genus

Okser som skifter kjønn

Standard

Det hender at folk slenger innom Språknerderiet (hei!) etter å ha søkt på mer eller mindre språkrelaterte ting på nettet. Lista med søkeord er ganske interessant, for det er mye i språket som får en til å undre. Dessverre vil ikke Google utlevere søkestatistikk lenger, men de hippe søkemoterene Kvasir og Yahoo! er visst ikke like opptatt av å skjerme brukerne sine, så jeg får opp noen få søkeord (NB: jeg kan ikke se hvem som har søkt, eller hvem som besøker bloggen). Her har dere et halv-representativt utvalg, samt et par lenker til blogginnlegg som kan være til glede for nye lesere:

 

«avhengighetsskapende ordklasse»

Hm. Alle ordklasser er i og for seg avhengighetsskapende – det er liksom vanskelig å legge fra seg preposisjoner og verb. Små, uskyldige barn kan kanskje greie seg en stund, men etter kort tids påvirkning fra omgivelsene, faller de utpå.

(Ordet avhengighetsskapende er et adjektiv. En test man kan bruke for å finne ut om et ord er et adjektiv, er om man kan sette gradsadverbet svært foran: svært avhengighetsskapende, *svært syklende. Man kan nok også argumentere for at det er en verbform, men det skal ikke jeg gjøre.)

 

«bærnavn på svensk»

Hallon, lingon og smultron. Svensk har altså – utrolig nok – et eget bærnavn-suffiks, dvs. en endelse om bare brukes på navn for bær og nyimporterte fruktslag. Les mer her.

 

«vanligste innholdsord»

Veldig godt spørsmål! Jeg søkte opp 50 000 tilfeldige substantiv i Nordisk dialektkorpus, som består av transkribert tale, og sorterte dem etter frekvens: År toppa lista, fulgt av dag, gang og tid. I Leksikografisk bokmålskorpus, som er en samling bokmålstekster, var det de samme substantivene som toppa lista, men i denne rekkefølgen: dag, år, tid, gang.

Det ser altså ut til at vi er veldig glade i å snakke om tid og tidspunkter. Fortellinger hadde nok sett litt mangelfulle ut uten tidsangivelser, uansett om verba hadde vært bøyd i presens eller preteritum. Her er et velkjent utdrag fra Sult av Knut Hamsun med tidsuttrykk markert i nesten-usynlig farge:

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …
Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av «Morgenbladet», kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.
Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tid; den ene etter den andre av mine eiendeler var anbrakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.»

 

«paringslyder dyr»

Jeg kan ikke mye om dyrs paringslyder, men har fått med meg at noen vitenskapsfolk mener at språket er et resultat av seksuell seleksjon, ikke ulikt utviklinga av påfuglhalen (-stjerten?). Sånn sett kan vi kanskje se på språkbruk som et eneste komplekst paringsbrøl? Eller ikke. Jeg velger nok ikke å gjøre det.

 

«vikingers endringer av språk»

Vel, språket endra seg vel en del i løpet av vikingtida. Men var det vikingene som endra det? Selvfølgelig, hvem ellers! Spørsmålet er bare om de hadde et vikingspråkråd, eller om de bare lot det stå til. Jeg mistenker det siste, sjøl om det sikkert også den gangen (og på 1400-tallet) fantes de som mente at språket var mer velklingende og presist før.

 

«okse hunkjønnsord»

Denne er litt artig: okse kan bøyes som et hunkjønnsord i enkelte norske dialekter, blant annet i deler av østlandsk og kristiansandsk (ja, du leste riktig: ei okse, oksa! Hans-Olav Enger skriver om dette i denne artikkelen). Veldig mange ord som ender på trykklett -e får nemlig hunkjønnsbøying til vanlig: ei hette – hetta, ei gryte – gryta, osv. Okse faller normalt ikke inn i dette mønsteret av åpenbare betydningsrelaterte grunner, men kanskje disse har blitt litt fjerne for byfolk? (Jf. Stratos-reklamen med ei syngende ku med mannsstemme). En annen del av forklaringa er at bøyingsendelser (-a/-en) og kjønn ikke henger så tett sammen lenger, og at den lydlige oppbygginga av okse er veier tyngre enn betydninga når vi skal finne riktig bøyingsparadigme å putte det inn i.

I Oslo-området ser dessuten hunkjønn ut til å forsvinne. A-endingene blir ikke borte, men artikkelen ei og foranstilt mi, di, si er mindre vanlig enn før. Helge Lødrup har skrevet om dette i en artikkel fra 2011.

ferdinand

Uansett om du fant bloggen via Kvasir eller ikke – takk for at du leser og er nysgjerrig på språk! Følg gjerne med på diskusjoner og språkprat på Facebook: Språknerderiet.

 

Reklame

Er grammatisk kjønn tilfeldig?

Standard

De fleste som har lært seg språk som tysk, fransk eller spansk, har nok irritert seg over å måtte pugge grammatisk kjønn/genus. Hvorfor heter det das Haus (hus-et), men die Tür (dør-a)? Det fins noen regler som gjør det lettere å lære seg kjønn, f.eks. at ord som ender på -e, gjerne er hunkjønn (die Straße, gata), men for mange substantiv virker genustilordninga nokså tilfeldig. Problemet med å anta at det ikke er noe system bak grammatisk kjønn, er at det er vitenskapelig lite tilfredsstillende. Språkvitere leiter etter system, men hva har de å si om genustilordning?

Grammatisk kjønn henger til en viss grad sammen med biologisk kjønn. Ord for individer av hunkjønn er gjerne hunkjønnsord: ei dame, ei kvige, og likeledes for hankjønn: en mann, en okse. I språkvitenskapen snakker man ofte om animathetshierarkiet – et hierarki med mennesker (evt. guder) på toppen, og livløse ting som steiner og luft nederst. Rett under menneskene kommer gjerne husdyr og andre dyr vi setter høyt, f.eks. hunder, katter, hester. Dyr som rotter, fluer og fisk befinner seg lenger nede i hierarkiet. Animathetshierarkiet er relevant fordi det grammatiske kjønnet til et substantiv ofte bestemmes av hvor i hierarkiet det er plassert. Hvis substantivet refererer til noe livløst, er det større sannsynlighet for at det er intetkjønn. Likevel er det mange ord for livløse ting som er hankjønn eller hunkjønn, så det er bare snakk om en tendens.

Semantikk (betydning) har klart en del å si for tilordninga av grammatisk kjønn, og det ville som sagt vært lite tilfredsstillende å si at genustilordning bare er tilfeldig. Men noen forskere har dratt det ganske så langt den andre veien. For noen år siden presenterte Trond Trosterud en teori som bl.a. sier at objekter som likner på mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer, får tilordna grammatisk kjønn ut fra disse likhetene. For eksempel er en del ord for fordypninger i terrenget hunkjønnsord (kløft, grop, dump), mens mange ord for forhøyninger er hankjønnsord (egg, haug, hammer). Teorien til Trosterud har vakt oppsikt, og Hans-Olav Enger har i artikkelen «Stundom er ein sigar berre ein sigar» kritisert deler av den for å være vulgær-freudiansk. Enger støtter Trosterud i synet på at grammatisk kjønn ikke er tilfeldig, men han mener heller at inndeling i kategoriene hankjønn og hunkjønn ofte har mer å gjøre med andre likheter med menn og kvinner.

Den lydlige strukturen (fonologien) har også mye å si for hva slags kjønn et substantiv får. Ord som ender på -ing og -e hører ofte til hunkjønnskategorien, og får derfor bestemmeren ei (ei regjering, ei skjorte). Det fins mange unntak (som en kjele, en slange), men det ser ut til å være en tendens til at de orda som ender på en trykklett -e, blir analysert som hunkjønnsord, sjøl om de opprinnelig var hankjønnsord. Søk på norske Google viser mange eksempler på ei okse, ei slange, og til og med typa mi (!).

«Hybrider» som ei type kan ganske sikkert forklares med den fonologiske regelen som er nevnt over, mens hybrider som ei venn må forklares ut fra semantikk. Hans-Olav Enger har forska på den sistnevnte typen hybrider, og argumenterer for at dersom hankjønnsord som venn, lege, kollega osv. refererer til kvinner, kan de hos noen talere få hunkjønns-bestemmeren ei. Hvis noen sier at de har gått til «ei flink lege», så spesifiserer de med få ord at de var hos en kvinnelig lege. Dette er sjølsagt et marginalt fenomen i norsk, men om du googler, ser du at det ikke er helt uvanlig heller.

Det er ikke enkelt å svare på hvorfor substantiver har det grammatiske kjønnet de har. En del teorier om genustilordning har blitt presentert, men det er ikke tvil om at vi fortsatt trenger mer forskning på grammatisk kjønn. Systemer i språket gjenspeiler på mange måter vår mentale inndeling av verden, så jeg avslutter med parafrasere Enger i dette intervjuet: Språk er en uuttømmelig kilde til viten om menneskesinnet.