Hvorfor bruker ikke språkpolitiet mer tid på klarspråk?

Standard

Det norske språkpolitiet elsker å påpeke feil i andres språk. Brudd på regler som «den gang da, hver gang når» og sammenskriving av sammensatte ord omtales nærmest som endeliktstegn og moralsk forfall. Jeg mener at dersom vi først skal se på språklige spørsmål med et kritisk eller negativt blikk, er det mer hensiktsmessig å sette byråkratspråket under lupen. Dersom språkpolitiet vil hjelpe oss å få bedre språk, bør de heller forsøke å avdekke tåketale som bevisst eller ubevisst brukes av visse byråkrater og politikere slik at budskapet tildekkes.

Rettskriving er viktig, og det bør ha en stor plass i skolen. Grundig opplæring i lesing og skriving er helt sentralt hvis vi vil ha et demokratisk samfunn der alle har mulighet til å følge med på politiske prosesser, og til å si sin mening. Vi trenger skriftspråksnormer for å kunne forstå hverandre best mulig, og etter min mening bør skrivemåten også gjenspeile det dominerende talespråket. For å lære skrivereglene skikkelig er vi avhengige av dyktige norsklærere som gir gode råd, og som retter oss når vi skriver dårlig. Seinere i livet er de fleste av oss avhengige av gode kolleger (eller korrekturfirmaer) som hjelper oss med språket når vi trenger det.

Noen skriveregler er mer faste enn andre, og dermed er det også noen feil som er enklere å påpeke. Brudd på staveregler er kanskje det som er lettest å oppdage. Det har blitt en folkesport å finne særskriving på skilt og plakater. Ofte gir særskrivinga morsomme resultater: ananas ringer, lamme lår til salgs osv. Å le av rare butikkskilt og avisannonser er som regel harmløst, og kanskje har disse antisærskrivings-kampanjene ført til at gjennomsnittsbefolkninga har blitt bedre i rettskriving. Men det er ikke like morsomt, og i hvert fall ikke særlig hjelpsomt, å henge ut de som gjør slike feil (som f.eks. denne personen blei utsatt for). Derimot er det en enkel måte å heve seg over andre og føle seg litt bedre på. Slik jeg ser det, er det ikke bare tonedøvt – det også en hersketeknikk.

Klarspråk er et ideal som mange næringslivsledere, politikere og jurister bryter. Hvorfor kan ikke språkpolitiet kritisere og plukke fra hverandre tåketale i stedet for å henge seg opp i enkle skrivefeil? Det hadde vært mer samfunnsnyttig, og dessuten mye mer imponerende. Ifølge svadageneratoren til Språkrådet, er det jo slik at «uten hensyn til en vedvarende avveining styrkes økningen i relasjon til forholdene». Nemlig!

Reklamer

Ulike typer språkregler

Standard

Hva er det egentlig språkvitere jobber med? Hva er det de kan? Jeg har en mistanke om at dette er ganske obskurt for de fleste. Sitter de og reviderer kommaregler? Finner de fram til retningslinjer for korrekt bruk av ord som «forfordele» og «i forhold til»? Noen språkvitere jobber med sånne spørsmål (f.eks. i Språkrådet), men det er ikke hovedsysselen til de fleste som jobber med språkforskning.

Språkvitere driver sjølsagt med ekstremt mye forskjellig: De studerer lydene i språket (fonetikk og fonologi), grammatikk (morfologi og syntaks), betydning (semantikk), språkhistorie, språk i sosial kontekst (sosiolingvistikk), dialekter, språklæring, språk i hjernen, og veldig mye mer. Felles for de fleste språkforskere er at de prøver å finne systemer i språket og språkbruken, og de vil finne ut hvorfor systemene er som de er. De fleste språkforskere driver altså med deskriptiv (beskrivende, observerende) vitenskap.

