Grammatikken liker å få, men er ikke like glad i å gi.

Språkvitere liker å mase om at språket er i kontinuerlig forandring, men det som stort sett får oppmerksomhet i media, er alt som forsvinner: Lyder blandes sammen, ord mister gammel betydning, og bøyningskategorier som kasus kan falle bort. Det jeg syns er mest spennende, er derimot utviklinga av nye kategorier og ny grammatikk.

Det fins en sterk hypotese i språkvitenskapen som sier at de fleste grammatiske uttrykk som f.eks. bøyningsendelser eller funksjonsord har utvikla seg fra innholdsord.  Abstrakte og ubøyelige ord som bak og til kommer altså opprinnelig fra mer konkrete og bøyelige ord, nemlig ord som betydde ‘rygg’ og ‘mål/ende’, og det samme gjelder mange grammatiske endelser. Bestemthetsendelsen på substantiv (hest-en) kommer for eksempel fra det mer sjølstendige pronomenet hinn. Man kan altså tenke seg en skala fra konkret betydning til mer abstrakt eller grammatisk betydning (definisjonen av grammatisk er faktisk ganske problematisk, men det får vi ta en annen gang). Siden disse prosessene er beskrivelser av utviklinga av grammatikk, kalles de grammatikalisering.

Videre sier denne grammatikaliseringshypotesen at endringene kun går i én retning, nemlig mot mer grammatisk, og ikke fra grammatisk til mer konkret. Dette har imidlertid blitt tilbakevist i flere studier. Det fins bl.a. eksempler fra skandinavisk som viser at det ikke stemmer: s-genitiven (Urd-s katter) er faktisk mindre grammatisk i dag enn den var i norrønt (den er ikke lenger en kasusendelse). Likevel er det et overveldende flertall av grammatiske endringer som går mot mer grammatisk. Derfor kan man tenke seg et grammatisk sluk som bilde på prosessen (lånt fra Roger Lass*): Ord og uttrykk som havner i dette sluket, suges inn mot kjernen av språket, nemlig grammatikken. Det er vanskelig å komme seg opp igjen av sluket, men noen ganger skjer det.

Sjøl om et ord blir dratt inn mot grammatikken, betyr det ikke at det ikke kan brukes med den gamle, konkrete betydninga lenger. Etter hvert som ord utvikler grammatisk betydning i én kontekst, og beholder den gamle i en annen, kan de to bruksmåtene gjøre at ordet får ulik form også. Et eksempel på det er det norrøne ordet hús, altså ‘hus’,  som utvikla seg til preposisjonen hos. De fleste tenker ikke lenger over at hus og hos er det samme ordet, men opprinnelig var de altså det.

Men hvorfor blir noen ord dratt ned i sluket, mens andre står igjen utafor? Dette er forskerne litt uenige om, men en ting er sikkert: Grunnbetydninga til «kildeordet» har mye å si – det ser vi tydelig i eksempler som hús > hos. Den samme utviklinga har skjedd i andre språk rundt i verden, bl.a. fra latinsk casa > fransk chez, og i litt mer eksotiske språk: akadisk, kagaba og haitisk kreol (ifølge Word Lexicon of Grammaticalization). Mange grammatikaliserings-prosesser har altså noe universelt over seg. I akkurat dette tilfellet er det nok snakk om en metaforisk prosess hvor uttrykket «i noens hus» får betydninga «ved noen». Det er lettere å lage metaforer av ord med konkret innhold enn av ord som har abstrakt betydning, og det kan være med på å forklare hvorfor ord eller endelser ikke kravler ut av sluket like ofte som de blir dratt ned.

Grammatikk og grammatikalisering gir en uendelig mange ting å lure på: Hvorfor skjer det, åssen skjer det, hvilke ord havner i sluket, hvilke ord kravler ut av det, og så videre. Mye mer spennende enn bortfall av ditt og datt, spør du meg.

*I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke sentrifuge som metafor for denne prosessen (følte meg veldig lur!), men så slo det meg at sentrifuger slynger ting utover, ikke innover. Fins det sentripetal-maskiner også? Sentripetuger?