verb

En beverbet forkledning

Standard

Paranoide folk som føler seg forfulgt, kan alltids være utsatt for forfølgelse. Men kan en person som er pæreforma ha blitt utsatt for pæreforming?

På bl.a. norsk, tysk og engelsk kan partisippformer av verb oppføre seg som adjektiv, blant annet ved at de kan få graderende adverb som veldig foran seg. Eksempler på det er:

  1. å berømme > Lisa er veldig berømt (og flink) (predikativ posisjon)
  2. å dope > en tungt dopa (og skamfull) utøver (attributiv posisjon)

Det er lett å tenke seg hvilke verb berømt og dopa hører til, men i andre tilfeller er dette mindre klart:

  1. ?? å bebrille > Bebrillede studenter.
  2. ?? å rødmusse > En ordentlig rødmusset mann.
  3. ?? å surmage > En surmaga kritiker

Disse formene er altså noen luringer som kun eksisterer som perfektum partisipp, og ikke f.eks. som infinitiv. De fungerer med andre ord bare som adjektiv.[1][2] Ofte gjelder det sammensatte former eller former med prefikser som be- (bebrillede). Åssen har disse formene oppstått, og hvorfor bruker vi denne uttrykksmåten istedenfor tilsvarende konstruksjoner? Vi kunne sagt ”studenter med briller” eller ”sur kritiker”.

Grunnen til at vi i det hele tatt kan lage adjektivformer som likner en verbform, men som ikke er det, er at partisippene har ”festa” seg som et eget mønster eller mal. Vi deriverer eller avleder ikke direkte fra verb nødvendigvis, men bruker selve formen (-t- eller -a-ending) som en mal. Så langt, så vel. Dette er altså en type adjektiver, og adjektiver uttrykker som kjent egenskaper. Men kan hvilke som helst egenskaper uttrykkes på denne måten? Se på disse eksemplene:

  1. ?Et bekvinnet menneske.
  2. ?En bebukset mann.
  3. ?En bepelset katt.

I eksempel 6–7 er egenskapene å være kvinne, å ha bukse og å ha pels mulige og beskrivende for menneske, mann og katt, men de handler ikke om utstikkende egenskaper. Veldig mange mennesker er kvinner, veldig mange menn bruker bukser, og de fleste katter har pels.

Adjektivene i eksempel 3–5, derimot, er stereotypiserende eller avgrensende (studenter med briller, menn med rødt ansikt, osv.). Skal man bruke partisippformer som adjektiv, passer det altså ikke med altfor vanlige egenskaper, som at en mann har på bukse eller at et menneske er kvinne. Egenskapen må være med på å skille ut den man snakker om fra resten. Det kan være helt vanlige adjektiver som rødhåra eller firkanta, men siden det er snakk om egenskaper som skiller seg ut, brukes denne adjektivformen også ofte om stereotypier:

  1. Kroknesede professorer
  2. Lutrygga gamlinger

Slike adjektiv beskriver ofte kroppsform (pæreforma damer og kålrotforma menn) eller andre deler av menneskeutseendet. Et annet eksempel er betrikkede byer – spontant uttalt av en kollega på reise i Zürich. Det er mange ord som kunne beskrevet Zürich, men betrikket passer veldig bra, for det går virkelig mange trikker der. Noe som er spesielt interessant med betrikket og bebrillet, er prefikset be-, som så vidt jeg veit ikke brukes for å lage nye verb på norsk (*betwitre, *beblogge). Derimot ser det ut til å være sentralt for disse stereotypiserende adjektivene at de av en eller annen grunn skal likne på verb. Pynter du ei kake, blir kaka pynta. Om noen forvirrer deg, blir du forvirra. Siden Zürich er betrikket, må vi kanskje tenke oss at noen har bestemt at byen skal være sånn?

Det er ingen som har bestemt at kroknesede professorer skal ha krokete neser, og heller ikke at epleforma mennesker skal ha rund mage. Det er ikke enkelt å svare på hvorfor vi lager adjektiver av denne typen. Vi kunne sagt ”med krokete nese” o.l., men vi har nå denne ”partisipp-malen”. Det ser ut til at den stort sett er reservert for egenskaper som avgrenser eller lager stereotypier.

