Forfatter: Urd Vindenes

Hen, quo vadis?

Standard

Mange har fått sansen for det kjønnsnøytrale hen, og det er lett å se behovet for et nytt pronomen. Slik grammatikken vår er i dag, er det vanskelig å omtale et bestemt menneske uten å spesifisere kjønn. Hvorfor er det sånn? Og er ønsket om et kjønnsnøytralt pronomen i seg sjøl nok til at vi kan fornye grammatikken?

Pronomener er grammatiske ord som har blitt til gjennom svært langsom utvikling. Gjennom denne utviklinga har nye betydninger blir lagt til den grunnleggende – i tillegg til å være henvisningsord, uttrykker for eksempel personlige pronomen også kjønn og tall: han, hun, de. I forbindelse med diskusjonen rundt pronomenet hen kommer det fram at ikke alle har klart for seg at vi også har en annen måte å dele inn pronomener på, nemlig i de som i hovedsak viser til mennesker (han, hun), og de som i hovedsak viser til ikke-menneskelige vesener og ting (den, det). Dette skillet blandes ofte sammen med skillet mellom spesifisert og ikke-spesifisert kjønn.

Skillet mellom menneskelige og ikke-menneskelige kategorier skyldes at språket er antroposentrisk. Språksystemet gjenspeiler talerperspektivet, og det er tross alt vi mennesker som snakker og dermed også lager språket. Dette manifesterer seg på ulike måter, og pronomensystemet i norsk egner seg godt som eksempel på at dimensjonen menneskelig (han/hun) – ikke-menneskelig (den/det) kan bli innkoda i grammatikken. Det fins selvfølgelig unntak fra denne bruken av pronomenene: I nynorsk og i mange dialekter brukes han/ho om ikke-levende ting (f.eks. ho om boka). Da er det snakk om grammatisk kjønn (genus), ikke biologisk kjønn (sexus), og det vil derfor neppe være aktuelt å bruke hen i slike kontekster. Omvendt kan den i noen kontekster vise til mennesker: ”Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå”. I slike tilfeller fungerer den som et pekeord som viser til en uspesifisert person – det kan være hvem som helst.

Det er altså noe overlapp i bruksområdene til de menneskelige og ikke-menneskelige pronomenene, men det er ikke fri variasjon. Skal du omtale en spesifikk person, tvinger grammatikken deg til å bruke han eller hun. Du kan altså ikke velge det ikke-menneskelige den, sjøl om det hadde vært nyttig med et pronomen som ikke spesifiserer kjønn:

Hvem er læreren din? Jeg har ikke møtt den ennå.

I tillegg til kravet om å bruke han/hun ved omtale av spesifikke personer, må vi i norsk altså spesifisere kjønnet til den omtalte. Den obligatoriske markeringa av hunkjønn og hankjønn stammer fra svært lang tid tilbake, og gjenspeiler at vi mennesker har vært opptatt av å skille mellom de biologiske kjønna. Dette betyr ikke at de språka som ikke har dette skillet blant pronomenene, har vært mindre opptatt av å skille mellom kjønn: Sammenhengen mellom menneskenatur/tenkemåte og grammatikk er ikke deterministisk. Innkodinga av kjønn og menneskesentrisme har heller ikke skjedd gjennom vedtak eller bevisst styring, men gjennom en variant av usynlig-hånd-prosesser. Språkbrukerne tråkker opp nye stier i grammatikken, men de har ingen plan om åssen det kan påvirke språket på sikt. Språkforskeren Brian D. Joseph sier det på denne måten: ”speakers […] act as if they were in a fog” – de ser klart det som ligger rett foran dem, men ikke det som ligger langt fram.

Den eneste muligheten vi har for å omgå kravet om å spesifisere kjønn i norsk, er å erstatte pronomenet med lange kvasipronomener som han/hun eller vedkommende. Nylig har vi fått introdusert hen, som uten tvil må sies å være mer praktisk enn de andre kjønnsnøytraliserende løsningene, siden det er kortere og likner mer på de pronomenene vi har fra før. Om vi greier å bli vant med det, er en annen sak – tross nytteverdien. Valg av pronomen skjer raskt og nærmest automatisk, så uansett hvor sterk viljen er, er det ikke enkelt å endre sitt eget eller andres pronomensystem. Språkbruk skaper språk, og tida vil vise om behovet for hen er stort nok til at det kan spre seg gjennom hele språksamfunnet.

