Språk og samfunn

Mer pisspreik og tisspreik

Standard

Etter at Lomheim vitna i Bertheussen-saken og mente at trusselbrevet mest sannsynlig var skrevet av en kvinne, har det vært uhorvelig mye snakk om tissing og pissing i norsk media.

Hvem tisser og hvem pisser? På et overordna plan fins det så klart observerbare forskjeller på kvinner og menns språkbruk. Men kan vi trekke disse forskjellene helt ned på ordnivå uten å snakke om stilistiske forskjeller samtidig? Og kan eventuelle forskjeller brukes til å trekke slutninger den andre veien, altså til å si noe om kjønn på bakgrunn av ordvalg?

Blant språkviterne som har kritisert Lomheim er Helene Uri, som i Dagsnytt atten 19.10.20 viste til korpus-undersøkelser fra UiB og Nasjonalbiblioteket. Et elektronisk tekstkorpus er en stor, søkbar database med tekster som er markert med informasjon om de ulike funksjonene alle orda har i en setning (f.eks. subjekt og objekt, samt ulike ordklasser som substantiv og verb), og ofte med informasjon om skribenten (f.eks. mann eller kvinne). Om man undersøker det grammatiske subjektet for verbet tisse eller pisse, kan man altså telle opp hvilket kjønn som er høyest representert. I undersøkelsen Uri refererte til, viste det seg at kvinner og menn tisser omtrent like ofte, men at menn pisser noe mer. I dette brevet blei verbet tisse – og ikke pisse – brukt, og derfor er det relevant å se på hvem som tisser, ikke hvem som pisser.

Videre henger verba tisse og pisse sammen med sjanger, noe også Lomheim påpeker. Men hadde det ikke vært like kunstig for en kvinne som for en mann å bruke tisse i et trusselbrev? Det samme gjelder om vi ser på idiomatiske uttrykk hvor piss eller pisse er brukt. I følgende setninger hadde det vært helt umulig for meg – selv som kvinne – å bruke tiss eller tisse i stedet:

  • Den påstanden der er bare piss. (Jf.: ?Den påstanden der er bare tiss.)
  • De pisser supporterne sine i trynet. (Jf.: ?De tisser supporterne sine i trynet.)

Så kan man naturligvis spørre seg om det er mer typisk for menn å ytre slike setninger enn det er for kvinner. Men når man først skal være truende eller litt barsk, faller kanskje valget oftere på pisse enn på tisse. For å se nærmere på dette har jeg har utført en egen korpusundersøkelse i korpuset HaBiT, som inneholder en stor samling av webtekster.

Ved sammenlikning av de to verba i HaBiT-webkorpuset viser det seg at verbet tisse oftere tar subjekter som valp, katt, kanin, baby osv., mens pisse er tettere forbundet med det helt generelle subjektet folk. Men valper, kaniner og babyer pisser altså ikke, de tisser. Om vi ser på objektet (altså hva som tisses/pisses), er de uskyldige skvett og dam forbundet med tisse, mens de litt verre objektene piggtråd og blod er forbundet med pisse. Igjen ser vi at tone og stil har noe å si for valget av verbet.

I HaBiT-webkorpuset er pronomenene han og hun like mye brukt som subjekter for tisse (både han og hun tisser altså like mye), så dette støtter funna fra UiB og Nasjonalbiblioteket. For pisse, derimot, er pronomenet han brukt hele fire ganger så ofte. Kan dette funnet brukes – i et vitneutsagn i en rettssak – til å hevde at forfatteren av trusselbrevet sannsynligvis var en kvinne? Det stemmer jo tross alt ganske bra med intuisjonen til folk flest? Nei, det ville være en feilslutning, for det første fordi brevet bruker tisse (som har jevn fordeling av han/hun), ikke pisse, og for det andre fordi korpusmaterialet faktisk ikke viser et en-til-en-forhold mellom kjønnet på subjektet (eller forfatteren av teksten) og valget av verb.

