Om votter, vanter og en språkvitenskapelig oppvåkning

Standard

Temaet for dette innlegget er votter og vanter – et skikkelig høsttema. Nei, det skal ikke handle om strikking, men om regelmessige lydendringer og en aldri så liten personlig, språkvitenskapelig oppvåkning.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på lydlover og språkvitenskapelige oppvåkninger, er tittelen på ei strikkebok jeg har hatt mye glede av i det siste, nemlig Norske vottar og vantar av Annemor Sundbø. Vott og vante – ord med ulik form og ulik betydning, ikke noe rart med det. De likner en del på hverandre også, så det kommer kanskje heller ikke som noen bombe at de har samme opphav, nemlig den tenkte urnordiske formen *vantuR. Dette lærte jeg en gang i tida på et innføringsemne i eldre språkhistorie (med den eminente pedagogen Terje Spurkland), for der blei nemlig utviklinga til orda vott og vante brukt som illustrasjon på noen velkjente lydendringer mellom urnordisk og norrønt. I løpet av det første semesteret mitt på nordisk blei jeg tatt på senga av hvor mye system som fins i språket. Ord og grammatikk er ikke bare tilfeldige koder og regler, det er mulig å finne forklaringer på all variasjonen.

Før jeg begynte å studere nordisk, tenkte jeg ikke noe særlig over regelmessighetene i språket. Jeg tenkte nok at det var tilfeldig hva slags form ulike ord har, og jeg trudde dessuten at nordistene visste alt om norsk grammatikk – at det ikke var mulig å oppdage så mye nytt. Det jeg var interessert i, var dialekter, norrønt og språkhistorie (jeg skreiv særemne om kasusbortfallet i norsk). Med andre ord, jeg var ikke akkurat som Terje Lohndal eller de andre unge superlingvistene jeg kjenner til, som skal ha lest lingvistisk teori allerede på videregående. For all del, jeg digga norsk og andre språkfag, men da jeg kom til universitetet, fikk jeg en gledelig overraskelse: Språk var faktisk enda morsommere enn jeg hadde forestilt meg! Bare klisjeer kan beskrive åssen det føltes, for det var litt som å komme hjem (og jeg fikk faktisk hjemlengsel da jeg bytta studium litt seinere).

vottSå hva var det som gjorde at jeg fikk denne følelsen? La oss gå tilbake til votter, vanter og det urnordiske *vantuR, og bruke
det som eksempel. Dette blir litt teknisk, men jeg må nesten nevne de endringene som har gjort at vi har fått to ulike ord (hvis dette er barnemat for deg, eller du er rar nok til å ikke interessere deg for dette, får du lov å hoppe over de neste par avsnitta): Først skjedde den regelmessige lydendringa som kalles U-omlyd. Den trykklette u-en i *vantuR påvirker a-en, sånn at vi får en /Q/ (altså en o med kvist, som uttales som vokalen i det engelske ordet raw). Dette kalles delvis (fjern)assimilasjon, som betyr at de to vokalene blir litt likere hverandre – i dette tilfellet blir begge vokalene runda. Deretter forsvant -u-en i synkopetida, og vi fikk formen *vQntr. I denne perioden forsvant mange trykklette stavelser fra urnordiske ord – mange norrøne ord er kortere enn de urnordiske. U-omlyden var også en regelmessig endring, dvs. at den ikke bare ramma ordet *vantuR, men også ord med samme ending, f.eks. habuda, som betyr hode (resultatet blei da hǫfuð).

Da har vi kommet til formen *vQntr, men det gjelder ikke hele det nordiske språkområdet. For ”regelmessig” som i ”regelmessig lydendring” betyr nemlig ikke det samme i språkvitenskap som i naturvitenskap: En regel gjelder for et bestemt språkområde til en bestemt tid – den er ikke universell. U-omlyden hadde vi først og fremst i vest, og ikke like mye i østlige deler av det nordiske språkområdet. I øst blei altså a-en bevart (*vantr). E-en i vante kom inn mellom norrønt og moderne norsk. Den kalles for svarabhaktivokal, og i et mellomstadium hadde vi formen *vanter før r-en falt bort, og vi fikk vante. I overgangen fra *vQntr til vott i vest, har det skjedd andre regelmessige endringer. Vokalen /Q/ blei i overgangen til moderne norsk forskjøvet til /o/, og konsonantgruppa nt blei assimilert (”gått sammen”) til tt (samme typen endring gjorde at vi fikk endringene kamp > kapp, svamp > sopp, drink > drikk osv.). Etter at *vantuR delte seg i vott og vante i ulike deler av det nordiske språkområdet, har de to formene fått ulike betydninger.

Hvis du fortsatt henger med i dette innlegget, lurer du sikkert på: Ja vel, en haug med lydendringer, hva er så spesielt med det? Jo, tenk deg at lydendringene fungerer som en slags nøkler. For ganske lenge sida fant språkforskere fram til disse lydlovene ved å sammenlikne utviklinga til en stor mengde ord (metoden var inspirert av evolusjonsbiologi og studiet av artenes utvikling). Nå kan vi bruke lydlovene som nøkler til å finne den mest sannsynlige historien til et gitt enkeltord. Poenget er at det ikke er tilfeldig hvorfor ord har den formen de har. Det er jo litt ålreit å oppdage at verden ikke er så kaotisk som en kan tenke noen ganger.

