Av Pål Kristian Eriksen

Banneord er en uglesett og ignorert del av språket vårt – ordene anses som vulgære og platte, og det å bruke mye av dem blir gjerne sett på som et tegn på å ha dårlig språkfølelse. Skikk-og-bruk-aspektet skal jeg ikke diskutere her, men reint lingvistisk sett er dette kjempespennende ord, og når man ser nøyere etter på dem, dukker det til og med opp særskilte grammatiske regler for bruken av disse ordene, og stol på meg – sjøl den mest vindskeive sjømann kan bruke disse grammatiske reglene perfekt![1] Langt fra noen dårlig språkfølelse, det!

I denne teksten har jeg tenkt å fokusere på ordene «jævla» og «jævlig». Tilsynelatende veldig like ord, om man kunne tro de betydde det samme, og at «jævla» bare er litt mer saftig og folkelig enn «jævlig», sånn som «faen» og «fanden» – men dette stemmer ikke i det hele tatt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at ordene har veldig forskjellig syntaks, dvs. de har ulike plasseringsmuligheter i setninga, og de har også forskjellig betydning og funksjon. Men la oss starte med syntaksen. «Jævlig» kan brukes predikativt, dvs. etter verb som «å være» og «å bli», men «jævla» kan ikke brukes i denne posisjonen.[2]

Det er jævlig å være arbeidsledig.
* Det er jævla å være arbeidsledig.

Vinteren blir jævlig i år.
* Vinteren blir jævla i år.

«Jævlig» kan brukes i en hodeløs NP, dvs. det kan brukes alene som setningsledd i stedet for et substantiv (men det må i disse tilfellene oftest stå etter pronomener, artikler eller mengdesord, som «noe» «det» eller «mye»). «Jævla» kan ikke brukes på denne måten:

Jeg så noe jævlig i går, som ga meg mareritt.
* Jeg så noe jævla i går, som ga meg mareritt.

Det jævlige er at vi ikke har mer bensin igjen.
* Det jævla er at vi ikke har mer bensin igjen.

Jeg har gjort mye jævlig i min ungdom.
* Jeg har gjort mye jævla i min ungdom.

Begge kan brukes foran et substantiv, men her trer betydningsforskjellen, eller rettere sagt den funksjonelle forskjellen, fram. «Jævlig» oppfører seg som et vanlig adjektiv, og gir en nærmere, utdypende beskrivelse av substantivet det står til, men «jævla» er annerledes. Det oppfører seg som det vi kan kalle en emotiv pragmatisk partikkel, dvs. at det uttrykker talerens følelser for det hun/han snakker om (i det her tilfellet veldig negative følelser). Se på følgende eksempler:

Beijing er en jævlig by.
Beijing er en jævla by.

«Jævlig» oppfører seg her som et adjektiv som snevrer inn betydninga av hva slags by Beijing er, nærmere bestemt at Beijing er en jævlig by, i motsetning til byer som ikke er jævlige.[3] «Jævla» brukes derimot ikke til å definere en spesiell type by, i stedet ville «Beijing er en jævla by» kunne vært sagt av en som ikke liker byer, og derfor synes det er negativt at Beijing er en by. (Det kunne alternativt blitt sagt til noen som f.eks. feilaktig trodde at Beijing var ei bittelita bygd, og taleren bruker «jævla» til å understreke størrelsen, mer om dette seinere.)

Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævla sprekk.
Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævlig sprekk.

Her brukes «jævla» igjen emotivt, til å understreke at taleren ikke likte den nevnte sprekka, forståelig nok. «Jævlig» virker derimot rart i dette eksempelet, ettersom det høres ut som det beskriver typen sprekk. Jeg antar at det er samme forskjell som er på gang i følgende minimale par.

Din jævla kødd!
Din jævlige kødd!

«Jævla» brukes for å understreke de negative følelsene taleren har mot personen han/hun skjeller ut[4], mens «jævlig» virker rart å bruke i et sånt utsagn.

«Jævla» trenger ikke bare uttrykke negative følelser overfor substantivet det står til, men kan i stedet også brukes til å uttrykke negative følelser over at substantivet ikke eksisterer, som i følgende setning fra en arbeidsledig lingvist (kremt):

Dette temaet kunne jeg holdt en hel forelesning om, hadde jeg bare hatt en jævla jobb!

Legg merke til at det igjen blir feil å bruke «jævlig», da det ville gitt en beskrivelse av typen jobb. Men merk òg at denne bruken av «jævla» ikke understreker noen negativ holdning til jobben, men derimot til at jobben ikke finnes. Den samme bruken finner vi i følgende setning:

Jeg har ikke en gang fem jævla kroner på konto.

Når «jævla» brukes på denne måten, til ikke å uttrykke talerens negative følelser over sjølve substantivet, men over at substantivet ikke eksisterer, er det begrensa til visse typer setninger. Jobb-setninga ovenfor er det vi kaller ei kontrafaktiv setning, dvs. den beskriver en situasjon som ikke er tilfelle i den virkelige verden, mens penge-setninga er ei negativ setning, markert av negasjonen «ikke». I positive, faktive setninger, derimot, blir det vanskelig å bruke «jævla» uten at det uttrykker noe negativt om substantivet.

?? Jeg har en jævla jobb.
?? Jeg har en jævla krone.

«Jeg har fem jævla kroner» kan gå hvis taleren mener at han ikke har mer enn fem kroner, og er negativ til at det er så lite. Uansett minner denne begrensninga til negative og kontrafaktive setninger litt om syntaksen til såkalte negative polaritetsuttrykk, et annet spennende tema som får bli til en annen dag.

Alternativt kan «jævla» brukes til å understreke negative følelser over den store mengden av noe eller det store antallet av noe, snarere enn over substantivet sjøl. I disse tilfellene står «jævla» etter mengdesordet (oftest «hele», «alle» eller et tallord) og foran substantivet, men henviser altså til mengdesordet. Se på følgende setningspar:

Jeg satt heime hele jævla helga.
Jeg satt heime den jævla helga.

I den første setninga er det ikke noe galt med helga per se, taleren uttrykker i stedet at det er negativt at hele helga gikk med til heimesitting. I den andre setninga, uten mengdesordet «hele», er det derimot helga taleren opplevde som negativ. Legg også merke til følgende forskjell:

Jeg har venta på deg i fem jævla timer!
Jeg har venta på deg i to jævla minutter!

I den første setninga er taleren ikke er irritert på timene i seg sjøl, men på det faktum at det blei hele fem stykker av dem. Den andre setninga virker underlig rett og slett fordi vi ikke oppfatter to minutter som noen stor mengde, og må derfor anta at «jævla» enten referer til minutter som sådan, eller at taleren er av den ekstremt utålmodige sorten.

Antakeligvis relatert til denne funksjonen av «jævla» er en annen funksjon, hvor «jævla» ikke ser ut til å uttrykke negative følelser i det hele tatt, men snarere brukes til å emfatisk understreke størrelsen av noe:

Beijing er en jævla gigantby!
Vi kokte et jævla berg med spaghetti!

Foran adjektiver kan både «jævlig» og «jævla» brukes, men her blir det med ett mer vanskelig å skille funksjonene deres fra hverandre. Det samme gjelder foran mengdesord som «lite» og «mye».

Det er jævlig langt til Beijing.
Det er jævla langt til Beijing.

Så jævlig grusomt!
Så jævla grusomt!

Han kan jævlig lite om banneordenes grammatikk.
Han kan jævla lite om banneordenes grammatikk.

Betydningene til setningene i disse setningsparene ser umiddelbart ut til være den samme, men som vi har sett er «jævlig» og «jævla» to vidt forskjellige krabater i alle andre sammenhenger, så her må det mer forskning til. Det må det uansett på alle funksjonene til dette spennende ordparet, men jeg vil komme med en foreløpig konklusjon: «Jævlig» er et vanlig adjektiv, som beskriver det substantivet det står til, og beskriver det som en veldig negative type av dette substantivet, i motsetning til andre, mer positive typer (f.eks. en jævlig by vs. en vanlig by). «Jævla» er derimot en emotiv pragmatisk partikkel, som uttrykker talerens (oftest) negative følelser ovenfor det hun/han snakker om. Denne ordklasseforskjellen understrekes også av de syntaktiske forskjellene vi så innledningsvis. «Jævlig» kan brukes i samme syntaktiske posisjoner som andre adjektiver, mens «jævla» er utelukka fra flere av disse.:-) Legg for øvrig òg merke til at «jævlig» kan uttrykke gradbøyning, slik som andre adjektiver, men «jævla» kan ikke:

Jeg har aldri sett en jævligere / mer jævlig film.
* Jeg har aldri sett en mer jævla film.

Dette er verdens jævligste / mest jævlige land.
* Dette er verdens mest jævla land.

Det var dagens språklærdom. Så neste gang du hører noen snakke nedsettende om bannskap, eller kimse av småord generelt, så kan du kontre med at slike vulgære småord har jævla mye mer interessant ved seg enn det folk aner!

[1] Vindskeive sjømenn kan faktisk bruke alle grammatiske regler i språket perfekt, men det er annen historie.

[2] Stjernetegnet markerer at denne setninga er ugrammatisk.

[3] Mine unnskyldninger til folk fra Beijing, det er sikkert en kjempefin by, jeg måtte bare ha et eksempel.

[4] Hvis du nå kremter noe om at «din jævla kødd» er en noe som guttegutter eller nordnorske naboer kan si til hverandre i godlynt lag uten å mene noe negativt om den de snakker til, og snarere vil mene det motsatte, så har du helt rett i det. Det er fordi «din jævla kødd» da brukes ironisk.