Doble subjekter: Du er rar, du!

Standard

Urd Vindenes og Eli Anne Eiesland

I norsk har vi en spesiell konstruksjon som gjør at vi kan uttrykke det samme subjektet to ganger: en gang inni setninga, og en «på utsida»:

  1. Er du innom bloggen, du?
  2. Åpningsakten var flott, den.

Subjektet gjentas som et pronomen, selv om det uttrykkes med et substantiv inni setninga, som i eksempel 2. Vi kan ikke si *Åpningsakten var flott, åpningsakten (stjerne betyr at setninga er ugrammatisk).

Ved doble subjekter må subjektet vise til noe spesifikt, som en bestemt person (Hu er morsom, hu!) eller en bestemt opplevelse (Det er gøy, det). Det går ikke å doble veldig generelle subjekter, som f.eks. uttrykkes av generiske pronomen eller det brukt i f.eks. værsetninger:

  1. *Man bør lære seg dette, man.
  2. *Det regner, det.

Hvorfor bruker vi doble subjekter? Det ser jo ved første øyekast veldig overflødig ut. I tillegg er det en veldig uformell uttrykksmåte, og konstruksjonen tilhører hovedsakelig talespråket (nettfora og replikker i romaner er unntaket). For å undersøke funksjonen nærmere, har vi sett på hvilke ord konstruksjonen forekommer med i faktisk bruk. Undersøkelsen er ikke ferdig, men vi har noen foreløpige funn.

I en analyse av over 3000 setninger med doble subjekter har vi funnet ut at doble subjekter veldig ofte forekommer med verba synes og tro, sammenlikna med setninger uten doble subjekter. Dessuten er subjektet ofte førsteperson entall, altså jeg. Her er et eksempel på en slik setning:

  1. Jeg synes FHK gjør det bra, jeg. (Fra korpuset Norwegian Web as Corpus, NoWaC)

I slike setninger kan det se ut til at det doble subjektet har som funksjon å understreke at det er avsenderens (altså talerens eller skribentens) synspunkt som blir ytra. Grunnen til at man vil understreke at det er snakk om eget synspunkt, kan være at det ikke stemmer med hva som er gjengs oppfatning (jeg synes faktisk de gjør det bra, jeg – i motsetning til hva dere sier).

Doble subjekter brukes også ofte i imperativsetninger (hvor subjektet normalt bare er underforstått), og da forsterker det funksjonen til imperativ, som f.eks. å understreke tillatelse (6) eller oppfordring (7). Dessuten blir subjektet mer framtredende, i og med at det normalt ikke uttrykkes eksplisitt i imperativsetninger:

  1. Ta deg litt kaffe, du.
  2. Kom igjen, dere!

De to funksjonene som er nevnt her, altså understreking av eget synspunkt og understreking av imperativ, er bare litt av det doble subjekter brukes til. Alle med norsk som førstespråk (eller som kan nok norsk til å ha intuisjon om det) klarer å bruke doble subjekter på riktig måte, og sier f.eks. ikke *Det snør, det. Det å skulle sette ord på hvorfor konstruksjonen brukes sånn og ikke slik, er derimot et ordentlig detektivarbeid.

pexels-photo-459451.jpeg

Det regner, det?

 

Reklamer

Etisk advarsel mot variasjon

Standard

I Morgenbladet 6. oktober varsler etikeren Trond Berg Eriksen at «den hemningsløse dialektbruken i Barne-tv[…] er i ferd med å lobotomere en hel generasjon». Kanskje han har et poeng? Når noen sier potitt mens du sier potet, må da det være et endetidsstegn. For en saus! Er det meninga at de skjøre, små barna skal måtte forholde seg til slik hemningsløs språklig variasjon? Man kan faktisk kjenne at hjernecellene svinner.

For det er da vanvittig irriterende når noen snakker annerledes enn oss østlendinger, er det ikke? Og attpåtil på tv! Makan. Er det slikt vi vil lære den oppvoksende generasjon å forholde seg til? De kan jo risikere å få godt språkøre, eller bli lobotomert, som det også kalles. Kanskje de dessuten kan komme til å kjenne seg igjen i noen på tv?

Hvorfor stoppe ved språklig variasjon? Egentlig er det utrulig at noen våger å være annerledes på tv i det hele tatt. Kunne ikke alle skuespillerne i Barne-tv hatt uniform? Og lik sveis? Det er tross alt enklere for de stakkars små å forholde seg til. Langt og kort hår, skjørt og bukse, utadvendt og innadvendt personlighetstype – altfor komplisert. Nei, la oss heller kjøre dampveivals over hele Barne-tv og gå for ett klesplagg, en brille, en sveis og ett språk. Det blir rett og slett for vanskelig å forholde seg til det ellers.

Eller kanskje Trond Berg Eriksen skulle funnet seg noe annet å se på enn Barne-tv?

de10r

PopKey

En beverbet forkledning

Standard

Paranoide folk som føler seg forfulgt, kan alltids være utsatt for forfølgelse. Men kan en person som er pæreforma ha blitt utsatt for pæreforming?

På bl.a. norsk, tysk og engelsk kan partisippformer av verb oppføre seg som adjektiv, blant annet ved at de kan få graderende adverb som veldig foran seg. Eksempler på det er:

  1. å berømme > Lisa er veldig berømt (og flink) (predikativ posisjon)
  2. å dope > en tungt dopa (og skamfull) utøver (attributiv posisjon)

Det er lett å tenke seg hvilke verb berømt og dopa hører til, men i andre tilfeller er dette mindre klart:

  1. ?? å bebrille > Bebrillede studenter.
  2. ?? å rødmusse > En ordentlig rødmusset mann.
  3. ?? å surmage > En surmaga kritiker

Disse formene er altså noen luringer som kun eksisterer som perfektum partisipp, og ikke f.eks. som infinitiv. De fungerer med andre ord bare som adjektiv.[1][2] Ofte gjelder det sammensatte former eller former med prefikser som be- (bebrillede). Åssen har disse formene oppstått, og hvorfor bruker vi denne uttrykksmåten istedenfor tilsvarende konstruksjoner? Vi kunne sagt ”studenter med briller” eller ”sur kritiker”.

Grunnen til at vi i det hele tatt kan lage adjektivformer som likner en verbform, men som ikke er det, er at partisippene har ”festa” seg som et eget mønster eller mal. Vi deriverer eller avleder ikke direkte fra verb nødvendigvis, men bruker selve formen (-t- eller -a-ending) som en mal. Så langt, så vel. Dette er altså en type adjektiver, og adjektiver uttrykker som kjent egenskaper. Men kan hvilke som helst egenskaper uttrykkes på denne måten? Se på disse eksemplene:

  1. ?Et bekvinnet menneske.
  2. ?En bebukset mann.
  3. ?En bepelset katt.

I eksempel 6–7 er egenskapene å være kvinne, å ha bukse og å ha pels mulige og beskrivende for menneske, mann og katt, men de handler ikke om utstikkende egenskaper. Veldig mange mennesker er kvinner, veldig mange menn bruker bukser, og de fleste katter har pels.

Adjektivene i eksempel 3–5, derimot, er stereotypiserende eller avgrensende (studenter med briller, menn med rødt ansikt, osv.). Skal man bruke partisippformer som adjektiv, passer det altså ikke med altfor vanlige egenskaper, som at en mann har på bukse eller at et menneske er kvinne. Egenskapen må være med på å skille ut den man snakker om fra resten. Det kan være helt vanlige adjektiver som rødhåra eller firkanta, men siden det er snakk om egenskaper som skiller seg ut, brukes denne adjektivformen også ofte om stereotypier:

  1. Kroknesede professorer
  2. Lutrygga gamlinger

Slike adjektiv beskriver ofte kroppsform (pæreforma damer og kålrotforma menn) eller andre deler av menneskeutseendet. Et annet eksempel er betrikkede byer – spontant uttalt av en kollega på reise i Zürich. Det er mange ord som kunne beskrevet Zürich, men betrikket passer veldig bra, for det går virkelig mange trikker der. Noe som er spesielt interessant med betrikket og bebrillet, er prefikset be-, som så vidt jeg veit ikke brukes for å lage nye verb på norsk (*betwitre, *beblogge). Derimot ser det ut til å være sentralt for disse stereotypiserende adjektivene at de av en eller annen grunn skal likne på verb. Pynter du ei kake, blir kaka pynta. Om noen forvirrer deg, blir du forvirra. Siden Zürich er betrikket, må vi kanskje tenke oss at noen har bestemt at byen skal være sånn?

