Grammatikk

Her blir det avlednings!

Standard

På norsk lager vi ofte nye ord gjennom avledning med endelser (suffiks) som –lig (språklig) og -ing (nerding) osv. Gjennom avledning kan vi få ord til å endre ordklasse (blogg > å blogge > en blogger), eller vi kan lage antonymer (blid > ublid). Enkelte avledningssuffiks brukes for å skape en stilistisk effekt, oftest i muntlig språk, og mange av disse er døgnfluer. Et av dem er kanskje suffikset -s, som brukes på en gruppe ord som ender på –ing: ordnings, jobbings, grillings (med tonem 1). Hva betyr –s-en her, og hva uttrykker vi gjennom denne avledninga?

Avledning med -ing er veldig vanlig på norsk, og det fins flere varianter. Den som er relevant her, er den som brukes for å lage substantiv av verb – såkalte verbalsubstantiv, som uttrykker den samme handlinga som verbet uttrykker (hamre > hamring, jobbe > jobbing osv.). Grunnen til at vi ikke lenger kan kalle dem verb, er at de oppfører seg som substantiver. Det ser vi bl.a. ved at vi kan bøye dem i bestemthet (hamringa), og ved at de har typiske substantivfunksjoner i setninger (f.eks. Hamringa tar aldri slutt). Verb oppfører seg ikke på samme måte (*Hamre tar aldri slutt).

Også andre typer substantiv kan ha –ing-endelse, som f.eks. svekling, tøffing og riking. Disse er avleda av adjektiv, og viser til den eller det som innehar egenskapen adjektivet uttrykker (han er rik > en riking). Avledningssuffikset vi ser på her – -(ing)s – brukes ikke på denne typen -ing-substantiver (*han er en rikings). Det virker som -s-en vår kun binder seg til verbalsubstantiv av typen jobbing, og at denne avledninga stort sett brukes når verbalsubstantivet står i såkalte presenteringssetninger (setninger med det som subjekt) som Det blir V-ings til sommeren, eller Nå er det V-ings.

Verbalsubstantiv med –ing kan brukes som subjekt, men det kan ikke variantene med –s: *Jobbings er bra, *Badings blir gøy. Det kreves med andre ord en ganske spesifikk kontekst for dette suffikset, nesten som en slags formel. Ofte er denne konteksten som nevnt en det-setning, som i Her blir det jobbings. Eventuelt kan det stå utafor setninger, i utsagn som Fredag og jobbings!, Jobbings med nye prosjekter, Litt jobbings ute, osv. (faktiske eksempler fra nettet).

Vi har altså sett at –(ing)s-suffikset brukes på verbalsubstantiver i nokså faste mønstre. Men hva betyr suffikset? Det er ikke alle verbalsubstantiv det klistrer seg på (kan man f.eks. si sittings eller snorkings?). Jeg har ikke sett systematisk på noe ordentlig materiale, men har inntrykk av -(ing)s brukes når verbalsubstantivet uttrykker en handling som krever en viss innsats eller vilje fra den som utfører den. Når –s-en legges til, uttrykkes det at en virkelig skal trå til – en språklig måte å knytte neven og heve armen på med et jovialt glimt i øyet.

54616493

 

Hvor kommer -s-en fra? For å være ærlig, har jeg ikke særlig peiling, men –s-suffikser brukes også i en rekke muntlig prega avledninger som pottis, biblis, dritings, skjerpings osv. Det kan være en påvirkning fra dem, uten at jeg skal si det for sikkert. Har du noen forslag? Skriv gjerne i kommentarfeltet her, eller på Språknerderiet på facebook.

 

Reklame

Veit da faen hva konjunktiv er

Standard

Hvorfor trekker vi faen inn i uttrykket veit da faen, lurer du kanskje på? Spør heller hvor funksjonsordet da kommer fra!

Veit da faen/søren er et såkalt stivna uttrykk som på sett og vis oppfører seg mer som et ord eller en formel enn som ei setning. Vi bruker det som en litt mer kraftfull erstatning for aner ikke, har ikke peiling, osv., og komponentene i uttrykket er relativt faste: Vi hører sjelden varianter av typen ”aner da faen”, ”veit da fandens oldemor”, ”veit vel faen”, eller liknende.

