Bør vi begynne å si «hen» i tillegg til «han» og «hun» også i Norge?

Standard

Peter J. Ahlberg

Det er det du som bestemmer.

I Sverige er pronomenet hen blitt innført i Svenska Akademiens ordlista, mens her i Norge diskuteres det om vi har behov for det. Argumentene for at vi trenger hen, er at vi ikke alltid kjenner til eller vil trekke fram eller avsløre kjønnet til den vi snakker om. Mange venter på at hen skal bli innført eller «godkjent» i norsk, men ser ut til å glemme at det er språkbrukerne sjøl, og ikke ordboksredaktørene, som bestemmer hvilke ord som er godkjente norske ord.

Et annet aspekt ved hen er at det vil inngå en såkalt lukka ordklasse, som sjelden tar inn nye medlemmer. Det er vanskelig å bevisst endre denne delen av språket, men det er ikke nødvendigvis umulig om språkbrukerne bare vil det nok.

Politisk debatt

Språk engasjerer, og et lite ord som hen kan skape heftig debatt. Både i Norge og Sverige har mange latt seg provosere av forsøket på å innføre hen, og enkelte ser på pronomenet som en vits; det hjelper vel ingen å late som om kjønn ikke fins? Forsvarerne av hen-pronomenet påpeker derimot at hen ikke vil fungere som en total erstatning for hun og han, men at det noen ganger kan være greit å slippe å sette en kjønnsmerkelapp på den man refererer til.

Til tross for at svenskene bruker hen mer enn vi gjør, har det på ingen måte tatt over for han/hon i alle sammenhenger. I mange dialekter er det sannsynlig at vi vil beholde han/hun blant annet ved referanse til ord med såkalt grammatisk kjønn, som i «Hva er klokka? Ho er elleve».

I Sverige brukes hen blant annet av akademikere og av deltakere i den offentlige debatten som mener de har behov for det. De som ikke har nytte av (eller som ikke liker) hen, bruker det heller ikke. Sånn sett er det liten grunn til å være motstander av et enkeltord. Språk er makt, sies det, men heldigvis er det ingen som har makt til å innføre ord i språket til enkeltpersoner.

Lukka ordklasse

Når kulturer endrer seg, er det ofte uunngåelig at språket endrer seg. For å kunne referere til nye ting og nye konsepter, importerer vi gjerne ord fra andre språk, som supporter, podcast, selfie, eller vi lager avløserord basert på norskspråklig materiale: epost for e-mail, skråstrek for slash, osv. Vi regner med ca. 10 ordklasser i norsk, men når vi låner eller lager nye ord, er det som regel bare tre av disse som er åpne for nye medlemmer: substantiv (en laptop), verb (å skate) og adjektiv (smooth).

De åpne ordklassene er åpne i begge ender; de kan nemlig også miste medlemmer. Hvor ofte hører du f.eks. orda floppydisk eller peppermø i dag?

Orda han, hun (og hen) tilhører den lukka ordklassen pronomen. Lukka ordklasser bytter svært sjelden ut medlemmene sine. Preposisjoner (på, i) og konjunksjoner (og, men) får for eksempel sjelden tilskudd, og medlemmene forsvinner heller ikke. En sier gjerne at de lukka klassene er mer grammatiske enn de åpne.

Medlemmene er med andre ord funksjonsord, i motsetning til de åpne ordklassemedlemmene, som er innholdsord.

De har ikke så mye innhold i seg sjøl, men får betydning fra konteksten de brukes i. Et pronomen fungerer for eksempel som en erstatter for substantiv, sånn at vi slipper å gjenta det samme substantivet flere ganger. I stedet for å si «Eva er grei, men Eva er også streng» sier vi «Eva er grei, men hun er også streng».

I akkurat denne setninga refererer funksjonsordet hun til det samme som Eva, men isolert sett har ikke hun like spesifikk betydning som Eva eller dame. Pronomenet hen betyr enda mindre enn han og hun, siden det kan referere til alle mennesker, og er dermed mer funksjonelt.

Endres sjelden

Siden funksjonsord brukes om mer abstrakte forhold enn innholdsord, er det naturlig at de ikke endres like mye og ofte. De fleste kan vel gå med på at substantivet diskotek sannsynligvis blir borte før preposisjonen under. På samme måte er det ikke ofte vi trenger å snakke om en ny type abstrakt relasjon, og det er en av grunnene til at vi ikke får nye preposisjoner så ofte. Det betyr imidlertid ikke at det aldri skjer endringer i det grammatiske systemet.

Slike endringer skjer gjerne fordi vi har flere måter å uttrykke (nesten) det samme på (for eksempel Evas venn og vennen til Eva), og disse uttrykksmåtene kan utkonkurrere hverandre. Vi får stadig nye måter å uttrykke abstrakte forhold på, men når det gjelder hen, har vi ikke noe norsk ord som uttrykker det samme forholdet fra før.

Likevel har mange uttrykt at de ønsker å kunne referere til et menneske uten å markere kjønn, og en del bruker det allerede. Derfor likner denne potensielle språkendringa mer på lån av innholdsord enn på grammatiske endringer.

Du trumfer ordboka

Språklige kategorier og ordklasser er ikke absolutt avgrensa. Pronomen kan også ta inn nye medlemmer, men det skjer riktignok sjelden. Gammelengelsk lånte for eksempel pronomenet they fra eldre skandinavisk, og da gikk det gamle pronomenet hie ut. Om norsktalere begynner å bruke hen, vil det kunne erstatte både han og hun, og derfor er dette tilfellet litt annerledes – they og hie uttrykte nemlig det samme, mens hen har ny bruksmåte.

Det fins mange språk (som finsk) som har kjønnsnøytrale pronomen i stedet for ekvivalenter til han og hun, så det er ikke språklig sett noe rart eller problematisk med hen. Mange av dem som gjerne vil bruke hen på norsk, ser dessverre ut til å vente på at det skal bli «innført» som et «godkjent norsk pronomen».

Dette er en av de mest utbredte mytene om språk: At ord ikke fins eller ikke er norske dersom de ikke står i ordbøkene. I virkeligheten er det språkbrukerne som endrer språket, ikke ordboksredaktørene eller Språkrådet. Dersom Språkrådet hadde regjert over ordforrådet, ville vi kanskje sagt tangentfjøl  i stedet for key-board, men det gjør jo de fleste ikke.

Det Språkrådet derimot gjør, er å gi veiledning om faktisk språkbruk, altså norsk slik de fleste bruker det. De foreslår også nye avløserord (som nettbrett), men nye ord blir ikke med i ordbøkene før vi bruker dem jevnlig.

Det virker kanskje banalt, men her kommer budskapet i klartekst: Om vi vil at hen skal bli brukt i norsk, så må vi bare begynne å bruke det. Vi kan ikke sitte og vente på klarsignal fra ordbøkene. Om noen vil endre språket, må hen begynne med seg sjøl.

Denne teksten blei først publisert i Aftenposten Viten 1. juni 2015, og i Aftenposten Innsikt 1. juli 2015. 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: