Skjønner du en døyt?

Standard

Ord for bittesmå eller ubetydelige ting kan bli morgendagens negasjonsmarkører.

Det å kunne negere (nekte) et utsagn ved hjelp av enkle markører er et universelt trekk ved menneskelige språk. I norsk bruker vi den enkle negasjonsmarkøren ikke for å snu en setning fra umarkert positiv til markert negativ:

Barna sover > Barna sover ikke.

I skriftlig fransk, derimot, brukes to ord på hver sin side av verbet for å markere at handlinga er negativ:

Les enfants dorment > Les enfants ne dorment pas.

Opprinnelig var det bare ne som markerte negasjon, mens pas er et nyere tilskudd. I muntlig fransk kan man ofte droppe ne nå til dags, sånn at pas blir stående som den eneste markøren av negasjon, og dermed har tatt over jobben. Opprinnelig betydde (og betyr) pas ‘skritt’ eller ‘steg’, men akkurat i denne spesifikke konteksten har det endra betydning til å bare bety nektelse. Åssen kunne det skje?

Når vi negerer utsagn, kombinerer vi det ofte med ord som uttrykker noe smått eller ubetydelig, for å markere hvor sterk negasjonen er. For eksempel kan vi si:

Han har ikke spist en smule i hele dag.
Jeg skjønner ikke et kvekk.
Hun drikker ikke en dråpe på fest.
Jeg bryr meg ikke en døyt.[i]

Disse minimerende orda, døyt, smule, grann, kvekk osv., har det til felles at de uttrykker svært liten grad av noe. Når de brukes sammen med negerte verb (forstår ikke, har ikke spist), understreker de graden av negativ betydning: Om han ikke har spist en smule engang, så har han virkelig ikke spist. Det var gjennom slik språkbruk det franske pas blei «rekruttert» inn som negasjonsforsterker (‘Jeg gikk ikke et skritt engang’). Pas blei etter hvert omtolka (reanalysert) som del av nektelsesmarkøren, og mista den gamle betydninga.

Når vi skal understreke graden av negasjon, er det ofte de minimerende og negasjonsforsterkende orda som får trykk, og ikke den opprinnelige negasjonsmarkøren:

Du eier ikke et snev av fornuft!
Je ne sais pas! (‘Jeg veit ikke’)

Dermed er det en viss sjanse for at den opprinnelige negasjonsmarkøren blir lydlig redusert, som i fransk, hvor ne kan forsvinne helt i tale. I norsk er også ikke redusert i mange tilfeller (Du ha’kke peiling), men det kan ikke utelates helt uten at negasjonsbetydninga forsvinner.

Opphavet til ikke er faktisk ikke så ulikt opphavet til fransk pas. I tidlig norrønt kan man se rester av den gamle negasjonsmarkøren ne, som kom foran verbet: ”Haraldr ne veit”. Som vi veit har ne blitt erstatta av ikke, som kommer bak verbet: ”Harald veit ikke”. Måten dette skjedde på, var at en variant av ekki (> ikke) blei brukt som en negasjonsforsterker sammen med ne, på samme måte som pas i fransk blei brukt med ne, altså: ”Haraldr ne veit ekki. Ekki kommer av sammensetninga eitt-gi, som betyr omtrent ’en eneste ting’ – altså et minimerende uttrykk som forsterka den opprinnelige negasjonen.

Den danske språkforskeren Otto Jespersen var en av de første til å beskrive slike endringer i detalj i 1917, og derfor kalles de Jespersens syklus. Med andre ord en skandinavisk oppdagelse vi kan unne oss å være stolt av!

otto_jespersen

Otto Jespersen (fra Wikimedia Commons)


[i] Døyt var opprinnelig navnet på en liten kobbermynt ifølge Bokmålsordboka.

Reklamer

Hvilken venn har vi egentlig i kasus?

Standard

Jeg har nettopp flytta til Berlin, og må friske opp tysken min, inkludert kasusbøying, preposisjonsrekker, med mer. Grammatikkpugging er for de fleste temmelig tråkig, men sjølve grammatikken er jo veldig spennende! Akkurat det tyske kasussystemet, med sine fire kasus, er kanskje ikke det mest imponerende. Det er ingenting mot finsk, som har 15, eller ungarsk, som kan skilte med hele 20 kasus. Noen språk greier seg fint helt uten kasus, mens andre har 20. Hva er egentlig greia med kasus?

