Lingvistisk slektsgranskning – søster og bror og andre rare ord

Standard

15825871_10154015886360064_4259028257283192788_nAv Pål Kristian Eriksen

Slektskapsord, som mor, far, datter, sønn, søster, bror, etc., er et ekstremt spennende felt i språkvitenskapen – på veldig mange områder. Språkhistorie, for eksempel. Du har helt sikkert fått med deg at et av de beste eksemplene på slektskap mellom språk er regelmessige likheter i slike ord. Ta vår egen språkfamilie, den indo-europeiske familien. Mor på norsk, heter på engelsk mother, på italiensk madre, på gresk mitéra (klassisk gresk mḗtēr), på russisk mat´ (i dativ materi), på irsk-gælisk máthair, på hindi mātā, etc. Alle disse ordene stammer fra den rekonstruerte ur-indoeuropeiske formen *méh₂tēr [1], det ordet våre språklige forfedre brukte når de ropte på mamma på steppene nord for Svartehavet for 5000-6000 år siden. Grunnen til at nettopp disse ordene har holdt seg så godt, er fordi de hører til språkenes kjernevokabular – de lar seg ikke bytte ut på slump.

Men jeg skal ikke snakke om språkhistorie i dag. I stedet skal jeg snakke om hvordan språk organiserer og bygger opp repertoarene sine av slektskapsord. Familie og slektskap har vært og er ekstremt viktig i mange av verdens kulturer, og det gjenspeiler seg i at mange språk har voldsomt omfattende repertoar av slektskapsord. Der hvor norsk f.eks. har de to ordene søster og bror, finnes det urfolkspråk hvor talerne bruker en hel jungel av ord for å beskrive søsknene sine. Eller ta ordene tante og onkel – på samisk har de fire ord for tante og fire ord for onkel, som vi skal se etterhvert. Men før vi går inn i denne ordjungelen, trenger vi litt teknisk bakgrunnsinfo om slektskapsord som fenomen.

Det første du må lære, er at slektskapsordene tilhører det vi kaller inalienable ord. Inalienable ord er ord som alltid må ha en eier. Hvordan kan onkler og døtre og mødre ha eiere? Jeg mener ikke eierskap i tradisjonell forstand, men snarere det at en onkel eller ei datter må være noens onkel eller datter. Du kan ikke være en onkel om du ikke har en nevø eller ei niese å være onkel til. Du kan ikke være ei søster eller en bror hvis du er enebarn. Og du kan ikke være mor eller far om du ikke har noen barn å være mor eller far til.[2]

Men en enda viktigere ting om slektskapsord, er at en og samme person kan beskrives med forskjellige slektskapsord, avhengig av hvilken “eier” du relaterer vedkommende til. Jeg, for eksempel, er en sønn om du beskriver meg i relasjon til ekteparet Sigfrid og Ulf Eriksen (hei, mamma og pappa!), men jeg er en bror om du beskriver meg i relasjon til Tom og Rune, og en onkel om du beskriver meg i relasjon til Helle og Morten.

Så nå trenger vi litt fagtermer. Hva skal vi kalle “eieren” og “den eide” i en slektskapsrelasjon? Man kunne brukt tekniske termer som possessor og possessum, men for at dette ikke skal høres ut som et kurs i demonutdrivelse, har jeg bakt sammen noen mer lettforståelige termer: Hovedpersonen er den personen som slektskapstermen setter ord på – mens ankerpersonen er den personen vedkommende beskrives i forhold til med det ordet. Så når jeg som hovedperson kalles en sønn, så er det hvis ankerpersonen er Ulf eller Sigfrid, men om jeg som hovedperson kalles en bror, så er det hvis ankerpersonen er Tom eller Rune.

Følgelig beskriver alle slektskapsord en relasjon mellom en hovedperson og en ankerperson. Ei grandtante er en hovedperson som har en ankerperson ett skritt til sida og to skritt ned i slektskapstreet (din brors/søsters barnebarn), og en tremenning er en hovedperson som har ankerpersonen to skritt opp i treet, et skritt til sida, og så to skritt ned (din besteforelders søskens barnebarn).

Slektskapsord beskriver ikke bare sjølve relasjonen mellom hovedperson og ankerperson. Veldig ofte legger disse ordene til litt ekstrainformasjon om disse personene, og den vanligste informasjonen er kjønn og alder. Så sjøl om søsken er en kjønnsnøytral term på norsk, så pleier man sjelden eller aldri si at “Anja/Rune er mitt søsken”. Når vi sier at Anja er noens søster, og Rune er noens bror, så spesifiserer vi altså ikke bare relasjonen mellom personene, men vi spesifiserer også kjønnet til hovedpersonen (men som vi skal se etterhvert er det i tillegg mulig å spesifisere kjønnet til ankerpersonen, men la oss vente litt med såpass heavy saker). Språk pleier veldig ofte å spesifisere kjønn i slektskapsord, men vil av og til la visse relasjoner være kjønnsnøytrale. Ta bruken av ordene fetter, kusine og søskenbarn, hvor det finnes forskjeller i norske dialekter. Da jeg vokste opp på Sørvestlandet, så var fetter og kusine ord som jeg kun støtte på i Donald, jfr. Fetter Anton og Fetter Klodrik – eller jeg støtte på dem når jeg snakka med østlendinger. På min egen dialekt pleide vi bare å si søskenbarn, også om enkeltpersoner.

Aldersforskjell da? På norsk kan vi velge å utdype om en bror er en storebror eller en lillebror, altså om hovedpersonen er eldre eller yngre enn ankerpersonen. På noen språk er man derimot tvunget til å påpeke denne forskjellen, så slike språk har ikke noe ord som bare betyr bror – man er nødt til å spesifisere om det er en storebror eller en lillebror. Liknende aldersdistinksjoner finner vi flere andre slektskapsord, som vi skal se straks.

Jepp, men da tror jeg vi er klare for å gå ut på dypt vann. La oss starte med tanter og onkler. Legg merke til at på svensk må man spesifisere om tanter og onkler er på morsida eller farsida. Farbror og faster er på farsida, morbror og moster er på morsida. Men dog, her kan man tross alt se at ordene er bygd opp på grunnlag av ord som far, mor, bror og syster, og man kan avlede betydningene til ordene fra disse grunnelementene, far+bror er fars bror. Men la oss så gå til nordsamisk (det største av de samiske språkene). Der har de et vell av ord for tanter og onkler, og deres ord er ikke sammensetninger som på svensk, men derimot enkle, grunnleggende ord, der en stakkars samiskstudent må pugge betydninga for hvert enkelt:

Eahki = fars eldre bror

Čeahci = fars yngre bror

Eanu = mors bror (eldre og yngre)

Máhka = inngifta onkel

Goaski = mors eldre søster

Muottá = mors yngre søster

Siessá = fars søster (eldre og yngre)

Ipmi = inngifta tante

Nå blei det plutselig ikke så lett lenger, nei. Legg merke til at nordsamisk her spesifiserer informasjon om mellomleddene i relasjonen mellom hovedperson og ankerperson. Når man er ei tante, så må man fra hovedpersonen gå ett skritt til sida i slektskapstreet (dvs. til hovedpersonens søster eller bror), og deretter ett skritt ned (til dennes barn) for å komme til ankerpersonen – så personen midt i mellom er et mellomledd. Samisk spesifiserer altså informasjon om kjønn og alder til dette mellomleddet, og også om man må over et ekteskapsledd underveis, som i tilfellet med inngifte tanter og onkler.

Noe liknende ser vi i ordene for svoger og svigerinne på russisk. Russisk har her hatt et veldig komplekst system av ord. Dette systemet er visst i ferd med å forenkles i dagligtalerussisk, men for å gi et innblikk i hvordan det har vært, kommer her noen av ordene for svoger:

Деверь (dever´) = ektemannens bror

Шурин (shurin) = konas bror

Зять (zjat´) = søsteras ektemann (brukes også om svigersønn)

Свояк (svojak) = konas søsters ektemann

Men de nordsamiske og russiske dataene er bare en start. Nå skal vi gå over på noe av det aller mest fremmedarta, nemlig når ankerpersonens kjønn blir avgjørende for ordet man bruker. La oss se på ordene for søster og bror i en del språk, hvor altså en avgjørende faktor ikke bare er om du snakker om ei søster eller en bror, men også om vedkommende er søster eller bror til ei kvinne eller en mann. På inuittspråket på Vest-Grønland har vi for eksempel følgende ord for søsken:

Aleqa = eldre søster av mann

Najak = yngre søster av mann

Ani = eldre bror av kvinne

Aqqaluaq = yngre bror av kvinne

Angajoq = eldre søsken av samme kjønn som ankerperson (eldre bror av mann, eldre søster av kvinne)

Nukaq = yngre søsken av samme kjønn som ankerperson (yngre bror av mann, yngre søster av kvinne)

Så hvis du på vest-grønlandsk skal si “Dette er storebroren min”, så må du altså bruke ordet ani hvis du sjøl er kvinne, men angajoq hvis du sjøl er mann. Men angajoq kan brukes av ei kvinne om hun vil si “Dette er storesøstra mi”.  Dette er komplisert når man er vant med det norske systemet – men dette er langt fra den eneste måten man kan bygge opp et repertoar av ord for søsken ut fra kjønn- og aldersforskjeller på hovedperson og ankerperson. La oss ta et annet eksempel fra crow, et indianerspråk fra Montana i USA:

Isaalá = eldre bror av kvinne

Iiká = eldre bror av mann

Isahkáata = eldre søster (av ankerperson av begge kjønn)

Isooká = yngre søster av kvinne

Isahchíita = yngre søster av mann

Ichuuká = yngre bror (av ankerperson av begge kjønn)

De samme faktorene ligger til grunn, men vi får altså et helt nytt system. Men er det bare obskure urfolkspråk som er sånn? Nei, la oss gå til koreansk, hvor vi får et tredje system:

Nuna = eldre søster av mann

Ŏnni = eldre søster av kvinne

Hyŏng = eldre bror av mann

Oppa = eldre bror av kvinne

Tongsaeng = yngre søsken (uavhengig av ankerpersonens kjønn)[3]

Dette var en liten smakebit på hvor kompliserte slektskapsord kan være. Én liten ting før vi sier takk for i dag: Vi har sett at alle slektskapstermer er relasjoner mellom to personer – men dette minner litt om hvordan f.eks. et verb beskriver ei handling som knytter sammen to personer. Ta verbet “kysse” – det krever to personer, en som kysser og en som blir kyssa, “jeg kysser deg”. Dermed er det enkelte språk som kan la slektskapsordene sine oppføre seg nettopp som verb. La oss gå tilbake til vestgrønlandsk. Ordet for sønn på dette språket er erneq, og ut fra dette ordet kan man lage verbet erneraa, som betyr “å ha noen til sønn”. Dette verbet brukes til å uttrykke det samme som vi på norsk sier med setninga “X er sønnen til Y”, men der vi på norsk har hovedpersonen som subjekt i setninga, og ankerpersonen lenger uti, så lar vestgrønlandsk ankerpersonen være subjekt, og hovedpersonen objekt. Her er et eksempel:

Annap Piitaq erneraa = Peter er Annas sønn.

Anna er her subjekt og Peter (Piitaq på vestgrønlandsk) er objekt. Og liknende verb kan man altså lage av alle slektskapsordene på vestgrønlandsk. Så om Star Wars VI en dag skal spilles inn i en grønlandsk versjon, så kommer den berømte setninga “I am your father, Luke” til å bli:

Ataataraarma, Luke![4]

5586933_1

 


[1] Stjernetegnet her er en vanlig måte å markere at dette er et ord vi ikke har skriftlig eller muntlig bevis for at har eksistert i denne formen, men vi har rekonstruert ordet ut fra etterkommerordene det har i dag. H er ikke to hydrogenatomer, men derimot en av de såkalte laryngalene, noen mystiske lyder som blei brukt på ur-indoeuropeisk, og som man ikke helt veit eksakt hvordan blei uttalt, men som antakeligvis var noen gutturale strupelyder.

[2] Ikke misforstå – jeg mener ikke at du må være en biologisk slektning. Du kan fint være far/mor til adoptivbarn, stebarn, og alle andre mulige ikke-biologiske relasjoner.. Hovedpoenget er at det uansett må finnes noen som du utfyller rollen som mor/far for, for at du skal kunne være mor/far.

[3] Det finnes flere måter å gjengi koreanske ord med latinske bokstaver. Jeg har valgt én av dem, men på en annen måte som vel så ofte brukes, vil for eksempel ŏnni bli eonni, og tongsaeng dongsaeng.

[4] Verbformen ataataraarma er en bøyningsform av verbet ataataraa,”å ha noen til far” avleda av ordet ataata, “far”. Ataataraarma er bøyd slik at subjektet står i andre person entall, og objektet i første person entall (vestgrønlandske verb må samsvarsbøyes med både subjektet og objektet). Jeg har bakt sammmen dette ordet sjøl ut fra informasjonen i vestgrønlandsk-grammatikken i hylla mi, så ta høyde for at jeg kan ha gjort noen feil underveis, men jeg tror dette skulle være korrekt.

 

Reklamer

Jakten på den egentlige da-og-når-regelen

Standard

Av Pål Kristian Eriksen eriksen

 

 

Brudd på da-og-når-regelen er en evig kilde til fortvilelse og magesår hos norsklærere og språkpurister. For som vi lærte på skolen, er følgende setning språklig finfin:

 Da jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Følgende setning, derimot, får mennesker fra møblerte hjem til å rase og fråde, og rødpenner til å eksplodere i ei sky av sint blekk:

Når jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Og om man ikke raser og eksploderer, så påpeker man i alle fall den logiske bristen: “Når du var barn? Så du har vært barn flere ganger, du? Husker du ikke at det heter den gang da, hver gang når?”

Så hvorfor kan folk aldri lære, når regelen er så enkel og grei som den er? Men kanskje det ikke er sånn at bruken av da og når kan defineres etter denne gamle skoleregla – kanskje det finnes en helt annen da-og-når-regel? Det er hypotesen jeg skal følge opp i dette innlegget, og jeg skal se nærmere på hvordan vi faktisk bruker da og når.

Men hold an, sier du kanskje nå – en helt annen regel? Hvor skulle den komme fra? Er dette noe norsklærerlauget har holdt skjult for allmennheten i alle år? Men som språkforskere påpeker: Det som er grammatisk korrekt, er ikke nødvendigvis det du lærer deg på skolen, men derimot det du har oppe i hjernen. La oss ta et eksempel som er urelatert til da-og-når. I de følgende to setningene vil du som norsktalende fort se at (a) er riktig og (b) er feil[1]:

(a)       Norge vinner ikke kampen i kveld.

(b)       * Norge ikke vinner kampen i kveld.

Det samme gjelder de følgende to setningene:

(a)       Hvis Norge ikke vinner kampen i kveld, dør jeg.

(b)       * Hvis Norge vinner ikke kampen i kveld, dør jeg.

Legg merke til at i det første eksempelet, så må “vinner” komme foran “ikke”, men i hvis-setninga i det andre eksempelet er det omvendt, “ikke” må komme foran “vinner”. Og dette er noe som norsklæreren din antakeligvis aldri lærte deg, hun/han tok det sannsynligvis aldri opp i undervisninga, og du måtte aldri pugge noen huskeregle om dette fenomenet.. Allikevel kan du det. Dette er en mental grammatisk regel, som du og alle andre med norsk morsmål har oppe i hjernen. Og jeg vil nå se om vi kan finne en liknende regel for bruken av da og når[2].

For det første ser vi at språkbrukerne tross alt holder den siste halvparten av skoleregla hellig. Hvis noe hendte flere ganger, og man skal snakke om det som skjedde hver av disse gangene, så bruker folk når, og ikke da. Hvis du skal fortelle om noe som pleide å skje under julefeiringene du hadde som barn, og skal si setninga nedenfor, så ender du opp med å si når uansett, samme hvor lite du måtte bry deg om norsklærernes regler:

(a)       Når vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

(b)       * Da vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

Legg også merke til at tidsadverbialet i jula ender opp med å få ulike tolkninger her. I (a) kan den bety hver jul du hadde når du var liten, men i (b) må den bety jula i fjor, om setninga skal kunne høres naturlig ut.

I tillegg er det ingen som vil finne på å bruke da om en hendelse i framtida:

 (a)       Når jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

 (b)       * Da jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

Om du som leser dette er 99 år gammel, og fyller 100 på lørdag, da kan du nok si (b), men dette er et spesialtilfelle som vi skal komme tilbake til. Gratulerer, forresten. Vi andre, som ennå er mange tiår unna å få telegram fra kongen, ender opp med å si (a) uansett, ellers høres det bare rart ut (eller det høres ut som om vi tar det for gitt at vi skal bli 100, og det skal vi feire her & nå – men vi kommer tilbake til dette seinere).

Så folk flest har tydeligvis en regel som vi kan formulere som hver gang når. Og gitt at den gang da signaliserer at da har med fortida å gjøre, så har de tydeligvis fått med seg dette også. Betyr det at alle slurv- og slendrianspråkbrukere sov seg gjennom litt av da-og-når-regelen, og bare fikk med seg ca. halvparten av den? Lite sannsynlig. Snarere peker det på det vi lurte på ovenfor: At det finnes en regel her, men den er ikke helt den samme som den du lærte av Lektor Rødpenne.

Det kritiske punktet er når vi skal snakke om enkelthendelser i fortid. I de fleste tilfellene da vil alle nordmenn, når de er ærlige mot seg sjøl, kunne bruke både da og når, til tross for den gang da-påbudet. Joda, gå tilbake til utgangseksempelet i dette innlegget, og kikk inn i dypet av din sjel. Samme hvor tro du er mot Per Egil Hegge og alt det han står for – kunne du ikke funnet på å si “Når jeg var barn…”? Ja, du må gjerne protestere, men det er i alle fall her folk pleier å synde mot det de lærte på skolen.

