«Laban og jeg» eller «Jeg og Laban?»

Standard

Fins det noen grunn til at vi velger den ene varianten i overskrifta over den andre? Og hvilken er det som har overtaket i muntlig norsk?

Frasene i tittelen på dette innlegget er ulike varianter av sideordning med pronomenet jeg. Sideordning, eller koordinering, som det også kalles, er en frase (ledd) som igjen er satt sammen av to grammatisk sett likeverdige fraser. Det kan virke vilkårlig hvilken av frasene som kommer først, og formelt sett er det også det. Sideordna fraser kan som regel omrokeres uten at betydninga endrer seg: biler og båter – båter og biler, le og dansedanse og le (det fins unntak av typen falle og slå seg, hvor rekkefølgen avspeiler rekkefølge i tid). Det samme kan man ikke gjøre med underordna ledd: båten til Kari – til Kari båten, prøve å smile – å smile prøve.

Stilistisk sett kan det likevel utgjøre en forskjell hvilken rekkefølge de sideordna frasene har, i hvert fall for enkelte. Det leddet som kommer først i en sideordning, blir gjerne ansett som det «viktigste». Jeg hadde nok for eksempel heller presentert meg som stipendiat og blogger enn blogger og stipendiat. Noen fraser er stivna i en bestemt rekkefølge (gjerne også med alliterasjon): vill og vakker, sol og sommer, uten at det er godt å si hvorfor frasene har stivna i akkurat den rekkefølgen.

Det er kanskje nettopp denne stilistiske forskjellen som gjør at mange råder til å bruke varianten med jeg eller meg til slutt (for du ser vel ikke på deg sjøl som den viktigste, gjør du vel?). Men hva er egentlig vanligst i muntlig språk, og har det endra seg over tid?

Jeg har gjort en miniundersøkelse i to talespråks-databaser (korpus) med opptak av oslodialekt fra henholdsvis 1971–73 (fra Talemålsundersøkelsen i Oslo, TAUS) og 2004–06 (Norsk talespråkskorpus – Oslo-delen, NoTa). Du kan lese om mer om korpusene på nettsidene til Tekstlaboratoriet ved UiO.

Å finne fram til konstruksjoner av typen jeg og N eller N og meg (N står for substantiv, som kan være enten et egennavn, som Kari, eller et fellesnavn, som mor) er ganske greit, for i korpusene er alle ord markert med ordklasse. Da jeg hadde søkt meg fram til alle eksemplene, lasta jeg dem ned, sorterte og telte. Det jeg fant ut, var ganske interessant, men kanskje ikke så overraskende: Varianten N og jeg, f.eks. min far og jeg, var den mest brukte varianten på 70-tallet, mens jeg og N (jeg og far) var blitt den vanligste på 00-tallet. Du kan se resultatet i tabellen under:

sideordning

I tabellen ser du også at variantene med meg (Meg og mor, Min mor og meg) hele tida har vært mindre vanlig enn variantene med jeg (det er det nok flere grunner til, men de skal jeg ikke gå nærmere inn på her). Også for disse variantene har rekkefølgen mellom ledda snudd siden 70-tallet: varianten Meg og mor har blitt vanligere enn Min mor og meg, men før var det omvendt.

Hva betyr så dette? Jeg har ikke noen fasit, men jeg har et par forslag. En mulig grunn kan være at leddet som sideordnes med jeg/meg, ofte uttrykker ny informasjon, og at det derfor blir skjøvet litt lenger fram. Det er et kjent fenomen i norsk at ny informasjon gjerne skyves fram, f.eks. i setninger som Det kom en mann på døra (i stedet for En mann kom på døra). Det kan også tenkes at trykk og lengde på ledda kan påvirke rekkefølgen.

Det normative kravet om at du ikke skal nevne deg sjøl først, har nok også blitt slakkere siden 70-tallet. Fraser som min mann og jeg virker utvilsomt mer konservative enn jeg og mannen min, og språkforskere har funnet flere eksempler på at konservative trekk har måttet vike for mer folkelige varianter (f.eks. er a-endingene på frammarsj). Utjamninga av oslomålet går i begge retninger (både konservative og folkelige former sprer seg), men når det gjelder denne variabelen, ser altså jeg og N ut til å vinne. Det betyr ikke at folk har blitt mer egosentriske, det betyr nok bare at de velger den varianten som føles mest naturlig, eller som folk rundt dem bruker.

Kan du komme på noen andre forklaringer på denne endringa? Bli med og diskuter på facebook-sida til Språknerderiet, da vel.

Reklamer

2 kommentarer om “«Laban og jeg» eller «Jeg og Laban?»

  1. På fransk er det uhøflig å si «jeg og N» («moi et N») så jeg føler meg veldig rart som Fransk når jeg bruker «jeg og N» konstruksjon på norsk. Franske barn bruker jo mest naturlig «jeg og N»! I Italia bruker høflige voksne mest konstruksjonen «jeg og N». Kanskje det kommer også fra trykk og rytme til språk?

    Liker

  2. Urd Vindenes

    Interessant, fonolitt! Ja, rytme og trykk kan sikkert også ha mye å si. Takk for innspill!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s