En beverbet forkledning

Standard

Paranoide folk som føler seg forfulgt, kan alltids være utsatt for forfølgelse. Men kan en person som er pæreforma ha blitt utsatt for pæreforming?

På bl.a. norsk, tysk og engelsk kan partisippformer av verb oppføre seg som adjektiv, blant annet ved at de kan få graderende adverb som veldig foran seg. Eksempler på det er:

  1. å berømme > Lisa er veldig berømt (og flink) (predikativ posisjon)
  2. å dope > en tungt dopa (og skamfull) utøver (attributiv posisjon)

Det er lett å tenke seg hvilke verb berømt og dopa hører til, men i andre tilfeller er dette mindre klart:

  1. ?? å bebrille > Bebrillede studenter.
  2. ?? å rødmusse > En ordentlig rødmusset mann.
  3. ?? å surmage > En surmaga kritiker

Disse formene er altså noen luringer som kun eksisterer som perfektum partisipp, og ikke f.eks. som infinitiv. De fungerer med andre ord bare som adjektiv.[1][2] Ofte gjelder det sammensatte former eller former med prefikser som be- (bebrillede). Åssen har disse formene oppstått, og hvorfor bruker vi denne uttrykksmåten istedenfor tilsvarende konstruksjoner? Vi kunne sagt ”studenter med briller” eller ”sur kritiker”.

Grunnen til at vi i det hele tatt kan lage adjektivformer som likner en verbform, men som ikke er det, er at partisippene har ”festa” seg som et eget mønster eller mal. Vi deriverer eller avleder ikke direkte fra verb nødvendigvis, men bruker selve formen (-t- eller -a-ending) som en mal. Så langt, så vel. Dette er altså en type adjektiver, og adjektiver uttrykker som kjent egenskaper. Men kan hvilke som helst egenskaper uttrykkes på denne måten? Se på disse eksemplene:

  1. ?Et bekvinnet menneske.
  2. ?En bebukset mann.
  3. ?En bepelset katt.

I eksempel 6–7 er egenskapene å være kvinne, å ha bukse og å ha pels mulige og beskrivende for menneske, mann og katt, men de handler ikke om utstikkende egenskaper. Veldig mange mennesker er kvinner, veldig mange menn bruker bukser, og de fleste katter har pels.

Adjektivene i eksempel 3–5, derimot, er stereotypiserende eller avgrensende (studenter med briller, menn med rødt ansikt, osv.). Skal man bruke partisippformer som adjektiv, passer det altså ikke med altfor vanlige egenskaper, som at en mann har på bukse eller at et menneske er kvinne. Egenskapen må være med på å skille ut den man snakker om fra resten. Det kan være helt vanlige adjektiver som rødhåra eller firkanta, men siden det er snakk om egenskaper som skiller seg ut, brukes denne adjektivformen også ofte om stereotypier:

  1. Kroknesede professorer
  2. Lutrygga gamlinger

Slike adjektiv beskriver ofte kroppsform (pæreforma damer og kålrotforma menn) eller andre deler av menneskeutseendet. Et annet eksempel er betrikkede byer – spontant uttalt av en kollega på reise i Zürich. Det er mange ord som kunne beskrevet Zürich, men betrikket passer veldig bra, for det går virkelig mange trikker der. Noe som er spesielt interessant med betrikket og bebrillet, er prefikset be-, som så vidt jeg veit ikke brukes for å lage nye verb på norsk (*betwitre, *beblogge). Derimot ser det ut til å være sentralt for disse stereotypiserende adjektivene at de av en eller annen grunn skal likne på verb. Pynter du ei kake, blir kaka pynta. Om noen forvirrer deg, blir du forvirra. Siden Zürich er betrikket, må vi kanskje tenke oss at noen har bestemt at byen skal være sånn?

Det er ingen som har bestemt at kroknesede professorer skal ha krokete neser, og heller ikke at epleforma mennesker skal ha rund mage. Det er ikke enkelt å svare på hvorfor vi lager adjektiver av denne typen. Vi kunne sagt ”med krokete nese” o.l., men vi har nå denne ”partisipp-malen”. Det ser ut til at den stort sett er reservert for egenskaper som avgrenser eller lager stereotypier.

PS. Janne Bondi Johannessen har helt fersk artikkel om adjektivpartisipper som du kan lese her. Der kan du blant annet lese om forskjellen mellom –ete-adjektiv (f.eks. hårete) og adjektiv av den typen som dette innlegget handler om (f.eks. langhåra).

IMG_3227

Zürich tidligere i september. Trikk kan så vidt skimtes.

[1] På grunn av slike former har det blitt argumentert for at en bør skille mellom supinum (ekte verbalform) og perfektum partisipp i norsk (førstnevnte som i Han har reist og sistnevnte som i Døra er ulåst). Se denne artikkelen av Svein Lie: http://folk.uio.no/slie/got.htm

[2] Dette innlegget er bl.a. inspirert av dette foredraget på SLE-konferansen i Zürich: Schema unification and morphological productivity: A diachronic perspective on complex word-formation constructions (Hartmann og Kempf).