Det er ingen som har bestemt at kroknesede professorer skal ha krokete neser, og heller ikke at epleforma mennesker skal ha rund mage. Det er ikke enkelt å svare på hvorfor vi lager adjektiver av denne typen. Vi kunne sagt ”med krokete nese” o.l., men vi har nå denne ”partisipp-malen”. Det ser ut til at den stort sett er reservert for egenskaper som avgrenser eller lager stereotypier.

PS. Janne Bondi Johannessen har helt fersk artikkel om adjektivpartisipper som du kan lese her. Der kan du blant annet lese om forskjellen mellom –ete-adjektiv (f.eks. hårete) og adjektiv av den typen som dette innlegget handler om (f.eks. langhåra).

IMG_3227

Zürich tidligere i september. Trikk kan så vidt skimtes.

[1] På grunn av slike former har det blitt argumentert for at en bør skille mellom supinum (ekte verbalform) og perfektum partisipp i norsk (førstnevnte som i Han har reist og sistnevnte som i Døra er ulåst). Se denne artikkelen av Svein Lie: http://folk.uio.no/slie/got.htm

[2] Dette innlegget er bl.a. inspirert av dette foredraget på SLE-konferansen i Zürich: Schema unification and morphological productivity: A diachronic perspective on complex word-formation constructions (Hartmann og Kempf).

Nerdorama og språkologi

Standard

Har du tenkt på hva den lille vokalen o kan brukes til, og at den høres mye mer eksotisk ut enn e?

I disse valgtider er det en kjensgjerning at vi må snakke om sammenføyningslyden –o-, som vi finner i ordet valgomat (og bibliofili og egyptologi). Den kommer opprinnelig fra gresk, i likhet med suffikset –logi og –fili, og har hovedsakelig som funksjon å hjelpe uttalen når to konsonanter møtes (egyptlogi er ikke like elegant). Sjøl om -o- ikke har norsk opprinnelse, kan man argumentere for at det har blitt inkorporert som et slags norsk infiks eller suffiks.

Infikser er små språklige elementer (affikser) som klemmes inn midt inni et ord: løse > løsne for eksempel. Å avlede ord ved hjelp av infikser er vanligere i blant annet austronesiske språk, så de få eksemplene vi har i norsk er ganske spesielle. Om –o-en i valgomat kvalifiserer til å kalles infiks, er kanskje tvilsomt, men det er ikke helt uten grunn at den forekommer i ord som valgomat eller krenkorama.[1]

Når vi lager nye ord med greskklingende suffikser som –sfære, -logi eller –rama, bruker vi -o-, og ikke den norske potetvokalen -e- (eller -a-, for den saks skyld) dersom forleddet ender på en konsonant: bloggosfære, bankomat, joggoholiker, fleipolini eller faktorama (Radioresepsjonen har skjønt det). Om forleddet ender på en vokal, setter vi ikke alltid inn noen -o-:  interessesfære. Det fins selvfølgelig unntak fra dette (som privatsfære), men det er ikke helt urimelig å hevde at norsktalende identifiserer en -o- i ord som filologi og automat, og derfor kan ta den i bruk for å lage ord som språkolog. OK, det ordet fant jeg på nå, men det illustrerer egentlig bare poenget mitt. Språkelog eller språklog hadde ikke hørtes like bra ut, hadde det?

Det at ordbøkene lister opp disse eksotiskklingende suffiksene under -logi, -fili, -sfære osv. i stedet for –ologi, -ofili eller -osfære, viser også at -o- ikke er en helt inkorporert del av disse suffiksene, sjøl om det henger seg tett opp mot dem. Et eget suffiks som har som funksjon å brukes foran greskklingende endelser, det er typisk språk, spør du meg. Språksystemet samler på mye rart, og moro er det (for noen av oss).

syllable_planning

xkcd.com

[1] Siden -o-en kommer etter rota og ikke inni, er det snarere snakk om et suffiks enn et infiks.   

Ommøblering i grammatikken

Standard

Denne artikkelen står i siste nummer av Syn og Segn


Språket endrar seg kontinuerleg, men ikkje alle endringar er forenklingar. Korleis oppstår grammatikk, og har somme språk eller dialektar meir grammatikk enn andre?