Formålet med dette innlegget har vært å vise til mulige (forenkla) forklaringer på hvorfor pronomener er delt inn i kategoriene menneskelig – ikke-menneskelig og hankjønn – hunkjønn. Disse beskrivelsene og forklaringene på åssen språket er, er ikke argumenter for åssen språket bør være. Jeg har altså ikke prøvd å argumentere for at språket bør være verken annerledes eller uforanderlig, for eksempel mer eller mindre menneskesentrert eller kjønnsspesifiserende.

Dagens grammatikk er et avtrykk av gårsdagens språkbruk, og ytringene våre tilpasser seg dette sporet. Når vi har en grammatikk som skiller mellom mennesker og ikke-mennesker, og mellom to ulike kjønn, er det fordi språkbrukerne har vært opptatt av slike skiller. Grammatiske kategorier endres langsomt gjennom gjentatt språkbruk. Dette betyr likevel ikke at vi kan styre grammatikken som vi vil: Det er den usynlige hånda som rår, og den er langsom. Det holder altså ikke aleine å tegne inn hen på kartet. Nye stier må tråkkes opp, og de gamle må få tid til å gro igjen.

img_8790

Reklame

«Hvorfor bruker du tid på en populærvitenskapelig blogg, egentlig?»

Standard

Om vi vil alternative fakta, kunnskapsforakt og liksomekspertise til livs, trenger vi flere kunnskapsformidlere. Bli med på dugnaden! 

Spørsmålet i tittelen på dette innlegget har jeg fått noen ganger etter at jeg oppretta Språknerderiet. For all del, jeg får hovedsakelig gode tilbakemeldinger og klapp på skuldra, men innimellom føler jeg meg bitte litt mistenkeliggjort. Burde jeg ikke egentlig konsentrere meg om avhandlinga? Hva er det jeg egentlig får ut av det? Og er det ikke egentlig nok populærvitenskapelige blogger der ute?

blogg

For å ta det første først: De gangene jeg ikke greier å konsentrere meg om avhandlingsskriving, er det ikke på grunn av bloggen. Blogg og avhandling er to vidt forskjellige ting, og å holde på med det ene trenger vel ikke være til hinder for det andre? Jeg er også glad i å løpe, lese og strikke, og bruker en del tid på det – det stjeler like lite (evt. mye) av oppmerksomheten fra avhandlinga som blogginga gjør.

Under har jeg lista opp noe av det jeg får ut av å blogge om språk – til inspirasjon for andre som vurderer å opprette en populærvitenskapelig blogg:

  • Øving i å skrive pedagogiske tekster. Det er varmt anbefalt! Jeg er sikkert ikke den eneste som trenger det.
  • Et litt annet perspektiv på språkvitenskapelige tema, og kontakt med både profesjonelle og ikke-profesjonelle språknerder.
  • Utløp for skrivelyst. For noen av oss kan det faktisk være lystbetont å skrive, og det henger kanskje sammen med det første punktet.
  • Det er lærerikt, og jeg får repetert en del emner.

Her kommer forsvarstalen (les: forsvarspunktlista) for bloggens eksistens:

  • Det er mange språknerder der ute, inkludert skapspråknerder. Noen av disse har forhåpentligvis glede av å lese tekstene her.
  • Jeg har lyst til å vise at språk handler om mer enn preskriptive regler og «skikk og bruk». Grammatikk er en skattkiste av interessante fenomener!
  • Det fins mange gode språkvitenskapsformidlere, men det er plass til flere.
  • Grammatikk er så fascinerende at jeg bare må skrive om det.

Til slutt vil jeg si at en av de viktigste grunnene til å formidle kunnskap – i disse postfaktuelle tider – er denne:

If serious academics do not attempt to reach a wider audience, someone else will, and there is no guarantee that they are going to uphold the intellectual standards that we desire. Without a change in the existing academic culture, we will continue to see public debate on important issues derailed by factual errors and invalid reasoning. If we really are committed to the old-fashioned ideals of education and the pursuit of knowledge — and in today’s corporate environment, that is no longer a given — it seems that we should be rewarding the attempt to reach a broader audience. – Paul Dicken i The Chronicle of Higher Education.

Akademikere og fagfolk der ute: Ikke knug på kunnskapen din. Ta mer plass! 

PS: Vil du skrive gjesteinnlegg på Språknerderiet, så ta gjerne kontakt!

Skjønner du en døyt?

Standard

Ord for bittesmå eller ubetydelige ting kan bli morgendagens negasjonsmarkører.

Det å kunne negere (nekte) et utsagn ved hjelp av enkle markører er et universelt trekk ved menneskelige språk. I norsk bruker vi den enkle negasjonsmarkøren ikke for å snu en setning fra umarkert positiv til markert negativ:

Barna sover > Barna sover ikke.

