Nerdorama og språkologi

Standard

Har du tenkt på hva den lille vokalen o kan brukes til, og at den høres mye mer eksotisk ut enn e?

I disse valgtider er det en kjensgjerning at vi må snakke om sammenføyningslyden –o-, som vi finner i ordet valgomat (og bibliofili og egyptologi). Den kommer opprinnelig fra gresk, i likhet med suffikset –logi og –fili, og har hovedsakelig som funksjon å hjelpe uttalen når to konsonanter møtes (egyptlogi er ikke like elegant). Sjøl om -o- ikke har norsk opprinnelse, kan man argumentere for at det har blitt inkorporert som et slags norsk infiks eller suffiks.

Infikser er små språklige elementer (affikser) som klemmes inn midt inni et ord: løse > løsne for eksempel. Å avlede ord ved hjelp av infikser er vanligere i blant annet austronesiske språk, så de få eksemplene vi har i norsk er ganske spesielle. Om –o-en i valgomat kvalifiserer til å kalles infiks, er kanskje tvilsomt, men det er ikke helt uten grunn at den forekommer i ord som valgomat eller krenkorama.[1]

Når vi lager nye ord med greskklingende suffikser som –sfære, -logi eller –rama, bruker vi -o-, og ikke den norske potetvokalen -e- (eller -a-, for den saks skyld) dersom forleddet ender på en konsonant: bloggosfære, bankomat, joggoholiker, fleipolini eller faktorama (Radioresepsjonen har skjønt det). Om forleddet ender på en vokal, setter vi ikke alltid inn noen -o-:  interessesfære. Det fins selvfølgelig unntak fra dette (som privatsfære), men det er ikke helt urimelig å hevde at norsktalende identifiserer en -o- i ord som filologi og automat, og derfor kan ta den i bruk for å lage ord som språkolog. OK, det ordet fant jeg på nå, men det illustrerer egentlig bare poenget mitt. Språkelog eller språklog hadde ikke hørtes like bra ut, hadde det?

Det at ordbøkene lister opp disse eksotiskklingende suffiksene under -logi, -fili, -sfære osv. i stedet for –ologi, -ofili eller -osfære, viser også at -o- ikke er en helt inkorporert del av disse suffiksene, sjøl om det henger seg tett opp mot dem. Et eget suffiks som har som funksjon å brukes foran greskklingende endelser, det er typisk språk, spør du meg. Språksystemet samler på mye rart, og moro er det (for noen av oss).

syllable_planning

xkcd.com

[1] Siden -o-en kommer etter rota og ikke inni, er det snarere snakk om et suffiks enn et infiks.   

Reklamer

Her blir det avlednings!

Standard

På norsk lager vi ofte nye ord gjennom avledning med endelser (suffiks) som –lig (språklig) og -ing (nerding) osv. Gjennom avledning kan vi få ord til å endre ordklasse (blogg > å blogge > en blogger), eller vi kan lage antonymer (blid > ublid). Enkelte avledningssuffiks brukes for å skape en stilistisk effekt, oftest i muntlig språk, og mange av disse er døgnfluer. Et av dem er kanskje suffikset -s, som brukes på en gruppe ord som ender på –ing: ordnings, jobbings, grillings (med tonem 1). Hva betyr –s-en her, og hva uttrykker vi gjennom denne avledninga?

Avledning med -ing er veldig vanlig på norsk, og det fins flere varianter. Den som er relevant her, er den som brukes for å lage substantiv av verb – såkalte verbalsubstantiv, som uttrykker den samme handlinga som verbet uttrykker (hamre > hamring, jobbe > jobbing osv.). Grunnen til at vi ikke lenger kan kalle dem verb, er at de oppfører seg som substantiver. Det ser vi bl.a. ved at vi kan bøye dem i bestemthet (hamringa), og ved at de har typiske substantivfunksjoner i setninger (f.eks. Hamringa tar aldri slutt). Verb oppfører seg ikke på samme måte (*Hamre tar aldri slutt).

Også andre typer substantiv kan ha –ing-endelse, som f.eks. svekling, tøffing og riking. Disse er avleda av adjektiv, og viser til den eller det som innehar egenskapen adjektivet uttrykker (han er rik > en riking). Avledningssuffikset vi ser på her – -(ing)s – brukes ikke på denne typen -ing-substantiver (*han er en rikings). Det virker som -s-en vår kun binder seg til verbalsubstantiv av typen jobbing, og at denne avledninga stort sett brukes når verbalsubstantivet står i såkalte presenteringssetninger (setninger med det som subjekt) som Det blir V-ings til sommeren, eller Nå er det V-ings.

Verbalsubstantiv med –ing kan brukes som subjekt, men det kan ikke variantene med –s: *Jobbings er bra, *Badings blir gøy. Det kreves med andre ord en ganske spesifikk kontekst for dette suffikset, nesten som en slags formel. Ofte er denne konteksten som nevnt en det-setning, som i Her blir det jobbings. Eventuelt kan det stå utafor setninger, i utsagn som Fredag og jobbings!, Jobbings med nye prosjekter, Litt jobbings ute, osv. (faktiske eksempler fra nettet).

Vi har altså sett at –(ing)s-suffikset brukes på verbalsubstantiver i nokså faste mønstre. Men hva betyr suffikset? Det er ikke alle verbalsubstantiv det klistrer seg på (kan man f.eks. si sittings eller snorkings?). Jeg har ikke sett systematisk på noe ordentlig materiale, men har inntrykk av -(ing)s brukes når verbalsubstantivet uttrykker en handling som krever en viss innsats eller vilje fra den som utfører den. Når –s-en legges til, uttrykkes det at en virkelig skal trå til – en språklig måte å knytte neven og heve armen på med et jovialt glimt i øyet.

54616493

 

Hvor kommer -s-en fra? For å være ærlig, har jeg ikke særlig peiling, men –s-suffikser brukes også i en rekke muntlig prega avledninger som pottis, biblis, dritings, skjerpings osv. Det kan være en påvirkning fra dem, uten at jeg skal si det for sikkert. Har du noen forslag? Skriv gjerne i kommentarfeltet her, eller på Språknerderiet på facebook.