«Denne nye såkalt nøytrale pronomengjøkungen kommer jeg ALDRI til å benytte.»
– Kommentarfelt under dagbladet.no-artikkelen Et forsvar for ”hen”, 3.8.13.

Hvorfor er det lille ordet hen så provoserende?

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen brukes av stadig flere som en erstatning for hun eller han i kontekster hvor det enten er unødvendig eller umulig å spesifisere kjønnet til den man omtaler. Hen er importert fra Sverige, hvor det skal ha blitt foreslått brukt allerede på 60-tallet. I 1966 skreiv Rolf Dunås dette i Uppsala Nya Tidning: «För egen del kan jag drömma om att man från «han» gick ett steg framåt i vokalräckan och från «hon» två steg tillbaka och uppfann det tvåkönade ordet «hen» med kort e». Men også i Sverige har denne nyskapningen skapt mye debatt og harme.

Som et alternativ til hen kan man bruke vedkommende, men det klinger tungt og byråkratisk, og er så å si ubrukelig i mange sammenhenger, som for eksempel her: – Kjæresten min er kunstner. – Å, hva jobber vedkommende med? (her hadde vi heller ikke kunnet bruke pronomenet den, ettersom det ikke brukes om mennesker i slike kontekster). Det at flere og flere snakker om og argumenterer for pronomenet hen, er i seg sjøl et tegn på at har et vi behov for det. Og sjøl om endringer i det grammatiske systemet som regel tar lang, lang tid, er det ingen grunn til å fraråde folk å bruke det.

Hen står utvilsomt høyest i kurs blant feminister og LHBT-aktivister, men det har også blitt tatt i bruk av journalister. De som har på seg feministbrillene, ser åssen kjønnshierarkiet er manifestert i språket. Kvinnen er det markerte kjønnet, og ord for kvinner er også mer markerte enn det tilsvarende ordet for mannen: stortingskvinne vs. stortingsmann. Dette ser vi også ved at han er det «naturlige» pronomenet, mens hun er det markerte, i tilfeller hvor vi vil omtale en uspesifisert person: I morgen kommer snekkeren, sørg for at hun slipper inn i oppgangen. Det å bruke hun i stedet for han på denne måten var populært blant feministene på 70-tallet. Leseren kvepper først til, så tenker hun seg om: Hvorfor kan ikke hun også brukes om det generelle, typiske og naturlige?

Pronomenet hen provoserer enda mer enn hun. En skulle kanskje tru at såkalte ekvivalister (som vil ha likestilling, men ikke vil definere seg som feminister) ville foretrekke hen, siden det inkluderer begge kjønn uten å legge mer vekt på det ene enn det andre. Etter det jeg har erfart, virker det likevel ikke som om ekvivalistene vil ta det i bruk– kanskje fordi det er lansert av feminister? En annen forklaring kan være at de fleste ekvivalister er opptatt av at vi bør anerkjenne forskjellene mellom kjønna, bare vi ikke tillegger det ene kjønnet (og egenskapene det er assosiert med) mer verdi enn det andre. I så fall vil det fortsatt kunne være relevant å bruke han og hun – for det er vel «hun» som er omsorgsfull og «han» som er barsk? Feminister mener derimot at assosiasjonene vi har til ulike kjønn, ikke er særlig representative for medlemmene av kategorien «mann» eller «kvinne». Dermed er det kanskje like greit å skrote de kjønna pronomenene.

Likevel, det er nå en gang slik at vi mennesker er opptatt av kjønn, ellers hadde vi ikke hatt kjønnskategorier i språket. For enkelte er det kanskje lettere å godta hen som et tredje pronomen som kan brukes om en ekstra kategori i tillegg til han og hun, nemlig de som ikke vil eller kan identifisere seg som mann eller kvinne. Å bruke hen som en erstatter for han og hun ser ut til å provosere mer, for det visker ut kategorier vi er vant til å forholde oss til. Dette synet kommer ofte til overflaten i kommentarfelt om hen: ”En del transpersoner synes kanskje også det er bra å bli kalt «hen». Å bruke det av andre grunner synes jeg er vissvass” (kommentarfelt på dagbladet.no, 3. aug. 2013). Vi deler inn verden i båser for å gjøre den mer oversiktlig, men kategoriene vi opererer med, er ofte vilkårlige. I en del sammenhenger er biologisk kjønn viktig og relevant (f.eks. hos legen), men er det like viktig når vi omtaler yrkesutøvere, kunstnere eller barn? De fleste vil nok si at det ikke er særlig relevant i disse sammenhengene, men likevel sitter denne gamle tenkemåten temmelig fast i oss. Det er tungt å rive opp noe med så dype røtter, og derfor krever det en ganske stor motivasjon å venne seg til å bruke hen.

