Snakke, fort og sakte

Standard

Har du noen gang tenkt på over at visse ord i en setning er mer framtredende enn andre? Eller at noen ord kommer automatisk til oss når vi prater, mens andre bare er på tunga? Dette innlegget handler om den språklige parallellen til Daniel Kahnemans system 1 (tenke fort) og 2 (tenke sakte), med historien til preposisjonen mot som eksempel.

Den skandinaviske preposisjonen mot har ingen nære slektninger i engelsk eller tysk, bare motstykkene (hehe) against og gegen. Det er fordi mot utvikla seg relativt seint, altså etter at den nordgermanske greina skilte lag fra de andre. Mot har blitt til gjennom grammatikalisering av substantivet møte (mót i norrønt), som altså betyr ’sammenkomst’. For å uttrykke at noen eller noe hadde retning mot hverandre, kan man si at de er i møte (í mót, á móti). Når slike uttrykk blir brukt mye over lengre tid, fungerer de mer som stivna formler enn noe taleren aktivt setter sammen hver gang de brukes. All tale kan sies å være automatisk, men valget av grammatiske uttrykk er på et vis mer automatisk enn valget av innholdsord.

Jo mer automatisk et uttrykk kan hentes fram når vi snakker, jo mindre tenker vi over funksjonen til uttrykket. Skal du fortelle noen at du har vært (og ikke skal til) i New York, trenger du ikke å tenke så veldig hardt for å velge fortidsforma har vært. Om du derimot skal formidle til en eksamensvakt eller en date at du må på do, så tipper jeg du tenker bittelitt mer over ordvalget (pisse, tisse, gå på toalettet, pudre nesen? Jf. denne uhøytidelige studien). De forskjellige byggeklossene i språket kan altså være mer eller mindre automatiserte – noen er så tilgjengelige at du knapt må strekke deg etter dem, mens andre ligger litt mer skjult.

Om vi sammenlikner med tenkesystemene som er framstilt av Daniel Kahneman i Thinking, fast and slow, så kan valg av grammatiske uttrykk være parallelt med system 1 (rask og automatisk tenking), og valget av mange innholdsord være parallelt med system 2 (langsom og bevisst tenking). All språkbruk er egentlig en del av system 1, så jeg trekker bare dette fram som paralleller. Husk også at Kahneman-modellen og framstillinga i dette blogginnlegget er overforenkla og skjematisk. Det er gradvise overganger både mellom tenkesystemene og mellom ordvalgsystemene, og valget av mange innholdsord som eller fint! osv. skjer også svært raskt og automatisk. Men det er forskjell på hvor lett slike vanlige innholdsord og grammatiske ord lar seg framheve i en setning. kan få trykk i følgende setning, men det kan ikke infinitivsmarkøren å: Jeg skal begynne å gå til jobben. Alle kan dessuten forklare lett hva er og hvorfor det står der, men det er ikke like lett for alle å forklare hva å er der for. Slik er det også i stor grad med substantivet møte og preposisjonen mot. 

Hyppig bruk av í mót førte etter hvert til at språkbrukerne mista følelsen av at mót (i denne konteksten) var det samme ordet som substantivet mót (altså ‘møte’). Det fikk dermed status som preposisjon, skilte lag fra substantivklassen, og tok veien inn i system 1. Dette er et eksempel på grammatikalisering, som er kjent fra denne bloggen fra før.

Det tar lang tid før ord og uttrykk blir en del av det automatiske ordforrådet og går fra system 2 til system 1. Overganger fra system 2 til 1 i Kahnemans tenkesystem kan derimot skje raskere. For eksempel kan det å kjøre bil eller strikke være ekstremt krevende når man er nybegynner, mens det skjer helt automatisk når man har gjort det en stund. Slik er det med språk også – repetisjon gir automatikk. Det rare og morsomme er at det er den repeterende skravlinga til formødrene og forfedrene våre som har gitt oss automatiserte uttrykk. Slik er det dessverre ikke med bilkjøring eller strikking.

automatic_thinking

Fra outlooksw.co.uk

Reklamer

Ikke vær så på

Standard

Innholdsord kan gradvis utvikle seg til grammatiske ord, men den omvendte utviklinga er ikke vanlig. Her skal jeg presentere et mulig eksempel på en slik uvanlig utvikling fra grammatikk til innhold, nemlig slik det er brukt i tittelen på dette innlegget.6c9a4-whirl

I innlegget Det grammatiske sluket skreiv jeg at svært få ord greier å kravle ut av grammatikken når de først har havna der. Noen ganger skjer det, og preposisjonen eller adverbet kan være et eksempel på det. Dette lille ordet har en uhorvelig mengde betydninger, som du kan se blant annet i Norsk ordbok. Historisk er en forenkling av sammensetninga upp á ‘opp på’.

Når er et adverb, brukes det blant annet om fysisk plassering (Han har hatten ) eller om en tilstand (Radioen står ). Ofte er det knytta til verb, som i stå på, komme på, tenke på, og det er ikke så lett å se hva slags betydning bidrar med i slike konstruksjoner. Når er en preposisjon, står det sammen med et substantiv eller pronomen: Hatten sitter på hodet, Hun bor på Kongsberg, Jeg skal hevne meg på deg, osv. Jeg skal ikke legge ut her om alle de ulike funksjonene kan ha, men legg merke til at den mest grunnleggende bruken er å uttrykke plassering i tid eller sted.

Når adverbet brukes om plassering eller tilstand, er det snakk om et enten-eller-forhold. For eksempel er radioen enten på eller av, vi er på eller av lufta, hatten er på eller av, osv. Sjøl om kan ha en uhorvelig mengde funksjoner, og det kan brukes både om konkrete plasseringer og abstrakte forhold, beholder det denne kjernebetydninga. er et funksjonsord eller et grammatisk ord som skiller seg fra innholdsord blant annet ved at det i større grad henter betydninga si fra orda det står til. En norsktalende veit hva betyr, men denne betydninga er ikke like enkel å gjøre rede for som betydninga til innholdsorda hestsitte eller snill.

I nyere tid har fått en betydning som likner mer på betydninga til innholdsord, som i eksemplene under (alle fra orakelet Kvinneguiden!):

  1. Mitt problem er at han er så på.
  2. Slutt å være så på. La han sulte litt.
  3. For jeg føler at jeg er mer på enn han.

I setningene over står uten utfyllende ledd, og bruken minner kanskje om tilstandsbetydninga som adverbet kan ha, altså Radioen er på. Forskjellen er imidlertid at her viser til menneskelige subjekter, og at det ikke brukes som motsetning til av. Tvert i mot har fått en graderbar betydning, noe vi ser av det forsterkende gradsadverbet i 1 og 2, og av mer i 3, som uttrykker sammenlikning. i setningene over likner derfor mer på adjektiver som beskriver en egenskap hos subjektet (Han er så ivrig – Han er så på). Adverbet av kan derimot ikke brukes med graderbar betydning, og det uttrykker (så vidt jeg veit) heller ikke egenskaper ved mennesker. Om radioen ikke lenger er på, så er den av. Om kjæresten din slutter å være så på, så blir han derimot ikke av.

Det som har skjedd med , er at det i visse kontekster har mista mye av sin grammatiske betydning, og heller brukes mer som et innholdsord. står ikke i motsetning til av, men har den litt mer håndgripelige betydninga ‘ivrig’ eller ‘interessert’. Når det brukes med denne funksjonen, er det alltid trykksterkt, og det kan graderes, i motsetning til de mer grammatiske funksjonene til (Radioen er så på). Kanskje er det på vei opp det grammatiske sluket og blir et av relativt få eksempler på degrammatikalisering? Time vill sjåvv.

Menneskesentrert språk

Standard

Språkhistorien avslører hvor menneskesentrerte vi er. Nye grammatiske og abstrakte uttrykk kan oppstå fra innholdsord gjennom en prosess som kalles grammatikalisering, og ofte er disse innholdsorda knytta til spesifikt menneskelige forhold.

Ta for eksempel preposisjoner som angir romlig plassering: over, bak, foran, under osv. Hvor kommer disse preposisjonene fra? En del preposisjoner er så gamle at vi ikke kan si med sikkerhet hva som var betydninga deres før de fikk preposisjonsbetydning, for eksempel under og over. De nyere preposisjonene kan vi derimot enklere spore historien til. Bak har for eksempel opphav i det norrøne ordet for ’rygg’: bakr. Omtaler du noe som befinner seg på eller ved ryggen din (på norrønt á bak), må det jo være bak deg. Når vi sier at vi snakker bak ryggen på noen, bruker vi altså to ord som opprinnelig betydde ’rygg’: et fra bakr, og et fra hryggr. Dette gamle ordet for ’rygg’ finner vi også i sammensetningen tilbake, hvor e-en (opprinnelig en -a) er gammel genitiv-flertalls-ending, altså: ”til rygger” (jf. svensk tillbaks).

Utviklinga fra substantiv for ’rygg’ til det mer abstrakte ‘bak’ er ikke unik for norsk. Liknende forløp har skjedd parallelt i andre språk, blant annet i tysk: Adverbet zurück har utvikla seg fra det gammelhøytyske uttrykket ze rucke, altså ”til rygg”. De fleste kjenner vel også til det engelske back. I engelsk har for øvrig den gamle betydninga overlevd sammen med den nye, og back er derfor både et adverb: ”step back”, og et substantiv: ”sleep on the back”. Det norske substantivet bak har også overlevd, men det har en snevrere betydning i dag enn det hadde i norrønt (og rygg har fått videre betydning).

Det er ikke bare preposisjoner og adverb som har opphav i kroppsdelen ’rygg’, men også ord for landskapsdeler: fjellrygg, deler av gjenstander: bokrygg, og så videre. Vi tar altså utgangspunkt i oss sjøl når vi skal finne nye språklige uttrykk for ting rundt oss.

Men slike betydningsendringer kan faktisk gå den andre veien også. Det hender at vi tar utgangspunkt i et abstrakt og/eller et ikke-menneskelig uttrykk for å navngi menneskelige fenomener eller kroppsdeler. Kroppsdeler som er tabu å snakke om, kan for eksempel få nye navn fra preposisjoner for at vi skal slippe å være eksplisitte. Franskmennene sier gjerne la derrière når de snakker om rumpa, men opprinnelig var (og er) derriére en preposisjon som betyr ’bak’. I bestemte kontekster har altså derrière mista grammatisk betydning og heller fått konkret betydning. Endringer av denne typen er langt mindre vanlig enn de som går fra kroppsdel (innholdsord) til preposisjon (funksjonsord).

At preposisjonen bak har opphav i ordet for en kroppsdel, er bare ett eksempel på hvor menneskesentrerte vi er. Vi kan også se Fra bestialoblivion.com utslag av dette i andre deler av språket: Verb som vi bruker for å uttrykke plassering av objekter, kommer også opprinnelig fra menneskelige uttrykk: Boka står i hylla, ledningene ligger på golvet, spikeren sitter i veggen osv. (dette har Elisabeth Holm skrevet masteroppgave om).

Man kan lure på åssen språket hadde sett ut om det oppsto hos hunder eller katter i stedet for mennesker: Kanskje bak hadde betydd ’over’? Og kanskje ordet hale hadde utvikla seg til å bety ‘bak’?

Følg Språknerderiet på Facebook.