Reklamer

Nerdorama og språkologi

Standard

Har du tenkt på hva den lille vokalen o kan brukes til, og at den høres mye mer eksotisk ut enn e?

I disse valgtider er det en kjensgjerning at vi må snakke om sammenføyningslyden –o-, som vi finner i ordet valgomat (og bibliofili og egyptologi). Den kommer opprinnelig fra gresk, i likhet med suffikset –logi og –fili, og har hovedsakelig som funksjon å hjelpe uttalen når to konsonanter møtes (egyptlogi er ikke like elegant). Sjøl om -o- ikke har norsk opprinnelse, kan man argumentere for at det har blitt inkorporert som et slags norsk infiks eller suffiks.

Infikser er små språklige elementer (affikser) som klemmes inn midt inni et ord: løse > løsne for eksempel. Å avlede ord ved hjelp av infikser er vanligere i blant annet austronesiske språk, så de få eksemplene vi har i norsk er ganske spesielle. Om –o-en i valgomat kvalifiserer til å kalles infiks, er kanskje tvilsomt, men det er ikke helt uten grunn at den forekommer i ord som valgomat eller krenkorama.[1]

Når vi lager nye ord med greskklingende suffikser som –sfære, -logi eller –rama, bruker vi -o-, og ikke den norske potetvokalen -e- (eller -a-, for den saks skyld) dersom forleddet ender på en konsonant: bloggosfære, bankomat, joggoholiker, fleipolini eller faktorama (Radioresepsjonen har skjønt det). Om forleddet ender på en vokal, setter vi ikke alltid inn noen -o-:  interessesfære. Det fins selvfølgelig unntak fra dette (som privatsfære), men det er ikke helt urimelig å hevde at norsktalende identifiserer en -o- i ord som filologi og automat, og derfor kan ta den i bruk for å lage ord som språkolog. OK, det ordet fant jeg på nå, men det illustrerer egentlig bare poenget mitt. Språkelog eller språklog hadde ikke hørtes like bra ut, hadde det?

Det at ordbøkene lister opp disse eksotiskklingende suffiksene under -logi, -fili, -sfære osv. i stedet for –ologi, -ofili eller -osfære, viser også at -o- ikke er en helt inkorporert del av disse suffiksene, sjøl om det henger seg tett opp mot dem. Et eget suffiks som har som funksjon å brukes foran greskklingende endelser, det er typisk språk, spør du meg. Språksystemet samler på mye rart, og moro er det (for noen av oss).

syllable_planning

xkcd.com

[1] Siden -o-en kommer etter rota og ikke inni, er det snarere snakk om et suffiks enn et infiks.   

Frekke pekeord

Standard

Demonstrativer er språkets Mean Girls, for de er spesielt egna til å markere avstand.

I norsk bruker vi demonstrativer (også kalt påpekende pronomen) til å peke ut bestemte ting eller folk: Gi med den boka!, eller Denne teksten var vanskelig. Demonstrativer er altså pekere (og forekommer ofte med konkret peking), men de kan også brukes til å peke i mer overført betydning, på ting som sitter i bakgrunnskunnskapen vår. Her er noen eksempler:

– Husker du det TV-programmet med Tande-P?

– Jeg er så lei den derre fraværsgrensa.

Når demonstrativer brukes på denne måten, signaliserer de for lytteren at det kommer informasjon som er kjent, men som ikke har vært så sentralt i samtalen til nå. De kan også signalisere at den eller det som omtales, ikke er velkjent for alle. Linken mellom denne bruken og den direkte påpekende er at demonstrativet peker ut noe(n).

Også pronomena hun og han kan brukes som demonstrativer, både med den første og den andre bruksmåten:

– Se på hun dama der!

– Husker du hva han fyren som hadde det TV-programmet, het?

– Jeg er så lei hun derre ministeren.

En tredje bruksmåte av demonstrativene han/hun er den nedsettende eller ”psykologiske distale” bruksmåten (som i hun derre ministeren), som er beskrevet av blant andre Janne Bondi Johannessen. Det er imidlertid ikke bare hun og han som brukes slik, men også demonstrativet den(ne), gjerne med derre bak: den derre fraværsgrensa. Gjør et googlesøk på ”han derre”, ”hun derre” og ”den derre”, og du ser raskt at mange av treffa handler om kjipe ting: midtøstenkonflikter, skilsmisse, idioter, gærninger, snobbejenter. Hvorfor har disse funksjonsorda blitt så negative?