Det er liten tvil om at endringer som utfordrer kjønnskategorier og kjønnshierarkiet, provoserer. Når det gjelder hen, kommer også språkendringsaspektet inn. Språkendringer kan i seg sjøl provosere overraskende voldsomt, enten det er endringer som kommer utenfra, altså normvedtak, eller naturlige og språkinterne, som for eksempel lydendringer. Det er lite som vekker så mye engasjement og harme som sammenfallet av kj- og skj-lyden (folk kan vel ikke gå rundt og si skjøkken?!) – til og med i Norge, som etter sigende er så som er så stolte av den språklige friheten, og av alle talemåla vi finner mellom bakkar og berg.

Å forklare hvorfor språkendringer provoserer, er ingen enkel oppgave, men det henger ganske sikkert sammen med måten vi reagerer på endringer i samfunnet generelt. På samme måte som vi blir opprørte over endringer i de «faste» kjønnskategoriene, sliter vi med å gå med på endringer i det «faste» språksystemet. Dette er reaksjoner som ser ut til å komme nokså automatisk, og om vi prøver å forsvare dem med rasjonelle argumenter, sliter vi. For de fleste av oss veit jo innerst inne at språket ikke går i oppløsning av noen lydendringer, og vi veit at det verken blir anarki eller noe matriarkat om vi i framtida slutter å si han og hun.

Når endringer skjer, krever det at vi er oppmerksomme og bruker energi på å lære oss noe nytt. Det blir altså ikke gratis å «innføre» hen. Vi er laga slik at når vi først har lært oss og vent oss til et system med gitte kategorier, som kanskje attpåtil er vilkårlige, vil vi ikke kaste det på sjøen. Et annet eksempel på slike konvensjoner er «regelen» om at kvinnejakker har knapphull på høyre side, mens herrejakker har dem til venstre. Det skulle ikke være nødvendig med en slik regel, og det virker tilfeldig at det er blitt sånn, men likevel sitter det i.

Brudd på sosiale normer blir møtt med sanksjoner, og disse reaksjonene har en viktig funksjon. Det er nemlig helt klart en fordel å opprettholde normer, for om vi ikke hadde visst hva slags oppførsel vi kan forvente av andre i gitte situasjoner, hadde det blitt vanskelig å leve sammen. Det betyr likevel ikke at det ikke fins konvensjoner som er modne for utskiftning.

En god del menn vil nok komme fram til at det er unødvendig å bruke hen, og dessuten vil de kanskje tenke at det koster mer enn det smaker (bare les i et hvilket som helst kommentarfelt under en nettartikkel om hen). For så lenge mannen er det umarkerte kjønnet, vil det også være umarkert å bruke han som et generelt pronomen. Kvinner er kanskje mer oppmerksomme på det kjønnshierarkiet som blir avslørt av språket, og vil kanskje også være mer villige til å betale for denne endringa.

Til slutt er det viktig å huske på at språket ikke har all makt til å endre verden. Det er nok mer presist å si at språket gjenspeiler verden slik den er organisert oppi hodene våre (eller oppi hodene til besteforeldra våre): Det heter f.eks. helsesøster fordi de fleste i dette yrket er og var kvinner. Når det er sagt, kan ord og språkbruk gi oss et underbevisst skeivt inntrykk av hva de ulike kjønna passer til. Kanskje vi hadde hatt flere mannlige ungdomshelsearbeidere, eller flere kvinner i brannvesenet, om ikke yrkestitlene hadde vært kjønna?

Hvem veit, kanskje hen kan bidra til å åpne flere dører for noen av oss? Det vil kanskje koste oss et par krefter, men det kommer neppe til å skade oss.

—

Denne teksten står på trykk i siste nummer av riss. Du finner dem også på facebook.