I skriftlig fransk, derimot, brukes to ord på hver sin side av verbet for å markere at handlinga er negativ:

Les enfants dorment > Les enfants ne dorment pas.

Opprinnelig var det bare ne som markerte negasjon, mens pas er et nyere tilskudd. I muntlig fransk kan man ofte droppe ne nå til dags, sånn at pas blir stående som den eneste markøren av negasjon, og dermed har tatt over jobben. Opprinnelig betydde (og betyr) pas ‘skritt’ eller ‘steg’, men akkurat i denne spesifikke konteksten har det endra betydning til å bare bety nektelse. Åssen kunne det skje?

Når vi negerer utsagn, kombinerer vi det ofte med ord som uttrykker noe smått eller ubetydelig, for å markere hvor sterk negasjonen er. For eksempel kan vi si:

Han har ikke spist en smule i hele dag.
Jeg skjønner ikke et kvekk.
Hun drikker ikke en dråpe på fest.
Jeg bryr meg ikke en døyt.[i]

Disse minimerende orda, døyt, smule, grann, kvekk osv., har det til felles at de uttrykker svært liten grad av noe. Når de brukes sammen med negerte verb (forstår ikke, har ikke spist), understreker de graden av negativ betydning: Om han ikke har spist en smule engang, så har han virkelig ikke spist. Det var gjennom slik språkbruk det franske pas blei «rekruttert» inn som negasjonsforsterker (‘Jeg gikk ikke et skritt engang’). Pas blei etter hvert omtolka (reanalysert) som del av nektelsesmarkøren, og mista den gamle betydninga.

Når vi skal understreke graden av negasjon, er det ofte de minimerende og negasjonsforsterkende orda som får trykk, og ikke den opprinnelige negasjonsmarkøren:

Du eier ikke et snev av fornuft!
Je ne sais pas! (‘Jeg veit ikke’)

Dermed er det en viss sjanse for at den opprinnelige negasjonsmarkøren blir lydlig redusert, som i fransk, hvor ne kan forsvinne helt i tale. I norsk er også ikke redusert i mange tilfeller (Du ha’kke peiling), men det kan ikke utelates helt uten at negasjonsbetydninga forsvinner.

Opphavet til ikke er faktisk ikke så ulikt opphavet til fransk pas. I tidlig norrønt kan man se rester av den gamle negasjonsmarkøren ne, som kom foran verbet: ”Haraldr ne veit”. Som vi veit har ne blitt erstatta av ikke, som kommer bak verbet: ”Harald veit ikke”. Måten dette skjedde på, var at en variant av ekki (> ikke) blei brukt som en negasjonsforsterker sammen med ne, på samme måte som pas i fransk blei brukt med ne, altså: ”Haraldr ne veit ekki”. Ekki kommer av sammensetninga eitt-gi, som betyr omtrent ’en eneste ting’ – altså et minimerende uttrykk som forsterka den opprinnelige negasjonen.

Den danske språkforskeren Otto Jespersen var en av de første til å beskrive slike endringer i detalj i 1917, og derfor kalles de Jespersens syklus. Med andre ord en skandinavisk oppdagelse vi kan unne oss å være stolt av!

otto_jespersen

Otto Jespersen (fra Wikimedia Commons)

[i] Døyt var opprinnelig navnet på en liten kobbermynt ifølge Bokmålsordboka.

Spesialenheten for språkkriminalitetssaker

Standard

Jeg prøver å se for meg åssen det hadde vært om vi hadde fått et skikkelig språkpoliti. Hadde de greid å hindre språklig latskap, forvitring og forflatning?

Språkpolitiet hadde bestått av regelridende konstabler, i hovedsak middelaldrende menn, siden de har pondus til å fylle ut språkpolitiuniformen (brun cordfløyel). Oppgavene hadde vært å følge med i kommentarfeltet på VG, tenåringsblogger og andre steder på nettet hvor kommaene flyter og kriminaliteten blomstrer. De hadde også utført skolerazziaer for å avdekke sammenblanding av de/dem, feil bruk av ordet ”bjørnetjeneste”, og bruk av pronomenet henne på subjektsplass. Spesialtrente hunder med store ører (Corgi) hadde spora opp kj– og skj-sammenfall og lys l i ord som ball og hall. Arrestert ungdom havner på Bastøy skolehjem for uskikkelige barn.

