Nynorsk og sidemålsopplæring er Norges helligste ku, mener Sanna Sarromaa. Hvorfor i all verden skal de stakkars små skoleelevene her i landet bli brydd med å lære seg et skriftspråk som ikke er så veldig ulikt hovedmålet?

Sarromaa har rett i at nynorsk og bokmål ikke er forskjellige språk i lingvistisk forstand. Men det er heller ikke norsk, dansk og svensk. Strukturen i disse varietetene er såpass lik at de heller bør kalles dialekter, om vi ser litt snevert på det. Men vi kaller dem likevel språk, siden de har hver sin norm og hver sin historie. Det har blitt sagt at at et språk er en dialekt med hær og marine. Dessverre har ikke nynorsk hatt en like stor hær som bokmål, så de forsvarerne som fins, må gjøre en ekstra stor innsats.

Om det er beundringsverdig eller fanatisk å kjempe for skriftspråket sitt, kommer an på hvilket syn man har på språk. Ifølge Sarromaa åpner ikke nynorsk noen dører dersom man allerede behersker bokmål. Tenker man på språket kun som et instrument for effektiv kommunikasjon, så er det sjølsagt fanatisk og patetisk og det som verre er å kjempe for nynorsken. Jeg trur imidlertid de fleste mener at dialekt og skriftspråk også er en viktig del av kulturen, og en måte å uttrykke tilhørighet på.

Så hvorfor skal vi da lære å bruke en variant av norsk som kun skiller seg litt fra den varianten vi bruker til daglig? Kan vi ikke bare bruke hver vår norm, når vi uansett forstår hverandre? Det å bli kjent med et språksystem gjennom å bruke det er utvilsomt mer lærerikt enn å bare lese om det. Det samme prinsippet gjelder i andre teoretiske fag, som matematikk og kjemi – man blir bedre om man gjør noen oppgaver. Når man veksler til et språksystem med litt andre bøyingsformer, et litt annet ordforråd og setningsoppbygging, tvinges man til å legge merke til ulike egenskaper ved det samme språket. Forskjeller i for eksempel verbbøying (kaster vs. kastar, skriver vs. skriv osv.) er et fint utgangspunkt for å diskutere grammatikk og språklig variasjon i norsk. Språket er ikke statisk og ensidig, men svært mangfoldig – og dette er viktig kunnskap.

Nynorskopplæring er dessuten et fint utgangspunkt for å lære om norsk språkhistorie. Hvorfor varierer språket på den måten det gjør? Det at det f.eks. heter begynnelse på bokmål, men byrjing på nynorsk, er ikke tilfeldig. Vi kan lære mye om språk generelt, og norsk spesielt, ved å sammenlikne de to skriftspråka – og vi legger best merke til de små forskjellene ved å prøve å bruke begge to.

Kunnskap om språk er viktig, men det blir dessverre kraftig undervurdert og latterliggjort. Det sies ofte at matematikken fins overalt rundt oss. Vi har også språk overalt – vi bruker det gjennom tale og skrift, og vi tolker språklige signaler så å si døgnet rundt. Språk er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, det er en viktig del av å være menneske. Vi kan neppe lære for mye om det.