Er grammatisk kjønn tilfeldig?

Standard

De fleste som har lært seg språk som tysk, fransk eller spansk, har nok irritert seg over å måtte pugge grammatisk kjønn/genus. Hvorfor heter det das Haus (hus-et), men die Tür (dør-a)? Det fins noen regler som gjør det lettere å lære seg kjønn, f.eks. at ord som ender på -e, gjerne er hunkjønn (die Straße, gata), men for mange substantiv virker genustilordninga nokså tilfeldig. Problemet med å anta at det ikke er noe system bak grammatisk kjønn, er at det er vitenskapelig lite tilfredsstillende. Språkvitere leiter etter system, men hva har de å si om genustilordning?

Grammatisk kjønn henger til en viss grad sammen med biologisk kjønn. Ord for individer av hunkjønn er gjerne hunkjønnsord: ei dame, ei kvige, og likeledes for hankjønn: en mann, en okse. I språkvitenskapen snakker man ofte om animathetshierarkiet – et hierarki med mennesker (evt. guder) på toppen, og livløse ting som steiner og luft nederst. Rett under menneskene kommer gjerne husdyr og andre dyr vi setter høyt, f.eks. hunder, katter, hester. Dyr som rotter, fluer og fisk befinner seg lenger nede i hierarkiet. Animathetshierarkiet er relevant fordi det grammatiske kjønnet til et substantiv ofte bestemmes av hvor i hierarkiet det er plassert. Hvis substantivet refererer til noe livløst, er det større sannsynlighet for at det er intetkjønn. Likevel er det mange ord for livløse ting som er hankjønn eller hunkjønn, så det er bare snakk om en tendens.

Semantikk (betydning) har klart en del å si for tilordninga av grammatisk kjønn, og det ville som sagt vært lite tilfredsstillende å si at genustilordning bare er tilfeldig. Men noen forskere har dratt det ganske så langt den andre veien. For noen år siden presenterte Trond Trosterud en teori som bl.a. sier at objekter som likner på mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer, får tilordna grammatisk kjønn ut fra disse likhetene. For eksempel er en del ord for fordypninger i terrenget hunkjønnsord (kløft, grop, dump), mens mange ord for forhøyninger er hankjønnsord (egg, haug, hammer). Teorien til Trosterud har vakt oppsikt, og Hans-Olav Enger har i artikkelen «Stundom er ein sigar berre ein sigar» kritisert deler av den for å være vulgær-freudiansk. Enger støtter Trosterud i synet på at grammatisk kjønn ikke er tilfeldig, men han mener heller at inndeling i kategoriene hankjønn og hunkjønn ofte har mer å gjøre med andre likheter med menn og kvinner.

Den lydlige strukturen (fonologien) har også mye å si for hva slags kjønn et substantiv får. Ord som ender på -ing og -e hører ofte til hunkjønnskategorien, og får derfor bestemmeren ei (ei regjering, ei skjorte). Det fins mange unntak (som en kjele, en slange), men det ser ut til å være en tendens til at de orda som ender på en trykklett -e, blir analysert som hunkjønnsord, sjøl om de opprinnelig var hankjønnsord. Søk på norske Google viser mange eksempler på ei okse, ei slange, og til og med typa mi (!).

«Hybrider» som ei type kan ganske sikkert forklares med den fonologiske regelen som er nevnt over, mens hybrider som ei venn må forklares ut fra semantikk. Hans-Olav Enger har forska på den sistnevnte typen hybrider, og argumenterer for at dersom hankjønnsord som venn, lege, kollega osv. refererer til kvinner, kan de hos noen talere få hunkjønns-bestemmeren ei. Hvis noen sier at de har gått til «ei flink lege», så spesifiserer de med få ord at de var hos en kvinnelig lege. Dette er sjølsagt et marginalt fenomen i norsk, men om du googler, ser du at det ikke er helt uvanlig heller.

Det er ikke enkelt å svare på hvorfor substantiver har det grammatiske kjønnet de har. En del teorier om genustilordning har blitt presentert, men det er ikke tvil om at vi fortsatt trenger mer forskning på grammatisk kjønn. Systemer i språket gjenspeiler på mange måter vår mentale inndeling av verden, så jeg avslutter med parafrasere Enger i dette intervjuet: Språk er en uuttømmelig kilde til viten om menneskesinnet.

Reklamer

4 kommentarer om “Er grammatisk kjønn tilfeldig?

  1. I dialekta mi er den trykklette e-en veldig feminin. Fløta, rømma og selv skrev jeg konsekvent «kjerna» i masteroppgava mi. Det var den rettskrivingstingen sensor bemerka. Jeg kommer aldri til å glemme at kjerne ikke er f i offisiell rettskriving. Typa er også neesten innafor for meg. Spurte HO en gang, og han foreslo noe om at det var slag/sort-betydninga som lå til grunn for at type hadde blitt feminint blant annet i Hamar-området. ❤ ❤ Typeord!

    Liker

  2. Urd Vindenes

    Haha, «kjerne» er hunkjønn for meg også, men ikke «type», til tross for sort-betydninga. Men jeg kjenner noen fra Kongsberg som sier «ei okse/oksa».

    Liker

  3. Hans-Christian Holm

    Og «bolle» er normert som hankjønn i både bokmål og nynorsk, men det heter vanligvis «tjukkebolla (feita)», og så har vi «Bolla Pinnsvin».

    Så vidt jeg skjønner, er kjønnet til «kløft» bestemt av at det kommer av en tysk verbavledning på -t, som får hunkjønn i tysk, og så er kjønnet lånt med til norsk. Jf. drift, jakt, flukt osv. Mange av disse slutter på -kt, og «dialekta» for normert «dialekten» er vel en analogisk dannelse. Det er kanskje mulig at kjønnet til «grop», «grøft» og «dump» kan forklares på liknende måter, dvs. ved at avledningsmåten bestemmer kjønnet? Ordboka antyder at de orda kan ha med «grave» og «djup» å gjøre.

    Hypotesen til Trosterud virker ganske tynn hva gjelder moderne språk, men den kan sikkert ha noe for seg i urindoeuropeisk. Det har blitt forska på sånt. Han burde vel tatt utgangspunkt i urindoeuropeisk, andre eldre språk og eksisterende forskning i stedet for å bare se kjapt på kjønn i moderne norsk.

    Det er en tendens i indoeuropeiske språk til at kjønn og endinger blir hengende sammen, mens de var litt mer uavhengige før. Jeg har sett eksempler på det i både romanske og nordgermanske språk, men kommer dessverre ikke på noen i farta, og det er litt fomlete å finne på nettet.

    Jf. at et ord som «myr» er et hunkjønnsord som tradisjonelt får de typiske hankjønnsendingene -ar/-ane i flertall på nynorsk, mens det nå er blitt mulig å bruke -er/-ene også i nynorsk. Dvs. at det blir sterkere sammenheng mellom kjønn og ending. Her ved at kjønnet påvirker endinga, mens det andre ganger kan være motsatt.

    Liker

  4. Urd Vindenes

    Fonologi/gamle avledninger kan forklare ganske mye, ja. Det hadde vært interessant å lese mer om kjønn i urindoeuropisk!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s