På norsk lager vi ofte nye ord gjennom avledning med endelser (suffiks) som –lig (språklig) og -ing (nerding) osv. Gjennom avledning kan vi få ord til å endre ordklasse (blogg > å blogge > en blogger), eller vi kan lage antonymer (blid > ublid). Enkelte avledningssuffiks brukes for å skape en stilistisk effekt, oftest i muntlig språk, og mange av disse er døgnfluer. Et av dem er kanskje suffikset -s, som brukes på en gruppe ord som ender på –ing: ordnings, jobbings, grillings (med tonem 1). Hva betyr –s-en her, og hva uttrykker vi gjennom denne avledninga?

Avledning med -ing er veldig vanlig på norsk, og det fins flere varianter. Den som er relevant her, er den som brukes for å lage substantiv av verb – såkalte verbalsubstantiv, som uttrykker den samme handlinga som verbet uttrykker (hamre > hamring, jobbe > jobbing osv.). Grunnen til at vi ikke lenger kan kalle dem verb, er at de oppfører seg som substantiver. Det ser vi bl.a. ved at vi kan bøye dem i bestemthet (hamringa), og ved at de har typiske substantivfunksjoner i setninger (f.eks. Hamringa tar aldri slutt). Verb oppfører seg ikke på samme måte (*Hamre tar aldri slutt).

Også andre typer substantiv kan ha –ing-endelse, som f.eks. svekling, tøffing og riking. Disse er avleda av adjektiv, og viser til den eller det som innehar egenskapen adjektivet uttrykker (han er rik > en riking). Avledningssuffikset vi ser på her – -(ing)s – brukes ikke på denne typen -ing-substantiver (*han er en rikings). Det virker som -s-en vår kun binder seg til verbalsubstantiv av typen jobbing, og at denne avledninga stort sett brukes når verbalsubstantivet står i såkalte presenteringssetninger (setninger med det som subjekt) som Det blir V-ings til sommeren, eller Nå er det V-ings.

Verbalsubstantiv med –ing kan brukes som subjekt, men det kan ikke variantene med –s: *Jobbings er bra, *Badings blir gøy. Det kreves med andre ord en ganske spesifikk kontekst for dette suffikset, nesten som en slags formel. Ofte er denne konteksten som nevnt en det-setning, som i Her blir det jobbings. Eventuelt kan det stå utafor setninger, i utsagn som Fredag og jobbings!, Jobbings med nye prosjekter, Litt jobbings ute, osv. (faktiske eksempler fra nettet).

Vi har altså sett at –(ing)s-suffikset brukes på verbalsubstantiver i nokså faste mønstre. Men hva betyr suffikset? Det er ikke alle verbalsubstantiv det klistrer seg på (kan man f.eks. si sittings eller snorkings?). Jeg har ikke sett systematisk på noe ordentlig materiale, men har inntrykk av -(ing)s brukes når verbalsubstantivet uttrykker en handling som krever en viss innsats eller vilje fra den som utfører den. Når –s-en legges til, uttrykkes det at en virkelig skal trå til – en språklig måte å knytte neven og heve armen på med et jovialt glimt i øyet.

 

Hvor kommer -s-en fra? For å være ærlig, har jeg ikke særlig peiling, men –s-suffikser brukes også i en rekke muntlig prega avledninger som pottis, biblis, dritings, skjerpings osv. Det kan være en påvirkning fra dem, uten at jeg skal si det for sikkert. Har du noen forslag? Skriv gjerne i kommentarfeltet her, eller på Språknerderiet på facebook.