Tanken om at variasjonen i språket ikke er tilfeldig, er et viktig prinsipp i språkforskning. I doktorgradsprosjektet mitt ser jeg på noe så pussig som forskjellen på konstruksjoner som den X, den X der, den der X og den derre X (X kan f.eks. være grå katten). Jeg har ikke tenkt å konkludere med at disse konstruksjonene betyr det samme, og at det ikke fins noen grunn til at vi noen ganger velger den ene konstruksjonen framfor en av de andre.

Det fins et system der, sjøl om det ikke er så lett å se det med en gang. Og detektivarbeidet som skal til for å finne det, er skikkelig avhengighetsskapende: Språk er dop!

Følg Språknerderiet på Facebook.

Reklamer

Ulike typer språkregler

Standard

Hva er det egentlig språkvitere jobber med? Hva er det de kan? Jeg har en mistanke om at dette er ganske obskurt for de fleste. Sitter de og reviderer kommaregler? Finner de fram til retningslinjer for korrekt bruk av ord som «forfordele» og «i forhold til»? Noen språkvitere jobber med sånne spørsmål (f.eks. i Språkrådet), men det er ikke hovedsysselen til de fleste som jobber med språkforskning.

Språkvitere driver sjølsagt med ekstremt mye forskjellig: De studerer lydene i språket (fonetikk og fonologi), grammatikk (morfologi og syntaks), betydning (semantikk), språkhistorie, språk i sosial kontekst (sosiolingvistikk), dialekter, språklæring, språk i hjernen, og veldig mye mer. Felles for de fleste språkforskere er at de prøver å finne systemer i språket og språkbruken, og de vil finne ut hvorfor systemene er som de er. De fleste språkforskere driver altså med deskriptiv (beskrivende, observerende) vitenskap.

Men vi veit jo åssen språket er, vil kanskje noen si. Vi som har norsk som morsmål, er på sett og vis norskeksperter alle sammen. Vi veit f.eks. at verbet være bøyes slik: er, var, har vært (og ikke værer, værte, har væra), og vi veit at subjektet kommer før verbalet i utsagnssetninger (altså: Urd (S) skriver (V) setninger). Er det ikke mer interessant å se på det som ikke er intuitivt, for eksempel om det er greit å plassere et «ikke» mellom «å» og verbet (såkalt splittinfinitiv) i skrift? Altså: Skal vi skrive «Jeg prøver å ikke le» eller «Jeg prøver ikke å le»?* Det virker kanskje mer nyttig å drive med spørsmål av denne typen, men for en språkforsker er spørsmål om rett eller gal bruk ganske uinteressante. Deskriptive språkvitere ser også på regler, men av en helt annen type, nemlig de reglene vi har intuisjoner  om.

Hvorfor i all verden er det interessant å se på de språkreglene vi kan fra før? Jo, fordi vi «kan» språkregler på ulike nivåer: Alle norskspråklige «kan» regelen om at verb som «snø», «regne» og «blåse» må brukes med et «det»: Det regner (ikke bare Regner). Men de fleste kan likevel ikke si hvorfor vi har denne regelen, eller hva «det» er for noe. Åssen kan det ha seg at alle norsktalende kan denne (tilsynelatende meningsløse) regelen uten egentlig å vite om den? Slike mysterier prøver språkforskere å finne ut av. Språkbrukere har språklig ekspertise, mens språkforskere opparbeider seg en språkfaglig ekspertise, inkludert et metaspråk som brukes for å beskrive språkregler.

Det å avdekke og analysere intuitiv kunnskap om språk er altså noe språkvitere er opptatt av, men er det ikke litt sært å være interessert i noe sånt? Vel, språk er en av de egenskapene som er unik for mennesket, og studier av språk og språkbruk kan blant annet si en hel del om det som gjør oss spesielle som art. Så er det fristende å spørre tilbake: Hvorfor er det interessant å vite om det er liv på mars? Hvorfor er det interessant å vite hva slags farge det var på dinosauregg? Dette er også kunnskap som vi sikkert klarer oss uten, men uten nysgjerrighet, utforskning og nerding hadde nå verden vært ganske kjedelig.

* Ifølge noen normative språkvitere (som gir retningslinjer om språkbruk), bør vi unngå splittinfinitiver når vi skriver. Men de to setningene har forskjellige betydning (i hvert fall i tale), og derfor er det mange som argumenterer for at begge må kunne brukes i skrift også.

Sjempefin sjampanje på sjino

Standard

(Denne kronikken blei først publisert på NRK Ytring, 31.08.14)

Det er lett å bli opphengt i at ungdommer sier skjede når de mener kjede. Men det er ikke verdens ende. Og «feil» er det i alle fall ikke.

FOTO: DANIEL SILLIMAN (CC BY-NC-ND 2.0)

Hva er grammatikk? Tørre regler som Språkrådet har pønska ut for oss? Nei, språk er en sosial og mental egenskap hos oss mennesker, og vi har på sett og vis funnet opp grammatikken sjøl, alle sammen. Nettopp derfor er den så spennende.

