Ommøblering i grammatikken

Standard

Denne artikkelen står i siste nummer av Syn og Segn


Språket endrar seg kontinuerleg, men ikkje alle endringar er forenklingar. Korleis oppstår grammatikk, og har somme språk eller dialektar meir grammatikk enn andre?

Eit nesten-sjølvorganiserande system

Det naturlege talespråket ventar ikkje på noko vedtak frå Språkrådet før det endrar seg, og er såleis ein type sjølvorganiserande system. Det tyder likevel ikkje at det ikkje er vi språkbrukarar som styrer språket – det skjer berre på ein indirekte og nokså kaotisk måte. Språket føyer seg etter ei usynleg hand, som igjen blir styrt (umedvitent) av språkbrukarane. Det kom til dømes aldri eit offisielt vedtak i mellomnorsk tid om å legge ned kasusbøying av substantiv eller personbøying av verb. Derimot var det den usynlege handa som sakte og stille plukka vekk litt her, og la til litt der.

Store språkendringar skjer gjerne når samfunnet går gjennom store omveltingar. I merovingartida (550 – 800) oppsto til dømes vikingkulturen medan det urnordiske språket utvikla seg til norrønt. Lange, intrikate ord blei kortare, vokalane fekk ny farge, og HlewagastiR – namnet på han som lagde dei kjente gullhorna i Danmark – blei til Hlégestr (i dag Legjest). Samstundes med desse språkendringane, eller snarare forut for dei, reiste skandinavane stadig meir rundt og snakka med kvarandre, særleg etter at dei utvikla betre skip. Det å ha mykje kontakt med folk som snakkar litt annleis enn det ein sjølv gjer, har vist seg å vere ein katalysator for språkendringar, og ofte forenklingar. Eit anna døme er handelen med hanseatane frå seinmellomalderen, som ifølge språkforskaren Ernst Håkon Jahr ikkje berre førte til at vi fekk mange nye lånord, men som sannsynlegvis også sette fart i forenklinga av bøyingssystemet.

Sosiolingvisten Peter Trudgill er blant dei som har påvist samanhengen mellom dialektkontakt og språkforenkling. Nokre grunnar til at språket blir enklare av kontakt, kan vere umedvitne forsøk på å forenkle språket så den andre lettare skal forstå, eller eit umedvitent ønske om å nærme seg språket til den andre. Også i moderne norsk kan vi sjå korleis dialektkontakt fører til språkendring. I industritettstader som Odda eller Rjukan snakkar dei annleis enn i dei mindre bygdene rundt, med færre arkaiske trekk.

Ny grammatikk frå gamle ord

Når ein del av språksystemet blir enklare hos éin generasjon talarar, blir det gjerne rekna som slurv og slendrian av dei eldre generasjonane. Men den usynlege handa slurvar ikkje, ho ommøblerer språket. For samstundes som vi mistar gammal grammatikk, får vi ny grammatikk. Dette skjer mellom anna gjennom ein langsam og samansett prosess som heiter grammatikalisering, ein term som blei laga av den franske lingvisten Antoine Meillet på byrjinga av 1900-talet. Frå 80- og 90-talet har grammatikalisering vore rekna som eit av dei viktigaste fenomena i språkendring, for det kan nemleg gi oss betre forståing av kvifor vi har grammatikk, ikkje berre korleis vi har fått den.

Eit døme på grammatikalisering er utviklinga av den bestemde artikkelen, som skjedde i norrøn tid. Når vi snakkar om ein spesifikk og bestemd gjenstand, person, eller dyr, må vi bøye substantivet i bestemd form: Der er nabokatten, ikkje Der er nabokatt. Dei som lærer seg norsk må bruke ein del tid på dette, særleg dei som ikkje har obligatorisk markering av bestemming i morsmålet, til dømes russisktalande. Om ein viking hadde reist fram til vår tid, hadde ho kanskje klødd seg i hovudet over dette kravet om å legge til endinga –en (eller -a, -et) når det er snakk om noko bestemt – for det kravet fanst nemleg ikkje i tidleg norrønt.

Måten den bestemde artikkelen oppsto på, var at det eldre demonstrativet (også kalla påpeikande pronomen) inn, som var plassert bak substantivet, glei saman med substantivet fordi det mista tyngd: hundr inn (’hund den’) blei til hunden. Den opphavlege tydinga til inn liknar på tydinga til det moderne demonstrativet den, som vi bruker når vi vil peike ut noko eller nokon: Sjå på den hunden! Når ordet inn blei til endinga -en, mista det også evna til å kunne stå for seg sjølv – det må lene seg på eit substantiv. Dessutan mista det den peikande funksjonen, og blei redusert til ein bestemmingsmarkør; hunden tyder ikkje det same som hundr inn, eller den hunden. Slik innhaldsredusering er typisk for grammatikalisering – ord blir til grammatikk. Vi har som nemnt mista ein del grammatikk sidan tidleg norrøn tid, men denne bestemde artikkelen er altså eit døme på grammatikk som vi har, som dei i tidleg norrøn tid ikkje hadde.

Utvikling av funksjonsord frå innhaldsord er også grammatikalisering. Eit døme er preposisjonen hos (Eg er hos Ola), som kjem av det norrøne ordet hús, likt det moderne substantivet hus, berre uttalt med ein o-lyd i staden for u. Denne o-lyden ser vi spor av i hos, men der har han også blitt forkorta. Korleis fekk vi ein preposisjon av ordet hús? Det skjedde gjennom at det gradvis mista den konkrete tydinga si i bestemde bruksmåtar, mellom anna ved at det blei ny-analysert: Ein som er i huset til Ola, er hos Ola. Når hús har vore brukt i slike samanhengar, har dei blitt omtolka frå å tyde ein bygning ein bur i, til å tyde nærleik til den som eig huset.

