Har noen språk mer konkret uttrykksmåte enn andre?

Standard

Det grammatiske sluket skreiv jeg om åssen grammatikk blir til ved at konkrete innholdsord som substantiv og verb avbleikes og får mer abstrakt betydning. Men dersom grammatikk oppstår på denne måten, fins det da noen språk som ikke har «kommet like langt» som norsk eller engelsk, altså som ikke har like velutvikla grammatikk, men uttrykker ting mer konkret?

I gamle dager kunne man finne lingvister som mente det, også her i Norge. Dette ser vi blant annet i boka Språket og menneskene fra 1948 av den store og innflytelsesrike lingvisten Alf Sommerfelt, som mente at det var en relativ sammenheng mellom ulike kulturtyper og språktyper. Han skriver:

Sammenligner vi nå språktypen med det kulturtrinn der er herskende hos det folk som taler språket, vil vi som hovedregel finne ut at lavtstående kultur svarer etter våre begreper språk med forunderlig konkret uttrykkssett, mens de moderne européiske språk har utviklet språktyper hvor de konkrete og abstrakte forestillinger er ganske annerledes atskilt.

Sommerfelt snakker hovedsakelig om kulturer og ikke raser, og han påpeker at han ikke mener det ikke er noen nøyaktig overensstemmelse. Likevel mente han altså, som mange lingvister på den tida, at noen språk ikke hadde like velutvikla grammatiske uttrykksmåter som de europeiske språka. Jeg påstår ikke at jeg garantert hadde vært noe hederlig unntak fra dette tankesettet om jeg hadde vært språkviter på den tida. Det er selvfølgelig lett å argumentere mot gammal og utdatert forskning når så mange vitenskapsfolk har gjort en uhorvelig mengde forskning i mellomtida. Poenget med dette innlegget er å vise hvorfor vi ikke lenger tenker som Sommerfelt og andre gjorde, sjøl om vi sier at grammatikk oppstår fra konkrete uttrykk.

Som støtte for påstandene sine om sammenhengen mellom «lavkultur» og konkret uttrykksmåte nevner Sommerfelt blant annet bøyingsklassemarkører («klassifiserende prefikser») som brukes på substantiv i bantuspråk. Substantiva i subiya deles inn i klasser som f.eks. personer (ba-) og objekter (tsji-), og hver klasse har sitt prefiks. Adjektiv som står til substantivet, får også et slikt prefiks som samsvarer med substantivklassen. Dette likner grammatisk kjønn i indo-europeiske språk, men Sommerfelt mener at vi har kommet lenger i utviklinga her, fordi grammatisk kjønn ikke lenger er så konkret som det en gang har vært – intetkjønn i norsk er f.eks. mer abstrakt enn personklassen i et subiya. Problemet her er at sjøl om det fins like utviklingstendenser i ulike språk, og det ene har «gått videre» i grammatikaliseringa av en bestemt kategori enn det andre, så har de starta på ulike tidspunkt. Derfor kan ikke forskjellen tas til inntekt for at det er noen sammenheng mellom uttrykksmåte og tenkemåte. Jeg kan dessverre ikke mye om subiya, men jeg kan garantere at det har andre grammatiske trekk og kategorier hvor utviklinga «har gått lenger» enn i indo-europeiske språk. Grammatikalisering er nemlig noe som skjer hele tida, og det igangsettes hele tida.

En annen grunn til at det kan oppstå misforståelser om fjernere språk, er at forskeren har en annen oppfatning av det grammatiske uttrykket enn det språkbrukerne har. En forsker vil ofte vite etymologien til funksjonsordet eller affiksene hen studerer, og dersom hen fortsatt tenker seg at den gamle betydninga sitter igjen, så ser uttrykket mer primitivt ut: Jeg bor hos mamma kan vrangvillig tolkes som Jeg bor hus mamma (for preposisjonen hos kommer nemlig av substantivet hus), og det ser jo litt fattigslig og konkret ut.

Sommerfelt skriver at de såkalt lavkulturelle språka etter våre begreper er «umåtelig innviklede», og at «visse indianerspråk må opplyse om tingene er sittende, stående, liggende, osv.». Man blir nok ekstra oppmerksom på slikt når man studerer et språk som ikke et ens eget, for det ser ut til at Sommerfelt at sett bort fra at dette også gjelder for norsk. Når vi snakker om hvor ting befinner seg, bruker vi svært ofte verba sitte, ligge og stå: Melka står i kjøleskapet, boka ligger på bordet, osv. Og tendensen til å bruke sitte gjelder også i stor grad når vi skal uttrykke pågående handlinger: Jeg satt og skreiv et brev da det banka på (i stedet for bare Jeg skreiv da det banka på).

Det som virker omstendelig, konkret og unødvendig for oss, kan være en del av den automatiserte grammatikken i andre språk. Hvorfor «må» vi uttrykke om noe er entall eller flertall, bestemt eller ubestemt, og attpåtil både på adjektiv og substantiv? Vel, det er en del av grammatikken vår, og det er ikke mer nødvendig av andre grunner enn at det har blitt sånn. Det går jo greit likevel, da. Like greit som å si at melka står i kjøleskapet i stedet for å si at melka er i kjøleskapet.

Grammatikken er på ingen måte ikke mer velutvikla i vår del av verden, og vi kan også uttrykke oss «forunderlig konkret».

languages

Fra lausti.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s