Til leseren som ikke har vært borti kasus på en stund, og trenger en påminnelse om hva det faktisk dreier seg om (dere andre kan hoppe over dette avsnittet): Husk at kasus ikke er pugg og oppgaver, det er en måte å uttrykke abstrakte forhold. Pronomen (ich, mich, osv.) og substantiv (der Stuhl, den Stuhl osv.), og eventuelle adjektiv som står til substantivet (den gelben Stuhl), tar ulike former etter hvilken funksjon de har i setninga. Kasus markerer altså relasjoner. Et enkelt eksempel er at subjektet (den som utfører handlinga) tar nominativform, mens det direkte objektet (den som handlinga ”går ut over”), tar akkusativ. Dette finner vi også i pronomensystemet norsk: I setninga ”jeg ser deg” er jeg subjekt, og får dermed nominativform, mens ”deg” står i objektsform fordi det er objekt for handlinga. Tysk har også dativ, som grovt sett brukes på indirekte objekt (den som er mottaker av noe, tar skade, eller får fordel av handlinga, f.eks. mannen i ”jeg ga mannen en ørefik”), og genitiv, som markerer eiendomsforhold (”mannens hatt”).

Sånn, det var dagens repetisjon. Nå over til noe mer interessant, nemlig: Hva er kasusbøying godt for? Kasus markerer forholdet mellom ulike roller i setninga, og det er jo funksjonelt. Å vite hvem som ga hvem en ørefik, er nyttig informasjon, og alle språk har en eller annen måte å uttrykke dette på. Japansk bruker f.eks. postposisjoner, altså funksjonsord som står etter substantivet eller pronomenet (post = bak, mens pre = foran), for å markere roller.

I norsk er det bare pronomen som bøyes i kasus, så vi bruker i stedet ordstilling til å uttrykke hvem eller hva som som gjør hva i setninga. Men åssen blei det slik? Norrønt hadde som kjent fire kasus, akkurat som tysk. Noen dialekter har fortsatt rester av dativbøying, og ellers fins det rester av kasusendinger i stivna uttrykk som av gårde, til fots, til sjøs, osv. Vi bøyer også noen pronomen i subjekts- og objektsform, men i det store og hele kan vi si at kasussystemet har falt sammen.

Var det på grunn av kasusbortfallet at vi fikk fastere ordstilling? Endringene som skjedde mellom norrøn og mellomnorsk tid er svært komplekse, og det trengs fortsatt masse forskning for å forstå de kompliserte mekanismene som ligger bak endringene. Men en ting er sikkert: Om fastere ordstilling hadde oppstått på grunn av at vi trengte en erstatning for kasus, så hadde vi fått en mellomperiode med et svært lite funksjonelt språk.

Det er ikke særlig sannsynlig at språkbrukerne på et tidspunkt tenkte ”Hm, hva skal vi gjøre for å bøte på mangelen på kasus? Vi må jo uttrykke disse relasjonene på en eller annen måte. Aha, vi kan bruke ordstilling!”. Å anta denne rekkefølgen er å anta at endringene har et bestemt mål, og det er en teleologisk forklaring. Det er det samme som å anta at sjiraffer fikk lang hals fordi de skulle bli bedre tilpassa miljøet, altså at det skulle være lettere for dem å nå opp til de høye bladkronene. Evolusjonen kan imidlertid ikke se fram i tid, og den har ikke noe mål. En årsak må gå forut for virkninga i tid: Det er tilpasningen som er årsaken til at sjiraffer med lang hals overlever.

Vi kan altså anta at fast ordstilling og kasusbøying fantes samtidig på et tidspunkt (som i dagens tysk), og at disse to uttrykksmåtene på et vis konkurrerte med hverandre. Ordstillinga vant. Hvorfor ordstillinga i utgangspunktet blei fastere, må jeg få noen til å gjesteblogge om på et seinere tidspunkt.

Kort oppsummert kan vi si at kasus egentlig ikke er en venn vi trenger, særlig ikke om vi har andre venner som gjør det samme for oss.

PS 1: Om du også vil friske opp tysken din, kan jeg anbefale den prisvinnende sida Deutschlinks, hvor du finner en elementær tysk grammatikk (på norsk), samt grammatikkoppgaver. Sida er laga av faren min, Hogne Vindenes, som har jobba som tysklektor i mange år.

PS 2: Følg Språknerderiet på Facebook for å få flere oppdateringer, og for å diskutere språk.