Men vi veit jo åssen språket er, vil kanskje noen si. Vi som har norsk som morsmål, er på sett og vis norskeksperter alle sammen. Vi veit f.eks. at verbet være bøyes slik: er, var, har vært (og ikke værer, værte, har væra), og vi veit at subjektet kommer før verbalet i utsagnssetninger (altså: Urd (S) skriver (V) setninger). Er det ikke mer interessant å se på det som ikke er intuitivt, for eksempel om det er greit å plassere et «ikke» mellom «å» og verbet (såkalt splittinfinitiv) i skrift? Altså: Skal vi skrive «Jeg prøver å ikke le» eller «Jeg prøver ikke å le»?* Det virker kanskje mer nyttig å drive med spørsmål av denne typen, men for en språkforsker er spørsmål om rett eller gal bruk ganske uinteressante. Deskriptive språkvitere ser også på regler, men av en helt annen type, nemlig de reglene vi har intuisjoner  om.

Hvorfor i all verden er det interessant å se på de språkreglene vi kan fra før? Jo, fordi vi «kan» språkregler på ulike nivåer: Alle norskspråklige «kan» regelen om at verb som «snø», «regne» og «blåse» må brukes med et «det»: Det regner (ikke bare Regner). Men de fleste kan likevel ikke si hvorfor vi har denne regelen, eller hva «det» er for noe. Åssen kan det ha seg at alle norsktalende kan denne (tilsynelatende meningsløse) regelen uten egentlig å vite om den? Slike mysterier prøver språkforskere å finne ut av. Språkbrukere har språklig ekspertise, mens språkforskere opparbeider seg en språkfaglig ekspertise, inkludert et metaspråk som brukes for å beskrive språkregler.

Det å avdekke og analysere intuitiv kunnskap om språk er altså noe språkvitere er opptatt av, men er det ikke litt sært å være interessert i noe sånt? Vel, språk er en av de egenskapene som er unik for mennesket, og studier av språk og språkbruk kan blant annet si en hel del om det som gjør oss spesielle som art. Så er det fristende å spørre tilbake: Hvorfor er det interessant å vite om det er liv på mars? Hvorfor er det interessant å vite hva slags farge det var på dinosauregg? Dette er også kunnskap som vi sikkert klarer oss uten, men uten nysgjerrighet, utforskning og nerding hadde nå verden vært ganske kjedelig.

* Ifølge noen normative språkvitere (som gir retningslinjer om språkbruk), bør vi unngå splittinfinitiver når vi skriver. Men de to setningene har forskjellige betydning (i hvert fall i tale), og derfor er det mange som argumenterer for at begge må kunne brukes i skrift også.

Sjempefin sjampanje på sjino

Standard

(Denne kronikken blei først publisert på NRK Ytring, 31.08.14)

Det er lett å bli opphengt i at ungdommer sier skjede når de mener kjede. Men det er ikke verdens ende. Og «feil» er det i alle fall ikke.

FOTO: DANIEL SILLIMAN (CC BY-NC-ND 2.0)

Hva er grammatikk? Tørre regler som Språkrådet har pønska ut for oss? Nei, språk er en sosial og mental egenskap hos oss mennesker, og vi har på sett og vis funnet opp grammatikken sjøl, alle sammen. Nettopp derfor er den så spennende.

Som språkviter er det ikke sjelden man får høre at folk føler de må passe seg nå som de snakker med en språkviter, «så de ikke snakker feil». Språkforskere kan sikkert synes det høres barnslig ut når voksne folk sierbærte og skjærte, men slike holdninger er en like liten del av jobben vår som for en astronom eller en sjukepleier.

Det at folk lar seg irritere over slike avvik, kan derimot være interessant for mange språkforskere. Men den kanskje mest spennende delen av språket er de mer ukjente mønstrene, dem vi ikke kjenner funksjonen til ennå.

Språket vil aldri bli ødelagt

Biologer kan bli forbanna over nedhogginga av regnskogen fordi det biologiske mangfoldet blir ødelagt. Når en østlending sier sjino eller ballmed lys L – noe mange irriterer seg over (se for eksempel saken om sje-lyden og L-lyden i VG 16. august), ødelegger ikke det språket. Derfor blir heller ikke språkforskere særlig opprørte når det skjer slike endringer. Sammenfallet mellom orda kjede og skjede er morsomt, men ikke katastrofalt, for konteksten vil avsløre hvilken av de to betydningene det er snakk om.