Eit nesten-sjølvorganiserande system

Det naturlege talespråket ventar ikkje på noko vedtak frå Språkrådet før det endrar seg, og er såleis ein type sjølvorganiserande system. Det tyder likevel ikkje at det ikkje er vi språkbrukarar som styrer språket – det skjer berre på ein indirekte og nokså kaotisk måte. Språket føyer seg etter ei usynleg hand, som igjen blir styrt (umedvitent) av språkbrukarane. Det kom til dømes aldri eit offisielt vedtak i mellomnorsk tid om å legge ned kasusbøying av substantiv eller personbøying av verb. Derimot var det den usynlege handa som sakte og stille plukka vekk litt her, og la til litt der.

Store språkendringar skjer gjerne når samfunnet går gjennom store omveltingar. I merovingartida (550 – 800) oppsto til dømes vikingkulturen medan det urnordiske språket utvikla seg til norrønt. Lange, intrikate ord blei kortare, vokalane fekk ny farge, og HlewagastiR – namnet på han som lagde dei kjente gullhorna i Danmark – blei til Hlégestr (i dag Legjest). Samstundes med desse språkendringane, eller snarare forut for dei, reiste skandinavane stadig meir rundt og snakka med kvarandre, særleg etter at dei utvikla betre skip. Det å ha mykje kontakt med folk som snakkar litt annleis enn det ein sjølv gjer, har vist seg å vere ein katalysator for språkendringar, og ofte forenklingar. Eit anna døme er handelen med hanseatane frå seinmellomalderen, som ifølge språkforskaren Ernst Håkon Jahr ikkje berre førte til at vi fekk mange nye lånord, men som sannsynlegvis også sette fart i forenklinga av bøyingssystemet.

Sosiolingvisten Peter Trudgill er blant dei som har påvist samanhengen mellom dialektkontakt og språkforenkling. Nokre grunnar til at språket blir enklare av kontakt, kan vere umedvitne forsøk på å forenkle språket så den andre lettare skal forstå, eller eit umedvitent ønske om å nærme seg språket til den andre. Også i moderne norsk kan vi sjå korleis dialektkontakt fører til språkendring. I industritettstader som Odda eller Rjukan snakkar dei annleis enn i dei mindre bygdene rundt, med færre arkaiske trekk.

Ny grammatikk frå gamle ord

Når ein del av språksystemet blir enklare hos éin generasjon talarar, blir det gjerne rekna som slurv og slendrian av dei eldre generasjonane. Men den usynlege handa slurvar ikkje, ho ommøblerer språket. For samstundes som vi mistar gammal grammatikk, får vi ny grammatikk. Dette skjer mellom anna gjennom ein langsam og samansett prosess som heiter grammatikalisering, ein term som blei laga av den franske lingvisten Antoine Meillet på byrjinga av 1900-talet. Frå 80- og 90-talet har grammatikalisering vore rekna som eit av dei viktigaste fenomena i språkendring, for det kan nemleg gi oss betre forståing av kvifor vi har grammatikk, ikkje berre korleis vi har fått den.

Eit døme på grammatikalisering er utviklinga av den bestemde artikkelen, som skjedde i norrøn tid. Når vi snakkar om ein spesifikk og bestemd gjenstand, person, eller dyr, må vi bøye substantivet i bestemd form: Der er nabokatten, ikkje Der er nabokatt. Dei som lærer seg norsk må bruke ein del tid på dette, særleg dei som ikkje har obligatorisk markering av bestemming i morsmålet, til dømes russisktalande. Om ein viking hadde reist fram til vår tid, hadde ho kanskje klødd seg i hovudet over dette kravet om å legge til endinga –en (eller -a, -et) når det er snakk om noko bestemt – for det kravet fanst nemleg ikkje i tidleg norrønt.

Måten den bestemde artikkelen oppsto på, var at det eldre demonstrativet (også kalla påpeikande pronomen) inn, som var plassert bak substantivet, glei saman med substantivet fordi det mista tyngd: hundr inn (’hund den’) blei til hunden. Den opphavlege tydinga til inn liknar på tydinga til det moderne demonstrativet den, som vi bruker når vi vil peike ut noko eller nokon: Sjå på den hunden! Når ordet inn blei til endinga -en, mista det også evna til å kunne stå for seg sjølv – det må lene seg på eit substantiv. Dessutan mista det den peikande funksjonen, og blei redusert til ein bestemmingsmarkør; hunden tyder ikkje det same som hundr inn, eller den hunden. Slik innhaldsredusering er typisk for grammatikalisering – ord blir til grammatikk. Vi har som nemnt mista ein del grammatikk sidan tidleg norrøn tid, men denne bestemde artikkelen er altså eit døme på grammatikk som vi har, som dei i tidleg norrøn tid ikkje hadde.