Sjølv om eit ord utviklar seg til å få meir grammatisk funksjon, tyder ikkje det at det ikkje samstundes kan brukast med den gamle, meir konkrete tydinga. Etter kvart som ord utviklar grammatisk tyding i éin kontekst, og held på den gamle i ein annan, kan dei to bruksmåtane gjere at orda også får to ulike former: hus og hos. Ein annan viktig skilnad er at berre substantivet blir bøygd, medan hos har mista denne evna. Huset til Ola er eit bestemt hus, og får endinga -et. Men du kan ikkje seie at du er hoset Ola. ­

Det er ganske vanleg at preposisjonar er etymologiske etterkommarar av innhaldsord med meir handfast tyding. Preposisjonen mot (Eg går mot dykk) kjem av det same ordet som substantivet møte. Det er ikkje vanskeleg å sjå korleis dei to heng saman: Går du nokon i møte, går du mot dei. Andre døme er til, som antakeleg kjem frå eit substantiv som tydde ’mål’, og bak, som opphavleg tydde ’rygg’ – jamfør det engelske back.

Liknande utviklingar som dei eg har skissert her, kan ein finne i mange språk frå ulike språkfamiliar. Det er eit velkjend fenomen at bestemde artiklar ofte utviklar seg frå av demonstrativ: Det har skjedd i skandinavisk, engelsk, baskisk, ungarsk, rumensk, bantuspråk, og i mange fleire. Og den franskkyndige lesaren drog kanskje kjensel på samanhengen mellom hos og hus – for den tilsvarande franske preposisjonen chez er nemleg ein etterkommar av det latinske casa. Ifølge World Lexicon of Grammaticalization har den same utviklinga også skjedd i dei meir eksotiske språka akadisk, kagaba og haitisk kreol.

Nettopp det at grammatikk ofte har liknande historisk bakgrunn i språk utan slektskap til kvarandre, gjer grammatikalisering interessant. Ved å sjå på slike parallellar kan vi kome nærare ei forståing av kvifor grammatikken er organisert som den er, til dømes kvifor vi bøyer ord i bestemming eller kasus. Når ord blir grammatikalisert og omgjort til grammatiske uttrykk, skjer det mellom anna fordi vi tolkar inn ny og meir abstrakt tyding i det vi høyrer. På sett og vis er det ei eller fleire mistydingar kombinert med ”slurv” som er årsaka til at hús blei til hos, eller at hundr inn blei til hunden. Resultatet av desse meir eller mindre umedvitne nytolkingane er funksjonell og praktisk grammatikk, men vi fekk ikkje denne grammatikken fordi den var naudsynt.

Blir språk meir grammatiske?

Det er i grunnen ikkje så mange grammatiske kategoriar som er naudsynte i seg sjølve – elles hadde alle språk vore like. På nokre område er dei fleste språka i verda like: Alle har til dømes nektingsuttrykk, og alle har peikeord og spørjeord. Alle språk treng dessutan ein måte å organisere informasjonen i setningar på, og ein måte å lage nye setningar med eit heilt nytt innhald, som mottakaren likevel kan forstå. Dei grammatiske uttrykka som ikkje er heilt universelle, men likevel vanlege, blir gjerne kjenneteikna ved at dei er praktiske eller funksjonelle. Bøyingsendingar er til dømes praktiske fordi dei inneheld generell informasjon pakka ned i korte uttrykk. På norsk kan det vesle segmentet -te tyde ’preteritum’ i kokte, følte, visste¸ osb., og det er ein effektiv måte å uttrykke at ei hending har skjedd i fortid på. Endinga -te har også oppstått gjennom grammatikalisering, og kjem mest sannsynleg frå det urgermanske verbet *dōn, som tydde ’gjere’ (som det tyske tun). Før vi fekk preteritumsendingar, måtte ein altså uttrykke fortid på ein litt meir omstendeleg måte – utan at det gjorde så mykje. Mange språk greier seg utmerka godt utan tidsbøying av verb, til dømes vietnamesisk eller mandarin, på same måte som vi greier oss utmerka godt utan å personbøye verb, slik dei gjer i tysk (ich lese, du liest).

Om mykje av grammatikken kjem frå konkrete innhaldsord berre ein sporar røtene langt nok tilbake i tid – tyder det at alle språk går i retning av å få meir bøying, og at somme språk har meir utvikla grammatikk enn andre? Det enkle svaret på det er nei. For det første kan ikkje all grammatikk sporast tilbake til innhaldsord, og det finst også andre endringsprosessar enn grammatikalisering som skaper grammatikk. For det andre blir grammatikk uttrykt på fleire måtar enn bøying, og berre ved å samanlikne norrønt og moderne norsk ser vi at grammatikk kan vere alt frå kasusbøying til preposisjonar og ordstilling. Som tidlegare nemnt gjer den usynlege handa ei ommøblering når språk endrar seg. Det er ikkje eit lagnadsstyrt behov for grammatikk som styrer dette, men komplekse  endringsmekanismar som er vanskelege å få oversikt over.

Jamvel om språk ikkje blir meir eller mindre grammatiske, eller meir eller mindre sofistikerte, så kan språk ha meir eller mindre komplekse bøyingssystem. For den som lærer seg tysk, er det uunngåeleg å legge merke til at verb- og pronomenbøyinga glatt overgår det norske systemet. Det same gjeld islandsk, som til dømes har 14 ulike former av adjektivet rik, medan norsk berre har tre. Denne ulikskapen botnar i at vi har fått eit enklare system, som igjen truleg blei katalysert av den tidlegare nemnde kontakta med hanseatane i seinmellomalderen.