Folk som ikke klarer å avvennes med å skrive feil, begynner etter hvert å møtes på krypterte nettsteder. Her kan de få utløp for sine kriminelle sider, og bedrive både slurv, slendrian og slapphet uten risiko for å bli spora. De blander sammen og/å, da/når, og idiomatiske uttrykk, gjerne på nattetid mens familien sover intetanende. I tillegg brekker de barskeste opp sammensatte ord med kubein. Dette er de tyngste kriminelle bandene selvsagt, de som kaller seg Slendrians Angels.

Ikke-østlandske dialektbrukere blir naturligvis ikke tatt for feil i talespråket, ettersom deres måte å avvike fra standarden er eksotisk og vakker, mens avvik som begås i småstedene i nærheten av Oslo er talefeil. Straffeutmålinga i slike språkfeilsaker vil variere. Blir man tatt for bruk av ordet skjedekollisjon, er man heldig om man slipper unna fengsel. Anking er ikke tillatt, for språkdomstolen veit uansett alltid best. Formildende omstendigheter kan være forsøk på å være morsom – i så fall blir forbryteren dømt til rehabilitering. Malen for språklig korrekthet er for øvrig ordbøker, lydopptak og skriftlige kilder fra 1967, året før medlemmene av språkdomstolen blei gamle.

186_grammarpolice

Fra theawkwardyeti.com

Språklige pekefingre

Standard

Dette innlegget handler om en av mine favorittgodtebiter i grammatikken, nemlig demonstrativer. Demonstrativer er en slags språklige pekefingre, men ikke av den advarende eller normative typen. De fins i alle verdens språk, og de er eldgamle fossiler sammenlikna med andre lukka ordklasser, som preposisjoner eller artikler.finger_pointing

Det mest grunnleggende vi bruker demonstrativer til, er å peke ut en bestemt gjenstand, person, hendelse eller sted (en referent) for andre, ofte sammen med fysisk peking:

Se på den (nissen) der!

I doktorgraden min studerer jeg bruken og utviklinga av demonstrativer, og det er ikke til å legge skjul på at jeg ofte får høre at det virker veldig smalt. Med fare for å høres innbilsk ut vil jeg si at det er en stor misforståelse! Demonstrativer er nemlig en språklig gjenspeiling av mentale ferdigheter som er spesielle for oss mennesker.

jointattention

Felles oppmerksomhet

Når du bruker et demonstrativ for å peke ut en bestemt gjenstand, styrer du oppmerksomheten til samtalepartneren din over på denne gjenstanden. Da har dere oppnådd «joint attention»/»meeting of minds», eller felles oppmerksomhet på norsk, som er en ferdighet som læres ganske tidlig hos de aller fleste barn. Man trenger ikke bruke verbalspråk for å oppnå felles oppmerksomhet – man kan bruke blikk, nikk, peking, eller andre gester. Utviklinga av felles oppmerksomhet henger også tett sammen med utviklinga av «theory of mind», som er evnen til å sette seg inn i andres tanker, intensjoner, ønsker og følelser. Før barn utvikler evnen til å forstå at andre ikke nødvendigvis tenker på eller ser på det samme som det de sjøl ser på, vil de heller ikke forsøke å rette andre menneskers oppmerksomhet mot det de er interessert i. Etter hvert som barn begynner å ville dele oppmerksomhet med andre mennesker, lærer de seg også å bruke demonstrativer som hjelpemiddel for å oppnå det.

Demonstrativer er sannsynligvis eldgamle. Det er selvfølgelig vanskelig å si noe sikkert om urmenneskespråket, men mange forskere mener at demonstrativer må ha vært en sentral del av språket allerede i de tidlige stadiene. For det første fins de i alle verdens språk i dag, og de har en helt essensiell funksjon i kommunikasjon, nemlig å bidra til å oppnå felles oppmerksomhet. For det andre er de blant de første orda barn lærer å bruke, og de er tett knytta til ikke-språklige gester.

Demonstrativer er blant de orda som har en tendens til å havne i det grammatiske sluket. De utvikler seg ofte til personlige pronomen, bestemte artikler og subjunksjoner, så på mange måter likner de stamceller som har en rekke potensielle funksjoner. I norsk har f.eks. den etterhengte artikkelen –en utvikla seg fra demonstrativet hinn, og den foranstilte artikkelen den (den snille nissen) har utvikla seg fra demonstrativet þann, som også har gitt opphav til subjunksjonen at (fra nøytrumsformen þat). Men det er ingen ord som «blir til» demonstrativer. De kan endre form ved at de blir forsterka av andre ord, men det er en annen prosess enn grammatikalisering. Demonstrativer er altså et eksempel på at ikke all grammatikk oppstår gjennom grammatikalisering. Røttene deres er så gamle at det ikke er mulig å spore dem tilbake til noen andre ord fra andre ordklasser, som substantiv eller verb. Dette gjelder alle språk, og det er derfor en veldig sterk hypotese, men den står fortsatt.

