semantikk

To jævla rare ord

Standard

Av Pål Kristian Eriksen

Banneord er en uglesett og ignorert del av språket vårt – ordene anses som vulgære og platte, og det å bruke mye av dem blir gjerne sett på som et tegn på å ha dårlig språkfølelse. Skikk-og-bruk-aspektet skal jeg ikke diskutere her, men reint lingvistisk sett er dette kjempespennende ord, og når man ser nøyere etter på dem, dukker det til og med opp særskilte grammatiske regler for bruken av disse ordene, og stol på meg – sjøl den mest vindskeive sjømann kan bruke disse grammatiske reglene perfekt![1] Langt fra noen dårlig språkfølelse, det!

I denne teksten har jeg tenkt å fokusere på ordene «jævla» og «jævlig». Tilsynelatende veldig like ord, om man kunne tro de betydde det samme, og at «jævla» bare er litt mer saftig og folkelig enn «jævlig», sånn som «faen» og «fanden» – men dette stemmer ikke i det hele tatt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at ordene har veldig forskjellig syntaks, dvs. de har ulike plasseringsmuligheter i setninga, og de har også forskjellig betydning og funksjon. Men la oss starte med syntaksen. «Jævlig» kan brukes predikativt, dvs. etter verb som «å være» og «å bli», men «jævla» kan ikke brukes i denne posisjonen.[2]

Det er jævlig å være arbeidsledig.
* Det er jævla å være arbeidsledig.

Vinteren blir jævlig i år.
* Vinteren blir jævla i år.

«Jævlig» kan brukes i en hodeløs NP, dvs. det kan brukes alene som setningsledd i stedet for et substantiv (men det må i disse tilfellene oftest stå etter pronomener, artikler eller mengdesord, som «noe» «det» eller «mye»). «Jævla» kan ikke brukes på denne måten:

Jeg så noe jævlig i går, som ga meg mareritt.
* Jeg så noe jævla i går, som ga meg mareritt.

Det jævlige er at vi ikke har mer bensin igjen.
* Det jævla er at vi ikke har mer bensin igjen.

Jeg har gjort mye jævlig i min ungdom.
* Jeg har gjort mye jævla i min ungdom.

Begge kan brukes foran et substantiv, men her trer betydningsforskjellen, eller rettere sagt den funksjonelle forskjellen, fram. «Jævlig» oppfører seg som et vanlig adjektiv, og gir en nærmere, utdypende beskrivelse av substantivet det står til, men «jævla» er annerledes. Det oppfører seg som det vi kan kalle en emotiv pragmatisk partikkel, dvs. at det uttrykker talerens følelser for det hun/han snakker om (i det her tilfellet veldig negative følelser). Se på følgende eksempler:

Beijing er en jævlig by.
Beijing er en jævla by.

«Jævlig» oppfører seg her som et adjektiv som snevrer inn betydninga av hva slags by Beijing er, nærmere bestemt at Beijing er en jævlig by, i motsetning til byer som ikke er jævlige.[3] «Jævla» brukes derimot ikke til å definere en spesiell type by, i stedet ville «Beijing er en jævla by» kunne vært sagt av en som ikke liker byer, og derfor synes det er negativt at Beijing er en by. (Det kunne alternativt blitt sagt til noen som f.eks. feilaktig trodde at Beijing var ei bittelita bygd, og taleren bruker «jævla» til å understreke størrelsen, mer om dette seinere.)

Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævla sprekk.
Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævlig sprekk.

Her brukes «jævla» igjen emotivt, til å understreke at taleren ikke likte den nevnte sprekka, forståelig nok. «Jævlig» virker derimot rart i dette eksempelet, ettersom det høres ut som det beskriver typen sprekk. Jeg antar at det er samme forskjell som er på gang i følgende minimale par.

Din jævla kødd!
Din jævlige kødd!

«Jævla» brukes for å understreke de negative følelsene taleren har mot personen han/hun skjeller ut[4], mens «jævlig» virker rart å bruke i et sånt utsagn.

«Jævla» trenger ikke bare uttrykke negative følelser overfor substantivet det står til, men kan i stedet også brukes til å uttrykke negative følelser over at substantivet ikke eksisterer, som i følgende setning fra en arbeidsledig lingvist (kremt):

Dette temaet kunne jeg holdt en hel forelesning om, hadde jeg bare hatt en jævla jobb!

Legg merke til at det igjen blir feil å bruke «jævlig», da det ville gitt en beskrivelse av typen jobb. Men merk òg at denne bruken av «jævla» ikke understreker noen negativ holdning til jobben, men derimot til at jobben ikke finnes. Den samme bruken finner vi i følgende setning:

Jeg har ikke en gang fem jævla kroner på konto.

Når «jævla» brukes på denne måten, til ikke å uttrykke talerens negative følelser over sjølve substantivet, men over at substantivet ikke eksisterer, er det begrensa til visse typer setninger. Jobb-setninga ovenfor er det vi kaller ei kontrafaktiv setning, dvs. den beskriver en situasjon som ikke er tilfelle i den virkelige verden, mens penge-setninga er ei negativ setning, markert av negasjonen «ikke». I positive, faktive setninger, derimot, blir det vanskelig å bruke «jævla» uten at det uttrykker noe negativt om substantivet.

?? Jeg har en jævla jobb.
?? Jeg har en jævla krone.

«Jeg har fem jævla kroner» kan gå hvis taleren mener at han ikke har mer enn fem kroner, og er negativ til at det er så lite. Uansett minner denne begrensninga til negative og kontrafaktive setninger litt om syntaksen til såkalte negative polaritetsuttrykk, et annet spennende tema som får bli til en annen dag.

Alternativt kan «jævla» brukes til å understreke negative følelser over den store mengden av noe eller det store antallet av noe, snarere enn over substantivet sjøl. I disse tilfellene står «jævla» etter mengdesordet (oftest «hele», «alle» eller et tallord) og foran substantivet, men henviser altså til mengdesordet. Se på følgende setningspar:

Jeg satt heime hele jævla helga.
Jeg satt heime den jævla helga.

I den første setninga er det ikke noe galt med helga per se, taleren uttrykker i stedet at det er negativt at hele helga gikk med til heimesitting. I den andre setninga, uten mengdesordet «hele», er det derimot helga taleren opplevde som negativ. Legg også merke til følgende forskjell:

Jeg har venta på deg i fem jævla timer!
Jeg har venta på deg i to jævla minutter!

I den første setninga er taleren ikke er irritert på timene i seg sjøl, men på det faktum at det blei hele fem stykker av dem. Den andre setninga virker underlig rett og slett fordi vi ikke oppfatter to minutter som noen stor mengde, og må derfor anta at «jævla» enten referer til minutter som sådan, eller at taleren er av den ekstremt utålmodige sorten.

Antakeligvis relatert til denne funksjonen av «jævla» er en annen funksjon, hvor «jævla» ikke ser ut til å uttrykke negative følelser i det hele tatt, men snarere brukes til å emfatisk understreke størrelsen av noe:

Beijing er en jævla gigantby!
Vi kokte et jævla berg med spaghetti!

Foran adjektiver kan både «jævlig» og «jævla» brukes, men her blir det med ett mer vanskelig å skille funksjonene deres fra hverandre. Det samme gjelder foran mengdesord som «lite» og «mye».

Det er jævlig langt til Beijing.
Det er jævla langt til Beijing.

Så jævlig grusomt!
Så jævla grusomt!

Han kan jævlig lite om banneordenes grammatikk.
Han kan jævla lite om banneordenes grammatikk.

Betydningene til setningene i disse setningsparene ser umiddelbart ut til være den samme, men som vi har sett er «jævlig» og «jævla» to vidt forskjellige krabater i alle andre sammenhenger, så her må det mer forskning til. Det må det uansett på alle funksjonene til dette spennende ordparet, men jeg vil komme med en foreløpig konklusjon: «Jævlig» er et vanlig adjektiv, som beskriver det substantivet det står til, og beskriver det som en veldig negative type av dette substantivet, i motsetning til andre, mer positive typer (f.eks. en jævlig by vs. en vanlig by). «Jævla» er derimot en emotiv pragmatisk partikkel, som uttrykker talerens (oftest) negative følelser ovenfor det hun/han snakker om. Denne ordklasseforskjellen understrekes også av de syntaktiske forskjellene vi så innledningsvis. «Jævlig» kan brukes i samme syntaktiske posisjoner som andre adjektiver, mens «jævla» er utelukka fra flere av disse.:-) Legg for øvrig òg merke til at «jævlig» kan uttrykke gradbøyning, slik som andre adjektiver, men «jævla» kan ikke:

Jeg har aldri sett en jævligere / mer jævlig film.
* Jeg har aldri sett en mer jævla film.

Dette er verdens jævligste / mest jævlige land.
* Dette er verdens mest jævla land.

Det var dagens språklærdom. Så neste gang du hører noen snakke nedsettende om bannskap, eller kimse av småord generelt, så kan du kontre med at slike vulgære småord har jævla mye mer interessant ved seg enn det folk aner!

img_9328

[1] Vindskeive sjømenn kan faktisk bruke alle grammatiske regler i språket perfekt, men det er annen historie.

[2] Stjernetegnet markerer at denne setninga er ugrammatisk.

[3] Mine unnskyldninger til folk fra Beijing, det er sikkert en kjempefin by, jeg måtte bare ha et eksempel.

[4] Hvis du nå kremter noe om at «din jævla kødd» er en noe som guttegutter eller nordnorske naboer kan si til hverandre i godlynt lag uten å mene noe negativt om den de snakker til, og snarere vil mene det motsatte, så har du helt rett i det. Det er fordi «din jævla kødd» da brukes ironisk.

Reklame

Med lik i den språklige lasten

Standard

Substantivet lik vekker uhyggelige assosiasjoner til død og kalde, hvite kropper. Men visste du at språket seiler med mange «lik» i lasten? 