Men – det finnes et par tilfeller hvor da fortsatt er enerådende, litt som små Asterix-landsbyer i et land hvor når ellers har trengt seg inn overalt. Disse tilfellene blir ikke omtalt av den klassiske da-og-når-regelen, og det er dem vi skal se nærmere på, for å definere en mer korrekt regel. Sammenlign følgende to setninger:

(a)       Jeg satt og så på TV, da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

(b)       Jeg satt og så på TV, når jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

Om du skal fortelle en historie hvor skriket fra naboleiligheten kommer som en overraskende nyhet, noe som tilhøreren ikke var klar over skulle komme når du starter pent og pyntelig opp med “Jeg satt og så på TV…” – legg merke til at du da bruke da for at setninga skal funke. Legg merke til det å bruke når i en sånn kontekst butter i mot, på samme måte som “Hvis Norge vinner ikke i kveld…”.

Allikevel er jo ikke (b) en ugrammatisk setning (til tross for hva Hegge måtte mene om den), men den krever en annen kontekst. Se for deg at kriminalbetjentene Helmer og Sigurdsson kommer for å avhøre deg om hva du gjorde i det du hørte skriking fra naboleiligheten – da ville (b) fort kunne funke bedre.

Forskjellen mellom bruken av (a) og (b) her går på det som i lingvistikken kalles for informasjonsstruktur. Dette er kort og litt grovt fortalt hvordan vi organiserer setningene inn i hva som er kjent informasjon for tilhøreren, og hva slags ny informasjon vi kommer med. Når vi forteller en spennende historie som begynner med fred og ro og ingen fare foran TV-en, og plutselig forteller at det lød et skrik, da er både første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) og andre del (“da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten”) ny informasjon. Når kriminalpolitiet avhører oss om hva vi gjorde når vi hørte skriket, da er derimot bare første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) ny informasjon – at du hørte et skrik veit politiet fra før av.

En tredje logisk mulighet er at hovedsetninga inneholder kjent informasjon, mens leddsetninga (eller bisetninga, om du er av den gamle skolen) er ny informasjon. Eksempelet vi ga ovenfor er ikke så godt å bruke her, men tenk deg at du spør en gammel sjøulk om når han fikk det arret han har på kinnet. Da kan han fint kunne bruke når i svaret sitt:

Det fikk jeg når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet.

Her er “Det fikk jeg” kjent informasjon, mens “når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet” er ny informasjon.

Som sagt, Hegge vil insistere på at det heter da både i sjøulkkonteksten og i kriminalpolitikonteksten – men folk ville fort brukt når der allikevel (eller da – begge deler går). I den spennende-historie-konteksten, derimot, hvor både hovedsetning og etterfølgende leddsetning er ny informasjon, da vil da være kongen på haugen uansett! Prøv sjøl å sjekke intuisjonene dine om følgende setninger, hvor begge deler er ny informasjon:

Indiana Jones hadde endelig kommet seg ut av gravkammeret, da yppersteprestenplutselig dukka opp foran ham.

Jeg trodde jeg hadde full oversikt over da-og-når-regelen, da en ekkel lingvist kom med motstridende informasjon.

Julenissen fløy inn over Nord-Russland, da en bakke-til-luft-rakett fikk ham inn på radaren.

Jeg gikk glad og fornøyd nedover gata, da jeg kom på hva jeg hadde glemt.

At informasjonsstruktur av denne typen får påvirkning på hva slags innlederord vi bruker i en setning, er forøvrig noe vi ikke bare finner i da- og når-setninger. Legg merke til at det engelske ordet because kan ha flere oversettelser til norsk, blant annet for og fordi. Men de brukes i to forskjellige kontekster, avhengige av informasjonsstruktur. Se på følgende to setninger:

(a)       Jeg tok med meg en paraply, for det så mørkt ut i horisonten.

(b)       Jeg tok med meg en paraply, fordi det så mørkt ut i horisonten.

Begge setninger forteller hvorfor du tok med deg en paraply, så i begge er andre del av setninga ny informasjon – men (a) er mest naturlig hvis både det at du tok med deg en paraply, og det at horisonten var mørk, er ny informasjon. Hvis det allerede er kjent at du tok med deg en paraply, og noen spurte deg hvorfor du gjorde det, så ville (b) vært et naturlig svar. For og fordi er ikke parallelle med da og når i alle andre henseende, men dette var bare for å vise at liknende fenomener finnes ellers på norsk.

Men vi er ikke ferdige ennå. Så langt har vi sett på hva som skjer når leddsetninga står til slutt – men hva om den står først? Da får man ikke samme effekten om begge setningsdeler inneholder ny informasjon.

Indiana Jones skimta huleåpninga i det fjerne – men når ypperstepresten plutselig dukka opp foran ham, skjønte han at filmen ennå ikke var slutt..