Utvikling av funksjonsord frå innhaldsord er også grammatikalisering. Eit døme er preposisjonen hos (Eg er hos Ola), som kjem av det norrøne ordet hús, likt det moderne substantivet hus, berre uttalt med ein o-lyd i staden for u. Denne o-lyden ser vi spor av i hos, men der har han også blitt forkorta. Korleis fekk vi ein preposisjon av ordet hús? Det skjedde gjennom at det gradvis mista den konkrete tydinga si i bestemde bruksmåtar, mellom anna ved at det blei ny-analysert: Ein som er i huset til Ola, er hos Ola. Når hús har vore brukt i slike samanhengar, har dei blitt omtolka frå å tyde ein bygning ein bur i, til å tyde nærleik til den som eig huset.

Sjølv om eit ord utviklar seg til å få meir grammatisk funksjon, tyder ikkje det at det ikkje samstundes kan brukast med den gamle, meir konkrete tydinga. Etter kvart som ord utviklar grammatisk tyding i éin kontekst, og held på den gamle i ein annan, kan dei to bruksmåtane gjere at orda også får to ulike former: hus og hos. Ein annan viktig skilnad er at berre substantivet blir bøygd, medan hos har mista denne evna. Huset til Ola er eit bestemt hus, og får endinga -et. Men du kan ikkje seie at du er hoset Ola. ­

Det er ganske vanleg at preposisjonar er etymologiske etterkommarar av innhaldsord med meir handfast tyding. Preposisjonen mot (Eg går mot dykk) kjem av det same ordet som substantivet møte. Det er ikkje vanskeleg å sjå korleis dei to heng saman: Går du nokon i møte, går du mot dei. Andre døme er til, som antakeleg kjem frå eit substantiv som tydde ’mål’, og bak, som opphavleg tydde ’rygg’ – jamfør det engelske back.

Liknande utviklingar som dei eg har skissert her, kan ein finne i mange språk frå ulike språkfamiliar. Det er eit velkjend fenomen at bestemde artiklar ofte utviklar seg frå av demonstrativ: Det har skjedd i skandinavisk, engelsk, baskisk, ungarsk, rumensk, bantuspråk, og i mange fleire. Og den franskkyndige lesaren drog kanskje kjensel på samanhengen mellom hos og hus – for den tilsvarande franske preposisjonen chez er nemleg ein etterkommar av det latinske casa. Ifølge World Lexicon of Grammaticalization har den same utviklinga også skjedd i dei meir eksotiske språka akadisk, kagaba og haitisk kreol.

Nettopp det at grammatikk ofte har liknande historisk bakgrunn i språk utan slektskap til kvarandre, gjer grammatikalisering interessant. Ved å sjå på slike parallellar kan vi kome nærare ei forståing av kvifor grammatikken er organisert som den er, til dømes kvifor vi bøyer ord i bestemming eller kasus. Når ord blir grammatikalisert og omgjort til grammatiske uttrykk, skjer det mellom anna fordi vi tolkar inn ny og meir abstrakt tyding i det vi høyrer. På sett og vis er det ei eller fleire mistydingar kombinert med ”slurv” som er årsaka til at hús blei til hos, eller at hundr inn blei til hunden. Resultatet av desse meir eller mindre umedvitne nytolkingane er funksjonell og praktisk grammatikk, men vi fekk ikkje denne grammatikken fordi den var naudsynt.

Blir språk meir grammatiske?

Det er i grunnen ikkje så mange grammatiske kategoriar som er naudsynte i seg sjølve – elles hadde alle språk vore like. På nokre område er dei fleste språka i verda like: Alle har til dømes nektingsuttrykk, og alle har peikeord og spørjeord. Alle språk treng dessutan ein måte å organisere informasjonen i setningar på, og ein måte å lage nye setningar med eit heilt nytt innhald, som mottakaren likevel kan forstå. Dei grammatiske uttrykka som ikkje er heilt universelle, men likevel vanlege, blir gjerne kjenneteikna ved at dei er praktiske eller funksjonelle. Bøyingsendingar er til dømes praktiske fordi dei inneheld generell informasjon pakka ned i korte uttrykk. På norsk kan det vesle segmentet -te tyde ’preteritum’ i kokte, følte, visste¸ osb., og det er ein effektiv måte å uttrykke at ei hending har skjedd i fortid på. Endinga -te har også oppstått gjennom grammatikalisering, og kjem mest sannsynleg frå det urgermanske verbet *dōn, som tydde ’gjere’ (som det tyske tun). Før vi fekk preteritumsendingar, måtte ein altså uttrykke fortid på ein litt meir omstendeleg måte – utan at det gjorde så mykje. Mange språk greier seg utmerka godt utan tidsbøying av verb, til dømes vietnamesisk eller mandarin, på same måte som vi greier oss utmerka godt utan å personbøye verb, slik dei gjer i tysk (ich lese, du liest).

