Om tyngende norsk grammatikk

Standard

Av Per Erik Solberg

«Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Denne setningen kan bare bety at Lindstrøms barn ikke kan lese en roman de selv har skrevet, ifølge en kjent norsk språkmann. Men har han rett i det? Her skal vi se litt nærmere på de små, men fascinerende ordene «seg» og «sin».

Per Egil Hegges betraktinger om språket til norske journalister er ofte underholdende og interessante. I et innlegg 9. oktober ser han imidlertid ut til å gå i konfrontasjon med ned norske språket selv snarere enn journalistenes bruk av det. Han tar for seg et problem som «stadig blir vanskeligere, alvorligere, brysommere og mer tyngende». Det tyngende problemet er at journalister ofte bruker «sin/sine/sitt» der Hegge mener det skulle stått et «hans/hennes/deres» osv. Som språkviter ser jeg ingen alvorlige og brysomme problemer med setningene Hegge kommer med, men snarere interessante grammatiske fenomener. Konstruksjonene han tar opp er nemlig alt annet enn slurv og slendrian. Det viser seg at vi har intuisjoner om når de kan brukes og når de ikke passer. Slike intuisjoner er en god indikasjon på at konstruksjonene er en del av den grammatikken norske morsmålstalere tilegner seg som barn.

Hegges første eksempel låter slik: «Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Her ville Hegge hatt «hennes». «Sin» burde vise til subjektet for «lese», nemlig «barna». Men har han rett i det? «Sin/sine/sitt» hører til en gruppe ord vi kaller refleksiver eller refleksivpronomen. De andre ordene i denne gruppen er «seg» og «seg selv». Med hensyn til det vi skal se på her, er det liten forskjell på eiendomsrefleksivene «sin/sine/sitt» og de personlige refleksivene «seg» og «seg selv», så jeg vil behandle dem sammen. Refleksiver har vært gjenstand for mye lingvistisk forskning. Det er nemlig strenge grammatiske begrensinger på når man kan bruke slike ord. I standardtilfellene viser refleksivpronomenet tilbake til subjektet i samme setning som det står i. «Gunnar grer håret sitt» kan bare bety at det er subjektet Gunnars eget hår som gres, ikke noen andres. «Gunnar grer håret hans» må derimot bety at han grer en annen manns hår. «Gunnars far forteller alle at Gunnar grer håret sitt» kan heller ikke bety at Gunnar grer farens hår: Refleksivpronomenet kan vanligvis ikke vise tilbake til subjektet i en overordnet setning.

Disse reglene er imidlertid for enkle. Det er kjent at refleksiver i visse tilfeller kan vise tilbake til andre enn det nærmeste subjektet. Språkvitere har vært opptatt å forklare når dette er mulig, og Hegges første eksempel illustrerer et mye omtalt tilfelle i forskningslitteraturen, særlig takket være arbeidene til språkforskeren Lars Hellan. «Merethe Lindstrøm» er subjekt for setningens finitte verb, «har bedt», men setningen inneholder også to infinitiver med «barna» som subjekt, nemlig «vente» og «lese». Det interessante med slike eksempler er at språkbrukere vet at de kan hoppe over subjektet til en infinitiv, men ikke til et finitt verb. Og om forskningslitteraturen ikke er overbevisende nok, kan man alltid slå opp i Bibelen: «Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg.» Apg 14.17 (Bibelen 2011, Bibelselskapet). Her viser «seg» tilbake til «han», subjektet for det finitte verbet, ikke «dem», som er subjekt for infinitiven «mangle».

I Hegges andre eksempel har vi bare ett verb, men refleksiven viser tilbake til objektet til det verbet, ikke subjektet: «Kong Harald takket de russiske soldatene for sin innsats under frigjøringen av Finnmark.» Lingvistikkprofessor Helge Lødrup skrev en artikkel om dette fenomenet i 2008. Han samlet inn en del autentiske eksempler på objektsorienterte refleksiver, og gjennomførte også spørreundersøkelser for å se om folk godtok slike eksempler. Han fant at ikke alle godtok slike eksempler like lett, men noen av eksemplene syntes de fleste var ok, slik som «Vi måtte faktisk forsvare dem mot supporterne sine». Interessant nok ser objektsorienterte refleksiver bare ut til å være mulig med «sin/sine/sitt» og «seg selv»; «seg» ser ut til å være strengt subjektsorientert.

Hegges siste eksempel er også kanskje det mest kompliserte: «Foreldrene til disse barna sier de er redde for hva som vil skje med sine sønner og døtre og har vært det i lang tid uten at de opplever å bli hørt.» Refleksiven «sine» i dette eksemplet står i en underordnet setning, men viser til subjektet i den overordnede setningen, «foreldrene», ikke det nærmeste subjektet. Refleksiven hopper altså over subjektet til et finitt verb. Slike såkalte langdistanserefleksiver forekommer i mange språk, men det er gjerne sterke grammatiske begrensinger på når dette er mulig. Lødrup har, i en artikkel fra 2009, vist at langdistanserefleksiver er mulig på norsk i slike setninger. Men det er en viktig føring for når dette er mulig: Det nærmeste subjektet kan ikke referere til et menneske. Han bruker følgende setning som eksempel: «Hun trodde hun gjorde det som var best for seg selv.» I den underordnede setningen refererer ikke subjektet, «det», til et menneske, og refleksivpronomenet kan dermed hoppe over det. Et menneskelig subjekt kan refleksiven derimot ikke hoppe over: «Hun trodde hun fant han som var best for seg selv.» Setningen Hegge kommer med, passer godt inn i dette bildet: Det nærmeste subjektet til refleksivpronomenet er spørreordet «hva», som ikke viser til noe menneske.

Vi som har lært norsk fra vi var små, har tilegnet oss kriterier for når vi kan bruke refleksiver i setninger som de Hegge viser til: Vi vet når vi kan, og ikke kan, hoppe over det nærmeste subjektet, vi vet hvilke refleksiver som godtar objektsorientering etc. Dette er ikke regler vi er bevisste på eller har lært fra skolebøker. De er en del av vårt mentale språksystem som gjør oss i stand til å kommunisere med hverandre spontant og uten besvær. Når disse konstruksjonene opptrer i avistekst, er det derfor ikke et resultat av journalisters manglende språkkunnskap, men snarere et eksempel på at vår mentale grammatikk er langt mer kompleks, finmasket og interessant enn grammatikkreglene vi lærte i norsktimen på skolen.


Per Erik Solberger stipendiat i lingvistikk ved Universitetet i Oslo

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s