Jakten på den egentlige da-og-når-regelen

Standard

Av Pål Kristian Eriksen eriksen

 

 

Brudd på da-og-når-regelen er en evig kilde til fortvilelse og magesår hos norsklærere og språkpurister. For som vi lærte på skolen, er følgende setning språklig finfin:

 Da jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Følgende setning, derimot, får mennesker fra møblerte hjem til å rase og fråde, og rødpenner til å eksplodere i ei sky av sint blekk:

Når jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Og om man ikke raser og eksploderer, så påpeker man i alle fall den logiske bristen: “Når du var barn? Så du har vært barn flere ganger, du? Husker du ikke at det heter den gang da, hver gang når?”

Så hvorfor kan folk aldri lære, når regelen er så enkel og grei som den er? Men kanskje det ikke er sånn at bruken av da og når kan defineres etter denne gamle skoleregla – kanskje det finnes en helt annen da-og-når-regel? Det er hypotesen jeg skal følge opp i dette innlegget, og jeg skal se nærmere på hvordan vi faktisk bruker da og når.

Men hold an, sier du kanskje nå – en helt annen regel? Hvor skulle den komme fra? Er dette noe norsklærerlauget har holdt skjult for allmennheten i alle år? Men som språkforskere påpeker: Det som er grammatisk korrekt, er ikke nødvendigvis det du lærer deg på skolen, men derimot det du har oppe i hjernen. La oss ta et eksempel som er urelatert til da-og-når. I de følgende to setningene vil du som norsktalende fort se at (a) er riktig og (b) er feil[1]:

(a)       Norge vinner ikke kampen i kveld.

(b)       * Norge ikke vinner kampen i kveld.

Det samme gjelder de følgende to setningene:

(a)       Hvis Norge ikke vinner kampen i kveld, dør jeg.

(b)       * Hvis Norge vinner ikke kampen i kveld, dør jeg.

Legg merke til at i det første eksempelet, så må “vinner” komme foran “ikke”, men i hvis-setninga i det andre eksempelet er det omvendt, “ikke” må komme foran “vinner”. Og dette er noe som norsklæreren din antakeligvis aldri lærte deg, hun/han tok det sannsynligvis aldri opp i undervisninga, og du måtte aldri pugge noen huskeregle om dette fenomenet.. Allikevel kan du det. Dette er en mental grammatisk regel, som du og alle andre med norsk morsmål har oppe i hjernen. Og jeg vil nå se om vi kan finne en liknende regel for bruken av da og når[2].

For det første ser vi at språkbrukerne tross alt holder den siste halvparten av skoleregla hellig. Hvis noe hendte flere ganger, og man skal snakke om det som skjedde hver av disse gangene, så bruker folk når, og ikke da. Hvis du skal fortelle om noe som pleide å skje under julefeiringene du hadde som barn, og skal si setninga nedenfor, så ender du opp med å si når uansett, samme hvor lite du måtte bry deg om norsklærernes regler:

(a)       Når vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

(b)       * Da vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

Legg også merke til at tidsadverbialet i jula ender opp med å få ulike tolkninger her. I (a) kan den bety hver jul du hadde når du var liten, men i (b) må den bety jula i fjor, om setninga skal kunne høres naturlig ut.

I tillegg er det ingen som vil finne på å bruke da om en hendelse i framtida:

 (a)       Når jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

 (b)       * Da jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

Om du som leser dette er 99 år gammel, og fyller 100 på lørdag, da kan du nok si (b), men dette er et spesialtilfelle som vi skal komme tilbake til. Gratulerer, forresten. Vi andre, som ennå er mange tiår unna å få telegram fra kongen, ender opp med å si (a) uansett, ellers høres det bare rart ut (eller det høres ut som om vi tar det for gitt at vi skal bli 100, og det skal vi feire her & nå – men vi kommer tilbake til dette seinere).

Så folk flest har tydeligvis en regel som vi kan formulere som hver gang når. Og gitt at den gang da signaliserer at da har med fortida å gjøre, så har de tydeligvis fått med seg dette også. Betyr det at alle slurv- og slendrianspråkbrukere sov seg gjennom litt av da-og-når-regelen, og bare fikk med seg ca. halvparten av den? Lite sannsynlig. Snarere peker det på det vi lurte på ovenfor: At det finnes en regel her, men den er ikke helt den samme som den du lærte av Lektor Rødpenne.

Det kritiske punktet er når vi skal snakke om enkelthendelser i fortid. I de fleste tilfellene da vil alle nordmenn, når de er ærlige mot seg sjøl, kunne bruke både da og når, til tross for den gang da-påbudet. Joda, gå tilbake til utgangseksempelet i dette innlegget, og kikk inn i dypet av din sjel. Samme hvor tro du er mot Per Egil Hegge og alt det han står for – kunne du ikke funnet på å si “Når jeg var barn…”? Ja, du må gjerne protestere, men det er i alle fall her folk pleier å synde mot det de lærte på skolen.

Men – det finnes et par tilfeller hvor da fortsatt er enerådende, litt som små Asterix-landsbyer i et land hvor når ellers har trengt seg inn overalt. Disse tilfellene blir ikke omtalt av den klassiske da-og-når-regelen, og det er dem vi skal se nærmere på, for å definere en mer korrekt regel. Sammenlign følgende to setninger:

(a)       Jeg satt og så på TV, da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

(b)       Jeg satt og så på TV, når jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

Om du skal fortelle en historie hvor skriket fra naboleiligheten kommer som en overraskende nyhet, noe som tilhøreren ikke var klar over skulle komme når du starter pent og pyntelig opp med “Jeg satt og så på TV…” – legg merke til at du da bruke da for at setninga skal funke. Legg merke til det å bruke når i en sånn kontekst butter i mot, på samme måte som “Hvis Norge vinner ikke i kveld…”.

Allikevel er jo ikke (b) en ugrammatisk setning (til tross for hva Hegge måtte mene om den), men den krever en annen kontekst. Se for deg at kriminalbetjentene Helmer og Sigurdsson kommer for å avhøre deg om hva du gjorde i det du hørte skriking fra naboleiligheten – da ville (b) fort kunne funke bedre.

Forskjellen mellom bruken av (a) og (b) her går på det som i lingvistikken kalles for informasjonsstruktur. Dette er kort og litt grovt fortalt hvordan vi organiserer setningene inn i hva som er kjent informasjon for tilhøreren, og hva slags ny informasjon vi kommer med. Når vi forteller en spennende historie som begynner med fred og ro og ingen fare foran TV-en, og plutselig forteller at det lød et skrik, da er både første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) og andre del (“da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten”) ny informasjon. Når kriminalpolitiet avhører oss om hva vi gjorde når vi hørte skriket, da er derimot bare første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) ny informasjon – at du hørte et skrik veit politiet fra før av.

En tredje logisk mulighet er at hovedsetninga inneholder kjent informasjon, mens leddsetninga (eller bisetninga, om du er av den gamle skolen) er ny informasjon. Eksempelet vi ga ovenfor er ikke så godt å bruke her, men tenk deg at du spør en gammel sjøulk om når han fikk det arret han har på kinnet. Da kan han fint kunne bruke når i svaret sitt:

Det fikk jeg når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet.

Her er “Det fikk jeg” kjent informasjon, mens “når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet” er ny informasjon.

Som sagt, Hegge vil insistere på at det heter da både i sjøulkkonteksten og i kriminalpolitikonteksten – men folk ville fort brukt når der allikevel (eller da – begge deler går). I den spennende-historie-konteksten, derimot, hvor både hovedsetning og etterfølgende leddsetning er ny informasjon, da vil da være kongen på haugen uansett! Prøv sjøl å sjekke intuisjonene dine om følgende setninger, hvor begge deler er ny informasjon:

Indiana Jones hadde endelig kommet seg ut av gravkammeret, da yppersteprestenplutselig dukka opp foran ham.

Jeg trodde jeg hadde full oversikt over da-og-når-regelen, da en ekkel lingvist kom med motstridende informasjon.

Julenissen fløy inn over Nord-Russland, da en bakke-til-luft-rakett fikk ham inn på radaren.

Jeg gikk glad og fornøyd nedover gata, da jeg kom på hva jeg hadde glemt.

At informasjonsstruktur av denne typen får påvirkning på hva slags innlederord vi bruker i en setning, er forøvrig noe vi ikke bare finner i da- og når-setninger. Legg merke til at det engelske ordet because kan ha flere oversettelser til norsk, blant annet for og fordi. Men de brukes i to forskjellige kontekster, avhengige av informasjonsstruktur. Se på følgende to setninger:

(a)       Jeg tok med meg en paraply, for det så mørkt ut i horisonten.

(b)       Jeg tok med meg en paraply, fordi det så mørkt ut i horisonten.

Begge setninger forteller hvorfor du tok med deg en paraply, så i begge er andre del av setninga ny informasjon – men (a) er mest naturlig hvis både det at du tok med deg en paraply, og det at horisonten var mørk, er ny informasjon. Hvis det allerede er kjent at du tok med deg en paraply, og noen spurte deg hvorfor du gjorde det, så ville (b) vært et naturlig svar. For og fordi er ikke parallelle med da og når i alle andre henseende, men dette var bare for å vise at liknende fenomener finnes ellers på norsk.

Men vi er ikke ferdige ennå. Så langt har vi sett på hva som skjer når leddsetninga står til slutt – men hva om den står først? Da får man ikke samme effekten om begge setningsdeler inneholder ny informasjon.

Indiana Jones skimta huleåpninga i det fjerne – men når ypperstepresten plutselig dukka opp foran ham, skjønte han at filmen ennå ikke var slutt..

Igjen kunne vi gjort som Hegge anbefaler, og brukt da. Men i motsetning til eksemplene ovenfor, så er ikke når like ueffent her. Leddsetninga står her i den innledende posisjonen i setninga, og det er en posisjon som har spesielle egenskaper når det gjelder informasjonsstruktur, uten at vi skal gå inn på dem her. Det kan være én grunn til at vi får denne forskjellen. En annen grunn kan være at sekvensen vi forteller ting i, spiller inn på informasjonsstrukturen. I alle tilfelle får vi ikke et like klart svar her. Men – også ved innledende leddsetninger så viser det seg å være noen kontekster hvor da ikke lar seg plukke på nesa. La oss gå tilbake til huleåpninga og se hvordan det går med Indy:

(a)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Da platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

(b)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Når platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

Gitt den konteksten at Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da må vi bruke da. Å bruke når høres derimot ut som om Indy sitter og venter, og ser platået langsomt fylles opp, og først når det er fullt, ja, da kan han ta turen inn i hulene igjen.

Igjen kan vi forklare forskjellen ut fra informasjonsstruktur. Hvis Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da er tidspunktet som beskrives et kjent tidspunkt. Tidspunktet hvor platået er fullt av vakter, er det samme som det tidspunktet vi allerede snakka om (da Indy kikka ut). I (b), derimot, så lanserer leddsetninga et nytt tidspunkt – og dette tidspunktet er definert ved at platået er blitt fullt av tempelvakter.

Denne bruken av da er litt tørr og boklig, og vi kunne like gjerne brukt årsakssubjunksjoner som ettersom eller siden i stedet. Men den er fortsatt en kontekst hvor vi kan bruke da og ikke når, så den må med. Og legg merke til at den forklarer hvorfor niognittiåringer med bursdag på lørdag kan si “Da jeg fyller hundre år, skal jeg ha en kjempefest”. I det tidspunktet 99-åringen uttaler seg, er det sikkert at han/hun fyller hundre år, så det er et faktum som holder for det gitte tidspunktet. Vi som er 41, og mer usikre, må vente i spenning på et tidspunkt hvor 100-årsfeiringa blir sikker, og derfor bruke når enn så lenge.

Så hva kan vi konkludere med? Den gamle regla, den gang da, hver gang når, er tydeligvis ikke holdbar for å dekke de reelle forholdene. Men er den gang hvis det er ny informasjon som følger etter en annen ny informasjon, eller en utfyllende informasjon om et allerede kjent tidspunkt, i så fall da, og hvis hver gang eller framtid, i så fall når, ellers enten da eller når noe bedre? Den er mer korrekt, men ikke særlig skolevennlig. Men slik er grammatikk – det er bare i norsklærernes drømmer at reglene lar seg komprimere til enkle vers.

Dessuten er vi langt fra ferdige. Én ting er at vi burde prøve å finne en fellesnevner mellom de to kontekstene hvor bare da kan brukes – men jeg er en arbeidsledig lingvist som kun skriver dette for en blogg som ikke gir noen akademisk poenguttelling, så det får være måte på hva man kan forvente av meg.

En annen ting er at det fortsatt kan være kontekster vi ikke er klar over, hvor den ene subjunksjonen vinner over den andre, så vi må forske mer. Og i de tilfellene hvor språkbrukerne bruker både da og når, kan det vise seg ved statistisk etterprøving, at den ene er mer populær enn den andre. Kort fortalt: Vi har fortsatt ikke noen endelig da-og-når-regel. Men dette forteller noe om hva språkforskning er: Mange tror at språkforskere er mennesker som sitter med en ferdig fasit over hva som er rett og galt i språket, og at vårt samfunnsoppdrag er å forklare folk, vennlig men bestemt, hva man skal si og hva man ikke skal si. I virkeligheten er vi alle Indiana Jones’er, som sitter klar til å rykke inn i jungelen, eller i språkets hulrom, for å løse mysteriene. Vi veit at det finnes regler der inne, men vi veit ikke hva.

indiana

[1] Stjernetegnet markerer at setninga er ugrammatisk.

[2] Jeg kommer kun til å se på subjunksjonene da og når, siden det er dem da-og-når-regelen er ment å gjelde for. Det finnes i tillegg et når som er et spørreord (“Når kommer du i kveld?”), og et da som er et tidsadverb (“Da skal vi ha fest!”), men de er irrelevante i denne diskusjonen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s