I elementær vitenskapelig teori er det slik at en hypotese kan avkreftes ved å se på bevis, men den kan aldri bekreftes. Om jeg legger fram en hypotese om at alle katter har pels, hadde jeg kunne samle inn massevis av data som styrka denne hypotesen. De fleste katter har jo pels. Men om jeg så hadde sett på hundre eller tusen huskatter med pels, hadde ikke hypotesen min blitt bekrefta. Én eneste nakenkatt hadde derimot vært nok til å avkrefte den. Slik er det også med hypotesen «kvinner bruker verbet tisse i stedet for pisse» – den kan avkreftes ved å se på faktisk språkbruk. At det er mer typisk for katter å ha pels enn å ikke ha det, eller mer typisk for menn enn for kvinner å bruke pisse, er etter min mening ikke noe sterkt argument når man skal uttale seg om et enkelttilfelle.

Til slutt vil jeg også trekke fram at brevet angivelig ikke er skrevet med idiomatisk korrekt språk. Da blir det noe underlig å peke på stilistiske forskjeller mellom pisse/tisse. Om jeg ville utgitt meg for å ikke mestre norsk så godt, kunne jeg fint justert valget av dette verbet for å gi inntrykk av at jeg ikke kjenner til idiomatiske norske uttrykk eller hva som passer i visse sjangre (jf. setningen over: å tisse på supporterne sine).

Man kan ha så sterke intuisjoner man vil om kjønn og pissing/tissing, men undersøkelser av faktisk språkbruk viser at tisse like ofte har mannlige som kvinnelige grammatiske subjekter. Det å trekke fram egenskapene ved pisse i argumentasjonen om tisse er en logisk brist, for det var ikke pisse som var brukt i brevet. At det er mye mer typisk for kvinner enn for menn å tisse, er altså pisspreik – unnskyld! – tisspreik.

Hva driver denne hunden med? (Fra k9ofmine.com)

Reklame

Etisk advarsel mot variasjon

Standard

I Morgenbladet 6. oktober varsler etikeren Trond Berg Eriksen at «den hemningsløse dialektbruken i Barne-tv[…] er i ferd med å lobotomere en hel generasjon». Kanskje han har et poeng? Når noen sier potitt mens du sier potet, må da det være et endetidsstegn. For en saus! Er det meninga at de skjøre, små barna skal måtte forholde seg til slik hemningsløs språklig variasjon? Man kan faktisk kjenne at hjernecellene svinner.

For det er da vanvittig irriterende når noen snakker annerledes enn oss østlendinger, er det ikke? Og attpåtil på tv! Makan. Er det slikt vi vil lære den oppvoksende generasjon å forholde seg til? De kan jo risikere å få godt språkøre, eller bli lobotomert, som det også kalles. Kanskje de dessuten kan komme til å kjenne seg igjen i noen på tv?

Hvorfor stoppe ved språklig variasjon? Egentlig er det utrulig at noen våger å være annerledes på tv i det hele tatt. Kunne ikke alle skuespillerne i Barne-tv hatt uniform? Og lik sveis? Det er tross alt enklere for de stakkars små å forholde seg til. Langt og kort hår, skjørt og bukse, utadvendt og innadvendt personlighetstype – altfor komplisert. Nei, la oss heller kjøre dampveivals over hele Barne-tv og gå for ett klesplagg, en brille, en sveis og ett språk. Det blir rett og slett for vanskelig å forholde seg til det ellers.

Eller kanskje Trond Berg Eriksen skulle funnet seg noe annet å se på enn Barne-tv?

de10r

PopKey

Støgge dialekter

Standard

I et innlegg på forskning.no får Finn-Erik Vinje kritikk fra Karine Stjernholm for å ha sagt at østfoldmålet er Norges styggeste dialekt. Stjernholm påpeker blant annet at det er uvitenskapelig å spre sine egne vurderinger om andres språkbruk, og Vinje svarer med at han aldri har ment at uttalelsene skulle være vitenskapelige.

Alle er nok enige om at det ikke er vitenskapelig å rangere dialekter på en skala fra stygg til pen. Men hva er da poenget med å komme med slike offentlige uttalelser? Jeg er enig med Vinje i at det ikke er farlig i seg sjøl å ha private meninger om hvilke dialekter som er pene, men spørsmålet er hvor interessante slike rangeringer er. Vinje syns ikke østfoldmålet er særlig pent, for han har bodd på brakke med en ufordragelig fyr fra Fredrikstad. Ja vel. Hva skal vi med den informasjonen? Og hadde det kommet på trykk om han ikke var en kjent språkprofessor?