Når språket er utstyrt med demonstrativer som signaliserer at noe er fjernt eller ukjent for oss, så kan vi utnytte disse orda til å signalisere avstand fra noe som egentlig ikke er fjernt. For å forklare litt nærmere, skal vi se på noen flere eksempler. Demonstrativer brukes normalt ikke med ord for velkjente, nære eller vanlige ting. Vi sier normalt ikke Nå skinner den sola og den blomstringa er i gang. Derimot brukes demonstrativer med ord for mindre (felles) velkjente ting: den stormen på hytta i fjor, han derre fyren vi så på forelesning.

Det som skjer når vi bruker ukjenthetssignalet på noe kjent, er at det tvinger fram en avstandstolkning. Hun derre statsministeren er et eksempel på dette. De fleste i Norge veit godt hvem statsministeren er, og kunne brukt bare navnet hennes, eller bare statsministeren. Ved å legge til demonstrativet hun derre signaliserer man avstand fordi hun derre normalt brukes om folk som ikke er viktige, kjente eller sentrale (som i hvem er hun derre blonde i 4-stjerners middag?).

Hvor noe eller noen er plassert på ”kjenthetsskalaen”, har betydning for om man markerer dem med demonstrativ eller ikke. Men demonstrativer kan også brukes for tvinge folk nedover på skalaen og dermed vekk fra en sjøl. Språket vårt er snedig sånn!

giphy

Demonstrativer: Grammatikkens Mean Girls


PS: Beklager at det har vært litt stille herfra de siste ukene. Det jeg skreiv om at tida jeg bruker på å gjøre ferdig ei doktoravhandling (om demonstrativer), ikke konkurrerer med tida jeg bruker på denne bloggen, stemte visst ikke helt. 

Skjønner du en døyt?

Standard

Ord for bittesmå eller ubetydelige ting kan bli morgendagens negasjonsmarkører.

Det å kunne negere (nekte) et utsagn ved hjelp av enkle markører er et universelt trekk ved menneskelige språk. I norsk bruker vi den enkle negasjonsmarkøren ikke for å snu en setning fra umarkert positiv til markert negativ:

Barna sover > Barna sover ikke.

I skriftlig fransk, derimot, brukes to ord på hver sin side av verbet for å markere at handlinga er negativ:

Les enfants dorment > Les enfants ne dorment pas.

Opprinnelig var det bare ne som markerte negasjon, mens pas er et nyere tilskudd. I muntlig fransk kan man ofte droppe ne nå til dags, sånn at pas blir stående som den eneste markøren av negasjon, og dermed har tatt over jobben. Opprinnelig betydde (og betyr) pas ‘skritt’ eller ‘steg’, men akkurat i denne spesifikke konteksten har det endra betydning til å bare bety nektelse. Åssen kunne det skje?

Når vi negerer utsagn, kombinerer vi det ofte med ord som uttrykker noe smått eller ubetydelig, for å markere hvor sterk negasjonen er. For eksempel kan vi si:

Han har ikke spist en smule i hele dag.
Jeg skjønner ikke et kvekk.
Hun drikker ikke en dråpe på fest.
Jeg bryr meg ikke en døyt.[i]

Disse minimerende orda, døyt, smule, grann, kvekk osv., har det til felles at de uttrykker svært liten grad av noe. Når de brukes sammen med negerte verb (forstår ikke, har ikke spist), understreker de graden av negativ betydning: Om han ikke har spist en smule engang, så har han virkelig ikke spist. Det var gjennom slik språkbruk det franske pas blei «rekruttert» inn som negasjonsforsterker (‘Jeg gikk ikke et skritt engang’). Pas blei etter hvert omtolka (reanalysert) som del av nektelsesmarkøren, og mista den gamle betydninga.

Når vi skal understreke graden av negasjon, er det ofte de minimerende og negasjonsforsterkende orda som får trykk, og ikke den opprinnelige negasjonsmarkøren:

Du eier ikke et snev av fornuft!
Je ne sais pas! (‘Jeg veit ikke’)

Dermed er det en viss sjanse for at den opprinnelige negasjonsmarkøren blir lydlig redusert, som i fransk, hvor ne kan forsvinne helt i tale. I norsk er også ikke redusert i mange tilfeller (Du ha’kke peiling), men det kan ikke utelates helt uten at negasjonsbetydninga forsvinner.

Opphavet til ikke er faktisk ikke så ulikt opphavet til fransk pas. I tidlig norrønt kan man se rester av den gamle negasjonsmarkøren ne, som kom foran verbet: ”Haraldr ne veit”. Som vi veit har ne blitt erstatta av ikke, som kommer bak verbet: ”Harald veit ikke”. Måten dette skjedde på, var at en variant av ekki (> ikke) blei brukt som en negasjonsforsterker sammen med ne, på samme måte som pas i fransk blei brukt med ne, altså: ”Haraldr ne veit ekki. Ekki kommer av sammensetninga eitt-gi, som betyr omtrent ’en eneste ting’ – altså et minimerende uttrykk som forsterka den opprinnelige negasjonen.

