Skriftspråk

Kan vi lære for mye om språk?

Standard
medium_norsk-ordbok

Norsk ordbok (via snl.no)

Nynorsk og sidemålsopplæring er Norges helligste ku, mener Sanna Sarromaa. Hvorfor i all verden skal de stakkars små skoleelevene her i landet bli brydd med å lære seg et skriftspråk som ikke er så veldig ulikt hovedmålet?

Sarromaa har rett i at nynorsk og bokmål ikke er forskjellige språk i lingvistisk forstand. Men det er heller ikke norsk, dansk og svensk. Strukturen i disse varietetene er såpass lik at de heller bør kalles dialekter, om vi ser litt snevert på det. Men vi kaller dem likevel språk, siden de har hver sin norm og hver sin historie. Det har blitt sagt at at et språk er en dialekt med hær og marine. Dessverre har ikke nynorsk hatt en like stor hær som bokmål, så de forsvarerne som fins, må gjøre en ekstra stor innsats.

Om det er beundringsverdig eller fanatisk å kjempe for skriftspråket sitt, kommer an på hvilket syn man har på språk. Ifølge Sarromaa åpner ikke nynorsk noen dører dersom man allerede behersker bokmål. Tenker man på språket kun som et instrument for effektiv kommunikasjon, så er det sjølsagt fanatisk og patetisk og det som verre er å kjempe for nynorsken. Jeg trur imidlertid de fleste mener at dialekt og skriftspråk også er en viktig del av kulturen, og en måte å uttrykke tilhørighet på.

Så hvorfor skal vi da lære å bruke en variant av norsk som kun skiller seg litt fra den varianten vi bruker til daglig? Kan vi ikke bare bruke hver vår norm, når vi uansett forstår hverandre? Det å bli kjent med et språksystem gjennom å bruke det er utvilsomt mer lærerikt enn å bare lese om det. Det samme prinsippet gjelder i andre teoretiske fag, som matematikk og kjemi – man blir bedre om man gjør noen oppgaver. Når man veksler til et språksystem med litt andre bøyingsformer, et litt annet ordforråd og setningsoppbygging, tvinges man til å legge merke til ulike egenskaper ved det samme språket. Forskjeller i for eksempel verbbøying (kaster vs. kastar, skriver vs. skriv osv.) er et fint utgangspunkt for å diskutere grammatikk og språklig variasjon i norsk. Språket er ikke statisk og ensidig, men svært mangfoldig – og dette er viktig kunnskap.

Nynorskopplæring er dessuten et fint utgangspunkt for å lære om norsk språkhistorie. Hvorfor varierer språket på den måten det gjør? Det at det f.eks. heter begynnelse på bokmål, men byrjing på nynorsk, er ikke tilfeldig. Vi kan lære mye om språk generelt, og norsk spesielt, ved å sammenlikne de to skriftspråka – og vi legger best merke til de små forskjellene ved å prøve å bruke begge to.

Kunnskap om språk er viktig, men det blir dessverre kraftig undervurdert og latterliggjort. Det sies ofte at matematikken fins overalt rundt oss. Vi har også språk overalt – vi bruker det gjennom tale og skrift, og vi tolker språklige signaler så å si døgnet rundt. Språk er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, det er en viktig del av å være menneske. Vi kan neppe lære for mye om det.

Reklame

Hin håle

Standard

En av mine svenske venner syns norske ord som klementinbåt og rusbrus er veldig morsomme. Det fins massevis av gulliga ord og uttrykk i svensk også, og til og med svenske skrivemåter kan være kilde til underholdning. De fleste nordmenn syns for eksempel det er ganske søtt at svenskene skriver i fjol, og ikke i fjor («snön som föll i fjol»). Uttrykket hin håle, som er en eufemisme for Satan, tar likevel førsteplassen etter min mening.