Det er også ufarlig å ha meninger om pene og stygge landskap, men jeg har likevel ikke sett noen geologiprofessorer komme med slike vurderinger offentlig. Tenk så uinteressant det hadde vært.

Fører uttalelser om stygge dialekter med seg noe som helst, annet enn å markere avstand fra dem som bruker dialekten? Når en fagperson offentlig markerer avstand på denne måten, framstår han usympatisk (jeg har møtt Vinje, og kan avkrefte at han er det!).

Å gi offentlige vurderinger av faste kjennetegn ved grupper, som språk, dialekt, bosted, er taktløst. Kritiser heller den estetiske kvaliteten på språket i romaner eller filmer – den kritikken er jo faktisk til nytte for noen.

screen-shot-2015-12-04-at-01-15-46

visitfredrikstadhvaler.com

Hen, quo vadis?

Standard

Mange har fått sansen for det kjønnsnøytrale hen, og det er lett å se behovet for et nytt pronomen. Slik grammatikken vår er i dag, er det vanskelig å omtale et bestemt menneske uten å spesifisere kjønn. Hvorfor er det sånn? Og er ønsket om et kjønnsnøytralt pronomen i seg sjøl nok til at vi kan fornye grammatikken?

Pronomener er grammatiske ord som har blitt til gjennom svært langsom utvikling. Gjennom denne utviklinga har nye betydninger blir lagt til den grunnleggende – i tillegg til å være henvisningsord, uttrykker for eksempel personlige pronomen også kjønn og tall: han, hun, de. I forbindelse med diskusjonen rundt pronomenet hen kommer det fram at ikke alle har klart for seg at vi også har en annen måte å dele inn pronomener på, nemlig i de som i hovedsak viser til mennesker (han, hun), og de som i hovedsak viser til ikke-menneskelige vesener og ting (den, det). Dette skillet blandes ofte sammen med skillet mellom spesifisert og ikke-spesifisert kjønn.

Skillet mellom menneskelige og ikke-menneskelige kategorier skyldes at språket er antroposentrisk. Språksystemet gjenspeiler talerperspektivet, og det er tross alt vi mennesker som snakker og dermed også lager språket. Dette manifesterer seg på ulike måter, og pronomensystemet i norsk egner seg godt som eksempel på at dimensjonen menneskelig (han/hun) – ikke-menneskelig (den/det) kan bli innkoda i grammatikken. Det fins selvfølgelig unntak fra denne bruken av pronomenene: I nynorsk og i mange dialekter brukes han/ho om ikke-levende ting (f.eks. ho om boka). Da er det snakk om grammatisk kjønn (genus), ikke biologisk kjønn (sexus), og det vil derfor neppe være aktuelt å bruke hen i slike kontekster. Omvendt kan den i noen kontekster vise til mennesker: ”Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå”. I slike tilfeller fungerer den som et pekeord som viser til en uspesifisert person – det kan være hvem som helst.

Det er altså noe overlapp i bruksområdene til de menneskelige og ikke-menneskelige pronomenene, men det er ikke fri variasjon. Skal du omtale en spesifikk person, tvinger grammatikken deg til å bruke han eller hun. Du kan altså ikke velge det ikke-menneskelige den, sjøl om det hadde vært nyttig med et pronomen som ikke spesifiserer kjønn:

Hvem er læreren din? Jeg har ikke møtt den ennå.

I tillegg til kravet om å bruke han/hun ved omtale av spesifikke personer, må vi i norsk altså spesifisere kjønnet til den omtalte. Den obligatoriske markeringa av hunkjønn og hankjønn stammer fra svært lang tid tilbake, og gjenspeiler at vi mennesker har vært opptatt av å skille mellom de biologiske kjønna. Dette betyr ikke at de språka som ikke har dette skillet blant pronomenene, har vært mindre opptatt av å skille mellom kjønn: Sammenhengen mellom menneskenatur/tenkemåte og grammatikk er ikke deterministisk. Innkodinga av kjønn og menneskesentrisme har heller ikke skjedd gjennom vedtak eller bevisst styring, men gjennom en variant av usynlig-hånd-prosesser. Språkbrukerne tråkker opp nye stier i grammatikken, men de har ingen plan om åssen det kan påvirke språket på sikt. Språkforskeren Brian D. Joseph sier det på denne måten: ”speakers […] act as if they were in a fog” – de ser klart det som ligger rett foran dem, men ikke det som ligger langt fram.

Den eneste muligheten vi har for å omgå kravet om å spesifisere kjønn i norsk, er å erstatte pronomenet med lange kvasipronomener som han/hun eller vedkommende. Nylig har vi fått introdusert hen, som uten tvil må sies å være mer praktisk enn de andre kjønnsnøytraliserende løsningene, siden det er kortere og likner mer på de pronomenene vi har fra før. Om vi greier å bli vant med det, er en annen sak – tross nytteverdien. Valg av pronomen skjer raskt og nærmest automatisk, så uansett hvor sterk viljen er, er det ikke enkelt å endre sitt eget eller andres pronomensystem. Språkbruk skaper språk, og tida vil vise om behovet for hen er stort nok til at det kan spre seg gjennom hele språksamfunnet.

Formålet med dette innlegget har vært å vise til mulige (forenkla) forklaringer på hvorfor pronomener er delt inn i kategoriene menneskelig – ikke-menneskelig og hankjønn – hunkjønn. Disse beskrivelsene og forklaringene på åssen språket er, er ikke argumenter for åssen språket bør være. Jeg har altså ikke prøvd å argumentere for at språket bør være verken annerledes eller uforanderlig, for eksempel mer eller mindre menneskesentrert eller kjønnsspesifiserende.

Dagens grammatikk er et avtrykk av gårsdagens språkbruk, og ytringene våre tilpasser seg dette sporet. Når vi har en grammatikk som skiller mellom mennesker og ikke-mennesker, og mellom to ulike kjønn, er det fordi språkbrukerne har vært opptatt av slike skiller. Grammatiske kategorier endres langsomt gjennom gjentatt språkbruk. Dette betyr likevel ikke at vi kan styre grammatikken som vi vil: Det er den usynlige hånda som rår, og den er langsom. Det holder altså ikke aleine å tegne inn hen på kartet. Nye stier må tråkkes opp, og de gamle må få tid til å gro igjen.

img_8790

Kan vi lære for mye om språk?

Standard

medium_norsk-ordbok

Norsk ordbok (via snl.no)

Nynorsk og sidemålsopplæring er Norges helligste ku, mener Sanna Sarromaa. Hvorfor i all verden skal de stakkars små skoleelevene her i landet bli brydd med å lære seg et skriftspråk som ikke er så veldig ulikt hovedmålet?

Sarromaa har rett i at nynorsk og bokmål ikke er forskjellige språk i lingvistisk forstand. Men det er heller ikke norsk, dansk og svensk. Strukturen i disse varietetene er såpass lik at de heller bør kalles dialekter, om vi ser litt snevert på det. Men vi kaller dem likevel språk, siden de har hver sin norm og hver sin historie. Det har blitt sagt at at et språk er en dialekt med hær og marine. Dessverre har ikke nynorsk hatt en like stor hær som bokmål, så de forsvarerne som fins, må gjøre en ekstra stor innsats.

Om det er beundringsverdig eller fanatisk å kjempe for skriftspråket sitt, kommer an på hvilket syn man har på språk. Ifølge Sarromaa åpner ikke nynorsk noen dører dersom man allerede behersker bokmål. Tenker man på språket kun som et instrument for effektiv kommunikasjon, så er det sjølsagt fanatisk og patetisk og det som verre er å kjempe for nynorsken. Jeg trur imidlertid de fleste mener at dialekt og skriftspråk også er en viktig del av kulturen, og en måte å uttrykke tilhørighet på.

Så hvorfor skal vi da lære å bruke en variant av norsk som kun skiller seg litt fra den varianten vi bruker til daglig? Kan vi ikke bare bruke hver vår norm, når vi uansett forstår hverandre? Det å bli kjent med et språksystem gjennom å bruke det er utvilsomt mer lærerikt enn å bare lese om det. Det samme prinsippet gjelder i andre teoretiske fag, som matematikk og kjemi – man blir bedre om man gjør noen oppgaver. Når man veksler til et språksystem med litt andre bøyingsformer, et litt annet ordforråd og setningsoppbygging, tvinges man til å legge merke til ulike egenskaper ved det samme språket. Forskjeller i for eksempel verbbøying (kaster vs. kastar, skriver vs. skriv osv.) er et fint utgangspunkt for å diskutere grammatikk og språklig variasjon i norsk. Språket er ikke statisk og ensidig, men svært mangfoldig – og dette er viktig kunnskap.

Nynorskopplæring er dessuten et fint utgangspunkt for å lære om norsk språkhistorie. Hvorfor varierer språket på den måten det gjør? Det at det f.eks. heter begynnelse på bokmål, men byrjing på nynorsk, er ikke tilfeldig. Vi kan lære mye om språk generelt, og norsk spesielt, ved å sammenlikne de to skriftspråka – og vi legger best merke til de små forskjellene ved å prøve å bruke begge to.

Kunnskap om språk er viktig, men det blir dessverre kraftig undervurdert og latterliggjort. Det sies ofte at matematikken fins overalt rundt oss. Vi har også språk overalt – vi bruker det gjennom tale og skrift, og vi tolker språklige signaler så å si døgnet rundt. Språk er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, det er en viktig del av å være menneske. Vi kan neppe lære for mye om det.

Hen lar seg ikke så fort provosere, vel?

Standard

«Denne nye såkalt nøytrale pronomengjøkungen kommer jeg ALDRI til å benytte.»
– Kommentarfelt under dagbladet.no-artikkelen Et forsvar for ”hen”, 3.8.13.

Hvorfor er det lille ordet hen så provoserende?

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen brukes av stadig flere som en erstatning for hun eller han i kontekster hvor det enten er unødvendig eller umulig å spesifisere kjønnet til den man omtaler. Hen er importert fra Sverige, hvor det skal ha blitt foreslått brukt allerede på 60-tallet. I 1966 skreiv Rolf Dunås dette i Uppsala Nya Tidning: «För egen del kan jag drömma om att man från «han» gick ett steg framåt i vokalräckan och från «hon» två steg tillbaka och uppfann det tvåkönade ordet «hen» med kort e». Men også i Sverige har denne nyskapningen skapt mye debatt og harme.

Som et alternativ til hen kan man bruke vedkommende, men det klinger tungt og byråkratisk, og er så å si ubrukelig i mange sammenhenger, som for eksempel her: – Kjæresten min er kunstner. – Å, hva jobber vedkommende med? (her hadde vi heller ikke kunnet bruke pronomenet den, ettersom det ikke brukes om mennesker i slike kontekster). Det at flere og flere snakker om og argumenterer for pronomenet hen, er i seg sjøl et tegn på at har et vi behov for det. Og sjøl om endringer i det grammatiske systemet som regel tar lang, lang tid, er det ingen grunn til å fraråde folk å bruke det.

Hen står utvilsomt høyest i kurs blant feminister og LHBT-aktivister, men det har også blitt tatt i bruk av journalister. De som har på seg feministbrillene, ser åssen kjønnshierarkiet er manifestert i språket. Kvinnen er det markerte kjønnet, og ord for kvinner er også mer markerte enn det tilsvarende ordet for mannen: stortingskvinne vs. stortingsmann. Dette ser vi også ved at han er det «naturlige» pronomenet, mens hun er det markerte, i tilfeller hvor vi vil omtale en uspesifisert person: I morgen kommer snekkeren, sørg for at hun slipper inn i oppgangen. Det å bruke hun i stedet for han på denne måten var populært blant feministene på 70-tallet. Leseren kvepper først til, så tenker hun seg om: Hvorfor kan ikke hun også brukes om det generelle, typiske og naturlige?

Pronomenet hen provoserer enda mer enn hun. En skulle kanskje tru at såkalte ekvivalister (som vil ha likestilling, men ikke vil definere seg som feminister) ville foretrekke hen, siden det inkluderer begge kjønn uten å legge mer vekt på det ene enn det andre. Etter det jeg har erfart, virker det likevel ikke som om ekvivalistene vil ta det i bruk– kanskje fordi det er lansert av feminister? En annen forklaring kan være at de fleste ekvivalister er opptatt av at vi bør anerkjenne forskjellene mellom kjønna, bare vi ikke tillegger det ene kjønnet (og egenskapene det er assosiert med) mer verdi enn det andre. I så fall vil det fortsatt kunne være relevant å bruke han og hun – for det er vel «hun» som er omsorgsfull og «han» som er barsk? Feminister mener derimot at assosiasjonene vi har til ulike kjønn, ikke er særlig representative for medlemmene av kategorien «mann» eller «kvinne». Dermed er det kanskje like greit å skrote de kjønna pronomenene.