Som språkviter er det ikke sjelden man får høre at folk føler de må passe seg nå som de snakker med en språkviter, «så de ikke snakker feil». Språkforskere kan sikkert synes det høres barnslig ut når voksne folk sierbærte og skjærte, men slike holdninger er en like liten del av jobben vår som for en astronom eller en sjukepleier.

Det at folk lar seg irritere over slike avvik, kan derimot være interessant for mange språkforskere. Men den kanskje mest spennende delen av språket er de mer ukjente mønstrene, dem vi ikke kjenner funksjonen til ennå.

Språket vil aldri bli ødelagt

Biologer kan bli forbanna over nedhogginga av regnskogen fordi det biologiske mangfoldet blir ødelagt. Når en østlending sier sjino eller ballmed lys L – noe mange irriterer seg over (se for eksempel saken om sje-lyden og L-lyden i VG 16. august), ødelegger ikke det språket. Derfor blir heller ikke språkforskere særlig opprørte når det skjer slike endringer. Sammenfallet mellom orda kjede og skjede er morsomt, men ikke katastrofalt, for konteksten vil avsløre hvilken av de to betydningene det er snakk om.

Dessuten er det ingen språk som holder seg uendra over tid – til og med kje-lyden i kjede er relativt ny. Fra norrønt til moderne norsk mista vi faktisk et helt kasussystem (bøying av substantiver etter hvilken rolle de har i setninga) – uten at vi mista evnen til å kommunisere av den grunn.

Oppfatninga om at språkforskere bør jobbe for å forhindre slike endringer, eller at de skal ha en mening om hvilke former som riktige eller gale, ser ikke ut til å ha mange paralleller i andre yrker. Du ville ikke forvente at en av oppgavene til en lege er å ha en mening om hva som er penest av store eller små bryster. På samme måte bør eller kan ikke en språkviter ha en profesjonell mening om hvilken dialekt som er vakrest, eller om sjino-uttale er stygt. Private meninger er sjølsagt en annen sak.

Språket er et samarbeidsprodukt

Språket er i en posisjon mellom det kollektive og sosiale, og det mentale. Det er helt naturlig å bli litt provosert når noen bryter en norm. Har vi blitt enige om at det som henger rundt halsen, heter kjede, er det småirriterende at folk tar til å kalle det for skjede. Det blir litt som når folk står på feil side av rulletrappa, eller når noen spiser med hendene på restaurant. Vi har jo blitt enige om å stå på høyre side, spise med kniv og gaffel, og å uttalekjede med kje-lyd.

Denne irritasjonen over andres språkavvik er interessant, for det avslører et instinkt til å kontrollere hverandres språk, sånn at vi ikke skal snakke for forskjellig fra hverandre.

Språket er dessuten ikke bare et kommunikasjonsverktøy – det er også en identitetsmarkør. Er du med i VIF-klanen, får du ikke mye respekt om du bruker ordformer som røke og klokken, det gjør du heller ikke om du hadde gått i golfklær.

Det uuttømmelige språket

Sjøl om språket på mange måter er en kollektiv norm, er det også elementer i språket som vi ikke tenker så mye over. Dermed skjer det også endringer som går oss hus forbi. Det er særlig de mer ukjente elementene i språket mange språkvitere liker å forske på.

Du som leser dette forstår norsk, og mest sannsynlig snakker du også norsk. Men veit du hvorfor du bruker akkurat det setningsmønsteret eller de bøyningsformene du gjør? Det meste går av seg sjøl, og derfor er det mye vi ikke veit om språket og grammatikken – til tross for at vi bruker det hver dag! Hvorfor har vi for eksempel grammatisk kjønn? Alle morsmålsbrukere av norsk veit at det heter en stein, og ikke ei eller et stein. Videre heter det heter et skap, men ikke en skap.

Dette er noe vi veit nærmest instinktivt, men det er vanskelig å finne forklaringer på hvorfor det er sånn. Slike spørsmål er språkforskere opptatt av. Andre spørsmål kan være: Hvorfor kan vi ikke bare si «regner» i stedet for «det regner»? Hvorfor bøyes noen verb sterkt (skrive – skreiv) når de fleste bøyes svakt (bygge – bygde)? Har måten å bøye på noen funksjon som vi ikke er klar over ennå?

Uendelig mye uoppdaga

I havet, i verdensrommet og i cellene våre er det uendelig mye som fortsatt er uoppdaga, men det er sannelig mye vi ikke veit om vårt eget språk også!

Språkvitenskap og språkforskning handler ikke om regeltyranni, riktig og galt eller fint og stygt. Det handler om grunnleggende egenskaper ved oss mennesker som vi ikke veit på langt nær nok om. Det er forståelig at man lett blir opphengt i ungdommens avvikende bøying og andre normbrudd, men flere burde få øynene opp for de andre, morsommere sidene ved språket.

Sjøl om vi bruker språket hver dag, er det som en jungel å dra på oppdagelsesferd i. Dra dit!