På norsk heter det hårde (i uttrykket hine hårde dage), og denne skrivemåten gjenspeiler det svenske hin håle på et tidligere stadium – hård og hål er det samme adjektivet. Men hvorfor i all verden skriver svenskene håle og fjol med <l>?

Mange kjenner til lydutvikla fra rð til tjukk l (gjengitt som L her) i ord som bord (boL) og gard (gaL) i østnorske og trønderske dialekter. Denne utviklinga skjedde også i store deler av det svenske dialektområdet, og uttalen av hård blei derfor håL. Av samme grunn blir i fjor/fjol uttalt med tjukk l i mange dialekter i Norge og Sverige. I andre dialekter har rð utvikla seg til r, og det er utvilsomt også denne uttalemåten som har høyest status.

Den eksotiske tjukke l-en har også utvikla seg fra tynn l i ord som sol og kløyve, og denne endringa er litt mer utbredt enn utviklinga fra rð til tjukk l. Uttalen soL er altså litt vanligere enn uttalen boL. Siden veldig mange ord som uttales med tjukk l, skrives med <l>, er det fort gjort å gå surr i hva som var opphavet til den tjukke l-en: l eller rð? I dag bruker de fleste av oss skriftspråket så mye at vi kanskje ikke innser i hvor stor grad det påvirker talespråket vårt. Mange østlendinger har fått en slags leseuttale av ord som ord og bord (uten d-en, så klart), mens sol og klokke får beholde den tjukk l-uttale, kanskje nettopp fordi de skrives med <l>.

I tidligere tider var skriftspråket mer ustabilt enn det er nå, og svenskene så nok ikke for seg skrivemåten av håL og fjoL da de uttalte dem. Derfor skjedde det en feiltolkning av etymologien til disse orda. Siden vi ikke har noen egen bokstav for tjukk l, må vi skrive enten <l> eller <rd> i stedet. Når etymologien har gått i glemmeboka, kan det være nærliggende å velge <l>-en. Slik blei altså hin hårde til hin håLe, og deretter hin håle. Alternativt kan fjol og håle ha blitt til gjennom hyperkorrigering, altså overdreven ”forfining”, i danna dagligtale (hvor man gjerne unngår tjukk l), og at det deretter kom inn i skriftspråket med <l> basert på den hyperkorrigerte uttalen.

Utgangspunktet for endringa er uansett det samme: Ordboka inni hodene våre kommer ikke med etymologisk forklaring.

Om tyngende norsk grammatikk

Standard

Av Per Erik Solberg

«Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Denne setningen kan bare bety at Lindstrøms barn ikke kan lese en roman de selv har skrevet, ifølge en kjent norsk språkmann. Men har han rett i det? Her skal vi se litt nærmere på de små, men fascinerende ordene «seg» og «sin».

Per Egil Hegges betraktinger om språket til norske journalister er ofte underholdende og interessante. I et innlegg 9. oktober ser han imidlertid ut til å gå i konfrontasjon med ned norske språket selv snarere enn journalistenes bruk av det. Han tar for seg et problem som «stadig blir vanskeligere, alvorligere, brysommere og mer tyngende». Det tyngende problemet er at journalister ofte bruker «sin/sine/sitt» der Hegge mener det skulle stått et «hans/hennes/deres» osv. Som språkviter ser jeg ingen alvorlige og brysomme problemer med setningene Hegge kommer med, men snarere interessante grammatiske fenomener. Konstruksjonene han tar opp er nemlig alt annet enn slurv og slendrian. Det viser seg at vi har intuisjoner om når de kan brukes og når de ikke passer. Slike intuisjoner er en god indikasjon på at konstruksjonene er en del av den grammatikken norske morsmålstalere tilegner seg som barn.