Den danske språkforskeren Otto Jespersen var en av de første til å beskrive slike endringer i detalj i 1917, og derfor kalles de Jespersens syklus. Med andre ord en skandinavisk oppdagelse vi kan unne oss å være stolt av!

otto_jespersen

Otto Jespersen (fra Wikimedia Commons)


[i] Døyt var opprinnelig navnet på en liten kobbermynt ifølge Bokmålsordboka.

Språklige pekefingre

Standard

Dette innlegget handler om en av mine favorittgodtebiter i grammatikken, nemlig demonstrativer. Demonstrativer er en slags språklige pekefingre, men ikke av den advarende eller normative typen. De fins i alle verdens språk, og de er eldgamle fossiler sammenlikna med andre lukka ordklasser, som preposisjoner eller artikler.finger_pointing

Det mest grunnleggende vi bruker demonstrativer til, er å peke ut en bestemt gjenstand, person, hendelse eller sted (en referent) for andre, ofte sammen med fysisk peking:

Se på den (nissen) der!

I doktorgraden min studerer jeg bruken og utviklinga av demonstrativer, og det er ikke til å legge skjul på at jeg ofte får høre at det virker veldig smalt. Med fare for å høres innbilsk ut vil jeg si at det er en stor misforståelse! Demonstrativer er nemlig en språklig gjenspeiling av mentale ferdigheter som er spesielle for oss mennesker.

jointattention

Felles oppmerksomhet

Når du bruker et demonstrativ for å peke ut en bestemt gjenstand, styrer du oppmerksomheten til samtalepartneren din over på denne gjenstanden. Da har dere oppnådd «joint attention»/»meeting of minds», eller felles oppmerksomhet på norsk, som er en ferdighet som læres ganske tidlig hos de aller fleste barn. Man trenger ikke bruke verbalspråk for å oppnå felles oppmerksomhet – man kan bruke blikk, nikk, peking, eller andre gester. Utviklinga av felles oppmerksomhet henger også tett sammen med utviklinga av «theory of mind», som er evnen til å sette seg inn i andres tanker, intensjoner, ønsker og følelser. Før barn utvikler evnen til å forstå at andre ikke nødvendigvis tenker på eller ser på det samme som det de sjøl ser på, vil de heller ikke forsøke å rette andre menneskers oppmerksomhet mot det de er interessert i. Etter hvert som barn begynner å ville dele oppmerksomhet med andre mennesker, lærer de seg også å bruke demonstrativer som hjelpemiddel for å oppnå det.

Demonstrativer er sannsynligvis eldgamle. Det er selvfølgelig vanskelig å si noe sikkert om urmenneskespråket, men mange forskere mener at demonstrativer må ha vært en sentral del av språket allerede i de tidlige stadiene. For det første fins de i alle verdens språk i dag, og de har en helt essensiell funksjon i kommunikasjon, nemlig å bidra til å oppnå felles oppmerksomhet. For det andre er de blant de første orda barn lærer å bruke, og de er tett knytta til ikke-språklige gester.

Demonstrativer er blant de orda som har en tendens til å havne i det grammatiske sluket. De utvikler seg ofte til personlige pronomen, bestemte artikler og subjunksjoner, så på mange måter likner de stamceller som har en rekke potensielle funksjoner. I norsk har f.eks. den etterhengte artikkelen –en utvikla seg fra demonstrativet hinn, og den foranstilte artikkelen den (den snille nissen) har utvikla seg fra demonstrativet þann, som også har gitt opphav til subjunksjonen at (fra nøytrumsformen þat). Men det er ingen ord som «blir til» demonstrativer. De kan endre form ved at de blir forsterka av andre ord, men det er en annen prosess enn grammatikalisering. Demonstrativer er altså et eksempel på at ikke all grammatikk oppstår gjennom grammatikalisering. Røttene deres er så gamle at det ikke er mulig å spore dem tilbake til noen andre ord fra andre ordklasser, som substantiv eller verb. Dette gjelder alle språk, og det er derfor en veldig sterk hypotese, men den står fortsatt.

Grammatiske endringer skjer gjennom prosesser som vi fortsatt veit lite om. Hva er det som gjør at demonstrativer er «stamceller» som svært ofte utvikler seg til andre grammatiske markører? Og hva er det som gjør at andre språklige stamceller, som substantiver, ofte utvikler seg til preposisjoner, men ikke til demonstrativer? Det er gåter som er verdt å forske på, spør du meg.


Hvis du vil lese mer om sammenhengen mellom felles oppmerksomhet og demonstrativer, kan jeg anbefale denne fagartikkelen av Holger Diessel, publisert i Cognitive Linguistics i 2006.

Har noen språk mer konkret uttrykksmåte enn andre?