Grammatiske endringer skjer gjennom prosesser som vi fortsatt veit lite om. Hva er det som gjør at demonstrativer er «stamceller» som svært ofte utvikler seg til andre grammatiske markører? Og hva er det som gjør at andre språklige stamceller, som substantiver, ofte utvikler seg til preposisjoner, men ikke til demonstrativer? Det er gåter som er verdt å forske på, spør du meg.

Hvis du vil lese mer om sammenhengen mellom felles oppmerksomhet og demonstrativer, kan jeg anbefale denne fagartikkelen av Holger Diessel, publisert i Cognitive Linguistics i 2006.

Har noen språk mer konkret uttrykksmåte enn andre?

Standard

I Det grammatiske sluket skreiv jeg om åssen grammatikk blir til ved at konkrete innholdsord som substantiv og verb avbleikes og får mer abstrakt betydning. Men dersom grammatikk oppstår på denne måten, fins det da noen språk som ikke har «kommet like langt» som norsk eller engelsk, altså som ikke har like velutvikla grammatikk, men uttrykker ting mer konkret?

I gamle dager kunne man finne lingvister som mente det, også her i Norge. Dette ser vi blant annet i boka Språket og menneskene fra 1948 av den store og innflytelsesrike lingvisten Alf Sommerfelt, som mente at det var en relativ sammenheng mellom ulike kulturtyper og språktyper. Han skriver:

Sammenligner vi nå språktypen med det kulturtrinn der er herskende hos det folk som taler språket, vil vi som hovedregel finne ut at lavtstående kultur svarer etter våre begreper språk med forunderlig konkret uttrykkssett, mens de moderne européiske språk har utviklet språktyper hvor de konkrete og abstrakte forestillinger er ganske annerledes atskilt.

Sommerfelt snakker hovedsakelig om kulturer og ikke raser, og han påpeker at han ikke mener det ikke er noen nøyaktig overensstemmelse. Likevel mente han altså, som mange lingvister på den tida, at noen språk ikke hadde like velutvikla grammatiske uttrykksmåter som de europeiske språka. Jeg påstår ikke at jeg garantert hadde vært noe hederlig unntak fra dette tankesettet om jeg hadde vært språkviter på den tida. Det er selvfølgelig lett å argumentere mot gammal og utdatert forskning når så mange vitenskapsfolk har gjort en uhorvelig mengde forskning i mellomtida. Poenget med dette innlegget er å vise hvorfor vi ikke lenger tenker som Sommerfelt og andre gjorde, sjøl om vi sier at grammatikk oppstår fra konkrete uttrykk.

Som støtte for påstandene sine om sammenhengen mellom «lavkultur» og konkret uttrykksmåte nevner Sommerfelt blant annet bøyingsklassemarkører («klassifiserende prefikser») som brukes på substantiv i bantuspråk. Substantiva i subiya deles inn i klasser som f.eks. personer (ba-) og objekter (tsji-), og hver klasse har sitt prefiks. Adjektiv som står til substantivet, får også et slikt prefiks som samsvarer med substantivklassen. Dette likner grammatisk kjønn i indo-europeiske språk, men Sommerfelt mener at vi har kommet lenger i utviklinga her, fordi grammatisk kjønn ikke lenger er så konkret som det en gang har vært – intetkjønn i norsk er f.eks. mer abstrakt enn personklassen i et subiya. Problemet her er at sjøl om det fins like utviklingstendenser i ulike språk, og det ene har «gått videre» i grammatikaliseringa av en bestemt kategori enn det andre, så har de starta på ulike tidspunkt. Derfor kan ikke forskjellen tas til inntekt for at det er noen sammenheng mellom uttrykksmåte og tenkemåte. Jeg kan dessverre ikke mye om subiya, men jeg kan garantere at det har andre grammatiske trekk og kategorier hvor utviklinga «har gått lenger» enn i indo-europeiske språk. Grammatikalisering er nemlig noe som skjer hele tida, og det igangsettes hele tida.

En annen grunn til at det kan oppstå misforståelser om fjernere språk, er at forskeren har en annen oppfatning av det grammatiske uttrykket enn det språkbrukerne har. En forsker vil ofte vite etymologien til funksjonsordet eller affiksene hen studerer, og dersom hen fortsatt tenker seg at den gamle betydninga sitter igjen, så ser uttrykket mer primitivt ut: Jeg bor hos mamma kan vrangvillig tolkes som Jeg bor hus mamma (for preposisjonen hos kommer nemlig av substantivet hus), og det ser jo litt fattigslig og konkret ut.