Hegges første eksempel låter slik: «Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Her ville Hegge hatt «hennes». «Sin» burde vise til subjektet for «lese», nemlig «barna». Men har han rett i det? «Sin/sine/sitt» hører til en gruppe ord vi kaller refleksiver eller refleksivpronomen. De andre ordene i denne gruppen er «seg» og «seg selv». Med hensyn til det vi skal se på her, er det liten forskjell på eiendomsrefleksivene «sin/sine/sitt» og de personlige refleksivene «seg» og «seg selv», så jeg vil behandle dem sammen. Refleksiver har vært gjenstand for mye lingvistisk forskning. Det er nemlig strenge grammatiske begrensinger på når man kan bruke slike ord. I standardtilfellene viser refleksivpronomenet tilbake til subjektet i samme setning som det står i. «Gunnar grer håret sitt» kan bare bety at det er subjektet Gunnars eget hår som gres, ikke noen andres. «Gunnar grer håret hans» må derimot bety at han grer en annen manns hår. «Gunnars far forteller alle at Gunnar grer håret sitt» kan heller ikke bety at Gunnar grer farens hår: Refleksivpronomenet kan vanligvis ikke vise tilbake til subjektet i en overordnet setning.

Disse reglene er imidlertid for enkle. Det er kjent at refleksiver i visse tilfeller kan vise tilbake til andre enn det nærmeste subjektet. Språkvitere har vært opptatt å forklare når dette er mulig, og Hegges første eksempel illustrerer et mye omtalt tilfelle i forskningslitteraturen, særlig takket være arbeidene til språkforskeren Lars Hellan. «Merethe Lindstrøm» er subjekt for setningens finitte verb, «har bedt», men setningen inneholder også to infinitiver med «barna» som subjekt, nemlig «vente» og «lese». Det interessante med slike eksempler er at språkbrukere vet at de kan hoppe over subjektet til en infinitiv, men ikke til et finitt verb. Og om forskningslitteraturen ikke er overbevisende nok, kan man alltid slå opp i Bibelen: «Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg.» Apg 14.17 (Bibelen 2011, Bibelselskapet). Her viser «seg» tilbake til «han», subjektet for det finitte verbet, ikke «dem», som er subjekt for infinitiven «mangle».

I Hegges andre eksempel har vi bare ett verb, men refleksiven viser tilbake til objektet til det verbet, ikke subjektet: «Kong Harald takket de russiske soldatene for sin innsats under frigjøringen av Finnmark.» Lingvistikkprofessor Helge Lødrup skrev en artikkel om dette fenomenet i 2008. Han samlet inn en del autentiske eksempler på objektsorienterte refleksiver, og gjennomførte også spørreundersøkelser for å se om folk godtok slike eksempler. Han fant at ikke alle godtok slike eksempler like lett, men noen av eksemplene syntes de fleste var ok, slik som «Vi måtte faktisk forsvare dem mot supporterne sine». Interessant nok ser objektsorienterte refleksiver bare ut til å være mulig med «sin/sine/sitt» og «seg selv»; «seg» ser ut til å være strengt subjektsorientert.

Hegges siste eksempel er også kanskje det mest kompliserte: «Foreldrene til disse barna sier de er redde for hva som vil skje med sine sønner og døtre og har vært det i lang tid uten at de opplever å bli hørt.» Refleksiven «sine» i dette eksemplet står i en underordnet setning, men viser til subjektet i den overordnede setningen, «foreldrene», ikke det nærmeste subjektet. Refleksiven hopper altså over subjektet til et finitt verb. Slike såkalte langdistanserefleksiver forekommer i mange språk, men det er gjerne sterke grammatiske begrensinger på når dette er mulig. Lødrup har, i en artikkel fra 2009, vist at langdistanserefleksiver er mulig på norsk i slike setninger. Men det er en viktig føring for når dette er mulig: Det nærmeste subjektet kan ikke referere til et menneske. Han bruker følgende setning som eksempel: «Hun trodde hun gjorde det som var best for seg selv.» I den underordnede setningen refererer ikke subjektet, «det», til et menneske, og refleksivpronomenet kan dermed hoppe over det. Et menneskelig subjekt kan refleksiven derimot ikke hoppe over: «Hun trodde hun fant han som var best for seg selv.» Setningen Hegge kommer med, passer godt inn i dette bildet: Det nærmeste subjektet til refleksivpronomenet er spørreordet «hva», som ikke viser til noe menneske.