Forenkling kan altså skje gjennom kontakt, men for at vi skal kunne snakke om ei ommøblering av grammatikken, held det ikkje å berre sjå på desse endringane. Peter Trudgill har poengtert at forenkling berre utgjer ein liten del av biletet, og at vi også må sjå på korleis såkalla kompleksifisering (mellom anna ved grammatikalisering) skjer. Ikkje uventa trekker han fram det motsette av kontakt, nemleg isolasjon.

Omgrepet isolasjon i denne samanhengen må lesast med varsemd. Det er ikkje snakk om totalt isolerte språksamfunn av den typen vi finn i ”Gufseplassen” i Donald Duck-historia Eggemysteriet. Relativt isolerte språksamfunn kan vere dialektområde som tradisjonelt har hatt lite kontakt med andre – og slike blir det stadig færre av. I slike språksamfunn er det ein tendens til at språket over tid blir meir komplekst i tillegg til at det ikkje blir forenkla, og dermed syner både nye og arkaiske trekk. Eit døme på dette er språket älvdalsk som blir tala i Älvdalen i Sverige. Til skilnad frå svensk har det tatt vare på fleire norrøne trekk, som personbøying av verb (ig båkå ‘eg bakar’, men bakum ‘vi bakar’) og kasusbøying (substantivet kaller ‘karer’ har til dømes også formene kalla og kallum), men i tillegg har det fått nye og kompliserande trekk. Forskaren Piotr Garbacz har peikt på fleire slike nye trekk i syntaksen, til dømes uttrykking av subjektet to gonger i same setning. Det er sjølvsagt ikkje fullstendig føreseieleg at språksystem blir enklare gjennom kontakt, eller at dei blir meir komplekse gjennom isolasjon. Nokre typar av kontakt kan føre til kompleksifisering, og dessutan kan språk i kontakt låne komplekse grammatiske uttrykk frå kvarandre.

Grammatikk er ikkje berre openbert nyttige endingar og konstruksjonar. Nokre av dei grammatiske kategoriane våre er tilmed så ”unyttige” at vi knapt kan seie kvifor vi har dei – grammatisk kjønn er eit døme på det. Det at det heiter ein stein, men eit fjell, er ikkje lett å forklare. Vi menneske er gode til å hugse, og gode til å oppdage mønster, også der det tidlegare ikkje var noko mønster. Slik kan vi – oftast umedvitent – oppfatte tilfeldig ulike endingar som uttrykk for bestemde kategoriar. Dermed kan språket bli rikt på bøying som kan vere nyttig, men som ikkje er strengt nødvendig frå eit informasjonsperspektiv.

Forenkling og forvansking av språket skjer på grunn av prosessar som vi språkbrukarar styrer indirekte, men som vi ikkje har fullstendig kontroll eller oversikt over. Meir eller mindre nyttig grammatikk oppstår som eit resultat av desse komplekse endringane, men vi kan ikkje sjå på dette resultatet som årsaka til den same endringa – då har vi ei forklaring som bit seg sjølv i halen. I den store samanhengen er ikkje det naturlege språksystemet på veg korkje mot etter bort frå eit ”ideelt stadium”, for det er ingen som har makt til å styre det.

3628f5a3-9110-4c01-bcfc-9b4ca9c00bd5-2060x1340

Minna Sundberg

Reklamer

Hen, quo vadis?

Standard

Mange har fått sansen for det kjønnsnøytrale hen, og det er lett å se behovet for et nytt pronomen. Slik grammatikken vår er i dag, er det vanskelig å omtale et bestemt menneske uten å spesifisere kjønn. Hvorfor er det sånn? Og er ønsket om et kjønnsnøytralt pronomen i seg sjøl nok til at vi kan fornye grammatikken?

Pronomener er grammatiske ord som har blitt til gjennom svært langsom utvikling. Gjennom denne utviklinga har nye betydninger blir lagt til den grunnleggende – i tillegg til å være henvisningsord, uttrykker for eksempel personlige pronomen også kjønn og tall: han, hun, de. I forbindelse med diskusjonen rundt pronomenet hen kommer det fram at ikke alle har klart for seg at vi også har en annen måte å dele inn pronomener på, nemlig i de som i hovedsak viser til mennesker (han, hun), og de som i hovedsak viser til ikke-menneskelige vesener og ting (den, det). Dette skillet blandes ofte sammen med skillet mellom spesifisert og ikke-spesifisert kjønn.

Skillet mellom menneskelige og ikke-menneskelige kategorier skyldes at språket er antroposentrisk. Språksystemet gjenspeiler talerperspektivet, og det er tross alt vi mennesker som snakker og dermed også lager språket. Dette manifesterer seg på ulike måter, og pronomensystemet i norsk egner seg godt som eksempel på at dimensjonen menneskelig (han/hun) – ikke-menneskelig (den/det) kan bli innkoda i grammatikken. Det fins selvfølgelig unntak fra denne bruken av pronomenene: I nynorsk og i mange dialekter brukes han/ho om ikke-levende ting (f.eks. ho om boka). Da er det snakk om grammatisk kjønn (genus), ikke biologisk kjønn (sexus), og det vil derfor neppe være aktuelt å bruke hen i slike kontekster. Omvendt kan den i noen kontekster vise til mennesker: ”Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå”. I slike tilfeller fungerer den som et pekeord som viser til en uspesifisert person – det kan være hvem som helst.

Det er altså noe overlapp i bruksområdene til de menneskelige og ikke-menneskelige pronomenene, men det er ikke fri variasjon. Skal du omtale en spesifikk person, tvinger grammatikken deg til å bruke han eller hun. Du kan altså ikke velge det ikke-menneskelige den, sjøl om det hadde vært nyttig med et pronomen som ikke spesifiserer kjønn:

Hvem er læreren din? Jeg har ikke møtt den ennå.