Sommerfelt skriver at de såkalt lavkulturelle språka etter våre begreper er «umåtelig innviklede», og at «visse indianerspråk må opplyse om tingene er sittende, stående, liggende, osv.». Man blir nok ekstra oppmerksom på slikt når man studerer et språk som ikke et ens eget, for det ser ut til at Sommerfelt at sett bort fra at dette også gjelder for norsk. Når vi snakker om hvor ting befinner seg, bruker vi svært ofte verba sitte, ligge og stå: Melka står i kjøleskapet, boka ligger på bordet, osv. Og tendensen til å bruke sitte gjelder også i stor grad når vi skal uttrykke pågående handlinger: Jeg satt og skreiv et brev da det banka på (i stedet for bare Jeg skreiv da det banka på).

Det som virker omstendelig, konkret og unødvendig for oss, kan være en del av den automatiserte grammatikken i andre språk. Hvorfor «må» vi uttrykke om noe er entall eller flertall, bestemt eller ubestemt, og attpåtil både på adjektiv og substantiv? Vel, det er en del av grammatikken vår, og det er ikke mer nødvendig av andre grunner enn at det har blitt sånn. Det går jo greit likevel, da. Like greit som å si at melka står i kjøleskapet i stedet for å si at melka er i kjøleskapet.

Grammatikken er på ingen måte ikke mer velutvikla i vår del av verden, og vi kan også uttrykke oss «forunderlig konkret».

languages

Fra lausti.com

«Språk er rart, ass»

Standard

Skam-ungdommene bruker mange småord. Hva er greia med det, a? Og hva betyr egentlig ordet ass?

Ass er en kortform av altså, og er ett av mange småord vi kan bruke for å endre nyansen av det vi sier. Slike ord kalles pragmatiske partikler, og brukes blant annet til å forsterke (Du kan’ke bare slå noen i huet med ei flaske, liksom) eller dempe (Jeg bare trenger litt space). Pragmatiske partikler kan plasseres på veldig mange steder i setninga, men ass kan, så vidt jeg veit, bare plasseres bak: Da er du naiv, ass.

Jan Svennevig har forska mye på pragmatikk og talespråk, og skriver i denne artikkelen at det er ideen om at ord er til for å beskrive verden, som ligger til grunn for nedvurderinga av partikler som liksom, ass og bare. Det gjør at slike småord virker unødvendige, sjøl om de brukes svært ofte i muntlig språk.

En annen grunn til at pragmatiske partikler nedvurderes, er at de er assosiert med ungdomsspråk. Det som nedvurderes av de voksne, blir ofte oppvurdert av de unge. I tillegg til å bruke ass og liknende ord av funksjonelle grunner, bruker ungdommen dem også for å markere gruppetilhørighet.

Hva brukes ass til? Slik jeg oppfatter dette ordet (jeg har ikke forska på det!), har det hovedsakelig en forsterkende funksjon (eksempler fra kommentarfeltet til Skam):

  • Elsker denne serien, ass.
  • Eskild er søt som vil hjelpe Isak, men ellers takk ass.
  • Noora, ass. Min nye heltinne.
  • Språk er rart ass. (!)

I tillegg brukes ass ofte når man vil overbevise noen om at det man sier er sant eller viktig: Det her må du se, ass. Og det er som regel snakk om forsterking av en følelse eller en mening om noe, og ikke av reine faktaopplysninger. Men her skjer det tydeligvis noe i språket, for Skam-Jonas kan nemlig si ting som Jeg tror det er min, ass (mobil som ringer), uten at det er oppsiktsvekkende på noen måte at mobilen hans skulle ringe. Denne bruken av ass er på en måte overraskende, men samtidig er det forventa at bruksområdene til pragmatiske partikler endrer seg, og at det kan skje raskt også.

Det er flere som lurer på åssen ass brukes, blant annet danskene, som nå har fått opp øynene for Skam. Så til slutt her har vi i hvert fall et eksempel på åssen ass ikke skal brukes:

skam_ass

Takk til Per Erik Solberg for skjermdump. 

Hvorfor ikke Språkgeekeriet?

Standard

Bloggplattformen til Språknerderiet, WordPress, informerte meg nylig om at domenet sprakgeekeriet.com er ledig:

språkgeekeriet.PNG

WordPress har altså på en eller annen måte greid å analysere navnet Språknerderiet morfologisk, trukket ut -nerd-, og funnet noe som kan være en passelig erstatter, nemlig geek. Visst er det en del likheter mellom nerd og geek, men jeg hadde aldri funnet på å kalle meg sjøl språkgeek, eller bloggen for Språkgeekeriet.