Igjen kunne vi gjort som Hegge anbefaler, og brukt da. Men i motsetning til eksemplene ovenfor, så er ikke når like ueffent her. Leddsetninga står her i den innledende posisjonen i setninga, og det er en posisjon som har spesielle egenskaper når det gjelder informasjonsstruktur, uten at vi skal gå inn på dem her. Det kan være én grunn til at vi får denne forskjellen. En annen grunn kan være at sekvensen vi forteller ting i, spiller inn på informasjonsstrukturen. I alle tilfelle får vi ikke et like klart svar her. Men – også ved innledende leddsetninger så viser det seg å være noen kontekster hvor da ikke lar seg plukke på nesa. La oss gå tilbake til huleåpninga og se hvordan det går med Indy:

(a)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Da platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

(b)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Når platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

Gitt den konteksten at Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da må vi bruke da. Å bruke når høres derimot ut som om Indy sitter og venter, og ser platået langsomt fylles opp, og først når det er fullt, ja, da kan han ta turen inn i hulene igjen.

Igjen kan vi forklare forskjellen ut fra informasjonsstruktur. Hvis Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da er tidspunktet som beskrives et kjent tidspunkt. Tidspunktet hvor platået er fullt av vakter, er det samme som det tidspunktet vi allerede snakka om (da Indy kikka ut). I (b), derimot, så lanserer leddsetninga et nytt tidspunkt – og dette tidspunktet er definert ved at platået er blitt fullt av tempelvakter.

Denne bruken av da er litt tørr og boklig, og vi kunne like gjerne brukt årsakssubjunksjoner som ettersom eller siden i stedet. Men den er fortsatt en kontekst hvor vi kan bruke da og ikke når, så den må med. Og legg merke til at den forklarer hvorfor niognittiåringer med bursdag på lørdag kan si “Da jeg fyller hundre år, skal jeg ha en kjempefest”. I det tidspunktet 99-åringen uttaler seg, er det sikkert at han/hun fyller hundre år, så det er et faktum som holder for det gitte tidspunktet. Vi som er 41, og mer usikre, må vente i spenning på et tidspunkt hvor 100-årsfeiringa blir sikker, og derfor bruke når enn så lenge.

Så hva kan vi konkludere med? Den gamle regla, den gang da, hver gang når, er tydeligvis ikke holdbar for å dekke de reelle forholdene. Men er den gang hvis det er ny informasjon som følger etter en annen ny informasjon, eller en utfyllende informasjon om et allerede kjent tidspunkt, i så fall da, og hvis hver gang eller framtid, i så fall når, ellers enten da eller når noe bedre? Den er mer korrekt, men ikke særlig skolevennlig. Men slik er grammatikk – det er bare i norsklærernes drømmer at reglene lar seg komprimere til enkle vers.

Dessuten er vi langt fra ferdige. Én ting er at vi burde prøve å finne en fellesnevner mellom de to kontekstene hvor bare da kan brukes – men jeg er en arbeidsledig lingvist som kun skriver dette for en blogg som ikke gir noen akademisk poenguttelling, så det får være måte på hva man kan forvente av meg.

En annen ting er at det fortsatt kan være kontekster vi ikke er klar over, hvor den ene subjunksjonen vinner over den andre, så vi må forske mer. Og i de tilfellene hvor språkbrukerne bruker både da og når, kan det vise seg ved statistisk etterprøving, at den ene er mer populær enn den andre. Kort fortalt: Vi har fortsatt ikke noen endelig da-og-når-regel. Men dette forteller noe om hva språkforskning er: Mange tror at språkforskere er mennesker som sitter med en ferdig fasit over hva som er rett og galt i språket, og at vårt samfunnsoppdrag er å forklare folk, vennlig men bestemt, hva man skal si og hva man ikke skal si. I virkeligheten er vi alle Indiana Jones’er, som sitter klar til å rykke inn i jungelen, eller i språkets hulrom, for å løse mysteriene. Vi veit at det finnes regler der inne, men vi veit ikke hva.

indiana

[1] Stjernetegnet markerer at setninga er ugrammatisk.

[2] Jeg kommer kun til å se på subjunksjonene da og når, siden det er dem da-og-når-regelen er ment å gjelde for. Det finnes i tillegg et når som er et spørreord (“Når kommer du i kveld?”), og et da som er et tidsadverb (“Da skal vi ha fest!”), men de er irrelevante i denne diskusjonen.

To jævla rare ord

Standard

Av Pål Kristian Eriksen

Banneord er en uglesett og ignorert del av språket vårt – ordene anses som vulgære og platte, og det å bruke mye av dem blir gjerne sett på som et tegn på å ha dårlig språkfølelse. Skikk-og-bruk-aspektet skal jeg ikke diskutere her, men reint lingvistisk sett er dette kjempespennende ord, og når man ser nøyere etter på dem, dukker det til og med opp særskilte grammatiske regler for bruken av disse ordene, og stol på meg – sjøl den mest vindskeive sjømann kan bruke disse grammatiske reglene perfekt![1] Langt fra noen dårlig språkfølelse, det!