Om mykje av grammatikken kjem frå konkrete innhaldsord berre ein sporar røtene langt nok tilbake i tid – tyder det at alle språk går i retning av å få meir bøying, og at somme språk har meir utvikla grammatikk enn andre? Det enkle svaret på det er nei. For det første kan ikkje all grammatikk sporast tilbake til innhaldsord, og det finst også andre endringsprosessar enn grammatikalisering som skaper grammatikk. For det andre blir grammatikk uttrykt på fleire måtar enn bøying, og berre ved å samanlikne norrønt og moderne norsk ser vi at grammatikk kan vere alt frå kasusbøying til preposisjonar og ordstilling. Som tidlegare nemnt gjer den usynlege handa ei ommøblering når språk endrar seg. Det er ikkje eit lagnadsstyrt behov for grammatikk som styrer dette, men komplekse  endringsmekanismar som er vanskelege å få oversikt over.

Jamvel om språk ikkje blir meir eller mindre grammatiske, eller meir eller mindre sofistikerte, så kan språk ha meir eller mindre komplekse bøyingssystem. For den som lærer seg tysk, er det uunngåeleg å legge merke til at verb- og pronomenbøyinga glatt overgår det norske systemet. Det same gjeld islandsk, som til dømes har 14 ulike former av adjektivet rik, medan norsk berre har tre. Denne ulikskapen botnar i at vi har fått eit enklare system, som igjen truleg blei katalysert av den tidlegare nemnde kontakta med hanseatane i seinmellomalderen.

Forenkling kan altså skje gjennom kontakt, men for at vi skal kunne snakke om ei ommøblering av grammatikken, held det ikkje å berre sjå på desse endringane. Peter Trudgill har poengtert at forenkling berre utgjer ein liten del av biletet, og at vi også må sjå på korleis såkalla kompleksifisering (mellom anna ved grammatikalisering) skjer. Ikkje uventa trekker han fram det motsette av kontakt, nemleg isolasjon.

Omgrepet isolasjon i denne samanhengen må lesast med varsemd. Det er ikkje snakk om totalt isolerte språksamfunn av den typen vi finn i ”Gufseplassen” i Donald Duck-historia Eggemysteriet. Relativt isolerte språksamfunn kan vere dialektområde som tradisjonelt har hatt lite kontakt med andre – og slike blir det stadig færre av. I slike språksamfunn er det ein tendens til at språket over tid blir meir komplekst i tillegg til at det ikkje blir forenkla, og dermed syner både nye og arkaiske trekk. Eit døme på dette er språket älvdalsk som blir tala i Älvdalen i Sverige. Til skilnad frå svensk har det tatt vare på fleire norrøne trekk, som personbøying av verb (ig båkå ‘eg bakar’, men bakum ‘vi bakar’) og kasusbøying (substantivet kaller ‘karer’ har til dømes også formene kalla og kallum), men i tillegg har det fått nye og kompliserande trekk. Forskaren Piotr Garbacz har peikt på fleire slike nye trekk i syntaksen, til dømes uttrykking av subjektet to gonger i same setning. Det er sjølvsagt ikkje fullstendig føreseieleg at språksystem blir enklare gjennom kontakt, eller at dei blir meir komplekse gjennom isolasjon. Nokre typar av kontakt kan føre til kompleksifisering, og dessutan kan språk i kontakt låne komplekse grammatiske uttrykk frå kvarandre.