I tillegg til kravet om å bruke han/hun ved omtale av spesifikke personer, må vi i norsk altså spesifisere kjønnet til den omtalte. Den obligatoriske markeringa av hunkjønn og hankjønn stammer fra svært lang tid tilbake, og gjenspeiler at vi mennesker har vært opptatt av å skille mellom de biologiske kjønna. Dette betyr ikke at de språka som ikke har dette skillet blant pronomenene, har vært mindre opptatt av å skille mellom kjønn: Sammenhengen mellom menneskenatur/tenkemåte og grammatikk er ikke deterministisk. Innkodinga av kjønn og menneskesentrisme har heller ikke skjedd gjennom vedtak eller bevisst styring, men gjennom en variant av usynlig-hånd-prosesser. Språkbrukerne tråkker opp nye stier i grammatikken, men de har ingen plan om åssen det kan påvirke språket på sikt. Språkforskeren Brian D. Joseph sier det på denne måten: ”speakers […] act as if they were in a fog” – de ser klart det som ligger rett foran dem, men ikke det som ligger langt fram.

Den eneste muligheten vi har for å omgå kravet om å spesifisere kjønn i norsk, er å erstatte pronomenet med lange kvasipronomener som han/hun eller vedkommende. Nylig har vi fått introdusert hen, som uten tvil må sies å være mer praktisk enn de andre kjønnsnøytraliserende løsningene, siden det er kortere og likner mer på de pronomenene vi har fra før. Om vi greier å bli vant med det, er en annen sak – tross nytteverdien. Valg av pronomen skjer raskt og nærmest automatisk, så uansett hvor sterk viljen er, er det ikke enkelt å endre sitt eget eller andres pronomensystem. Språkbruk skaper språk, og tida vil vise om behovet for hen er stort nok til at det kan spre seg gjennom hele språksamfunnet.

Formålet med dette innlegget har vært å vise til mulige (forenkla) forklaringer på hvorfor pronomener er delt inn i kategoriene menneskeligikke-menneskelig og hankjønnhunkjønn. Disse beskrivelsene og forklaringene på åssen språket er, er ikke argumenter for åssen språket bør være. Jeg har altså ikke prøvd å argumentere for at språket bør være verken annerledes eller uforanderlig, for eksempel mer eller mindre menneskesentrert eller kjønnsspesifiserende.

Dagens grammatikk er et avtrykk av gårsdagens språkbruk, og ytringene våre tilpasser seg dette sporet. Når vi har en grammatikk som skiller mellom mennesker og ikke-mennesker, og mellom to ulike kjønn, er det fordi språkbrukerne har vært opptatt av slike skiller. Grammatiske kategorier endres langsomt gjennom gjentatt språkbruk. Dette betyr likevel ikke at vi kan styre grammatikken som vi vil: Det er den usynlige hånda som rår, og den er langsom. Det holder altså ikke aleine å tegne inn hen på kartet. Nye stier må tråkkes opp, og de gamle må få tid til å gro igjen.

img_8790

Skjønner du en døyt?

Standard

Ord for bittesmå eller ubetydelige ting kan bli morgendagens negasjonsmarkører.

Det å kunne negere (nekte) et utsagn ved hjelp av enkle markører er et universelt trekk ved menneskelige språk. I norsk bruker vi den enkle negasjonsmarkøren ikke for å snu en setning fra umarkert positiv til markert negativ:

Barna sover > Barna sover ikke.

I skriftlig fransk, derimot, brukes to ord på hver sin side av verbet for å markere at handlinga er negativ:

Les enfants dorment > Les enfants ne dorment pas.

Opprinnelig var det bare ne som markerte negasjon, mens pas er et nyere tilskudd. I muntlig fransk kan man ofte droppe ne nå til dags, sånn at pas blir stående som den eneste markøren av negasjon, og dermed har tatt over jobben. Opprinnelig betydde (og betyr) pas ‘skritt’ eller ‘steg’, men akkurat i denne spesifikke konteksten har det endra betydning til å bare bety nektelse. Åssen kunne det skje?

Når vi negerer utsagn, kombinerer vi det ofte med ord som uttrykker noe smått eller ubetydelig, for å markere hvor sterk negasjonen er. For eksempel kan vi si:

Han har ikke spist en smule i hele dag.
Jeg skjønner ikke et kvekk.
Hun drikker ikke en dråpe på fest.
Jeg bryr meg ikke en døyt.[i]

Disse minimerende orda, døyt, smule, grann, kvekk osv., har det til felles at de uttrykker svært liten grad av noe. Når de brukes sammen med negerte verb (forstår ikke, har ikke spist), understreker de graden av negativ betydning: Om han ikke har spist en smule engang, så har han virkelig ikke spist. Det var gjennom slik språkbruk det franske pas blei «rekruttert» inn som negasjonsforsterker (‘Jeg gikk ikke et skritt engang’). Pas blei etter hvert omtolka (reanalysert) som del av nektelsesmarkøren, og mista den gamle betydninga.

Når vi skal understreke graden av negasjon, er det ofte de minimerende og negasjonsforsterkende orda som får trykk, og ikke den opprinnelige negasjonsmarkøren:

Du eier ikke et snev av fornuft!
Je ne sais pas! (‘Jeg veit ikke’)

Dermed er det en viss sjanse for at den opprinnelige negasjonsmarkøren blir lydlig redusert, som i fransk, hvor ne kan forsvinne helt i tale. I norsk er også ikke redusert i mange tilfeller (Du ha’kke peiling), men det kan ikke utelates helt uten at negasjonsbetydninga forsvinner.