I denne teksten har jeg tenkt å fokusere på ordene «jævla» og «jævlig». Tilsynelatende veldig like ord, om man kunne tro de betydde det samme, og at «jævla» bare er litt mer saftig og folkelig enn «jævlig», sånn som «faen» og «fanden» – men dette stemmer ikke i det hele tatt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at ordene har veldig forskjellig syntaks, dvs. de har ulike plasseringsmuligheter i setninga, og de har også forskjellig betydning og funksjon. Men la oss starte med syntaksen. «Jævlig» kan brukes predikativt, dvs. etter verb som «å være» og «å bli», men «jævla» kan ikke brukes i denne posisjonen.[2]

Det er jævlig å være arbeidsledig.
* Det er jævla å være arbeidsledig.

Vinteren blir jævlig i år.
* Vinteren blir jævla i år.

«Jævlig» kan brukes i en hodeløs NP, dvs. det kan brukes alene som setningsledd i stedet for et substantiv (men det må i disse tilfellene oftest stå etter pronomener, artikler eller mengdesord, som «noe» «det» eller «mye»). «Jævla» kan ikke brukes på denne måten:

Jeg så noe jævlig i går, som ga meg mareritt.
* Jeg så noe jævla i går, som ga meg mareritt.

Det jævlige er at vi ikke har mer bensin igjen.
* Det jævla er at vi ikke har mer bensin igjen.

Jeg har gjort mye jævlig i min ungdom.
* Jeg har gjort mye jævla i min ungdom.

Begge kan brukes foran et substantiv, men her trer betydningsforskjellen, eller rettere sagt den funksjonelle forskjellen, fram. «Jævlig» oppfører seg som et vanlig adjektiv, og gir en nærmere, utdypende beskrivelse av substantivet det står til, men «jævla» er annerledes. Det oppfører seg som det vi kan kalle en emotiv pragmatisk partikkel, dvs. at det uttrykker talerens følelser for det hun/han snakker om (i det her tilfellet veldig negative følelser). Se på følgende eksempler:

Beijing er en jævlig by.
Beijing er en jævla by.

«Jævlig» oppfører seg her som et adjektiv som snevrer inn betydninga av hva slags by Beijing er, nærmere bestemt at Beijing er en jævlig by, i motsetning til byer som ikke er jævlige.[3] «Jævla» brukes derimot ikke til å definere en spesiell type by, i stedet ville «Beijing er en jævla by» kunne vært sagt av en som ikke liker byer, og derfor synes det er negativt at Beijing er en by. (Det kunne alternativt blitt sagt til noen som f.eks. feilaktig trodde at Beijing var ei bittelita bygd, og taleren bruker «jævla» til å understreke størrelsen, mer om dette seinere.)

Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævla sprekk.
Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævlig sprekk.

Her brukes «jævla» igjen emotivt, til å understreke at taleren ikke likte den nevnte sprekka, forståelig nok. «Jævlig» virker derimot rart i dette eksempelet, ettersom det høres ut som det beskriver typen sprekk. Jeg antar at det er samme forskjell som er på gang i følgende minimale par.

Din jævla kødd!
Din jævlige kødd!

«Jævla» brukes for å understreke de negative følelsene taleren har mot personen han/hun skjeller ut[4], mens «jævlig» virker rart å bruke i et sånt utsagn.

«Jævla» trenger ikke bare uttrykke negative følelser overfor substantivet det står til, men kan i stedet også brukes til å uttrykke negative følelser over at substantivet ikke eksisterer, som i følgende setning fra en arbeidsledig lingvist (kremt):

Dette temaet kunne jeg holdt en hel forelesning om, hadde jeg bare hatt en jævla jobb!

Legg merke til at det igjen blir feil å bruke «jævlig», da det ville gitt en beskrivelse av typen jobb. Men merk òg at denne bruken av «jævla» ikke understreker noen negativ holdning til jobben, men derimot til at jobben ikke finnes. Den samme bruken finner vi i følgende setning:

Jeg har ikke en gang fem jævla kroner på konto.

Når «jævla» brukes på denne måten, til ikke å uttrykke talerens negative følelser over sjølve substantivet, men over at substantivet ikke eksisterer, er det begrensa til visse typer setninger. Jobb-setninga ovenfor er det vi kaller ei kontrafaktiv setning, dvs. den beskriver en situasjon som ikke er tilfelle i den virkelige verden, mens penge-setninga er ei negativ setning, markert av negasjonen «ikke». I positive, faktive setninger, derimot, blir det vanskelig å bruke «jævla» uten at det uttrykker noe negativt om substantivet.