Grammatikk er ikkje berre openbert nyttige endingar og konstruksjonar. Nokre av dei grammatiske kategoriane våre er tilmed så ”unyttige” at vi knapt kan seie kvifor vi har dei – grammatisk kjønn er eit døme på det. Det at det heiter ein stein, men eit fjell, er ikkje lett å forklare. Vi menneske er gode til å hugse, og gode til å oppdage mønster, også der det tidlegare ikkje var noko mønster. Slik kan vi – oftast umedvitent – oppfatte tilfeldig ulike endingar som uttrykk for bestemde kategoriar. Dermed kan språket bli rikt på bøying som kan vere nyttig, men som ikkje er strengt nødvendig frå eit informasjonsperspektiv.

Forenkling og forvansking av språket skjer på grunn av prosessar som vi språkbrukarar styrer indirekte, men som vi ikkje har fullstendig kontroll eller oversikt over. Meir eller mindre nyttig grammatikk oppstår som eit resultat av desse komplekse endringane, men vi kan ikkje sjå på dette resultatet som årsaka til den same endringa – då har vi ei forklaring som bit seg sjølv i halen. I den store samanhengen er ikkje det naturlege språksystemet på veg korkje mot etter bort frå eit ”ideelt stadium”, for det er ingen som har makt til å styre det.

3628f5a3-9110-4c01-bcfc-9b4ca9c00bd5-2060x1340

Minna Sundberg

Snakke, fort og sakte

Standard

Har du noen gang tenkt på over at visse ord i en setning er mer framtredende enn andre? Eller at noen ord kommer automatisk til oss når vi prater, mens andre bare er på tunga? Dette innlegget handler om den språklige parallellen til Daniel Kahnemans system 1 (tenke fort) og 2 (tenke sakte), med historien til preposisjonen mot som eksempel.

Den skandinaviske preposisjonen mot har ingen nære slektninger i engelsk eller tysk, bare motstykkene (hehe) against og gegen. Det er fordi mot utvikla seg relativt seint, altså etter at den nordgermanske greina skilte lag fra de andre. Mot har blitt til gjennom grammatikalisering av substantivet møte (mót i norrønt), som altså betyr ’sammenkomst’. For å uttrykke at noen eller noe hadde retning mot hverandre, kan man si at de er i møte (í mót, á móti). Når slike uttrykk blir brukt mye over lengre tid, fungerer de mer som stivna formler enn noe taleren aktivt setter sammen hver gang de brukes. All tale kan sies å være automatisk, men valget av grammatiske uttrykk er på et vis mer automatisk enn valget av innholdsord.

Jo mer automatisk et uttrykk kan hentes fram når vi snakker, jo mindre tenker vi over funksjonen til uttrykket. Skal du fortelle noen at du har vært (og ikke skal til) i New York, trenger du ikke å tenke så veldig hardt for å velge fortidsforma har vært. Om du derimot skal formidle til en eksamensvakt eller en date at du må på do, så tipper jeg du tenker bittelitt mer over ordvalget (pisse, tisse, gå på toalettet, pudre nesen? Jf. denne uhøytidelige studien). De forskjellige byggeklossene i språket kan altså være mer eller mindre automatiserte – noen er så tilgjengelige at du knapt må strekke deg etter dem, mens andre ligger litt mer skjult.

Om vi sammenlikner med tenkesystemene som er framstilt av Daniel Kahneman i Thinking, fast and slow, så kan valg av grammatiske uttrykk være parallelt med system 1 (rask og automatisk tenking), og valget av mange innholdsord være parallelt med system 2 (langsom og bevisst tenking). All språkbruk er egentlig en del av system 1, så jeg trekker bare dette fram som paralleller. Husk også at Kahneman-modellen og framstillinga i dette blogginnlegget er overforenkla og skjematisk. Det er gradvise overganger både mellom tenkesystemene og mellom ordvalgsystemene, og valget av mange innholdsord som eller fint! osv. skjer også svært raskt og automatisk. Men det er forskjell på hvor lett slike vanlige innholdsord og grammatiske ord lar seg framheve i en setning. kan få trykk i følgende setning, men det kan ikke infinitivsmarkøren å: Jeg skal begynne å gå til jobben. Alle kan dessuten forklare lett hva er og hvorfor det står der, men det er ikke like lett for alle å forklare hva å er der for. Slik er det også i stor grad med substantivet møte og preposisjonen mot. 

Hyppig bruk av í mót førte etter hvert til at språkbrukerne mista følelsen av at mót (i denne konteksten) var det samme ordet som substantivet mót (altså ‘møte’). Det fikk dermed status som preposisjon, skilte lag fra substantivklassen, og tok veien inn i system 1. Dette er et eksempel på grammatikalisering, som er kjent fra denne bloggen fra før.