Da dette uttrykket oppsto, var det ikke med funksjonsordet da. Grunnen til at mange skriver ”veit da faen”, er at det har blitt omtolka (reanalysert) av språkbrukere i nyere tid. Opprinnelig kommer –a-en fra en tidligere ending på verbet: vit-i eller vit-e. Denne endinga var uttrykk for en bøyingskategori som ikke lenger fins i norsk, annet enn i slike stivna uttrykk, nemlig optativ eller presens konjunktiv.

Konjunktiv. Fra deutschdrang.com.

Konjunktiv er en form av verbet som uttrykker at verbalhandlinga (i dette tilfelle vite) er tenkt eller mulig. Vi finner denne bøyingskategorien i noen nært beslekta språk, som tysk (es wäre toll, wenn… ’det hadde vært fint om’) og islandsk (ég held ég hafi gengið of langt ’jeg tror jeg kan ha gått for langt’). På norsk bruker vi hjelpeverb for å uttrykke det samme: skulle, hadde, kunne, osv., eller vi bruker hvis/om og preteritum: Hvis jeg var deg… Og i gamle uttrykk som Leve kongen!, Gud bevare oss!, og Pokker ta! ser vi altså rester av den gamle bøyingskategorien.

Så uttrykket veita faen betydde altså noe sånt som at ’det kan det hende at fanden veit (men jeg veit det i hvert fall ikke)’. Det er ikke så rart at vi stort sett skriver ut uttrykket med ”da” i stedet for med ”-a” på verbet, for hva skulle denne -a-en bety? Vi språkbrukere leiter alltid etter betydning i det vi hører. Siden lyden d blir ustemt, og dermed uttalt som /t/, når den kommer etter en annen /t/, så er veit da faen en mulig tolkning av sekvensen veita faen. Det er også plausibelt med da i denne sammenhengen, siden det ofte brukes forsterkende: Au, da! Etter hvert som tida har gått, har den opprinnelige betydninga til veita faen blitt svekka, og subjektet blir ofte erstatta av jeg: det veita faen > jeg veit da faen. Mange kan til og med legge også til et ikke: ”Jeg veit da faen ikke hva det skal bety!”.

Svensk har et liknende uttrykk, nemlig (det) vete fan, altså med en -e i stedet for en –a. Svenskene har også gjort en omtolkning av uttrykket (lingvisten Östen Dahl skriver om det her), men i svensk har utfallet også blitt annerledes: Nå for tida skriver de visst gjerne ”vet i fan” eller ”vetifan”, og til og med ”vet ej fan”.

Små tilfeldigheter kan altså føre til vidt forskjellige tolkninger, så dette passer kanskje som et eksempel på en slags sommerfugleffekt i språkendringer.

—

Følg Språknerderiet på Facebook.

Om tyngende norsk grammatikk

Standard

Av Per Erik Solberg

«Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Denne setningen kan bare bety at Lindstrøms barn ikke kan lese en roman de selv har skrevet, ifølge en kjent norsk språkmann. Men har han rett i det? Her skal vi se litt nærmere på de små, men fascinerende ordene «seg» og «sin».

Per Egil Hegges betraktinger om språket til norske journalister er ofte underholdende og interessante. I et innlegg 9. oktober ser han imidlertid ut til å gå i konfrontasjon med ned norske språket selv snarere enn journalistenes bruk av det. Han tar for seg et problem som «stadig blir vanskeligere, alvorligere, brysommere og mer tyngende». Det tyngende problemet er at journalister ofte bruker «sin/sine/sitt» der Hegge mener det skulle stått et «hans/hennes/deres» osv. Som språkviter ser jeg ingen alvorlige og brysomme problemer med setningene Hegge kommer med, men snarere interessante grammatiske fenomener. Konstruksjonene han tar opp er nemlig alt annet enn slurv og slendrian. Det viser seg at vi har intuisjoner om når de kan brukes og når de ikke passer. Slike intuisjoner er en god indikasjon på at konstruksjonene er en del av den grammatikken norske morsmålstalere tilegner seg som barn.

Hegges første eksempel låter slik: «Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye selvbiografiske roman.» Her ville Hegge hatt «hennes». «Sin» burde vise til subjektet for «lese», nemlig «barna». Men har han rett i det? «Sin/sine/sitt» hører til en gruppe ord vi kaller refleksiver eller refleksivpronomen. De andre ordene i denne gruppen er «seg» og «seg selv». Med hensyn til det vi skal se på her, er det liten forskjell på eiendomsrefleksivene «sin/sine/sitt» og de personlige refleksivene «seg» og «seg selv», så jeg vil behandle dem sammen. Refleksiver har vært gjenstand for mye lingvistisk forskning. Det er nemlig strenge grammatiske begrensinger på når man kan bruke slike ord. I standardtilfellene viser refleksivpronomenet tilbake til subjektet i samme setning som det står i. «Gunnar grer håret sitt» kan bare bety at det er subjektet Gunnars eget hår som gres, ikke noen andres. «Gunnar grer håret hans» må derimot bety at han grer en annen manns hår. «Gunnars far forteller alle at Gunnar grer håret sitt» kan heller ikke bety at Gunnar grer farens hår: Refleksivpronomenet kan vanligvis ikke vise tilbake til subjektet i en overordnet setning.

Disse reglene er imidlertid for enkle. Det er kjent at refleksiver i visse tilfeller kan vise tilbake til andre enn det nærmeste subjektet. Språkvitere har vært opptatt å forklare når dette er mulig, og Hegges første eksempel illustrerer et mye omtalt tilfelle i forskningslitteraturen, særlig takket være arbeidene til språkforskeren Lars Hellan. «Merethe Lindstrøm» er subjekt for setningens finitte verb, «har bedt», men setningen inneholder også to infinitiver med «barna» som subjekt, nemlig «vente» og «lese». Det interessante med slike eksempler er at språkbrukere vet at de kan hoppe over subjektet til en infinitiv, men ikke til et finitt verb. Og om forskningslitteraturen ikke er overbevisende nok, kan man alltid slå opp i Bibelen: «Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg.» Apg 14.17 (Bibelen 2011, Bibelselskapet). Her viser «seg» tilbake til «han», subjektet for det finitte verbet, ikke «dem», som er subjekt for infinitiven «mangle».

I Hegges andre eksempel har vi bare ett verb, men refleksiven viser tilbake til objektet til det verbet, ikke subjektet: «Kong Harald takket de russiske soldatene for sin innsats under frigjøringen av Finnmark.» Lingvistikkprofessor Helge Lødrup skrev en artikkel om dette fenomenet i 2008. Han samlet inn en del autentiske eksempler på objektsorienterte refleksiver, og gjennomførte også spørreundersøkelser for å se om folk godtok slike eksempler. Han fant at ikke alle godtok slike eksempler like lett, men noen av eksemplene syntes de fleste var ok, slik som «Vi måtte faktisk forsvare dem mot supporterne sine». Interessant nok ser objektsorienterte refleksiver bare ut til å være mulig med «sin/sine/sitt» og «seg selv»; «seg» ser ut til å være strengt subjektsorientert.

Hegges siste eksempel er også kanskje det mest kompliserte: «Foreldrene til disse barna sier de er redde for hva som vil skje med sine sønner og døtre og har vært det i lang tid uten at de opplever å bli hørt.» Refleksiven «sine» i dette eksemplet står i en underordnet setning, men viser til subjektet i den overordnede setningen, «foreldrene», ikke det nærmeste subjektet. Refleksiven hopper altså over subjektet til et finitt verb. Slike såkalte langdistanserefleksiver forekommer i mange språk, men det er gjerne sterke grammatiske begrensinger på når dette er mulig. Lødrup har, i en artikkel fra 2009, vist at langdistanserefleksiver er mulig på norsk i slike setninger. Men det er en viktig føring for når dette er mulig: Det nærmeste subjektet kan ikke referere til et menneske. Han bruker følgende setning som eksempel: «Hun trodde hun gjorde det som var best for seg selv.» I den underordnede setningen refererer ikke subjektet, «det», til et menneske, og refleksivpronomenet kan dermed hoppe over det. Et menneskelig subjekt kan refleksiven derimot ikke hoppe over: «Hun trodde hun fant han som var best for seg selv.» Setningen Hegge kommer med, passer godt inn i dette bildet: Det nærmeste subjektet til refleksivpronomenet er spørreordet «hva», som ikke viser til noe menneske.

Vi som har lært norsk fra vi var små, har tilegnet oss kriterier for når vi kan bruke refleksiver i setninger som de Hegge viser til: Vi vet når vi kan, og ikke kan, hoppe over det nærmeste subjektet, vi vet hvilke refleksiver som godtar objektsorientering etc. Dette er ikke regler vi er bevisste på eller har lært fra skolebøker. De er en del av vårt mentale språksystem som gjør oss i stand til å kommunisere med hverandre spontant og uten besvær. Når disse konstruksjonene opptrer i avistekst, er det derfor ikke et resultat av journalisters manglende språkkunnskap, men snarere et eksempel på at vår mentale grammatikk er langt mer kompleks, finmasket og interessant enn grammatikkreglene vi lærte i norsktimen på skolen.

Per Erik Solberger stipendiat i lingvistikk ved Universitetet i Oslo

Menneskesentrert språk

Standard

Språkhistorien avslører hvor menneskesentrerte vi er. Nye grammatiske og abstrakte uttrykk kan oppstå fra innholdsord gjennom en prosess som kalles grammatikalisering, og ofte er disse innholdsorda knytta til spesifikt menneskelige forhold.

Ta for eksempel preposisjoner som angir romlig plassering: over, bak, foran, under osv. Hvor kommer disse preposisjonene fra? En del preposisjoner er så gamle at vi ikke kan si med sikkerhet hva som var betydninga deres før de fikk preposisjonsbetydning, for eksempel under og over. De nyere preposisjonene kan vi derimot enklere spore historien til. Bak har for eksempel opphav i det norrøne ordet for ’rygg’: bakr. Omtaler du noe som befinner seg på eller ved ryggen din (på norrønt á bak), må det jo være bak deg. Når vi sier at vi snakker bak ryggen på noen, bruker vi altså to ord som opprinnelig betydde ’rygg’: et fra bakr, og et fra hryggr. Dette gamle ordet for ’rygg’ finner vi også i sammensetningen tilbake, hvor e-en (opprinnelig en -a) er gammel genitiv-flertalls-ending, altså: ”til rygger” (jf. svensk tillbaks).

Utviklinga fra substantiv for ’rygg’ til det mer abstrakte ‘bak’ er ikke unik for norsk. Liknende forløp har skjedd parallelt i andre språk, blant annet i tysk: Adverbet zurück har utvikla seg fra det gammelhøytyske uttrykket ze rucke, altså ”til rygg”. De fleste kjenner vel også til det engelske back. I engelsk har for øvrig den gamle betydninga overlevd sammen med den nye, og back er derfor både et adverb: ”step back”, og et substantiv: ”sleep on the back”. Det norske substantivet bak har også overlevd, men det har en snevrere betydning i dag enn det hadde i norrønt (og rygg har fått videre betydning).

Det er ikke bare preposisjoner og adverb som har opphav i kroppsdelen ’rygg’, men også ord for landskapsdeler: fjellrygg, deler av gjenstander: bokrygg, og så videre. Vi tar altså utgangspunkt i oss sjøl når vi skal finne nye språklige uttrykk for ting rundt oss.

Men slike betydningsendringer kan faktisk gå den andre veien også. Det hender at vi tar utgangspunkt i et abstrakt og/eller et ikke-menneskelig uttrykk for å navngi menneskelige fenomener eller kroppsdeler. Kroppsdeler som er tabu å snakke om, kan for eksempel få nye navn fra preposisjoner for at vi skal slippe å være eksplisitte. Franskmennene sier gjerne la derrière når de snakker om rumpa, men opprinnelig var (og er) derriére en preposisjon som betyr ’bak’. I bestemte kontekster har altså derrière mista grammatisk betydning og heller fått konkret betydning. Endringer av denne typen er langt mindre vanlig enn de som går fra kroppsdel (innholdsord) til preposisjon (funksjonsord).

