Doble subjekter: Du er rar, du!

Standard

Urd Vindenes og Eli Anne Eiesland

I norsk har vi en spesiell konstruksjon som gjør at vi kan uttrykke det samme subjektet to ganger: en gang inni setninga, og en «på utsida»:

  1. Er du innom bloggen, du?
  2. Åpningsakten var flott, den.

Subjektet gjentas som et pronomen, selv om det uttrykkes med et substantiv inni setninga, som i eksempel 2. Vi kan ikke si *Åpningsakten var flott, åpningsakten (stjerne betyr at setninga er ugrammatisk).

Ved doble subjekter må subjektet vise til noe spesifikt, som en bestemt person (Hu er morsom, hu!) eller en bestemt opplevelse (Det er gøy, det). Det går ikke å doble veldig generelle subjekter, som f.eks. uttrykkes av generiske pronomen eller det brukt i f.eks. værsetninger:

  1. *Man bør lære seg dette, man.
  2. *Det regner, det.

Hvorfor bruker vi doble subjekter? Det ser jo ved første øyekast veldig overflødig ut. I tillegg er det en veldig uformell uttrykksmåte, og konstruksjonen tilhører hovedsakelig talespråket (nettfora og replikker i romaner er unntaket). For å undersøke funksjonen nærmere, har vi sett på hvilke ord konstruksjonen forekommer med i faktisk bruk. Undersøkelsen er ikke ferdig, men vi har noen foreløpige funn.

I en analyse av over 3000 setninger med doble subjekter har vi funnet ut at doble subjekter veldig ofte forekommer med verba synes og tro, sammenlikna med setninger uten doble subjekter. Dessuten er subjektet ofte førsteperson entall, altså jeg. Her er et eksempel på en slik setning:

  1. Jeg synes FHK gjør det bra, jeg. (Fra korpuset Norwegian Web as Corpus, NoWaC)

I slike setninger kan det se ut til at det doble subjektet har som funksjon å understreke at det er avsenderens (altså talerens eller skribentens) synspunkt som blir ytra. Grunnen til at man vil understreke at det er snakk om eget synspunkt, kan være at det ikke stemmer med hva som er gjengs oppfatning (jeg synes faktisk de gjør det bra, jeg – i motsetning til hva dere sier).

Doble subjekter brukes også ofte i imperativsetninger (hvor subjektet normalt bare er underforstått), og da forsterker det funksjonen til imperativ, som f.eks. å understreke tillatelse (6) eller oppfordring (7). Dessuten blir subjektet mer framtredende, i og med at det normalt ikke uttrykkes eksplisitt i imperativsetninger:

  1. Ta deg litt kaffe, du.
  2. Kom igjen, dere!

De to funksjonene som er nevnt her, altså understreking av eget synspunkt og understreking av imperativ, er bare litt av det doble subjekter brukes til. Alle med norsk som førstespråk (eller som kan nok norsk til å ha intuisjon om det) klarer å bruke doble subjekter på riktig måte, og sier f.eks. ikke *Det snør, det. Det å skulle sette ord på hvorfor konstruksjonen brukes sånn og ikke slik, er derimot et ordentlig detektivarbeid.

pexels-photo-459451.jpeg

Det regner, det?

 

Reklamer

«Språk er rart, ass»

Standard

Skam-ungdommene bruker mange småord. Hva er greia med det, a? Og hva betyr egentlig ordet ass?

Ass er en kortform av altså, og er ett av mange småord vi kan bruke for å endre nyansen av det vi sier. Slike ord kalles pragmatiske partikler, og brukes blant annet til å forsterke (Du kan’ke bare slå noen i huet med ei flaske, liksom) eller dempe (Jeg bare trenger litt space). Pragmatiske partikler kan plasseres på veldig mange steder i setninga, men ass kan, så vidt jeg veit, bare plasseres bak: Da er du naiv, ass.

Jan Svennevig har forska mye på pragmatikk og talespråk, og skriver i denne artikkelen at det er ideen om at ord er til for å beskrive verden, som ligger til grunn for nedvurderinga av partikler som liksom, ass og bare. Det gjør at slike småord virker unødvendige, sjøl om de brukes svært ofte i muntlig språk.

En annen grunn til at pragmatiske partikler nedvurderes, er at de er assosiert med ungdomsspråk. Det som nedvurderes av de voksne, blir ofte oppvurdert av de unge. I tillegg til å bruke ass og liknende ord av funksjonelle grunner, bruker ungdommen dem også for å markere gruppetilhørighet.

Hva brukes ass til? Slik jeg oppfatter dette ordet (jeg har ikke forska på det!), har det hovedsakelig en forsterkende funksjon (eksempler fra kommentarfeltet til Skam):

  • Elsker denne serien, ass.
  • Eskild er søt som vil hjelpe Isak, men ellers takk ass.
  • Noora, ass. Min nye heltinne.
  • Språk er rart ass. (!)

I tillegg brukes ass ofte når man vil overbevise noen om at det man sier er sant eller viktig: Det her må du se, ass. Og det er som regel snakk om forsterking av en følelse eller en mening om noe, og ikke av reine faktaopplysninger. Men her skjer det tydeligvis noe i språket, for Skam-Jonas kan nemlig si ting som Jeg tror det er min, ass (mobil som ringer), uten at det er oppsiktsvekkende på noen måte at mobilen hans skulle ringe. Denne bruken av ass er på en måte overraskende, men samtidig er det forventa at bruksområdene til pragmatiske partikler endrer seg, og at det kan skje raskt også.

Det er flere som lurer på åssen ass brukes, blant annet danskene, som nå har fått opp øynene for Skam. Så til slutt her har vi i hvert fall et eksempel på åssen ass ikke skal brukes:

skam_ass

Takk til Per Erik Solberg for skjermdump.