PS. Janne Bondi Johannessen har helt fersk artikkel om adjektivpartisipper som du kan lese her. Der kan du blant annet lese om forskjellen mellom –ete-adjektiv (f.eks. hårete) og adjektiv av den typen som dette innlegget handler om (f.eks. langhåra).

IMG_3227

Zürich tidligere i september. Trikk kan så vidt skimtes.

[1] På grunn av slike former har det blitt argumentert for at en bør skille mellom supinum (ekte verbalform) og perfektum partisipp i norsk (førstnevnte som i Han har reist og sistnevnte som i Døra er ulåst). Se denne artikkelen av Svein Lie: http://folk.uio.no/slie/got.htm

[2] Dette innlegget er bl.a. inspirert av dette foredraget på SLE-konferansen i Zürich: Schema unification and morphological productivity: A diachronic perspective on complex word-formation constructions (Hartmann og Kempf).

Reklame

Veit da faen hva konjunktiv er

Standard

Hvorfor trekker vi faen inn i uttrykket veit da faen, lurer du kanskje på? Spør heller hvor funksjonsordet da kommer fra!

Veit da faen/søren er et såkalt stivna uttrykk som på sett og vis oppfører seg mer som et ord eller en formel enn som ei setning. Vi bruker det som en litt mer kraftfull erstatning for aner ikke, har ikke peiling, osv., og komponentene i uttrykket er relativt faste: Vi hører sjelden varianter av typen ”aner da faen”, ”veit da fandens oldemor”, ”veit vel faen”, eller liknende.

Da dette uttrykket oppsto, var det ikke med funksjonsordet da. Grunnen til at mange skriver ”veit da faen”, er at det har blitt omtolka (reanalysert) av språkbrukere i nyere tid. Opprinnelig kommer –a-en fra en tidligere ending på verbet: vit-i eller vit-e. Denne endinga var uttrykk for en bøyingskategori som ikke lenger fins i norsk, annet enn i slike stivna uttrykk, nemlig optativ eller presens konjunktiv.

Konjunktiv. Fra deutschdrang.com.

Konjunktiv er en form av verbet som uttrykker at verbalhandlinga (i dette tilfelle vite) er tenkt eller mulig. Vi finner denne bøyingskategorien i noen nært beslekta språk, som tysk (es wäre toll, wenn… ’det hadde vært fint om’) og islandsk (ég held ég hafi gengið of langt ’jeg tror jeg kan ha gått for langt’). På norsk bruker vi hjelpeverb for å uttrykke det samme: skulle, hadde, kunne, osv., eller vi bruker hvis/om og preteritum: Hvis jeg var deg… Og i gamle uttrykk som Leve kongen!, Gud bevare oss!, og Pokker ta! ser vi altså rester av den gamle bøyingskategorien.

Så uttrykket veita faen betydde altså noe sånt som at ’det kan det hende at fanden veit (men jeg veit det i hvert fall ikke)’. Det er ikke så rart at vi stort sett skriver ut uttrykket med ”da” i stedet for med ”-a” på verbet, for hva skulle denne -a-en bety? Vi språkbrukere leiter alltid etter betydning i det vi hører. Siden lyden d blir ustemt, og dermed uttalt som /t/, når den kommer etter en annen /t/, så er veit da faen en mulig tolkning av sekvensen veita faen. Det er også plausibelt med da i denne sammenhengen, siden det ofte brukes forsterkende: Au, da! Etter hvert som tida har gått, har den opprinnelige betydninga til veita faen blitt svekka, og subjektet blir ofte erstatta av jeg: det veita faen > jeg veit da faen. Mange kan til og med legge også til et ikke: ”Jeg veit da faen ikke hva det skal bety!”.

Svensk har et liknende uttrykk, nemlig (det) vete fan, altså med en -e i stedet for en –a. Svenskene har også gjort en omtolkning av uttrykket (lingvisten Östen Dahl skriver om det her), men i svensk har utfallet også blitt annerledes: Nå for tida skriver de visst gjerne ”vet i fan” eller ”vetifan”, og til og med ”vet ej fan”.

Små tilfeldigheter kan altså føre til vidt forskjellige tolkninger, så dette passer kanskje som et eksempel på en slags sommerfugleffekt i språkendringer.

—

Følg Språknerderiet på Facebook.