Vi som har lært norsk fra vi var små, har tilegnet oss kriterier for når vi kan bruke refleksiver i setninger som de Hegge viser til: Vi vet når vi kan, og ikke kan, hoppe over det nærmeste subjektet, vi vet hvilke refleksiver som godtar objektsorientering etc. Dette er ikke regler vi er bevisste på eller har lært fra skolebøker. De er en del av vårt mentale språksystem som gjør oss i stand til å kommunisere med hverandre spontant og uten besvær. Når disse konstruksjonene opptrer i avistekst, er det derfor ikke et resultat av journalisters manglende språkkunnskap, men snarere et eksempel på at vår mentale grammatikk er langt mer kompleks, finmasket og interessant enn grammatikkreglene vi lærte i norsktimen på skolen.

Per Erik Solberger stipendiat i lingvistikk ved Universitetet i Oslo

Hvorfor bruker ikke språkpolitiet mer tid på klarspråk?

Standard

Det norske språkpolitiet elsker å påpeke feil i andres språk. Brudd på regler som «den gang da, hver gang når» og sammenskriving av sammensatte ord omtales nærmest som endeliktstegn og moralsk forfall. Jeg mener at dersom vi først skal se på språklige spørsmål med et kritisk eller negativt blikk, er det mer hensiktsmessig å sette byråkratspråket under lupen. Dersom språkpolitiet vil hjelpe oss å få bedre språk, bør de heller forsøke å avdekke tåketale som bevisst eller ubevisst brukes av visse byråkrater og politikere slik at budskapet tildekkes.

Rettskriving er viktig, og det bør ha en stor plass i skolen. Grundig opplæring i lesing og skriving er helt sentralt hvis vi vil ha et demokratisk samfunn der alle har mulighet til å følge med på politiske prosesser, og til å si sin mening. Vi trenger skriftspråksnormer for å kunne forstå hverandre best mulig, og etter min mening bør skrivemåten også gjenspeile det dominerende talespråket. For å lære skrivereglene skikkelig er vi avhengige av dyktige norsklærere som gir gode råd, og som retter oss når vi skriver dårlig. Seinere i livet er de fleste av oss avhengige av gode kolleger (eller korrekturfirmaer) som hjelper oss med språket når vi trenger det.

Noen skriveregler er mer faste enn andre, og dermed er det også noen feil som er enklere å påpeke. Brudd på staveregler er kanskje det som er lettest å oppdage. Det har blitt en folkesport å finne særskriving på skilt og plakater. Ofte gir særskrivinga morsomme resultater: ananas ringer, lamme lår til salgs osv. Å le av rare butikkskilt og avisannonser er som regel harmløst, og kanskje har disse antisærskrivings-kampanjene ført til at gjennomsnittsbefolkninga har blitt bedre i rettskriving. Men det er ikke like morsomt, og i hvert fall ikke særlig hjelpsomt, å henge ut de som gjør slike feil (som f.eks. denne personen blei utsatt for). Derimot er det en enkel måte å heve seg over andre og føle seg litt bedre på. Slik jeg ser det, er det ikke bare tonedøvt – det også en hersketeknikk.

Klarspråk er et ideal som mange næringslivsledere, politikere og jurister bryter. Hvorfor kan ikke språkpolitiet kritisere og plukke fra hverandre tåketale i stedet for å henge seg opp i enkle skrivefeil? Det hadde vært mer samfunnsnyttig, og dessuten mye mer imponerende. Ifølge svadageneratoren til Språkrådet, er det jo slik at «uten hensyn til en vedvarende avveining styrkes økningen i relasjon til forholdene». Nemlig!