Det norske språkpolitiet elsker å påpeke feil i andres språk. Brudd på regler som «den gang da, hver gang når» og sammenskriving av sammensatte ord omtales nærmest som endeliktstegn og moralsk forfall. Jeg mener at dersom vi først skal se på språklige spørsmål med et kritisk eller negativt blikk, er det mer hensiktsmessig å sette byråkratspråket under lupen. Dersom språkpolitiet vil hjelpe oss å få bedre språk, bør de heller forsøke å avdekke tåketale som bevisst eller ubevisst brukes av visse byråkrater og politikere slik at budskapet tildekkes.

Rettskriving er viktig, og det bør ha en stor plass i skolen. Grundig opplæring i lesing og skriving er helt sentralt hvis vi vil ha et demokratisk samfunn der alle har mulighet til å følge med på politiske prosesser, og til å si sin mening. Vi trenger skriftspråksnormer for å kunne forstå hverandre best mulig, og etter min mening bør skrivemåten også gjenspeile det dominerende talespråket. For å lære skrivereglene skikkelig er vi avhengige av dyktige norsklærere som gir gode råd, og som retter oss når vi skriver dårlig. Seinere i livet er de fleste av oss avhengige av gode kolleger (eller korrekturfirmaer) som hjelper oss med språket når vi trenger det.

Noen skriveregler er mer faste enn andre, og dermed er det også noen feil som er enklere å påpeke. Brudd på staveregler er kanskje det som er lettest å oppdage. Det har blitt en folkesport å finne særskriving på skilt og plakater. Ofte gir særskrivinga morsomme resultater: ananas ringer, lamme lår til salgs osv. Å le av rare butikkskilt og avisannonser er som regel harmløst, og kanskje har disse antisærskrivings-kampanjene ført til at gjennomsnittsbefolkninga har blitt bedre i rettskriving. Men det er ikke like morsomt, og i hvert fall ikke særlig hjelpsomt, å henge ut de som gjør slike feil (som f.eks. denne personen blei utsatt for). Derimot er det en enkel måte å heve seg over andre og føle seg litt bedre på. Slik jeg ser det, er det ikke bare tonedøvt – det også en hersketeknikk.

Klarspråk er et ideal som mange næringslivsledere, politikere og jurister bryter. Hvorfor kan ikke språkpolitiet kritisere og plukke fra hverandre tåketale i stedet for å henge seg opp i enkle skrivefeil? Det hadde vært mer samfunnsnyttig, og dessuten mye mer imponerende. Ifølge svadageneratoren til Språkrådet, er det jo slik at «uten hensyn til en vedvarende avveining styrkes økningen i relasjon til forholdene». Nemlig!