Likevel, det er nå en gang slik at vi mennesker er opptatt av kjønn, ellers hadde vi ikke hatt kjønnskategorier i språket. For enkelte er det kanskje lettere å godta hen som et tredje pronomen som kan brukes om en ekstra kategori i tillegg til han og hun, nemlig de som ikke vil eller kan identifisere seg som mann eller kvinne. Å bruke hen som en erstatter for han og hun ser ut til å provosere mer, for det visker ut kategorier vi er vant til å forholde oss til. Dette synet kommer ofte til overflaten i kommentarfelt om hen: ”En del transpersoner synes kanskje også det er bra å bli kalt «hen». Å bruke det av andre grunner synes jeg er vissvass” (kommentarfelt på dagbladet.no, 3. aug. 2013). Vi deler inn verden i båser for å gjøre den mer oversiktlig, men kategoriene vi opererer med, er ofte vilkårlige. I en del sammenhenger er biologisk kjønn viktig og relevant (f.eks. hos legen), men er det like viktig når vi omtaler yrkesutøvere, kunstnere eller barn? De fleste vil nok si at det ikke er særlig relevant i disse sammenhengene, men likevel sitter denne gamle tenkemåten temmelig fast i oss. Det er tungt å rive opp noe med så dype røtter, og derfor krever det en ganske stor motivasjon å venne seg til å bruke hen.

Det er liten tvil om at endringer som utfordrer kjønnskategorier og kjønnshierarkiet, provoserer. Når det gjelder hen, kommer også språkendringsaspektet inn. Språkendringer kan i seg sjøl provosere overraskende voldsomt, enten det er endringer som kommer utenfra, altså normvedtak, eller naturlige og språkinterne, som for eksempel lydendringer. Det er lite som vekker så mye engasjement og harme som sammenfallet av kj- og skj-lyden (folk kan vel ikke gå rundt og si skjøkken?!) – til og med i Norge, som etter sigende er så som er så stolte av den språklige friheten, og av alle talemåla vi finner mellom bakkar og berg.

Å forklare hvorfor språkendringer provoserer, er ingen enkel oppgave, men det henger ganske sikkert sammen med måten vi reagerer på endringer i samfunnet generelt. På samme måte som vi blir opprørte over endringer i de «faste» kjønnskategoriene, sliter vi med å gå med på endringer i det «faste» språksystemet. Dette er reaksjoner som ser ut til å komme nokså automatisk, og om vi prøver å forsvare dem med rasjonelle argumenter, sliter vi. For de fleste av oss veit jo innerst inne at språket ikke går i oppløsning av noen lydendringer, og vi veit at det verken blir anarki eller noe matriarkat om vi i framtida slutter å si han og hun.

Når endringer skjer, krever det at vi er oppmerksomme og bruker energi på å lære oss noe nytt. Det blir altså ikke gratis å «innføre» hen. Vi er laga slik at når vi først har lært oss og vent oss til et system med gitte kategorier, som kanskje attpåtil er vilkårlige, vil vi ikke kaste det på sjøen. Et annet eksempel på slike konvensjoner er «regelen» om at kvinnejakker har knapphull på høyre side, mens herrejakker har dem til venstre. Det skulle ikke være nødvendig med en slik regel, og det virker tilfeldig at det er blitt sånn, men likevel sitter det i.

Brudd på sosiale normer blir møtt med sanksjoner, og disse reaksjonene har en viktig funksjon. Det er nemlig helt klart en fordel å opprettholde normer, for om vi ikke hadde visst hva slags oppførsel vi kan forvente av andre i gitte situasjoner, hadde det blitt vanskelig å leve sammen. Det betyr likevel ikke at det ikke fins konvensjoner som er modne for utskiftning.