Det tar lang tid før ord og uttrykk blir en del av det automatiske ordforrådet og går fra system 2 til system 1. Overganger fra system 2 til 1 i Kahnemans tenkesystem kan derimot skje raskere. For eksempel kan det å kjøre bil eller strikke være ekstremt krevende når man er nybegynner, mens det skjer helt automatisk når man har gjort det en stund. Slik er det med språk også – repetisjon gir automatikk. Det rare og morsomme er at det er den repeterende skravlinga til formødrene og forfedrene våre som har gitt oss automatiserte uttrykk. Slik er det dessverre ikke med bilkjøring eller strikking.

automatic_thinking

Fra outlooksw.co.uk

Frekke pekeord

Standard

Demonstrativer er språkets Mean Girls, for de er spesielt egna til å markere avstand.

I norsk bruker vi demonstrativer (også kalt påpekende pronomen) til å peke ut bestemte ting eller folk: Gi med den boka!, eller Denne teksten var vanskelig. Demonstrativer er altså pekere (og forekommer ofte med konkret peking), men de kan også brukes til å peke i mer overført betydning, på ting som sitter i bakgrunnskunnskapen vår. Her er noen eksempler:

– Husker du det TV-programmet med Tande-P?

– Jeg er så lei den derre fraværsgrensa.

Når demonstrativer brukes på denne måten, signaliserer de for lytteren at det kommer informasjon som er kjent, men som ikke har vært så sentralt i samtalen til nå. De kan også signalisere at den eller det som omtales, ikke er velkjent for alle. Linken mellom denne bruken og den direkte påpekende er at demonstrativet peker ut noe(n).

Også pronomena hun og han kan brukes som demonstrativer, både med den første og den andre bruksmåten:

– Se på hun dama der!

– Husker du hva han fyren som hadde det TV-programmet, het?

– Jeg er så lei hun derre ministeren.

En tredje bruksmåte av demonstrativene han/hun er den nedsettende eller ”psykologiske distale” bruksmåten (som i hun derre ministeren), som er beskrevet av blant andre Janne Bondi Johannessen. Det er imidlertid ikke bare hun og han som brukes slik, men også demonstrativet den(ne), gjerne med derre bak: den derre fraværsgrensa. Gjør et googlesøk på ”han derre”, ”hun derre” og ”den derre”, og du ser raskt at mange av treffa handler om kjipe ting: midtøstenkonflikter, skilsmisse, idioter, gærninger, snobbejenter. Hvorfor har disse funksjonsorda blitt så negative?

Når språket er utstyrt med demonstrativer som signaliserer at noe er fjernt eller ukjent for oss, så kan vi utnytte disse orda til å signalisere avstand fra noe som egentlig ikke er fjernt. For å forklare litt nærmere, skal vi se på noen flere eksempler. Demonstrativer brukes normalt ikke med ord for velkjente, nære eller vanlige ting. Vi sier normalt ikke Nå skinner den sola og den blomstringa er i gang. Derimot brukes demonstrativer med ord for mindre (felles) velkjente ting: den stormen på hytta i fjor, han derre fyren vi så på forelesning.

Det som skjer når vi bruker ukjenthetssignalet på noe kjent, er at det tvinger fram en avstandstolkning. Hun derre statsministeren er et eksempel på dette. De fleste i Norge veit godt hvem statsministeren er, og kunne brukt bare navnet hennes, eller bare statsministeren. Ved å legge til demonstrativet hun derre signaliserer man avstand fordi hun derre normalt brukes om folk som ikke er viktige, kjente eller sentrale (som i hvem er hun derre blonde i 4-stjerners middag?).

Hvor noe eller noen er plassert på ”kjenthetsskalaen”, har betydning for om man markerer dem med demonstrativ eller ikke. Men demonstrativer kan også brukes for tvinge folk nedover på skalaen og dermed vekk fra en sjøl. Språket vårt er snedig sånn!

giphy

Demonstrativer: Grammatikkens Mean Girls


PS: Beklager at det har vært litt stille herfra de siste ukene. Det jeg skreiv om at tida jeg bruker på å gjøre ferdig ei doktoravhandling (om demonstrativer), ikke konkurrerer med tida jeg bruker på denne bloggen, stemte visst ikke helt.