?? Jeg har en jævla jobb.
?? Jeg har en jævla krone.

«Jeg har fem jævla kroner» kan gå hvis taleren mener at han ikke har mer enn fem kroner, og er negativ til at det er så lite. Uansett minner denne begrensninga til negative og kontrafaktive setninger litt om syntaksen til såkalte negative polaritetsuttrykk, et annet spennende tema som får bli til en annen dag.

Alternativt kan «jævla» brukes til å understreke negative følelser over den store mengden av noe eller det store antallet av noe, snarere enn over substantivet sjøl. I disse tilfellene står «jævla» etter mengdesordet (oftest «hele», «alle» eller et tallord) og foran substantivet, men henviser altså til mengdesordet. Se på følgende setningspar:

Jeg satt heime hele jævla helga.
Jeg satt heime den jævla helga.

I den første setninga er det ikke noe galt med helga per se, taleren uttrykker i stedet at det er negativt at hele helga gikk med til heimesitting. I den andre setninga, uten mengdesordet «hele», er det derimot helga taleren opplevde som negativ. Legg også merke til følgende forskjell:

Jeg har venta på deg i fem jævla timer!
Jeg har venta på deg i to jævla minutter!

I den første setninga er taleren ikke er irritert på timene i seg sjøl, men på det faktum at det blei hele fem stykker av dem. Den andre setninga virker underlig rett og slett fordi vi ikke oppfatter to minutter som noen stor mengde, og må derfor anta at «jævla» enten referer til minutter som sådan, eller at taleren er av den ekstremt utålmodige sorten.

Antakeligvis relatert til denne funksjonen av «jævla» er en annen funksjon, hvor «jævla» ikke ser ut til å uttrykke negative følelser i det hele tatt, men snarere brukes til å emfatisk understreke størrelsen av noe:

Beijing er en jævla gigantby!
Vi kokte et jævla berg med spaghetti!

Foran adjektiver kan både «jævlig» og «jævla» brukes, men her blir det med ett mer vanskelig å skille funksjonene deres fra hverandre. Det samme gjelder foran mengdesord som «lite» og «mye».

Det er jævlig langt til Beijing.
Det er jævla langt til Beijing.

Så jævlig grusomt!
Så jævla grusomt!

Han kan jævlig lite om banneordenes grammatikk.
Han kan jævla lite om banneordenes grammatikk.

Betydningene til setningene i disse setningsparene ser umiddelbart ut til være den samme, men som vi har sett er «jævlig» og «jævla» to vidt forskjellige krabater i alle andre sammenhenger, så her må det mer forskning til. Det må det uansett på alle funksjonene til dette spennende ordparet, men jeg vil komme med en foreløpig konklusjon: «Jævlig» er et vanlig adjektiv, som beskriver det substantivet det står til, og beskriver det som en veldig negative type av dette substantivet, i motsetning til andre, mer positive typer (f.eks. en jævlig by vs. en vanlig by). «Jævla» er derimot en emotiv pragmatisk partikkel, som uttrykker talerens (oftest) negative følelser ovenfor det hun/han snakker om. Denne ordklasseforskjellen understrekes også av de syntaktiske forskjellene vi så innledningsvis. «Jævlig» kan brukes i samme syntaktiske posisjoner som andre adjektiver, mens «jævla» er utelukka fra flere av disse.:-) Legg for øvrig òg merke til at «jævlig» kan uttrykke gradbøyning, slik som andre adjektiver, men «jævla» kan ikke:

Jeg har aldri sett en jævligere / mer jævlig film.
* Jeg har aldri sett en mer jævla film.

Dette er verdens jævligste / mest jævlige land.
* Dette er verdens mest jævla land.

Det var dagens språklærdom. Så neste gang du hører noen snakke nedsettende om bannskap, eller kimse av småord generelt, så kan du kontre med at slike vulgære småord har jævla mye mer interessant ved seg enn det folk aner!

img_9328

[1] Vindskeive sjømenn kan faktisk bruke alle grammatiske regler i språket perfekt, men det er annen historie.

[2] Stjernetegnet markerer at denne setninga er ugrammatisk.

[3] Mine unnskyldninger til folk fra Beijing, det er sikkert en kjempefin by, jeg måtte bare ha et eksempel.

[4] Hvis du nå kremter noe om at «din jævla kødd» er en noe som guttegutter eller nordnorske naboer kan si til hverandre i godlynt lag uten å mene noe negativt om den de snakker til, og snarere vil mene det motsatte, så har du helt rett i det. Det er fordi «din jævla kødd» da brukes ironisk.