Opphavet til ikke er faktisk ikke så ulikt opphavet til fransk pas. I tidlig norrønt kan man se rester av den gamle negasjonsmarkøren ne, som kom foran verbet: ”Haraldr ne veit”. Som vi veit har ne blitt erstatta av ikke, som kommer bak verbet: ”Harald veit ikke”. Måten dette skjedde på, var at en variant av ekki (> ikke) blei brukt som en negasjonsforsterker sammen med ne, på samme måte som pas i fransk blei brukt med ne, altså: ”Haraldr ne veit ekki. Ekki kommer av sammensetninga eitt-gi, som betyr omtrent ’en eneste ting’ – altså et minimerende uttrykk som forsterka den opprinnelige negasjonen.

Den danske språkforskeren Otto Jespersen var en av de første til å beskrive slike endringer i detalj i 1917, og derfor kalles de Jespersens syklus. Med andre ord en skandinavisk oppdagelse vi kan unne oss å være stolt av!

otto_jespersen

Otto Jespersen (fra Wikimedia Commons)


[i] Døyt var opprinnelig navnet på en liten kobbermynt ifølge Bokmålsordboka.

Har noen språk mer konkret uttrykksmåte enn andre?

Standard

Det grammatiske sluket skreiv jeg om åssen grammatikk blir til ved at konkrete innholdsord som substantiv og verb avbleikes og får mer abstrakt betydning. Men dersom grammatikk oppstår på denne måten, fins det da noen språk som ikke har «kommet like langt» som norsk eller engelsk, altså som ikke har like velutvikla grammatikk, men uttrykker ting mer konkret?

I gamle dager kunne man finne lingvister som mente det, også her i Norge. Dette ser vi blant annet i boka Språket og menneskene fra 1948 av den store og innflytelsesrike lingvisten Alf Sommerfelt, som mente at det var en relativ sammenheng mellom ulike kulturtyper og språktyper. Han skriver:

Sammenligner vi nå språktypen med det kulturtrinn der er herskende hos det folk som taler språket, vil vi som hovedregel finne ut at lavtstående kultur svarer etter våre begreper språk med forunderlig konkret uttrykkssett, mens de moderne européiske språk har utviklet språktyper hvor de konkrete og abstrakte forestillinger er ganske annerledes atskilt.

Sommerfelt snakker hovedsakelig om kulturer og ikke raser, og han påpeker at han ikke mener det ikke er noen nøyaktig overensstemmelse. Likevel mente han altså, som mange lingvister på den tida, at noen språk ikke hadde like velutvikla grammatiske uttrykksmåter som de europeiske språka. Jeg påstår ikke at jeg garantert hadde vært noe hederlig unntak fra dette tankesettet om jeg hadde vært språkviter på den tida. Det er selvfølgelig lett å argumentere mot gammal og utdatert forskning når så mange vitenskapsfolk har gjort en uhorvelig mengde forskning i mellomtida. Poenget med dette innlegget er å vise hvorfor vi ikke lenger tenker som Sommerfelt og andre gjorde, sjøl om vi sier at grammatikk oppstår fra konkrete uttrykk.

Som støtte for påstandene sine om sammenhengen mellom «lavkultur» og konkret uttrykksmåte nevner Sommerfelt blant annet bøyingsklassemarkører («klassifiserende prefikser») som brukes på substantiv i bantuspråk. Substantiva i subiya deles inn i klasser som f.eks. personer (ba-) og objekter (tsji-), og hver klasse har sitt prefiks. Adjektiv som står til substantivet, får også et slikt prefiks som samsvarer med substantivklassen. Dette likner grammatisk kjønn i indo-europeiske språk, men Sommerfelt mener at vi har kommet lenger i utviklinga her, fordi grammatisk kjønn ikke lenger er så konkret som det en gang har vært – intetkjønn i norsk er f.eks. mer abstrakt enn personklassen i et subiya. Problemet her er at sjøl om det fins like utviklingstendenser i ulike språk, og det ene har «gått videre» i grammatikaliseringa av en bestemt kategori enn det andre, så har de starta på ulike tidspunkt. Derfor kan ikke forskjellen tas til inntekt for at det er noen sammenheng mellom uttrykksmåte og tenkemåte. Jeg kan dessverre ikke mye om subiya, men jeg kan garantere at det har andre grammatiske trekk og kategorier hvor utviklinga «har gått lenger» enn i indo-europeiske språk. Grammatikalisering er nemlig noe som skjer hele tida, og det igangsettes hele tida.

En annen grunn til at det kan oppstå misforståelser om fjernere språk, er at forskeren har en annen oppfatning av det grammatiske uttrykket enn det språkbrukerne har. En forsker vil ofte vite etymologien til funksjonsordet eller affiksene hen studerer, og dersom hen fortsatt tenker seg at den gamle betydninga sitter igjen, så ser uttrykket mer primitivt ut: Jeg bor hos mamma kan vrangvillig tolkes som Jeg bor hus mamma (for preposisjonen hos kommer nemlig av substantivet hus), og det ser jo litt fattigslig og konkret ut.

Sommerfelt skriver at de såkalt lavkulturelle språka etter våre begreper er «umåtelig innviklede», og at «visse indianerspråk må opplyse om tingene er sittende, stående, liggende, osv.». Man blir nok ekstra oppmerksom på slikt når man studerer et språk som ikke et ens eget, for det ser ut til at Sommerfelt at sett bort fra at dette også gjelder for norsk. Når vi snakker om hvor ting befinner seg, bruker vi svært ofte verba sitte, ligge og stå: Melka står i kjøleskapet, boka ligger på bordet, osv. Og tendensen til å bruke sitte gjelder også i stor grad når vi skal uttrykke pågående handlinger: Jeg satt og skreiv et brev da det banka på (i stedet for bare Jeg skreiv da det banka på).

Det som virker omstendelig, konkret og unødvendig for oss, kan være en del av den automatiserte grammatikken i andre språk. Hvorfor «må» vi uttrykke om noe er entall eller flertall, bestemt eller ubestemt, og attpåtil både på adjektiv og substantiv? Vel, det er en del av grammatikken vår, og det er ikke mer nødvendig av andre grunner enn at det har blitt sånn. Det går jo greit likevel, da. Like greit som å si at melka står i kjøleskapet i stedet for å si at melka er i kjøleskapet.

Grammatikken er på ingen måte ikke mer velutvikla i vår del av verden, og vi kan også uttrykke oss «forunderlig konkret».

languages

Fra lausti.com

To jævla rare ord

Standard

Av Pål Kristian Eriksen

Banneord er en uglesett og ignorert del av språket vårt – ordene anses som vulgære og platte, og det å bruke mye av dem blir gjerne sett på som et tegn på å ha dårlig språkfølelse. Skikk-og-bruk-aspektet skal jeg ikke diskutere her, men reint lingvistisk sett er dette kjempespennende ord, og når man ser nøyere etter på dem, dukker det til og med opp særskilte grammatiske regler for bruken av disse ordene, og stol på meg – sjøl den mest vindskeive sjømann kan bruke disse grammatiske reglene perfekt![1] Langt fra noen dårlig språkfølelse, det!

I denne teksten har jeg tenkt å fokusere på ordene «jævla» og «jævlig». Tilsynelatende veldig like ord, om man kunne tro de betydde det samme, og at «jævla» bare er litt mer saftig og folkelig enn «jævlig», sånn som «faen» og «fanden» – men dette stemmer ikke i det hele tatt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at ordene har veldig forskjellig syntaks, dvs. de har ulike plasseringsmuligheter i setninga, og de har også forskjellig betydning og funksjon. Men la oss starte med syntaksen. «Jævlig» kan brukes predikativt, dvs. etter verb som «å være» og «å bli», men «jævla» kan ikke brukes i denne posisjonen.[2]

Det er jævlig å være arbeidsledig.
* Det er jævla å være arbeidsledig.

Vinteren blir jævlig i år.
* Vinteren blir jævla i år.

«Jævlig» kan brukes i en hodeløs NP, dvs. det kan brukes alene som setningsledd i stedet for et substantiv (men det må i disse tilfellene oftest stå etter pronomener, artikler eller mengdesord, som «noe» «det» eller «mye»). «Jævla» kan ikke brukes på denne måten:

Jeg så noe jævlig i går, som ga meg mareritt.
* Jeg så noe jævla i går, som ga meg mareritt.

Det jævlige er at vi ikke har mer bensin igjen.
* Det jævla er at vi ikke har mer bensin igjen.

Jeg har gjort mye jævlig i min ungdom.
* Jeg har gjort mye jævla i min ungdom.

Begge kan brukes foran et substantiv, men her trer betydningsforskjellen, eller rettere sagt den funksjonelle forskjellen, fram. «Jævlig» oppfører seg som et vanlig adjektiv, og gir en nærmere, utdypende beskrivelse av substantivet det står til, men «jævla» er annerledes. Det oppfører seg som det vi kan kalle en emotiv pragmatisk partikkel, dvs. at det uttrykker talerens følelser for det hun/han snakker om (i det her tilfellet veldig negative følelser). Se på følgende eksempler:

Beijing er en jævlig by.
Beijing er en jævla by.

«Jævlig» oppfører seg her som et adjektiv som snevrer inn betydninga av hva slags by Beijing er, nærmere bestemt at Beijing er en jævlig by, i motsetning til byer som ikke er jævlige.[3] «Jævla» brukes derimot ikke til å definere en spesiell type by, i stedet ville «Beijing er en jævla by» kunne vært sagt av en som ikke liker byer, og derfor synes det er negativt at Beijing er en by. (Det kunne alternativt blitt sagt til noen som f.eks. feilaktig trodde at Beijing var ei bittelita bygd, og taleren bruker «jævla» til å understreke størrelsen, mer om dette seinere.)

Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævla sprekk.
Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævlig sprekk.

Her brukes «jævla» igjen emotivt, til å understreke at taleren ikke likte den nevnte sprekka, forståelig nok. «Jævlig» virker derimot rart i dette eksempelet, ettersom det høres ut som det beskriver typen sprekk. Jeg antar at det er samme forskjell som er på gang i følgende minimale par.

Din jævla kødd!
Din jævlige kødd!

«Jævla» brukes for å understreke de negative følelsene taleren har mot personen han/hun skjeller ut[4], mens «jævlig» virker rart å bruke i et sånt utsagn.

«Jævla» trenger ikke bare uttrykke negative følelser overfor substantivet det står til, men kan i stedet også brukes til å uttrykke negative følelser over at substantivet ikke eksisterer, som i følgende setning fra en arbeidsledig lingvist (kremt):

Dette temaet kunne jeg holdt en hel forelesning om, hadde jeg bare hatt en jævla jobb!

Legg merke til at det igjen blir feil å bruke «jævlig», da det ville gitt en beskrivelse av typen jobb. Men merk òg at denne bruken av «jævla» ikke understreker noen negativ holdning til jobben, men derimot til at jobben ikke finnes. Den samme bruken finner vi i følgende setning:

Jeg har ikke en gang fem jævla kroner på konto.

Når «jævla» brukes på denne måten, til ikke å uttrykke talerens negative følelser over sjølve substantivet, men over at substantivet ikke eksisterer, er det begrensa til visse typer setninger. Jobb-setninga ovenfor er det vi kaller ei kontrafaktiv setning, dvs. den beskriver en situasjon som ikke er tilfelle i den virkelige verden, mens penge-setninga er ei negativ setning, markert av negasjonen «ikke». I positive, faktive setninger, derimot, blir det vanskelig å bruke «jævla» uten at det uttrykker noe negativt om substantivet.

?? Jeg har en jævla jobb.
?? Jeg har en jævla krone.

«Jeg har fem jævla kroner» kan gå hvis taleren mener at han ikke har mer enn fem kroner, og er negativ til at det er så lite. Uansett minner denne begrensninga til negative og kontrafaktive setninger litt om syntaksen til såkalte negative polaritetsuttrykk, et annet spennende tema som får bli til en annen dag.

Alternativt kan «jævla» brukes til å understreke negative følelser over den store mengden av noe eller det store antallet av noe, snarere enn over substantivet sjøl. I disse tilfellene står «jævla» etter mengdesordet (oftest «hele», «alle» eller et tallord) og foran substantivet, men henviser altså til mengdesordet. Se på følgende setningspar:

Jeg satt heime hele jævla helga.
Jeg satt heime den jævla helga.

I den første setninga er det ikke noe galt med helga per se, taleren uttrykker i stedet at det er negativt at hele helga gikk med til heimesitting. I den andre setninga, uten mengdesordet «hele», er det derimot helga taleren opplevde som negativ. Legg også merke til følgende forskjell:

Jeg har venta på deg i fem jævla timer!
Jeg har venta på deg i to jævla minutter!

I den første setninga er taleren ikke er irritert på timene i seg sjøl, men på det faktum at det blei hele fem stykker av dem. Den andre setninga virker underlig rett og slett fordi vi ikke oppfatter to minutter som noen stor mengde, og må derfor anta at «jævla» enten referer til minutter som sådan, eller at taleren er av den ekstremt utålmodige sorten.

Antakeligvis relatert til denne funksjonen av «jævla» er en annen funksjon, hvor «jævla» ikke ser ut til å uttrykke negative følelser i det hele tatt, men snarere brukes til å emfatisk understreke størrelsen av noe:

Beijing er en jævla gigantby!
Vi kokte et jævla berg med spaghetti!

Foran adjektiver kan både «jævlig» og «jævla» brukes, men her blir det med ett mer vanskelig å skille funksjonene deres fra hverandre. Det samme gjelder foran mengdesord som «lite» og «mye».

Det er jævlig langt til Beijing.
Det er jævla langt til Beijing.

Så jævlig grusomt!
Så jævla grusomt!

Han kan jævlig lite om banneordenes grammatikk.
Han kan jævla lite om banneordenes grammatikk.

Betydningene til setningene i disse setningsparene ser umiddelbart ut til være den samme, men som vi har sett er «jævlig» og «jævla» to vidt forskjellige krabater i alle andre sammenhenger, så her må det mer forskning til. Det må det uansett på alle funksjonene til dette spennende ordparet, men jeg vil komme med en foreløpig konklusjon: «Jævlig» er et vanlig adjektiv, som beskriver det substantivet det står til, og beskriver det som en veldig negative type av dette substantivet, i motsetning til andre, mer positive typer (f.eks. en jævlig by vs. en vanlig by). «Jævla» er derimot en emotiv pragmatisk partikkel, som uttrykker talerens (oftest) negative følelser ovenfor det hun/han snakker om. Denne ordklasseforskjellen understrekes også av de syntaktiske forskjellene vi så innledningsvis. «Jævlig» kan brukes i samme syntaktiske posisjoner som andre adjektiver, mens «jævla» er utelukka fra flere av disse.:-) Legg for øvrig òg merke til at «jævlig» kan uttrykke gradbøyning, slik som andre adjektiver, men «jævla» kan ikke:

Jeg har aldri sett en jævligere / mer jævlig film.
* Jeg har aldri sett en mer jævla film.

Dette er verdens jævligste / mest jævlige land.
* Dette er verdens mest jævla land.

Det var dagens språklærdom. Så neste gang du hører noen snakke nedsettende om bannskap, eller kimse av småord generelt, så kan du kontre med at slike vulgære småord har jævla mye mer interessant ved seg enn det folk aner!

img_9328

[1] Vindskeive sjømenn kan faktisk bruke alle grammatiske regler i språket perfekt, men det er annen historie.

[2] Stjernetegnet markerer at denne setninga er ugrammatisk.

[3] Mine unnskyldninger til folk fra Beijing, det er sikkert en kjempefin by, jeg måtte bare ha et eksempel.

[4] Hvis du nå kremter noe om at «din jævla kødd» er en noe som guttegutter eller nordnorske naboer kan si til hverandre i godlynt lag uten å mene noe negativt om den de snakker til, og snarere vil mene det motsatte, så har du helt rett i det. Det er fordi «din jævla kødd» da brukes ironisk.

Med lik i den språklige lasten

Standard

Substantivet lik vekker uhyggelige assosiasjoner til død og kalde, hvite kropper. Men visste du at språket seiler med mange «lik» i lasten? 

Lik har ikke alltid betydd lik. I norrøn tid og tidligere kunne lík referere til både levende og døde skikkelser, men over tid har betydninga snevra seg inn til å gjelde det livløse. Bruken av det norrøne ordet lík var ganske lik bruken av det engelske ordet body, som ofte kan ha den spesifikke betydninga ‘livløs kropp’. Denne betydningsutviklinga mot det døde kan skyldes at orda har blitt brukt som eufemismer (skånende omformuleringer) når det har vært ubehagelig å bruke mer direkte eller dekkende uttrykk. I dag bruker vi jo gjerne kropp i stedet for lik (på samme måte som vi bruker gå bort i stedet for ), så det kan være at en liknende endring vil skje igjen.

Vi finner lik mange steder i språket, sjøl om vi kanskje ikke tenker over det. I forrige avsnitt brukte jeg for eksempel adjektivet lik, som har opphav i det rekonstruerte urgermanske ordet *galika, som igjen er satt sammen av *ga (‘med’) og *lik (‘form, kropp’) – altså ‘med (samme) kropp’. I det tyske ordet gleich og det nederlandske geliljk ser vi restene av forstavinga *ga-, som har blitt borte i norsk. At noe har samme form eller lik kropp som noe annet, betyr at de er like. Adjektivet lik har også gitt oss verbet likne og adverbet like (som i «være like klok», «gå like hjem»).