For det første klinger ikke Språkgeekeriet like bra som Språknerderiet, men for det andre er det en betydningsforskjell her også. Dette er min personlige oppfatning av forskjellene: Både nerding og geeking handler om å være veldig interessert eller opphengt i et bestemt felt, men geeking gjelder mer spesifikt for data, teknologi, fantasy og spill. Nerdeinteresser spenner derimot fra alt fra fonologi og kjemi til reptiler og hester. Ordet geek har kanskje også bittelitt flere negative konnotasjoner, men verken geeker eller nerder er kjent for å ha supergode sosiale antenner. Om man googler «geek vs. nerd» finner man fort ut at det ikke er særlig bred enighet om hva distinksjonen går ut på, så ikke ta dette som noen fasit…

Hvem er språknerdene? Språkforskere er profesjonelle språknerder, men man kan fint være språknerd på deltid eller i fritida også (leser du her, er du mest sannsynlig en slags språknerd). Hovedkriteriet, slik jeg oppfatter det, er at en språknerd ikke bruker tid på språk av nødvendighet, f.eks. for å lære seg businessengelsk eller kaféspansk, men av rein nysgjerrighet. Misforstå meg rett, det er ingenting galt i å ville vite mer om språk for å oppnå noe annet, men poenget er at da oppfyller man ikke nerdekriteriet. En nerd er interessert i noe ganske enkelt fordi hun er interessert.

En bekjent av meg fortalte at hun oppfatta navnet Språknerderiet som veldig beskjedent, men jeg oppfatter det faktisk mer som sjølskryt. Budskapet med navnet er uansett dette: Her gis ingen råd; bloggen skal trigge nysgjerrigheten for språklige fenomener.

Hva mener du er forskjellen på en nerd og en geek? Kom med forslag her, eller aller helst på Facebook.

Med lik i den språklige lasten

Standard

Substantivet lik vekker uhyggelige assosiasjoner til død og kalde, hvite kropper. Men visste du at språket seiler med mange «lik» i lasten? 

Lik har ikke alltid betydd lik. I norrøn tid og tidligere kunne lík referere til både levende og døde skikkelser, men over tid har betydninga snevra seg inn til å gjelde det livløse. Bruken av det norrøne ordet lík var ganske lik bruken av det engelske ordet body, som ofte kan ha den spesifikke betydninga ‘livløs kropp’. Denne betydningsutviklinga mot det døde kan skyldes at orda har blitt brukt som eufemismer (skånende omformuleringer) når det har vært ubehagelig å bruke mer direkte eller dekkende uttrykk. I dag bruker vi jo gjerne kropp i stedet for lik (på samme måte som vi bruker gå bort i stedet for dø), så det kan være at en liknende endring vil skje igjen.

Vi finner lik mange steder i språket, sjøl om vi kanskje ikke tenker over det. I forrige avsnitt brukte jeg for eksempel adjektivet lik, som har opphav i det rekonstruerte urgermanske ordet *galika, som igjen er satt sammen av *ga (‘med’) og *lik (‘form, kropp’) – altså ‘med (samme) kropp’. I det tyske ordet gleich og det nederlandske geliljk ser vi restene av forstavinga *ga-, som har blitt borte i norsk. At noe har samme form eller lik kropp som noe annet, betyr at de er like. Adjektivet lik har også gitt oss verbet likne og adverbet like (som i «være like klok», «gå like hjem»).

Et annet sted likene har gjemt seg, er blant endingene som brukes for å lage adjektiver av substantiver av typen vennlig og sportslig. Endinga -lig har opphav i adjektivet lik, som vi nå kjenner historien til. Noen som er lik en venn, er enkelt og greit vennlig. Vi assosierer selvfølgelig ikke -lig med form eller kropp lenger, og det er typisk for slike språkendringer. De skjer gradvis, og betydninga går fra å være konkret (å ha en form som) til å bli litt mer abstrakt (å ha samme egenskap som) over tid.

Det fins også lik i deler av språket som brukes veldig ofte, nemlig i demonstrativpronomenet slik og i spørreordet hvilken. Slik er satt sammen av en tidligere variant av så + lik («en sånn kropp»), mens hvilken er satt sammen av tidligere varianter av hva + lik («hva for kropp»). Det er de samme grunnformene som har gitt opphav til de engelske orda such og which, og til de tyske solcher og welcher.