En god del menn vil nok komme fram til at det er unødvendig å bruke hen, og dessuten vil de kanskje tenke at det koster mer enn det smaker (bare les i et hvilket som helst kommentarfelt under en nettartikkel om hen). For så lenge mannen er det umarkerte kjønnet, vil det også være umarkert å bruke han som et generelt pronomen. Kvinner er kanskje mer oppmerksomme på det kjønnshierarkiet som blir avslørt av språket, og vil kanskje også være mer villige til å betale for denne endringa.

Til slutt er det viktig å huske på at språket ikke har all makt til å endre verden. Det er nok mer presist å si at språket gjenspeiler verden slik den er organisert oppi hodene våre (eller oppi hodene til besteforeldra våre): Det heter f.eks. helsesøster fordi de fleste i dette yrket er og var kvinner. Når det er sagt, kan ord og språkbruk gi oss et underbevisst skeivt inntrykk av hva de ulike kjønna passer til. Kanskje vi hadde hatt flere mannlige ungdomshelsearbeidere, eller flere kvinner i brannvesenet, om ikke yrkestitlene hadde vært kjønna?

Hvem veit, kanskje hen kan bidra til å åpne flere dører for noen av oss? Det vil kanskje koste oss et par krefter, men det kommer neppe til å skade oss.

—

Denne teksten står på trykk i siste nummer av riss. Du finner dem også på facebook.

forside_riss

Bør vi begynne å si «hen» i tillegg til «han» og «hun» også i Norge?

Standard

Peter J. Ahlberg

Det er det du som bestemmer.

I Sverige er pronomenet hen blitt innført i Svenska Akademiens ordlista, mens her i Norge diskuteres det om vi har behov for det. Argumentene for at vi trenger hen, er at vi ikke alltid kjenner til eller vil trekke fram eller avsløre kjønnet til den vi snakker om. Mange venter på at hen skal bli innført eller «godkjent» i norsk, men ser ut til å glemme at det er språkbrukerne sjøl, og ikke ordboksredaktørene, som bestemmer hvilke ord som er godkjente norske ord.

Et annet aspekt ved hen er at det vil inngå en såkalt lukka ordklasse, som sjelden tar inn nye medlemmer. Det er vanskelig å bevisst endre denne delen av språket, men det er ikke nødvendigvis umulig om språkbrukerne bare vil det nok.

Politisk debatt

Språk engasjerer, og et lite ord som hen kan skape heftig debatt. Både i Norge og Sverige har mange latt seg provosere av forsøket på å innføre hen, og enkelte ser på pronomenet som en vits; det hjelper vel ingen å late som om kjønn ikke fins? Forsvarerne av hen-pronomenet påpeker derimot at hen ikke vil fungere som en total erstatning for hun og han, men at det noen ganger kan være greit å slippe å sette en kjønnsmerkelapp på den man refererer til.

Til tross for at svenskene bruker hen mer enn vi gjør, har det på ingen måte tatt over for han/hon i alle sammenhenger. I mange dialekter er det sannsynlig at vi vil beholde han/hun blant annet ved referanse til ord med såkalt grammatisk kjønn, som i «Hva er klokka? Ho er elleve».

I Sverige brukes hen blant annet av akademikere og av deltakere i den offentlige debatten som mener de har behov for det. De som ikke har nytte av (eller som ikke liker) hen, bruker det heller ikke. Sånn sett er det liten grunn til å være motstander av et enkeltord. Språk er makt, sies det, men heldigvis er det ingen som har makt til å innføre ord i språket til enkeltpersoner.

Lukka ordklasse

Når kulturer endrer seg, er det ofte uunngåelig at språket endrer seg. For å kunne referere til nye ting og nye konsepter, importerer vi gjerne ord fra andre språk, som supporter, podcast, selfie, eller vi lager avløserord basert på norskspråklig materiale: epost for e-mail, skråstrek for slash, osv. Vi regner med ca. 10 ordklasser i norsk, men når vi låner eller lager nye ord, er det som regel bare tre av disse som er åpne for nye medlemmer: substantiv (en laptop), verb (å skate) og adjektiv (smooth).

De åpne ordklassene er åpne i begge ender; de kan nemlig også miste medlemmer. Hvor ofte hører du f.eks. orda floppydisk eller peppermø i dag?