Et annet sted likene har gjemt seg, er blant endingene som brukes for å lage adjektiver av substantiver av typen vennlig og sportslig. Endinga -lig har opphav i adjektivet lik, som vi nå kjenner historien til. Noen som er lik en venn, er enkelt og greit vennlig. Vi assosierer selvfølgelig ikke -lig med form eller kropp lenger, og det er typisk for slike språkendringer. De skjer gradvis, og betydninga går fra å være konkret (å ha en form som) til å bli litt mer abstrakt (å ha samme egenskap som) over tid.

Det fins også lik i deler av språket som brukes veldig ofte, nemlig i demonstrativpronomenet slik og i spørreordet hvilken. Slik er satt sammen av en tidligere variant av + lik («en sånn kropp»), mens hvilken er satt sammen av tidligere varianter av hva + lik («hva for kropp»). Det er de samme grunnformene som har gitt opphav til de engelske orda such og which, og til de tyske solcher og welcher.

Lik fins altså overalt i språket, i adjektiver, verb, substantiver, demonstrativer og spørreord. For å finne opprinnelsen til alle disse «likene» må vi stort sett tilbake til urgermansk, og da hadde ikke ordet den moderne betydninga ‘livløs kropp’, men ‘kropp, form’. Morsomt er det uansett at ett eneste ord kan gi opphav til så mange forskjellige språkuttrykk gjennom endring.

Avslutningsvis får dere en som inneholder hele seks lik: Han misliker sannelig slike rolige folk som likner på lik

corpse-bride

Corpse bride

Det grammatiske sluket

Standard

Grammatikken liker å få, men er ikke like glad i å gi.

Språkvitere liker å mase om at språket er i kontinuerlig forandring, men det som stort sett får oppmerksomhet i media, er alt som forsvinner: Lyder blandes sammen, ord mister gammel betydning, og bøyningskategorier som kasus kan falle bort. Det jeg syns er mest spennende, er derimot utviklinga av nye kategorier og ny grammatikk.

Det fins en sterk hypotese i språkvitenskapen som sier at de fleste grammatiske uttrykk som f.eks. bøyningsendelser eller funksjonsord har utvikla seg fra innholdsord.  Abstrakte og ubøyelige ord som bak og til kommer altså opprinnelig fra mer konkrete og bøyelige ord, nemlig ord som betydde ‘rygg’ og ‘mål/ende’, og det samme gjelder mange grammatiske endelser. Bestemthetsendelsen på substantiv (hest-en) kommer for eksempel fra det mer sjølstendige pronomenet hinn. Man kan altså tenke seg en skala fra konkret betydning til mer abstrakt eller grammatisk betydning (definisjonen av grammatisk er faktisk ganske problematisk, men det får vi ta en annen gang). Siden disse prosessene er beskrivelser av utviklinga av grammatikk, kalles de grammatikalisering.

Videre sier denne grammatikaliseringshypotesen at endringene kun går i én retning, nemlig mot mer grammatisk, og ikke fra grammatisk til mer konkret. Dette har imidlertid blitt tilbakevist i flere studier. Det fins bl.a. eksempler fra skandinavisk som viser at det ikke stemmer: s-genitiven (Urd-s katter) er faktisk mindre grammatisk i dag enn den var i norrønt (den er ikke lenger en kasusendelse). Likevel er det et overveldende flertall av grammatiske endringer som går mot mer grammatisk. Derfor kan man tenke seg et grammatisk sluk som bilde på prosessen (lånt fra Roger Lass*): Ord og uttrykk som havner i dette sluket, suges inn mot kjernen av språket, nemlig grammatikken. Det er vanskelig å komme seg opp igjen av sluket, men noen ganger skjer det.

sentrifuge

Sjøl om et ord blir dratt inn mot grammatikken, betyr det ikke at det ikke kan brukes med den gamle, konkrete betydninga lenger. Etter hvert som ord utvikler grammatisk betydning i én kontekst, og beholder den gamle i en annen, kan de to bruksmåtene gjøre at ordet får ulik form også. Et eksempel på det er det norrøne ordet hús, altså ‘hus’,  som utvikla seg til preposisjonen hos. De fleste tenker ikke lenger over at hus og hos er det samme ordet, men opprinnelig var de altså det.

Men hvorfor blir noen ord dratt ned i sluket, mens andre står igjen utafor? Dette er forskerne litt uenige om, men en ting er sikkert: Grunnbetydninga til «kildeordet» har mye å si – det ser vi tydelig i eksempler som hús > hos. Den samme utviklinga har skjedd i andre språk rundt i verden, bl.a. fra latinsk casa > fransk chez, og i litt mer eksotiske språk: akadisk, kagaba og haitisk kreol (ifølge Word Lexicon of Grammaticalization). Mange grammatikaliserings-prosesser har altså noe universelt over seg. I akkurat dette tilfellet er det nok snakk om en metaforisk prosess hvor uttrykket «i noens hus» får betydninga «ved noen». Det er lettere å lage metaforer av ord med konkret innhold enn av ord som har abstrakt betydning, og det kan være med på å forklare hvorfor ord eller endelser ikke kravler ut av sluket like ofte som de blir dratt ned.

Grammatikk og grammatikalisering gir en uendelig mange ting å lure på: Hvorfor skjer det, åssen skjer det, hvilke ord havner i sluket, hvilke ord kravler ut av det, og så videre. Mye mer spennende enn bortfall av ditt og datt, spør du meg.


*I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke sentrifuge som metafor for denne prosessen (følte meg veldig lur!), men så slo det meg at sentrifuger slynger ting utover, ikke innover. Fins det sentripetal-maskiner også? Sentripetuger?