Lik har ikke alltid betydd lik. I norrøn tid og tidligere kunne lík referere til både levende og døde skikkelser, men over tid har betydninga snevra seg inn til å gjelde det livløse. Bruken av det norrøne ordet lík var ganske lik bruken av det engelske ordet body, som ofte kan ha den spesifikke betydninga ‘livløs kropp’. Denne betydningsutviklinga mot det døde kan skyldes at orda har blitt brukt som eufemismer (skånende omformuleringer) når det har vært ubehagelig å bruke mer direkte eller dekkende uttrykk. I dag bruker vi jo gjerne kropp i stedet for lik (på samme måte som vi bruker gå bort i stedet for dø), så det kan være at en liknende endring vil skje igjen.

Vi finner lik mange steder i språket, sjøl om vi kanskje ikke tenker over det. I forrige avsnitt brukte jeg for eksempel adjektivet lik, som har opphav i det rekonstruerte urgermanske ordet *galika, som igjen er satt sammen av *ga (‘med’) og *lik (‘form, kropp’) – altså ‘med (samme) kropp’. I det tyske ordet gleich og det nederlandske geliljk ser vi restene av forstavinga *ga-, som har blitt borte i norsk. At noe har samme form eller lik kropp som noe annet, betyr at de er like. Adjektivet lik har også gitt oss verbet likne og adverbet like (som i «være like klok», «gå like hjem»).

Et annet sted likene har gjemt seg, er blant endingene som brukes for å lage adjektiver av substantiver av typen vennlig og sportslig. Endinga -lig har opphav i adjektivet lik, som vi nå kjenner historien til. Noen som er lik en venn, er enkelt og greit vennlig. Vi assosierer selvfølgelig ikke -lig med form eller kropp lenger, og det er typisk for slike språkendringer. De skjer gradvis, og betydninga går fra å være konkret (å ha en form som) til å bli litt mer abstrakt (å ha samme egenskap som) over tid.

Det fins også lik i deler av språket som brukes veldig ofte, nemlig i demonstrativpronomenet slik og i spørreordet hvilken. Slik er satt sammen av en tidligere variant av så + lik («en sånn kropp»), mens hvilken er satt sammen av tidligere varianter av hva + lik («hva for kropp»). Det er de samme grunnformene som har gitt opphav til de engelske orda such og which, og til de tyske solcher og welcher.

Lik fins altså overalt i språket, i adjektiver, verb, substantiver, demonstrativer og spørreord. For å finne opprinnelsen til alle disse «likene» må vi stort sett tilbake til urgermansk, og da hadde ikke ordet den moderne betydninga ‘livløs kropp’, men ‘kropp, form’. Morsomt er det uansett at ett eneste ord kan gi opphav til så mange forskjellige språkuttrykk gjennom endring.

Avslutningsvis får dere en som inneholder hele seks lik: Han misliker sannelig slike rolige folk som likner på lik. 

corpse-bride

Corpse bride

Det grammatiske sluket

Standard

Grammatikken liker å få, men er ikke like glad i å gi.

Språkvitere liker å mase om at språket er i kontinuerlig forandring, men det som stort sett får oppmerksomhet i media, er alt som forsvinner: Lyder blandes sammen, ord mister gammel betydning, og bøyningskategorier som kasus kan falle bort. Det jeg syns er mest spennende, er derimot utviklinga av nye kategorier og ny grammatikk.

Det fins en sterk hypotese i språkvitenskapen som sier at de fleste grammatiske uttrykk som f.eks. bøyningsendelser eller funksjonsord har utvikla seg fra innholdsord.  Abstrakte og ubøyelige ord som bak og til kommer altså opprinnelig fra mer konkrete og bøyelige ord, nemlig ord som betydde ‘rygg’ og ‘mål/ende’, og det samme gjelder mange grammatiske endelser. Bestemthetsendelsen på substantiv (hest-en) kommer for eksempel fra det mer sjølstendige pronomenet hinn. Man kan altså tenke seg en skala fra konkret betydning til mer abstrakt eller grammatisk betydning (definisjonen av grammatisk er faktisk ganske problematisk, men det får vi ta en annen gang). Siden disse prosessene er beskrivelser av utviklinga av grammatikk, kalles de grammatikalisering.

Videre sier denne grammatikaliseringshypotesen at endringene kun går i én retning, nemlig mot mer grammatisk, og ikke fra grammatisk til mer konkret. Dette har imidlertid blitt tilbakevist i flere studier. Det fins bl.a. eksempler fra skandinavisk som viser at det ikke stemmer: s-genitiven (Urd-s katter) er faktisk mindre grammatisk i dag enn den var i norrønt (den er ikke lenger en kasusendelse). Likevel er det et overveldende flertall av grammatiske endringer som går mot mer grammatisk. Derfor kan man tenke seg et grammatisk sluk som bilde på prosessen (lånt fra Roger Lass*): Ord og uttrykk som havner i dette sluket, suges inn mot kjernen av språket, nemlig grammatikken. Det er vanskelig å komme seg opp igjen av sluket, men noen ganger skjer det.

sentrifuge

Sjøl om et ord blir dratt inn mot grammatikken, betyr det ikke at det ikke kan brukes med den gamle, konkrete betydninga lenger. Etter hvert som ord utvikler grammatisk betydning i én kontekst, og beholder den gamle i en annen, kan de to bruksmåtene gjøre at ordet får ulik form også. Et eksempel på det er det norrøne ordet hús, altså ‘hus’,  som utvikla seg til preposisjonen hos. De fleste tenker ikke lenger over at hus og hos er det samme ordet, men opprinnelig var de altså det.