Orda han, hun (og hen) tilhører den lukka ordklassen pronomen. Lukka ordklasser bytter svært sjelden ut medlemmene sine. Preposisjoner (på, i) og konjunksjoner (og, men) får for eksempel sjelden tilskudd, og medlemmene forsvinner heller ikke. En sier gjerne at de lukka klassene er mer grammatiske enn de åpne.

Medlemmene er med andre ord funksjonsord, i motsetning til de åpne ordklassemedlemmene, som er innholdsord.

De har ikke så mye innhold i seg sjøl, men får betydning fra konteksten de brukes i. Et pronomen fungerer for eksempel som en erstatter for substantiv, sånn at vi slipper å gjenta det samme substantivet flere ganger. I stedet for å si «Eva er grei, men Eva er også streng» sier vi «Eva er grei, men hun er også streng».

I akkurat denne setninga refererer funksjonsordet hun til det samme som Eva, men isolert sett har ikke hun like spesifikk betydning som Eva eller dame. Pronomenet hen betyr enda mindre enn han og hun, siden det kan referere til alle mennesker, og er dermed mer funksjonelt.

Endres sjelden

Siden funksjonsord brukes om mer abstrakte forhold enn innholdsord, er det naturlig at de ikke endres like mye og ofte. De fleste kan vel gå med på at substantivet diskotek sannsynligvis blir borte før preposisjonen under. På samme måte er det ikke ofte vi trenger å snakke om en ny type abstrakt relasjon, og det er en av grunnene til at vi ikke får nye preposisjoner så ofte. Det betyr imidlertid ikke at det aldri skjer endringer i det grammatiske systemet.

Slike endringer skjer gjerne fordi vi har flere måter å uttrykke (nesten) det samme på (for eksempel Evas venn og vennen til Eva), og disse uttrykksmåtene kan utkonkurrere hverandre. Vi får stadig nye måter å uttrykke abstrakte forhold på, men når det gjelder hen, har vi ikke noe norsk ord som uttrykker det samme forholdet fra før.

Likevel har mange uttrykt at de ønsker å kunne referere til et menneske uten å markere kjønn, og en del bruker det allerede. Derfor likner denne potensielle språkendringa mer på lån av innholdsord enn på grammatiske endringer.

Du trumfer ordboka

Språklige kategorier og ordklasser er ikke absolutt avgrensa. Pronomen kan også ta inn nye medlemmer, men det skjer riktignok sjelden. Gammelengelsk lånte for eksempel pronomenet they fra eldre skandinavisk, og da gikk det gamle pronomenet hie ut. Om norsktalere begynner å bruke hen, vil det kunne erstatte både han og hun, og derfor er dette tilfellet litt annerledes – they og hie uttrykte nemlig det samme, mens hen har ny bruksmåte.

Det fins mange språk (som finsk) som har kjønnsnøytrale pronomen i stedet for ekvivalenter til han og hun, så det er ikke språklig sett noe rart eller problematisk med hen. Mange av dem som gjerne vil bruke hen på norsk, ser dessverre ut til å vente på at det skal bli «innført» som et «godkjent norsk pronomen».

Dette er en av de mest utbredte mytene om språk: At ord ikke fins eller ikke er norske dersom de ikke står i ordbøkene. I virkeligheten er det språkbrukerne som endrer språket, ikke ordboksredaktørene eller Språkrådet. Dersom Språkrådet hadde regjert over ordforrådet, ville vi kanskje sagt tangentfjøl  i stedet for key-board, men det gjør jo de fleste ikke.

Det Språkrådet derimot gjør, er å gi veiledning om faktisk språkbruk, altså norsk slik de fleste bruker det. De foreslår også nye avløserord (som nettbrett), men nye ord blir ikke med i ordbøkene før vi bruker dem jevnlig.

Det virker kanskje banalt, men her kommer budskapet i klartekst: Om vi vil at hen skal bli brukt i norsk, så må vi bare begynne å bruke det. Vi kan ikke sitte og vente på klarsignal fra ordbøkene. Om noen vil endre språket, må hen begynne med seg sjøl.

Denne teksten blei først publisert i Aftenposten Viten 1. juni 2015, og i Aftenposten Innsikt 1. juli 2015. 

%d bloggere liker dette: