opphav til ordet horn). Cerebellum er en diminutivform av cerebrum – den vesle hjernen. Det morsomme her er ikke etymologien til cerebellum, men det faktum at det i gamle dager fantes en forening som het Cerebellum. En forening for folk med veldig bra, evt. dårlig, motorikk, tenker du kanskje? Nei da, Cerebellum var intet mindre enn en forening for legefruer, enker etter leger og kvinnelige leger.

Eple: fra generell frukt til spesifikk frukt

Standard

I bokmål og i mange norske dialekter refererer eple til den søte eller syrlige frukta fra epletreet. I noen dialekter, blant annet i Nord-Gudbrandsdalen, kalles denne frukta for søteple. Eple kan også brukes om potet, og da legges gjerne forleddet jord til (jordeple). Hva er grunnen til akkurat ordet eple blei brukt som avløserord for potet da den kom til landet?

Eple har som nevnt en relativt spesifikk betydning i dag, men i eldre stadier av norsk og andre germanske språk kunne den brukes om frukt generelt (særlig frukt fra trær). De dialektene som bruker ordet potet, har lånt det fra det utdødde indianerspråket taino (batata), via spansk (patata) og engelsk (potato). De dialektene som har laga avløserordet jordeple, har brukt eple fordi det var et generisk ord for frukt. Forleddet jord blei brukt for å spesifisere hvilken type eple det var. Det samme gjorde de i fransk: pomme de terre, mens noen svenske dialekter merkelig nok bruker ordet jordpäron.

Det er ikke bare poteter som har fått navn basert på eple, men også andre importerte vekster, blant annet appelsin. Det er kanskje ikke så innlysende med en gang, men appel og eple kommer fra den samme rota. Ordet appelsin har vi lånt fra nederlandsk, som har satt sammen appel med sin, som refererer til Kina (jf. sinolog), etter fransk pomme de Sine (‘eple fra kina’).

Også i andre germanske språk var eple den generelle termen for frukt. Gammalengelsk kalte dadler for fingeræppla, altså fingerepler, og banan for appel of paradis. Og så har vi det velkjente pineapple (ananas), som har blitt til på grunn av likheten med kongler. I gammalengelsk blei også navnet pinhnyte brukt – konglenøtt.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Utviklinga fra generell til mer spesifikk betydning er ikke like vanlig som den omvendte endringa. Ord får som regel mer generell betydning over tid, og det er blant annet slik mange funksjonsord blir til (for eksempel preposisjonen hos, som kommer av gammalnorsk hús, som betyr hus). Både det gammalnorske ordet epli og det moderne ordet eple er innholdsord, så endringa er ikke eksepsjonell, bare litt uventa.

Til slutt kan jeg nevne at det greske ordet for melon visstnok var brukt med den samme generiske frukt-betydninga som eple. Om det fins greske dialekter som kaller/har kalt potet for jordmelon, gjenstår å finne ut.

Kilder: 

Spenna rare gradsadverb

Standard

Gradsadverb er en type adverb som forsterker eller modifiserer adjektiv. De sier noe om graden av egenskapen som adjektivet uttrykker, f.eks. sier svært i «svært sjenert» at det er en høy grad av sjenerthet. Opphavet til gradsadverbet svært er adjektivet svær («en svær kar»), men etter hvert som svært har blitt brukt mer og mer som adverb, har det mista en del av sin spesifikke betydning, altså ‘stor’/‘tung’. Det ser vi ved at svært kan brukes til å forsterke adjektiv som liten, lett osv.: «en svært liten sannsynlighet».

Når den konkrete betydninga gradvis blir borte, og ordet får en mer grammatisk eller funksjonell betydning, kalles det semantisk bleiking (semantikk = betydning). Et annet eksempel på dette er gradsadverbet veldig, som også opprinnelig var brukt som et adjektiv med betydninga ‘svært stor’, men som i dag kan forsterke alle slags adjektiv (f.eks. «veldig nett»).

I norsk fins det ei gruppe forsterkende adverb som er spesielle på den måten at de bare kan stå til noen få adjektiv. Et eksempel er prikk, som oftest står til adjektivet lik, eller sprut, som oftest står til adjektivet rød. Vi hører ofte fraser som «prikk lik» og «sprut rød», men du har neppe hørt «prikk feil» eller «sprut artig» før. Her kan vi se på grunnbetydninga til adverbet for å få en forklaring: lik på en prikk og rød som man blir når man spruter ut i latter. Når ord som prikk og sprut først har blitt til adverb, kan de etter hvert miste litt av sin opprinnelige, mer konkrete, betydning, og da blir det lettere å kombinere dem med flere adjektiv. Det er altså ikke utenkelig at ord som likner på disse, kommer til å gå gjennom den samme prosessen som svært og veldig.

Hvorfor får noen ord denne forsterkende funksjonen? Og hvorfor mister de den konkrete betydninga? Rekrutteringa av nye forsterkende adverb skyldes kanskje at språkbrukere vil være kreative, og særlig når vi skal uttrykke høy grad av en egenskap. «Er du spik spenna gæren?» var vel litt mer virkningsfullt enn «Er du veldig gæren?» de første gangene spik spenna blei brukt. Forsterkende adverb er språklig krutt – man vekker oppmerksomhet hos samtalepartneren.

Berthold Schwarz finner opp kruttet på nytt. (Wikimedia Commons)

Man kan imidlertid ikke tenne på det samme kruttet i all uendelighet. Det er ikke mange som løfter på bryna av forsterkende ord som drit (digg) eller sinnsykt (deilig) lenger, i hvert fall ikke yngre folk. Jo oftere slike ord brukes, jo mer generell betydning får de.

Til høsten kommer det ei masteroppgave fra UiO om forsterkende ord. Det er bare å vente i spenning, for jeg er sikker på at den blir prikk/kav/sprut/sykt interessant.

Til slutt, her er noen flere eksempler på gradsadverb som bare står til noen spesifikke adjektiv:

  • klin (kokos, lik, umulig, gæren)
  • kliss (lik, naken)
  • (spik) spenna (gæren)
  • sprut (rød, sprø)
  • prikk (lik, svart)
  • pære (dansk, full)
  • kav (bergensk, nordnorsk, østlandsk)