Lik fins altså overalt i språket, i adjektiver, verb, substantiver, demonstrativer og spørreord. For å finne opprinnelsen til alle disse «likene» må vi stort sett tilbake til urgermansk, og da hadde ikke ordet den moderne betydninga ‘livløs kropp’, men ‘kropp, form’. Morsomt er det uansett at ett eneste ord kan gi opphav til så mange forskjellige språkuttrykk gjennom endring.

Avslutningsvis får dere en som inneholder hele seks lik: Han misliker sannelig slike rolige folk som likner på lik. 

corpse-bride

Corpse bride

Det grammatiske sluket

Standard

Grammatikken liker å få, men er ikke like glad i å gi.

Språkvitere liker å mase om at språket er i kontinuerlig forandring, men det som stort sett får oppmerksomhet i media, er alt som forsvinner: Lyder blandes sammen, ord mister gammel betydning, og bøyningskategorier som kasus kan falle bort. Det jeg syns er mest spennende, er derimot utviklinga av nye kategorier og ny grammatikk.

Det fins en sterk hypotese i språkvitenskapen som sier at de fleste grammatiske uttrykk som f.eks. bøyningsendelser eller funksjonsord har utvikla seg fra innholdsord.  Abstrakte og ubøyelige ord som bak og til kommer altså opprinnelig fra mer konkrete og bøyelige ord, nemlig ord som betydde ‘rygg’ og ‘mål/ende’, og det samme gjelder mange grammatiske endelser. Bestemthetsendelsen på substantiv (hest-en) kommer for eksempel fra det mer sjølstendige pronomenet hinn. Man kan altså tenke seg en skala fra konkret betydning til mer abstrakt eller grammatisk betydning (definisjonen av grammatisk er faktisk ganske problematisk, men det får vi ta en annen gang). Siden disse prosessene er beskrivelser av utviklinga av grammatikk, kalles de grammatikalisering.

Videre sier denne grammatikaliseringshypotesen at endringene kun går i én retning, nemlig mot mer grammatisk, og ikke fra grammatisk til mer konkret. Dette har imidlertid blitt tilbakevist i flere studier. Det fins bl.a. eksempler fra skandinavisk som viser at det ikke stemmer: s-genitiven (Urd-s katter) er faktisk mindre grammatisk i dag enn den var i norrønt (den er ikke lenger en kasusendelse). Likevel er det et overveldende flertall av grammatiske endringer som går mot mer grammatisk. Derfor kan man tenke seg et grammatisk sluk som bilde på prosessen (lånt fra Roger Lass*): Ord og uttrykk som havner i dette sluket, suges inn mot kjernen av språket, nemlig grammatikken. Det er vanskelig å komme seg opp igjen av sluket, men noen ganger skjer det.

sentrifuge

Sjøl om et ord blir dratt inn mot grammatikken, betyr det ikke at det ikke kan brukes med den gamle, konkrete betydninga lenger. Etter hvert som ord utvikler grammatisk betydning i én kontekst, og beholder den gamle i en annen, kan de to bruksmåtene gjøre at ordet får ulik form også. Et eksempel på det er det norrøne ordet hús, altså ‘hus’,  som utvikla seg til preposisjonen hos. De fleste tenker ikke lenger over at hus og hos er det samme ordet, men opprinnelig var de altså det.

Men hvorfor blir noen ord dratt ned i sluket, mens andre står igjen utafor? Dette er forskerne litt uenige om, men en ting er sikkert: Grunnbetydninga til «kildeordet» har mye å si – det ser vi tydelig i eksempler som hús > hos. Den samme utviklinga har skjedd i andre språk rundt i verden, bl.a. fra latinsk casa > fransk chez, og i litt mer eksotiske språk: akadisk, kagaba og haitisk kreol (ifølge Word Lexicon of Grammaticalization). Mange grammatikaliserings-prosesser har altså noe universelt over seg. I akkurat dette tilfellet er det nok snakk om en metaforisk prosess hvor uttrykket «i noens hus» får betydninga «ved noen». Det er lettere å lage metaforer av ord med konkret innhold enn av ord som har abstrakt betydning, og det kan være med på å forklare hvorfor ord eller endelser ikke kravler ut av sluket like ofte som de blir dratt ned.

Grammatikk og grammatikalisering gir en uendelig mange ting å lure på: Hvorfor skjer det, åssen skjer det, hvilke ord havner i sluket, hvilke ord kravler ut av det, og så videre. Mye mer spennende enn bortfall av ditt og datt, spør du meg.

*I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke sentrifuge som metafor for denne prosessen (følte meg veldig lur!), men så slo det meg at sentrifuger slynger ting utover, ikke innover. Fins det sentripetal-maskiner også? Sentripetuger?