Men hvorfor blir noen ord dratt ned i sluket, mens andre står igjen utafor? Dette er forskerne litt uenige om, men en ting er sikkert: Grunnbetydninga til «kildeordet» har mye å si – det ser vi tydelig i eksempler som hús > hos. Den samme utviklinga har skjedd i andre språk rundt i verden, bl.a. fra latinsk casa > fransk chez, og i litt mer eksotiske språk: akadisk, kagaba og haitisk kreol (ifølge Word Lexicon of Grammaticalization). Mange grammatikaliserings-prosesser har altså noe universelt over seg. I akkurat dette tilfellet er det nok snakk om en metaforisk prosess hvor uttrykket «i noens hus» får betydninga «ved noen». Det er lettere å lage metaforer av ord med konkret innhold enn av ord som har abstrakt betydning, og det kan være med på å forklare hvorfor ord eller endelser ikke kravler ut av sluket like ofte som de blir dratt ned.

Grammatikk og grammatikalisering gir en uendelig mange ting å lure på: Hvorfor skjer det, åssen skjer det, hvilke ord havner i sluket, hvilke ord kravler ut av det, og så videre. Mye mer spennende enn bortfall av ditt og datt, spør du meg.

*I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke sentrifuge som metafor for denne prosessen (følte meg veldig lur!), men så slo det meg at sentrifuger slynger ting utover, ikke innover. Fins det sentripetal-maskiner også? Sentripetuger?

Hektiske feberroser og timeplaner

Standard

Kan du være sengeliggende på en hektisk dag? I gamle dager måtte du det.

L0005340 Phthisis and hectic fever, 17th Century

«Phthisis and hectic fever», Wikimedia Commons

Ordet hektisk bruker jeg ofte om det å være stressa, gjerne med tilløp til nervøsitet og panikk. Egentlig er det vel helst oppgaver, perioder og liknende som er hektiske: en hektisk hverdag, den hektiske innspurten osv. Tidligere hadde dette ordet en mer spesifikk betydning, og tilhørte hovedsakelig medisinsk fagterminologi.

For å finne opprinnelsen til ordet hektisk må vi til det greske ordet ἑκτικός (hektikos), som tidligere var brukt med betydningene ’som er i en viss tilstand’ og ’tæringssjuk’. Den sistnevnte betydninga blei importert i engelsk, tysk osv. som den latinske formen hecticus. I medisinsk språk blei hektisk brukt om visse symptomer som kjennetegner tuberkulose og andre alvorlige infeksjonssjukdommer, nemlig kraftig svingende feber og feberroser (hektiske roser) i ansiktet.

Hektiske roser er ikke bare kjennetegnende for tuberkulose, men popper opp i ansiktet på folk som er stressa, anspente eller oppjaga av andre grunner enn infeksjon. Derfor spredte bruken av hektisk seg fra de sjuke til de sjukelig anspente. Hektisk blei sterkere forbundet med det å være rød og oppjaga enn det å være tæringssjuk, og dessuten var det ikke bare kinna eller feberen som var hektisk, men hele personen: hun virker så hektisk.

Er man hektisk, så er man det i en avgrensa periode, og av en spesiell grunn. En person kan gjerne være grunnleggende engstelig eller hysterisk gjennom livet, men hektiskhet skyldes som regel en ytre stressfaktor. Tidligere var den faktoren tuberkulose, seinere kunne det var noe annet stressende. Hektisk kunne derfor bli brukt om denne ytre faktoren i stedet for den som er påvirka av stresset: hektiske tider, hektisk timeplan osv. Sånn kan altså et ord ta veien fra en nokså spesifikk betydning (’typisk ved tuberkulose’) til en mer generell en (’oppjaga, travel’). Ordet febrilsk har hatt en nesten identisk utvikling.

Når fikk hektisk denne nye betydninga? Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse, men om man søker på ”hektisk” i bokhylla.no, finner man stort sett den gamle bruken på begynnelsen av 1800-tallet: ”hektisk Rødme farvet hendes blege Kinder”, ”hektisk Feber” osv. Først seinere på 1800-tallet dukker den nye bruken opp. I Sult fra 1890 bruker Knut Hamsun adjektivet på denne måten: ”Roserne har faaet et Betændelse i Rødmen, et hektisk, vidunderligt Skær over den blodrøde Farve”, og ”min Latter var tyst og hektisk”. Også i andre bøker fra denne tida brukes hektisk på liknende måte: ”Hun saa hektisk ud”, ”et anspændt, næsten hektisk Smil”.

Det er ikke uvanlig at faguttrykk fra medisinen finner veien inn i hverdagsspråket (tenk f.eks. på begrepene fra humoralpatologien: melankolsk, kolerisk, flegmatisk og sangvinsk). Grunnen til at vi tok i bruk hektisk på denne måten, var ikke at vi mangla måter å uttrykke at noe var stressende eller travelt på. Det å bruke ord metaforisk handler om å kunne skape en retorisk effekt, og vi vil jo gjerne være kreative. Medisinske termer er en naturlig kilde hvis man vil hente kraftfulle uttrykk, for lite er vel mer ekstremt enn f.eks. tuberkulose? Det ser ut til å fortsette på samme måte: Nå til dags er ikke timeplanen lenger hektisk, men sinnssyk.

Å si seg stolt

Standard

Her om dagen la noen ut et bilde av en strikkegenser på fjesboka, med kommentaren «må si meg stolt».  Det var noe ved den formuleringa som fikk det til skurre litt i morsmålsørene mine. Hvorfor høres ikke «si seg trist» eller «si seg stolt» like grammatisk ut som «si seg enig» eller «si seg ferdig»?

Observasjoner om slike små detaljer i språket kan virke trivielle, men det er ganske fascinerende å tenke på at hjernen vår klarer å holde styr på alle disse nyansene når vi sjøl ikke kan sette ord på dem uten videre. Språkvitenskap kan på den måten sammenliknes med studier av menneskekroppen: Alle har (formodentlig) et hjerte som slår, enda de fleste av oss ikke kjenner mekanismene som får det til å slå. Medisinere veit langt mer enn folk flest om kroppens fysiologi, men kroppene deres skiller seg likevel ikke fra våre. Språkvitere veit litt mer enn andre om nyansene i språket, men jobber stadig for å finne flere skjulte nyanser og mekanismer. Sjøl om språket ikke pipler uten av munnen helt automatisk, så er det flere sider ved språket som er automatisk, og de er morsomme å studere. Jeg skal ikke dra parallellen mellom språkvitenskap og naturvitenskap særlig mye lenger, for det er naturligvis store forskjeller også.

Nok om språk og automatikk, og tilbake til «å si seg X » med noe.  Den tomme plassen «X» fylles av et adjektiv, men som vi har sett, kan det ikke være et hvilket som helst adjektiv. Et søk i Leksikografisk bokmålskorpus (en database med bokmålstekster) viser at adjektiva villig, (u)enig, fornøyd og  tilfreds er de vanligste i denne konstruksjonen. Verbet si kan også byttes ut med erklære (men ikke med fortelle eller hviske), og det bringer oss nærmere kjernen i betydninga.

Når man f.eks. sier seg fornøyd med noe, antyder man at man egentlig ikke var fornøyd, men at man likevel er tvunget til å gjøre det på grunn av et eller annet eksternt press. Sier du deg enig, har du ikke alltid vært enig, og om noen sier seg villig til å gjøre noe, så var det kanskje ikke forventa at de skulle gjøre det. Det er med andre ord ikke så vanlig å si seg villig til å spise sjokoladekake (uansett om man skulle være riktig så villig) som det er å si seg villig til å ta et tungt oppdrag.

Ut fra denne analysen passer stolt ganske bra i uttrykket, sjøl om det hørtes litt uvant ut for meg. Dama som la ut genserbildet, mente kanskje at hun ikke kunne si rett ut hvor stolt hun var, men at resultatet rett og slett og slett krevde at hun erklærte seg litt stolt.

Menneskesentrert språk

Standard

Språkhistorien avslører hvor menneskesentrerte vi er. Nye grammatiske og abstrakte uttrykk kan oppstå fra innholdsord gjennom en prosess som kalles grammatikalisering, og ofte er disse innholdsorda knytta til spesifikt menneskelige forhold.

Ta for eksempel preposisjoner som angir romlig plassering: over, bak, foran, under osv. Hvor kommer disse preposisjonene fra? En del preposisjoner er så gamle at vi ikke kan si med sikkerhet hva som var betydninga deres før de fikk preposisjonsbetydning, for eksempel under og over. De nyere preposisjonene kan vi derimot enklere spore historien til. Bak har for eksempel opphav i det norrøne ordet for ’rygg’: bakr. Omtaler du noe som befinner seg på eller ved ryggen din (på norrønt á bak), må det jo være bak deg. Når vi sier at vi snakker bak ryggen på noen, bruker vi altså to ord som opprinnelig betydde ’rygg’: et fra bakr, og et fra hryggr. Dette gamle ordet for ’rygg’ finner vi også i sammensetningen tilbake, hvor e-en (opprinnelig en -a) er gammel genitiv-flertalls-ending, altså: ”til rygger” (jf. svensk tillbaks).

Utviklinga fra substantiv for ’rygg’ til det mer abstrakte ‘bak’ er ikke unik for norsk. Liknende forløp har skjedd parallelt i andre språk, blant annet i tysk: Adverbet zurück har utvikla seg fra det gammelhøytyske uttrykket ze rucke, altså ”til rygg”. De fleste kjenner vel også til det engelske back. I engelsk har for øvrig den gamle betydninga overlevd sammen med den nye, og back er derfor både et adverb: ”step back”, og et substantiv: ”sleep on the back”. Det norske substantivet bak har også overlevd, men det har en snevrere betydning i dag enn det hadde i norrønt (og rygg har fått videre betydning).

Det er ikke bare preposisjoner og adverb som har opphav i kroppsdelen ’rygg’, men også ord for landskapsdeler: fjellrygg, deler av gjenstander: bokrygg, og så videre. Vi tar altså utgangspunkt i oss sjøl når vi skal finne nye språklige uttrykk for ting rundt oss.

Men slike betydningsendringer kan faktisk gå den andre veien også. Det hender at vi tar utgangspunkt i et abstrakt og/eller et ikke-menneskelig uttrykk for å navngi menneskelige fenomener eller kroppsdeler. Kroppsdeler som er tabu å snakke om, kan for eksempel få nye navn fra preposisjoner for at vi skal slippe å være eksplisitte. Franskmennene sier gjerne la derrière når de snakker om rumpa, men opprinnelig var (og er) derriére en preposisjon som betyr ’bak’. I bestemte kontekster har altså derrière mista grammatisk betydning og heller fått konkret betydning. Endringer av denne typen er langt mindre vanlig enn de som går fra kroppsdel (innholdsord) til preposisjon (funksjonsord).

At preposisjonen bak har opphav i ordet for en kroppsdel, er bare ett eksempel på hvor menneskesentrerte vi er. Vi kan også se Fra bestialoblivion.com utslag av dette i andre deler av språket: Verb som vi bruker for å uttrykke plassering av objekter, kommer også opprinnelig fra menneskelige uttrykk: Boka står i hylla, ledningene ligger på golvet, spikeren sitter i veggen osv. (dette har Elisabeth Holm skrevet masteroppgave om).

Man kan lure på åssen språket hadde sett ut om det oppsto hos hunder eller katter i stedet for mennesker: Kanskje bak hadde betydd ’over’? Og kanskje ordet hale hadde utvikla seg til å bety ‘bak’?

—

Følg Språknerderiet på Facebook.

Eple: fra generell frukt til spesifikk frukt

Standard

I bokmål og i mange norske dialekter refererer eple til den søte eller syrlige frukta fra epletreet. I noen dialekter, blant annet i Nord-Gudbrandsdalen, kalles denne frukta for søteple. Eple kan også brukes om potet, og da legges gjerne forleddet jord til (jordeple). Hva er grunnen til akkurat ordet eple blei brukt som avløserord for potet da den kom til landet?

Eple har som nevnt en relativt spesifikk betydning i dag, men i eldre stadier av norsk og andre germanske språk kunne den brukes om frukt generelt (særlig frukt fra trær). De dialektene som bruker ordet potet, har lånt det fra det utdødde indianerspråket taino (batata), via spansk (patata) og engelsk (potato). De dialektene som har laga avløserordet jordeple, har brukt eple fordi det var et generisk ord for frukt. Forleddet jord blei brukt for å spesifisere hvilken type eple det var. Det samme gjorde de i fransk: pomme de terre, mens noen svenske dialekter merkelig nok bruker ordet jordpäron.

Det er ikke bare poteter som har fått navn basert på eple, men også andre importerte vekster, blant annet appelsin. Det er kanskje ikke så innlysende med en gang, men appel og eple kommer fra den samme rota. Ordet appelsin har vi lånt fra nederlandsk, som har satt sammen appel med sin, som refererer til Kina (jf. sinolog), etter fransk pomme de Sine (‘eple fra kina’).

Også i andre germanske språk var eple den generelle termen for frukt. Gammalengelsk kalte dadler for fingeræppla, altså fingerepler, og banan for appel of paradis. Og så har vi det velkjente pineapple (ananas), som har blitt til på grunn av likheten med kongler. I gammalengelsk blei også navnet pinhnyte brukt – konglenøtt.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Utviklinga fra generell til mer spesifikk betydning er ikke like vanlig som den omvendte endringa. Ord får som regel mer generell betydning over tid, og det er blant annet slik mange funksjonsord blir til (for eksempel preposisjonen hos, som kommer av gammalnorsk hús, som betyr hus). Både det gammalnorske ordet epli og det moderne ordet eple er innholdsord, så endringa er ikke eksepsjonell, bare litt uventa.

Til slutt kan jeg nevne at det greske ordet for melon visstnok var brukt med den samme generiske frukt-betydninga som eple. Om det fins greske dialekter som kaller/har kalt potet for jordmelon, gjenstår å finne ut.

Kilder: 

«Se å få deg et liv!» Noen funn fra masteroppgava mi

Standard

Våren 2013 leverte jeg ei masteroppgave om den norske verbkonstruksjonen ‘se o V (verb)’, som i tittelen «Se å få deg et liv!». Emnet høres veldig smalt ut (og det er det jo!), men om man virkelig vil fordype seg og finne ut noe nytt, kan man ikke velge et altfor generelt tema. Det er vanlig å bruke enkeltkonstruksjoner eller små, grammatiske fenomen som innfallsvinkel til mer generelle og teoretiske drøftinger. I dette innlegget skal jeg forsøke å formidle et par av de viktigste funna fra arbeidet mitt med se-o-V-konstruksjonen.

Se-o-V-konstruksjonen består av verbet se, et bindeelement ‘o’ (og eller å i skrift), og et verb. Jeg ville finne ut av hva denne konstruksjonen egentlig betyr, og hvorfor vi bruker den. Hvorfor sier vi noen ganger «Se og kom deg ut!» i stedet for bare «Kom deg ut!»? En god innfallsvinkel til å undersøke betydninga til denne typen konstruksjoner, er å se på hvilke verb som oftest brukes etter ‘se o’. Det vil si: Har disse verba noen fellestrekk?

For å finne ut hvilke verb som oftest blir brukt på V-plassen i ‘se o V’, søkte jeg etter denne konstruksjonen i et såkalt tekstkorpus. Elektroniske tekstkorpus er tekstsamlinger som er gjort søkbare ved at alle enkeltorda har blitt merka med informasjon om ordklasse, bøyingsform osv., sånn at man f.eks. kan søke på «se + og + generelt verb». Jeg fikk ei liste med 549 se-o-V-setninger, og jeg analyserte hver enkelt av dem. I analysen så jeg på bøyingsformer av de to verba, og jeg så på betydninga til det andre verbet i konstruksjonen, særlig om handlinga som verbet uttrykker, var en vedvarende handling (sove, bo) eller om den inneholdt en overgang (flytte seg, komme seg vekk). Om en handling har et mål eller en overgang, er den telisk (telos er gresk for ‘slutt/ende’).

Det viste seg at nesten alle verba som fulgte ‘se o’, var teliske, altså hadde et mål. Et typisk eksempel er «Se og finn deg en plass», eller «Han bør se å få seg en jobb». Hvis vi prøver å kombinere ‘se o’ med et ikke-telisk verb, ser det rart ut: «Han bør se å ha en jobb». Dette forteller oss at en av de sentrale betydningene til se-o-V-konstruksjonen er å understreke overgangen i handlingene som verb nr. 2  (V) uttrykker.

En annen sentral funksjon for konstruksjonen er markere nødvendigheten av at handlinga blir utført. Ei setning som «Vi får reise til Drammen» kan tolkes på to måter: 1) Vi får lov å reise til Drammen, eller 2) Vi må vel reise til Drammen. Om vi kombinerer «reise til Drammen» med se-o-V-konstruksjonen, er det bare betydning 2 som er mulig: Vi får se å reise til Drammen. I tillegg uttrykker konstruksjonen at handlinga bør utføres så snart som mulig (nå har vi venta en stund med reise til Drammen, nå får vi se å gjøre det).

Se-o-V-konstruksjonen uttrykker altså at subjektet må sørge for at ei handling blir uført. Men åssen blei verbet se rekruttert til dette uttrykket? Det har mista den konkrete betydninga ‘oppfatte med øyet’, men har fått en mer abstrakt betydning: ‘sørge for’. Ei mulig forklaring kan være at den som følger noe eller noen med øya, også følger med på at ting går som de skal. ‘Å se’ er en vanlig metafor for ‘å sørge for’ i mange språk, tenk f.eks. på det engelske forsidemasterutrykket ‘see to it that …’, eller fransk ‘voir à ce que …’. Endring fra konkret betydning til abstrakt betydning kalles semantisk bleiking, og jeg har også skrevet litt om det i blogginnlegget Spenna rare gradsadverb.

Kort sagt, vi bruker se-o-V-konstruksjonen når vi vil understreke nødvendigheten av at ei handling må bli utført så snart som mulig. Konstruksjonen er et eksempel på fenomenet grammatikalisering, nemlig det at ord (i dette tilfellet se) får en mer grammatisk funksjon.

Hvis du er interessert i å lese mer om dette, så ligger oppgava på DUO (du kan også trykke på bildet).

Spenna rare gradsadverb

Standard

Gradsadverb er en type adverb som forsterker eller modifiserer adjektiv. De sier noe om graden av egenskapen som adjektivet uttrykker, f.eks. sier svært i «svært sjenert» at det er en høy grad av sjenerthet. Opphavet til gradsadverbet svært er adjektivet svær («en svær kar»), men etter hvert som svært har blitt brukt mer og mer som adverb, har det mista en del av sin spesifikke betydning, altså ‘stor’/‘tung’. Det ser vi ved at svært kan brukes til å forsterke adjektiv som liten, lett osv.: «en svært liten sannsynlighet».

Når den konkrete betydninga gradvis blir borte, og ordet får en mer grammatisk eller funksjonell betydning, kalles det semantisk bleiking (semantikk = betydning). Et annet eksempel på dette er gradsadverbet veldig, som også opprinnelig var brukt som et adjektiv med betydninga ‘svært stor’, men som i dag kan forsterke alle slags adjektiv (f.eks. «veldig nett»).

I norsk fins det ei gruppe forsterkende adverb som er spesielle på den måten at de bare kan stå til noen få adjektiv. Et eksempel er prikk, som oftest står til adjektivet lik, eller sprut, som oftest står til adjektivet rød. Vi hører ofte fraser som «prikk lik» og «sprut rød», men du har neppe hørt «prikk feil» eller «sprut artig» før. Her kan vi se på grunnbetydninga til adverbet for å få en forklaring: lik på en prikk og rød som man blir når man spruter ut i latter. Når ord som prikk og sprut først har blitt til adverb, kan de etter hvert miste litt av sin opprinnelige, mer konkrete, betydning, og da blir det lettere å kombinere dem med flere adjektiv. Det er altså ikke utenkelig at ord som likner på disse, kommer til å gå gjennom den samme prosessen som svært og veldig.

Hvorfor får noen ord denne forsterkende funksjonen? Og hvorfor mister de den konkrete betydninga? Rekrutteringa av nye forsterkende adverb skyldes kanskje at språkbrukere vil være kreative, og særlig når vi skal uttrykke høy grad av en egenskap. «Er du spik spenna gæren?» var vel litt mer virkningsfullt enn «Er du veldig gæren?» de første gangene spik spenna blei brukt. Forsterkende adverb er språklig krutt – man vekker oppmerksomhet hos samtalepartneren.

Berthold Schwarz finner opp kruttet på nytt. (Wikimedia Commons)

Man kan imidlertid ikke tenne på det samme kruttet i all uendelighet. Det er ikke mange som løfter på bryna av forsterkende ord som drit (digg) eller sinnsykt (deilig) lenger, i hvert fall ikke yngre folk. Jo oftere slike ord brukes, jo mer generell betydning får de.

Til høsten kommer det ei masteroppgave fra UiO om forsterkende ord. Det er bare å vente i spenning, for jeg er sikker på at den blir prikk/kav/sprut/sykt interessant.

Til slutt, her er noen flere eksempler på gradsadverb som bare står til noen spesifikke adjektiv:

  • klin (kokos, lik, umulig, gæren)
  • kliss (lik, naken)
  • (spik) spenna (gæren)
  • sprut (rød, sprø)
  • prikk (lik, svart)
  • pære (dansk, full)
  • kav (bergensk, nordnorsk, østlandsk)

Kvifor heiter det «kraft»?

Standard

Naturens kraft, suppekraft, i kraft av, atomkraft og kraftfôr til ein kraftig kraftkar. Ordet kraft har mange tydingar og bruksområde i moderne norsk. Men kor kjem det frå, og kva var den opphavlege tydinga?

Kraft har ein noko usikker etymologi. Men om vi følgjer ordet bakover til førkristen tid, kan vi lære ein heil del. Kraft stammar frå det gammalnorske ordet kraptr, som igjen truleg går tilbake til den urgermanske verbalrota *krêb. Tydinga kan ha vore ‘bli fast’ eller ‘trekkje seg saman’.

Urgermansk er stamspråket til blant anna tysk, engelsk, nederlandsk, islandsk og dei skandinaviske språka. Derfor er det ikkje overraskande at etterkomarar av *krêb også finst i desse språka. Engelsk har til dømes substantivet craft, som har utvikla ei heilt anna tyding enn det skandinaviske eller tyske kraft, nemleg ‘handverk’, ‘dugleik’, ‘flid’ eller ‘kunst’. Det norske dialektordet kræv har ei liknande tyding – ‘dugande’ eller ‘livleg’. Substantivet krav og det tilhøyrande verbet krevje har også moglegvis opphav i rota *krêb, og er dermed slektningar av ordet kraft, sjølv om det kanskje ikkje er så lett å sjå den tydingsrelaterte samanhengen i dag.

Tydinga forgår, forma består

Det norrøne trinnet på utviklingsstigen til kraft er interessant. Kraptr eller krǫptr kunne tyde ‘makt’, ‘styrke’ eller ‘overnaturleg evne’, akkurat som det moderne norske ordet. Det er kanskje meir overraskande at det også kunne nyttast i tydinga ‘engel’ eller ‘dyd’, som i «gera krapt af nauðsyn» – ‘gjere dyd av nødvendigheit’. Akkurat korleis ordet kraptr fekk desse tydingane, og så mista dei igjen i overgangen til moderne norsk, er ikkje heilt enkelt å forklare. Det som er sikkert, er at kraft står oppført med heile sju tydingar i ordboka i dag, men ingen av dei ser ut til vere den same som den urgermanske tydinga av *krêb, å trekkje seg saman. Tydinga forgår, men forma består.

Denne teksten blei først publisert i Argument 2 2012.