Dessuten er det ingen språk som holder seg uendra over tid – til og med kje-lyden i kjede er relativt ny. Fra norrønt til moderne norsk mista vi faktisk et helt kasussystem (bøying av substantiver etter hvilken rolle de har i setninga) – uten at vi mista evnen til å kommunisere av den grunn.

Oppfatninga om at språkforskere bør jobbe for å forhindre slike endringer, eller at de skal ha en mening om hvilke former som riktige eller gale, ser ikke ut til å ha mange paralleller i andre yrker. Du ville ikke forvente at en av oppgavene til en lege er å ha en mening om hva som er penest av store eller små bryster. På samme måte bør eller kan ikke en språkviter ha en profesjonell mening om hvilken dialekt som er vakrest, eller om sjino-uttale er stygt. Private meninger er sjølsagt en annen sak.

Språket er et samarbeidsprodukt

Språket er i en posisjon mellom det kollektive og sosiale, og det mentale. Det er helt naturlig å bli litt provosert når noen bryter en norm. Har vi blitt enige om at det som henger rundt halsen, heter kjede, er det småirriterende at folk tar til å kalle det for skjede. Det blir litt som når folk står på feil side av rulletrappa, eller når noen spiser med hendene på restaurant. Vi har jo blitt enige om å stå på høyre side, spise med kniv og gaffel, og å uttalekjede med kje-lyd.

Denne irritasjonen over andres språkavvik er interessant, for det avslører et instinkt til å kontrollere hverandres språk, sånn at vi ikke skal snakke for forskjellig fra hverandre.

Språket er dessuten ikke bare et kommunikasjonsverktøy – det er også en identitetsmarkør. Er du med i VIF-klanen, får du ikke mye respekt om du bruker ordformer som røke og klokken, det gjør du heller ikke om du hadde gått i golfklær.

Det uuttømmelige språket

Sjøl om språket på mange måter er en kollektiv norm, er det også elementer i språket som vi ikke tenker så mye over. Dermed skjer det også endringer som går oss hus forbi. Det er særlig de mer ukjente elementene i språket mange språkvitere liker å forske på.

Du som leser dette forstår norsk, og mest sannsynlig snakker du også norsk. Men veit du hvorfor du bruker akkurat det setningsmønsteret eller de bøyningsformene du gjør? Det meste går av seg sjøl, og derfor er det mye vi ikke veit om språket og grammatikken – til tross for at vi bruker det hver dag! Hvorfor har vi for eksempel grammatisk kjønn? Alle morsmålsbrukere av norsk veit at det heter en stein, og ikke ei eller et stein. Videre heter det heter et skap, men ikke en skap.

Dette er noe vi veit nærmest instinktivt, men det er vanskelig å finne forklaringer på hvorfor det er sånn. Slike spørsmål er språkforskere opptatt av. Andre spørsmål kan være: Hvorfor kan vi ikke bare si «regner» i stedet for «det regner»? Hvorfor bøyes noen verb sterkt (skrive – skreiv) når de fleste bøyes svakt (bygge – bygde)? Har måten å bøye på noen funksjon som vi ikke er klar over ennå?

Uendelig mye uoppdaga

I havet, i verdensrommet og i cellene våre er det uendelig mye som fortsatt er uoppdaga, men det er sannelig mye vi ikke veit om vårt eget språk også!

Språkvitenskap og språkforskning handler ikke om regeltyranni, riktig og galt eller fint og stygt. Det handler om grunnleggende egenskaper ved oss mennesker som vi ikke veit på langt nær nok om. Det er forståelig at man lett blir opphengt i ungdommens avvikende bøying og andre normbrudd, men flere burde få øynene opp for de andre, morsommere sidene ved språket.

Sjøl om vi bruker språket hver dag, er det som en jungel å dra på oppdagelsesferd i. Dra dit!