Standard

Det grammatiske sluket skreiv jeg om åssen grammatikk blir til ved at konkrete innholdsord som substantiv og verb avbleikes og får mer abstrakt betydning. Men dersom grammatikk oppstår på denne måten, fins det da noen språk som ikke har «kommet like langt» som norsk eller engelsk, altså som ikke har like velutvikla grammatikk, men uttrykker ting mer konkret?

I gamle dager kunne man finne lingvister som mente det, også her i Norge. Dette ser vi blant annet i boka Språket og menneskene fra 1948 av den store og innflytelsesrike lingvisten Alf Sommerfelt, som mente at det var en relativ sammenheng mellom ulike kulturtyper og språktyper. Han skriver:

Sammenligner vi nå språktypen med det kulturtrinn der er herskende hos det folk som taler språket, vil vi som hovedregel finne ut at lavtstående kultur svarer etter våre begreper språk med forunderlig konkret uttrykkssett, mens de moderne européiske språk har utviklet språktyper hvor de konkrete og abstrakte forestillinger er ganske annerledes atskilt.

Sommerfelt snakker hovedsakelig om kulturer og ikke raser, og han påpeker at han ikke mener det ikke er noen nøyaktig overensstemmelse. Likevel mente han altså, som mange lingvister på den tida, at noen språk ikke hadde like velutvikla grammatiske uttrykksmåter som de europeiske språka. Jeg påstår ikke at jeg garantert hadde vært noe hederlig unntak fra dette tankesettet om jeg hadde vært språkviter på den tida. Det er selvfølgelig lett å argumentere mot gammal og utdatert forskning når så mange vitenskapsfolk har gjort en uhorvelig mengde forskning i mellomtida. Poenget med dette innlegget er å vise hvorfor vi ikke lenger tenker som Sommerfelt og andre gjorde, sjøl om vi sier at grammatikk oppstår fra konkrete uttrykk.

Som støtte for påstandene sine om sammenhengen mellom «lavkultur» og konkret uttrykksmåte nevner Sommerfelt blant annet bøyingsklassemarkører («klassifiserende prefikser») som brukes på substantiv i bantuspråk. Substantiva i subiya deles inn i klasser som f.eks. personer (ba-) og objekter (tsji-), og hver klasse har sitt prefiks. Adjektiv som står til substantivet, får også et slikt prefiks som samsvarer med substantivklassen. Dette likner grammatisk kjønn i indo-europeiske språk, men Sommerfelt mener at vi har kommet lenger i utviklinga her, fordi grammatisk kjønn ikke lenger er så konkret som det en gang har vært – intetkjønn i norsk er f.eks. mer abstrakt enn personklassen i et subiya. Problemet her er at sjøl om det fins like utviklingstendenser i ulike språk, og det ene har «gått videre» i grammatikaliseringa av en bestemt kategori enn det andre, så har de starta på ulike tidspunkt. Derfor kan ikke forskjellen tas til inntekt for at det er noen sammenheng mellom uttrykksmåte og tenkemåte. Jeg kan dessverre ikke mye om subiya, men jeg kan garantere at det har andre grammatiske trekk og kategorier hvor utviklinga «har gått lenger» enn i indo-europeiske språk. Grammatikalisering er nemlig noe som skjer hele tida, og det igangsettes hele tida.

En annen grunn til at det kan oppstå misforståelser om fjernere språk, er at forskeren har en annen oppfatning av det grammatiske uttrykket enn det språkbrukerne har. En forsker vil ofte vite etymologien til funksjonsordet eller affiksene hen studerer, og dersom hen fortsatt tenker seg at den gamle betydninga sitter igjen, så ser uttrykket mer primitivt ut: Jeg bor hos mamma kan vrangvillig tolkes som Jeg bor hus mamma (for preposisjonen hos kommer nemlig av substantivet hus), og det ser jo litt fattigslig og konkret ut.

Sommerfelt skriver at de såkalt lavkulturelle språka etter våre begreper er «umåtelig innviklede», og at «visse indianerspråk må opplyse om tingene er sittende, stående, liggende, osv.». Man blir nok ekstra oppmerksom på slikt når man studerer et språk som ikke et ens eget, for det ser ut til at Sommerfelt at sett bort fra at dette også gjelder for norsk. Når vi snakker om hvor ting befinner seg, bruker vi svært ofte verba sitte, ligge og stå: Melka står i kjøleskapet, boka ligger på bordet, osv. Og tendensen til å bruke sitte gjelder også i stor grad når vi skal uttrykke pågående handlinger: Jeg satt og skreiv et brev da det banka på (i stedet for bare Jeg skreiv da det banka på).

Det som virker omstendelig, konkret og unødvendig for oss, kan være en del av den automatiserte grammatikken i andre språk. Hvorfor «må» vi uttrykke om noe er entall eller flertall, bestemt eller ubestemt, og attpåtil både på adjektiv og substantiv? Vel, det er en del av grammatikken vår, og det er ikke mer nødvendig av andre grunner enn at det har blitt sånn. Det går jo greit likevel, da. Like greit som å si at melka står i kjøleskapet i stedet for å si at melka er i kjøleskapet.

Grammatikken er på ingen måte ikke mer velutvikla i vår del av verden, og vi kan også uttrykke oss «forunderlig konkret».

languages

Fra lausti.com

Jakten på den egentlige da-og-når-regelen

Standard

Av Pål Kristian Eriksen eriksen

 

 

Brudd på da-og-når-regelen er en evig kilde til fortvilelse og magesår hos norsklærere og språkpurister. For som vi lærte på skolen, er følgende setning språklig finfin:

 Da jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Følgende setning, derimot, får mennesker fra møblerte hjem til å rase og fråde, og rødpenner til å eksplodere i ei sky av sint blekk:

Når jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Og om man ikke raser og eksploderer, så påpeker man i alle fall den logiske bristen: “Når du var barn? Så du har vært barn flere ganger, du? Husker du ikke at det heter den gang da, hver gang når?”

Så hvorfor kan folk aldri lære, når regelen er så enkel og grei som den er? Men kanskje det ikke er sånn at bruken av da og når kan defineres etter denne gamle skoleregla – kanskje det finnes en helt annen da-og-når-regel? Det er hypotesen jeg skal følge opp i dette innlegget, og jeg skal se nærmere på hvordan vi faktisk bruker da og når.

Men hold an, sier du kanskje nå – en helt annen regel? Hvor skulle den komme fra? Er dette noe norsklærerlauget har holdt skjult for allmennheten i alle år? Men som språkforskere påpeker: Det som er grammatisk korrekt, er ikke nødvendigvis det du lærer deg på skolen, men derimot det du har oppe i hjernen. La oss ta et eksempel som er urelatert til da-og-når. I de følgende to setningene vil du som norsktalende fort se at (a) er riktig og (b) er feil[1]:

(a)       Norge vinner ikke kampen i kveld.

(b)       * Norge ikke vinner kampen i kveld.

Det samme gjelder de følgende to setningene:

(a)       Hvis Norge ikke vinner kampen i kveld, dør jeg.

(b)       * Hvis Norge vinner ikke kampen i kveld, dør jeg.

Legg merke til at i det første eksempelet, så må “vinner” komme foran “ikke”, men i hvis-setninga i det andre eksempelet er det omvendt, “ikke” må komme foran “vinner”. Og dette er noe som norsklæreren din antakeligvis aldri lærte deg, hun/han tok det sannsynligvis aldri opp i undervisninga, og du måtte aldri pugge noen huskeregle om dette fenomenet.. Allikevel kan du det. Dette er en mental grammatisk regel, som du og alle andre med norsk morsmål har oppe i hjernen. Og jeg vil nå se om vi kan finne en liknende regel for bruken av da og når[2].

For det første ser vi at språkbrukerne tross alt holder den siste halvparten av skoleregla hellig. Hvis noe hendte flere ganger, og man skal snakke om det som skjedde hver av disse gangene, så bruker folk når, og ikke da. Hvis du skal fortelle om noe som pleide å skje under julefeiringene du hadde som barn, og skal si setninga nedenfor, så ender du opp med å si når uansett, samme hvor lite du måtte bry deg om norsklærernes regler:

(a)       Når vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

(b)       * Da vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

Legg også merke til at tidsadverbialet i jula ender opp med å få ulike tolkninger her. I (a) kan den bety hver jul du hadde når du var liten, men i (b) må den bety jula i fjor, om setninga skal kunne høres naturlig ut.

I tillegg er det ingen som vil finne på å bruke da om en hendelse i framtida:

 (a)       Når jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

 (b)       * Da jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

Om du som leser dette er 99 år gammel, og fyller 100 på lørdag, da kan du nok si (b), men dette er et spesialtilfelle som vi skal komme tilbake til. Gratulerer, forresten. Vi andre, som ennå er mange tiår unna å få telegram fra kongen, ender opp med å si (a) uansett, ellers høres det bare rart ut (eller det høres ut som om vi tar det for gitt at vi skal bli 100, og det skal vi feire her & nå – men vi kommer tilbake til dette seinere).

Så folk flest har tydeligvis en regel som vi kan formulere som hver gang når. Og gitt at den gang da signaliserer at da har med fortida å gjøre, så har de tydeligvis fått med seg dette også. Betyr det at alle slurv- og slendrianspråkbrukere sov seg gjennom litt av da-og-når-regelen, og bare fikk med seg ca. halvparten av den? Lite sannsynlig. Snarere peker det på det vi lurte på ovenfor: At det finnes en regel her, men den er ikke helt den samme som den du lærte av Lektor Rødpenne.

Det kritiske punktet er når vi skal snakke om enkelthendelser i fortid. I de fleste tilfellene da vil alle nordmenn, når de er ærlige mot seg sjøl, kunne bruke både da og når, til tross for den gang da-påbudet. Joda, gå tilbake til utgangseksempelet i dette innlegget, og kikk inn i dypet av din sjel. Samme hvor tro du er mot Per Egil Hegge og alt det han står for – kunne du ikke funnet på å si “Når jeg var barn…”? Ja, du må gjerne protestere, men det er i alle fall her folk pleier å synde mot det de lærte på skolen.

Men – det finnes et par tilfeller hvor da fortsatt er enerådende, litt som små Asterix-landsbyer i et land hvor når ellers har trengt seg inn overalt. Disse tilfellene blir ikke omtalt av den klassiske da-og-når-regelen, og det er dem vi skal se nærmere på, for å definere en mer korrekt regel. Sammenlign følgende to setninger:

(a)       Jeg satt og så på TV, da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

(b)       Jeg satt og så på TV, når jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

Om du skal fortelle en historie hvor skriket fra naboleiligheten kommer som en overraskende nyhet, noe som tilhøreren ikke var klar over skulle komme når du starter pent og pyntelig opp med “Jeg satt og så på TV…” – legg merke til at du da bruke da for at setninga skal funke. Legg merke til det å bruke når i en sånn kontekst butter i mot, på samme måte som “Hvis Norge vinner ikke i kveld…”.

Allikevel er jo ikke (b) en ugrammatisk setning (til tross for hva Hegge måtte mene om den), men den krever en annen kontekst. Se for deg at kriminalbetjentene Helmer og Sigurdsson kommer for å avhøre deg om hva du gjorde i det du hørte skriking fra naboleiligheten – da ville (b) fort kunne funke bedre.

Forskjellen mellom bruken av (a) og (b) her går på det som i lingvistikken kalles for informasjonsstruktur. Dette er kort og litt grovt fortalt hvordan vi organiserer setningene inn i hva som er kjent informasjon for tilhøreren, og hva slags ny informasjon vi kommer med. Når vi forteller en spennende historie som begynner med fred og ro og ingen fare foran TV-en, og plutselig forteller at det lød et skrik, da er både første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) og andre del (“da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten”) ny informasjon. Når kriminalpolitiet avhører oss om hva vi gjorde når vi hørte skriket, da er derimot bare første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) ny informasjon – at du hørte et skrik veit politiet fra før av.

En tredje logisk mulighet er at hovedsetninga inneholder kjent informasjon, mens leddsetninga (eller bisetninga, om du er av den gamle skolen) er ny informasjon. Eksempelet vi ga ovenfor er ikke så godt å bruke her, men tenk deg at du spør en gammel sjøulk om når han fikk det arret han har på kinnet. Da kan han fint kunne bruke når i svaret sitt:

Det fikk jeg når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet.

Her er “Det fikk jeg” kjent informasjon, mens “når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet” er ny informasjon.

Som sagt, Hegge vil insistere på at det heter da både i sjøulkkonteksten og i kriminalpolitikonteksten – men folk ville fort brukt når der allikevel (eller da – begge deler går). I den spennende-historie-konteksten, derimot, hvor både hovedsetning og etterfølgende leddsetning er ny informasjon, da vil da være kongen på haugen uansett! Prøv sjøl å sjekke intuisjonene dine om følgende setninger, hvor begge deler er ny informasjon:

Indiana Jones hadde endelig kommet seg ut av gravkammeret, da yppersteprestenplutselig dukka opp foran ham.

Jeg trodde jeg hadde full oversikt over da-og-når-regelen, da en ekkel lingvist kom med motstridende informasjon.

Julenissen fløy inn over Nord-Russland, da en bakke-til-luft-rakett fikk ham inn på radaren.

Jeg gikk glad og fornøyd nedover gata, da jeg kom på hva jeg hadde glemt.

At informasjonsstruktur av denne typen får påvirkning på hva slags innlederord vi bruker i en setning, er forøvrig noe vi ikke bare finner i da- og når-setninger. Legg merke til at det engelske ordet because kan ha flere oversettelser til norsk, blant annet for og fordi. Men de brukes i to forskjellige kontekster, avhengige av informasjonsstruktur. Se på følgende to setninger:

(a)       Jeg tok med meg en paraply, for det så mørkt ut i horisonten.

(b)       Jeg tok med meg en paraply, fordi det så mørkt ut i horisonten.

Begge setninger forteller hvorfor du tok med deg en paraply, så i begge er andre del av setninga ny informasjon – men (a) er mest naturlig hvis både det at du tok med deg en paraply, og det at horisonten var mørk, er ny informasjon. Hvis det allerede er kjent at du tok med deg en paraply, og noen spurte deg hvorfor du gjorde det, så ville (b) vært et naturlig svar. For og fordi er ikke parallelle med da og når i alle andre henseende, men dette var bare for å vise at liknende fenomener finnes ellers på norsk.

