stygt språk

Om tyngende norsk grammatikk

Standard

Av Per Erik Solberg

«Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Denne setningen kan bare bety at Lindstrøms barn ikke kan lese en roman de selv har skrevet, ifølge en kjent norsk språkmann. Men har han rett i det? Her skal vi se litt nærmere på de små, men fascinerende ordene «seg» og «sin».

Per Egil Hegges betraktinger om språket til norske journalister er ofte underholdende og interessante. I et innlegg 9. oktober ser han imidlertid ut til å gå i konfrontasjon med ned norske språket selv snarere enn journalistenes bruk av det. Han tar for seg et problem som «stadig blir vanskeligere, alvorligere, brysommere og mer tyngende». Det tyngende problemet er at journalister ofte bruker «sin/sine/sitt» der Hegge mener det skulle stått et «hans/hennes/deres» osv. Som språkviter ser jeg ingen alvorlige og brysomme problemer med setningene Hegge kommer med, men snarere interessante grammatiske fenomener. Konstruksjonene han tar opp er nemlig alt annet enn slurv og slendrian. Det viser seg at vi har intuisjoner om når de kan brukes og når de ikke passer. Slike intuisjoner er en god indikasjon på at konstruksjonene er en del av den grammatikken norske morsmålstalere tilegner seg som barn.

Hegges første eksempel låter slik: «Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Her ville Hegge hatt «hennes». «Sin» burde vise til subjektet for «lese», nemlig «barna». Men har han rett i det? «Sin/sine/sitt» hører til en gruppe ord vi kaller refleksiver eller refleksivpronomen. De andre ordene i denne gruppen er «seg» og «seg selv». Med hensyn til det vi skal se på her, er det liten forskjell på eiendomsrefleksivene «sin/sine/sitt» og de personlige refleksivene «seg» og «seg selv», så jeg vil behandle dem sammen. Refleksiver har vært gjenstand for mye lingvistisk forskning. Det er nemlig strenge grammatiske begrensinger på når man kan bruke slike ord. I standardtilfellene viser refleksivpronomenet tilbake til subjektet i samme setning som det står i. «Gunnar grer håret sitt» kan bare bety at det er subjektet Gunnars eget hår som gres, ikke noen andres. «Gunnar grer håret hans» må derimot bety at han grer en annen manns hår. «Gunnars far forteller alle at Gunnar grer håret sitt» kan heller ikke bety at Gunnar grer farens hår: Refleksivpronomenet kan vanligvis ikke vise tilbake til subjektet i en overordnet setning.

Disse reglene er imidlertid for enkle. Det er kjent at refleksiver i visse tilfeller kan vise tilbake til andre enn det nærmeste subjektet. Språkvitere har vært opptatt å forklare når dette er mulig, og Hegges første eksempel illustrerer et mye omtalt tilfelle i forskningslitteraturen, særlig takket være arbeidene til språkforskeren Lars Hellan. «Merethe Lindstrøm» er subjekt for setningens finitte verb, «har bedt», men setningen inneholder også to infinitiver med «barna» som subjekt, nemlig «vente» og «lese». Det interessante med slike eksempler er at språkbrukere vet at de kan hoppe over subjektet til en infinitiv, men ikke til et finitt verb. Og om forskningslitteraturen ikke er overbevisende nok, kan man alltid slå opp i Bibelen: «Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg.» Apg 14.17 (Bibelen 2011, Bibelselskapet). Her viser «seg» tilbake til «han», subjektet for det finitte verbet, ikke «dem», som er subjekt for infinitiven «mangle».

I Hegges andre eksempel har vi bare ett verb, men refleksiven viser tilbake til objektet til det verbet, ikke subjektet: «Kong Harald takket de russiske soldatene for sin innsats under frigjøringen av Finnmark.» Lingvistikkprofessor Helge Lødrup skrev en artikkel om dette fenomenet i 2008. Han samlet inn en del autentiske eksempler på objektsorienterte refleksiver, og gjennomførte også spørreundersøkelser for å se om folk godtok slike eksempler. Han fant at ikke alle godtok slike eksempler like lett, men noen av eksemplene syntes de fleste var ok, slik som «Vi måtte faktisk forsvare dem mot supporterne sine». Interessant nok ser objektsorienterte refleksiver bare ut til å være mulig med «sin/sine/sitt» og «seg selv»; «seg» ser ut til å være strengt subjektsorientert.

Hegges siste eksempel er også kanskje det mest kompliserte: «Foreldrene til disse barna sier de er redde for hva som vil skje med sine sønner og døtre og har vært det i lang tid uten at de opplever å bli hørt.» Refleksiven «sine» i dette eksemplet står i en underordnet setning, men viser til subjektet i den overordnede setningen, «foreldrene», ikke det nærmeste subjektet. Refleksiven hopper altså over subjektet til et finitt verb. Slike såkalte langdistanserefleksiver forekommer i mange språk, men det er gjerne sterke grammatiske begrensinger på når dette er mulig. Lødrup har, i en artikkel fra 2009, vist at langdistanserefleksiver er mulig på norsk i slike setninger. Men det er en viktig føring for når dette er mulig: Det nærmeste subjektet kan ikke referere til et menneske. Han bruker følgende setning som eksempel: «Hun trodde hun gjorde det som var best for seg selv.» I den underordnede setningen refererer ikke subjektet, «det», til et menneske, og refleksivpronomenet kan dermed hoppe over det. Et menneskelig subjekt kan refleksiven derimot ikke hoppe over: «Hun trodde hun fant han som var best for seg selv.» Setningen Hegge kommer med, passer godt inn i dette bildet: Det nærmeste subjektet til refleksivpronomenet er spørreordet «hva», som ikke viser til noe menneske.

Vi som har lært norsk fra vi var små, har tilegnet oss kriterier for når vi kan bruke refleksiver i setninger som de Hegge viser til: Vi vet når vi kan, og ikke kan, hoppe over det nærmeste subjektet, vi vet hvilke refleksiver som godtar objektsorientering etc. Dette er ikke regler vi er bevisste på eller har lært fra skolebøker. De er en del av vårt mentale språksystem som gjør oss i stand til å kommunisere med hverandre spontant og uten besvær. Når disse konstruksjonene opptrer i avistekst, er det derfor ikke et resultat av journalisters manglende språkkunnskap, men snarere et eksempel på at vår mentale grammatikk er langt mer kompleks, finmasket og interessant enn grammatikkreglene vi lærte i norsktimen på skolen.

Per Erik Solberger stipendiat i lingvistikk ved Universitetet i Oslo

Reklame

Sjempefin sjampanje på sjino

Standard

(Denne kronikken blei først publisert på NRK Ytring, 31.08.14)

Det er lett å bli opphengt i at ungdommer sier skjede når de mener kjede. Men det er ikke verdens ende. Og «feil» er det i alle fall ikke.

FOTO: DANIEL SILLIMAN (CC BY-NC-ND 2.0)

Hva er grammatikk? Tørre regler som Språkrådet har pønska ut for oss? Nei, språk er en sosial og mental egenskap hos oss mennesker, og vi har på sett og vis funnet opp grammatikken sjøl, alle sammen. Nettopp derfor er den så spennende.

Som språkviter er det ikke sjelden man får høre at folk føler de må passe seg nå som de snakker med en språkviter, «så de ikke snakker feil». Språkforskere kan sikkert synes det høres barnslig ut når voksne folk sierbærte og skjærte, men slike holdninger er en like liten del av jobben vår som for en astronom eller en sjukepleier.

Det at folk lar seg irritere over slike avvik, kan derimot være interessant for mange språkforskere. Men den kanskje mest spennende delen av språket er de mer ukjente mønstrene, dem vi ikke kjenner funksjonen til ennå.

Språket vil aldri bli ødelagt

Biologer kan bli forbanna over nedhogginga av regnskogen fordi det biologiske mangfoldet blir ødelagt. Når en østlending sier sjino eller ballmed lys L – noe mange irriterer seg over (se for eksempel saken om sje-lyden og L-lyden i VG 16. august), ødelegger ikke det språket. Derfor blir heller ikke språkforskere særlig opprørte når det skjer slike endringer. Sammenfallet mellom orda kjede og skjede er morsomt, men ikke katastrofalt, for konteksten vil avsløre hvilken av de to betydningene det er snakk om.

Dessuten er det ingen språk som holder seg uendra over tid – til og med kje-lyden i kjede er relativt ny. Fra norrønt til moderne norsk mista vi faktisk et helt kasussystem (bøying av substantiver etter hvilken rolle de har i setninga) – uten at vi mista evnen til å kommunisere av den grunn.

Oppfatninga om at språkforskere bør jobbe for å forhindre slike endringer, eller at de skal ha en mening om hvilke former som riktige eller gale, ser ikke ut til å ha mange paralleller i andre yrker. Du ville ikke forvente at en av oppgavene til en lege er å ha en mening om hva som er penest av store eller små bryster. På samme måte bør eller kan ikke en språkviter ha en profesjonell mening om hvilken dialekt som er vakrest, eller om sjino-uttale er stygt. Private meninger er sjølsagt en annen sak.

Språket er et samarbeidsprodukt

Språket er i en posisjon mellom det kollektive og sosiale, og det mentale. Det er helt naturlig å bli litt provosert når noen bryter en norm. Har vi blitt enige om at det som henger rundt halsen, heter kjede, er det småirriterende at folk tar til å kalle det for skjede. Det blir litt som når folk står på feil side av rulletrappa, eller når noen spiser med hendene på restaurant. Vi har jo blitt enige om å stå på høyre side, spise med kniv og gaffel, og å uttalekjede med kje-lyd.

Denne irritasjonen over andres språkavvik er interessant, for det avslører et instinkt til å kontrollere hverandres språk, sånn at vi ikke skal snakke for forskjellig fra hverandre.

Språket er dessuten ikke bare et kommunikasjonsverktøy – det er også en identitetsmarkør. Er du med i VIF-klanen, får du ikke mye respekt om du bruker ordformer som røke og klokken, det gjør du heller ikke om du hadde gått i golfklær.

Det uuttømmelige språket

Sjøl om språket på mange måter er en kollektiv norm, er det også elementer i språket som vi ikke tenker så mye over. Dermed skjer det også endringer som går oss hus forbi. Det er særlig de mer ukjente elementene i språket mange språkvitere liker å forske på.

Du som leser dette forstår norsk, og mest sannsynlig snakker du også norsk. Men veit du hvorfor du bruker akkurat det setningsmønsteret eller de bøyningsformene du gjør? Det meste går av seg sjøl, og derfor er det mye vi ikke veit om språket og grammatikken – til tross for at vi bruker det hver dag! Hvorfor har vi for eksempel grammatisk kjønn? Alle morsmålsbrukere av norsk veit at det heter en stein, og ikke ei eller et stein. Videre heter det heter et skap, men ikke en skap.

Dette er noe vi veit nærmest instinktivt, men det er vanskelig å finne forklaringer på hvorfor det er sånn. Slike spørsmål er språkforskere opptatt av. Andre spørsmål kan være: Hvorfor kan vi ikke bare si «regner» i stedet for «det regner»? Hvorfor bøyes noen verb sterkt (skrive – skreiv) når de fleste bøyes svakt (bygge – bygde)? Har måten å bøye på noen funksjon som vi ikke er klar over ennå?

Uendelig mye uoppdaga

I havet, i verdensrommet og i cellene våre er det uendelig mye som fortsatt er uoppdaga, men det er sannelig mye vi ikke veit om vårt eget språk også!

Språkvitenskap og språkforskning handler ikke om regeltyranni, riktig og galt eller fint og stygt. Det handler om grunnleggende egenskaper ved oss mennesker som vi ikke veit på langt nær nok om. Det er forståelig at man lett blir opphengt i ungdommens avvikende bøying og andre normbrudd, men flere burde få øynene opp for de andre, morsommere sidene ved språket.

Sjøl om vi bruker språket hver dag, er det som en jungel å dra på oppdagelsesferd i. Dra dit!