«Se å få deg et liv!» Noen funn fra masteroppgava mi

Standard

Våren 2013 leverte jeg ei masteroppgave om den norske verbkonstruksjonen ‘se o V (verb)’, som i tittelen «Se å få deg et liv!». Emnet høres veldig smalt ut (og det er det jo!), men om man virkelig vil fordype seg og finne ut noe nytt, kan man ikke velge et altfor generelt tema. Det er vanlig å bruke enkeltkonstruksjoner eller små, grammatiske fenomen som innfallsvinkel til mer generelle og teoretiske drøftinger. I dette innlegget skal jeg forsøke å formidle et par av de viktigste funna fra arbeidet mitt med se-o-V-konstruksjonen.

Se-o-V-konstruksjonen består av verbet se, et bindeelement ‘o’ (og eller å i skrift), og et verb. Jeg ville finne ut av hva denne konstruksjonen egentlig betyr, og hvorfor vi bruker den. Hvorfor sier vi noen ganger «Se og kom deg ut!» i stedet for bare «Kom deg ut!»? En god innfallsvinkel til å undersøke betydninga til denne typen konstruksjoner, er å se på hvilke verb som oftest brukes etter ‘se o’. Det vil si: Har disse verba noen fellestrekk?

For å finne ut hvilke verb som oftest blir brukt på V-plassen i ‘se o V’, søkte jeg etter denne konstruksjonen i et såkalt tekstkorpus. Elektroniske tekstkorpus er tekstsamlinger som er gjort søkbare ved at alle enkeltorda har blitt merka med informasjon om ordklasse, bøyingsform osv., sånn at man f.eks. kan søke på «se + og + generelt verb». Jeg fikk ei liste med 549 se-o-V-setninger, og jeg analyserte hver enkelt av dem. I analysen så jeg på bøyingsformer av de to verba, og jeg så på betydninga til det andre verbet i konstruksjonen, særlig om handlinga som verbet uttrykker, var en vedvarende handling (sove, bo) eller om den inneholdt en overgang (flytte seg, komme seg vekk). Om en handling har et mål eller en overgang, er den telisk (telos er gresk for ‘slutt/ende’).

Det viste seg at nesten alle verba som fulgte ‘se o’, var teliske, altså hadde et mål. Et typisk eksempel er «Se og finn deg en plass», eller «Han bør se å få seg en jobb». Hvis vi prøver å kombinere ‘se o’ med et ikke-telisk verb, ser det rart ut: «Han bør se å ha en jobb». Dette forteller oss at en av de sentrale betydningene til se-o-V-konstruksjonen er å understreke overgangen i handlingene som verb nr. 2  (V) uttrykker.

En annen sentral funksjon for konstruksjonen er markere nødvendigheten av at handlinga blir utført. Ei setning som «Vi får reise til Drammen» kan tolkes på to måter: 1) Vi får lov å reise til Drammen, eller 2) Vi må vel reise til Drammen. Om vi kombinerer «reise til Drammen» med se-o-V-konstruksjonen, er det bare betydning 2 som er mulig: Vi får se å reise til Drammen. I tillegg uttrykker konstruksjonen at handlinga bør utføres så snart som mulig (nå har vi venta en stund med reise til Drammen, nå får vi se å gjøre det).

Se-o-V-konstruksjonen uttrykker altså at subjektet må sørge for at ei handling blir uført. Men åssen blei verbet se rekruttert til dette uttrykket? Det har mista den konkrete betydninga ‘oppfatte med øyet’, men har fått en mer abstrakt betydning: ‘sørge for’. Ei mulig forklaring kan være at den som følger noe eller noen med øya, også følger med på at ting går som de skal. ‘Å se’ er en vanlig metafor for ‘å sørge for’ i mange språk, tenk f.eks. på det engelske forsidemasterutrykket ‘see to it that …’, eller fransk ‘voir à ce que …’. Endring fra konkret betydning til abstrakt betydning kalles semantisk bleiking, og jeg har også skrevet litt om det i blogginnlegget Spenna rare gradsadverb.

Kort sagt, vi bruker se-o-V-konstruksjonen når vi vil understreke nødvendigheten av at ei handling må bli utført så snart som mulig. Konstruksjonen er et eksempel på fenomenet grammatikalisering, nemlig det at ord (i dette tilfellet se) får en mer grammatisk funksjon.

Hvis du er interessert i å lese mer om dette, så ligger oppgava på DUO (du kan også trykke på bildet).