Men vi er ikke ferdige ennå. Så langt har vi sett på hva som skjer når leddsetninga står til slutt – men hva om den står først? Da får man ikke samme effekten om begge setningsdeler inneholder ny informasjon.

Indiana Jones skimta huleåpninga i det fjerne – men når ypperstepresten plutselig dukka opp foran ham, skjønte han at filmen ennå ikke var slutt..

Igjen kunne vi gjort som Hegge anbefaler, og brukt da. Men i motsetning til eksemplene ovenfor, så er ikke når like ueffent her. Leddsetninga står her i den innledende posisjonen i setninga, og det er en posisjon som har spesielle egenskaper når det gjelder informasjonsstruktur, uten at vi skal gå inn på dem her. Det kan være én grunn til at vi får denne forskjellen. En annen grunn kan være at sekvensen vi forteller ting i, spiller inn på informasjonsstrukturen. I alle tilfelle får vi ikke et like klart svar her. Men – også ved innledende leddsetninger så viser det seg å være noen kontekster hvor da ikke lar seg plukke på nesa. La oss gå tilbake til huleåpninga og se hvordan det går med Indy:

(a)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Da platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

(b)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Når platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

Gitt den konteksten at Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da må vi bruke da. Å bruke når høres derimot ut som om Indy sitter og venter, og ser platået langsomt fylles opp, og først når det er fullt, ja, da kan han ta turen inn i hulene igjen.

Igjen kan vi forklare forskjellen ut fra informasjonsstruktur. Hvis Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da er tidspunktet som beskrives et kjent tidspunkt. Tidspunktet hvor platået er fullt av vakter, er det samme som det tidspunktet vi allerede snakka om (da Indy kikka ut). I (b), derimot, så lanserer leddsetninga et nytt tidspunkt – og dette tidspunktet er definert ved at platået er blitt fullt av tempelvakter.

Denne bruken av da er litt tørr og boklig, og vi kunne like gjerne brukt årsakssubjunksjoner som ettersom eller siden i stedet. Men den er fortsatt en kontekst hvor vi kan bruke da og ikke når, så den må med. Og legg merke til at den forklarer hvorfor niognittiåringer med bursdag på lørdag kan si “Da jeg fyller hundre år, skal jeg ha en kjempefest”. I det tidspunktet 99-åringen uttaler seg, er det sikkert at han/hun fyller hundre år, så det er et faktum som holder for det gitte tidspunktet. Vi som er 41, og mer usikre, må vente i spenning på et tidspunkt hvor 100-årsfeiringa blir sikker, og derfor bruke når enn så lenge.

Så hva kan vi konkludere med? Den gamle regla, den gang da, hver gang når, er tydeligvis ikke holdbar for å dekke de reelle forholdene. Men er den gang hvis det er ny informasjon som følger etter en annen ny informasjon, eller en utfyllende informasjon om et allerede kjent tidspunkt, i så fall da, og hvis hver gang eller framtid, i så fall når, ellers enten da eller når noe bedre? Den er mer korrekt, men ikke særlig skolevennlig. Men slik er grammatikk – det er bare i norsklærernes drømmer at reglene lar seg komprimere til enkle vers.

Dessuten er vi langt fra ferdige. Én ting er at vi burde prøve å finne en fellesnevner mellom de to kontekstene hvor bare da kan brukes – men jeg er en arbeidsledig lingvist som kun skriver dette for en blogg som ikke gir noen akademisk poenguttelling, så det får være måte på hva man kan forvente av meg.

En annen ting er at det fortsatt kan være kontekster vi ikke er klar over, hvor den ene subjunksjonen vinner over den andre, så vi må forske mer. Og i de tilfellene hvor språkbrukerne bruker både da og når, kan det vise seg ved statistisk etterprøving, at den ene er mer populær enn den andre. Kort fortalt: Vi har fortsatt ikke noen endelig da-og-når-regel. Men dette forteller noe om hva språkforskning er: Mange tror at språkforskere er mennesker som sitter med en ferdig fasit over hva som er rett og galt i språket, og at vårt samfunnsoppdrag er å forklare folk, vennlig men bestemt, hva man skal si og hva man ikke skal si. I virkeligheten er vi alle Indiana Jones’er, som sitter klar til å rykke inn i jungelen, eller i språkets hulrom, for å løse mysteriene. Vi veit at det finnes regler der inne, men vi veit ikke hva.

indiana

[1] Stjernetegnet markerer at setninga er ugrammatisk.

[2] Jeg kommer kun til å se på subjunksjonene da og når, siden det er dem da-og-når-regelen er ment å gjelde for. Det finnes i tillegg et når som er et spørreord (“Når kommer du i kveld?”), og et da som er et tidsadverb (“Da skal vi ha fest!”), men de er irrelevante i denne diskusjonen.