At preposisjonen bak har opphav i ordet for en kroppsdel, er bare ett eksempel på hvor menneskesentrerte vi er. Vi kan også se Fra bestialoblivion.com utslag av dette i andre deler av språket: Verb som vi bruker for å uttrykke plassering av objekter, kommer også opprinnelig fra menneskelige uttrykk: Boka står i hylla, ledningene ligger på golvet, spikeren sitter i veggen osv. (dette har Elisabeth Holm skrevet masteroppgave om).

Man kan lure på åssen språket hadde sett ut om det oppsto hos hunder eller katter i stedet for mennesker: Kanskje bak hadde betydd ’over’? Og kanskje ordet hale hadde utvikla seg til å bety ‘bak’?

—

Følg Språknerderiet på Facebook.

Hvilken venn har vi egentlig i kasus?

Standard

Jeg har nettopp flytta til Berlin, og må friske opp tysken min, inkludert kasusbøying, preposisjonsrekker, med mer. Grammatikkpugging er for de fleste temmelig tråkig, men sjølve grammatikken er jo veldig spennende! Akkurat det tyske kasussystemet, med sine fire kasus, er kanskje ikke det mest imponerende. Det er ingenting mot finsk, som har 15, eller ungarsk, som kan skilte med hele 20 kasus. Noen språk greier seg fint helt uten kasus, mens andre har 20. Hva er egentlig greia med kasus?

Til leseren som ikke har vært borti kasus på en stund, og trenger en påminnelse om hva det faktisk dreier seg om (dere andre kan hoppe over dette avsnittet): Husk at kasus ikke er pugg og oppgaver, det er en måte å uttrykke abstrakte forhold. Pronomen (ich, mich, osv.) og substantiv (der Stuhl, den Stuhl osv.), og eventuelle adjektiv som står til substantivet (den gelben Stuhl), tar ulike former etter hvilken funksjon de har i setninga. Kasus markerer altså relasjoner. Et enkelt eksempel er at subjektet (den som utfører handlinga) tar nominativform, mens det direkte objektet (den som handlinga ”går ut over”), tar akkusativ. Dette finner vi også i pronomensystemet norsk: I setninga ”jeg ser deg” er jeg subjekt, og får dermed nominativform, mens ”deg” står i objektsform fordi det er objekt for handlinga. Tysk har også dativ, som grovt sett brukes på indirekte objekt (den som er mottaker av noe, tar skade, eller får fordel av handlinga, f.eks. mannen i ”jeg ga mannen en ørefik”), og genitiv, som markerer eiendomsforhold (”mannens hatt”).

Sånn, det var dagens repetisjon. Nå over til noe mer interessant, nemlig: Hva er kasusbøying godt for? Kasus markerer forholdet mellom ulike roller i setninga, og det er jo funksjonelt. Å vite hvem som ga hvem en ørefik, er nyttig informasjon, og alle språk har en eller annen måte å uttrykke dette på. Japansk bruker f.eks. postposisjoner, altså funksjonsord som står etter substantivet eller pronomenet (post = bak, mens pre = foran), for å markere roller.

I norsk er det bare pronomen som bøyes i kasus, så vi bruker i stedet ordstilling til å uttrykke hvem eller hva som som gjør hva i setninga. Men åssen blei det slik? Norrønt hadde som kjent fire kasus, akkurat som tysk. Noen dialekter har fortsatt rester av dativbøying, og ellers fins det rester av kasusendinger i stivna uttrykk som av gårde, til fots, til sjøs, osv. Vi bøyer også noen pronomen i subjekts- og objektsform, men i det store og hele kan vi si at kasussystemet har falt sammen.

Var det på grunn av kasusbortfallet at vi fikk fastere ordstilling? Endringene som skjedde mellom norrøn og mellomnorsk tid er svært komplekse, og det trengs fortsatt masse forskning for å forstå de kompliserte mekanismene som ligger bak endringene. Men en ting er sikkert: Om fastere ordstilling hadde oppstått på grunn av at vi trengte en erstatning for kasus, så hadde vi fått en mellomperiode med et svært lite funksjonelt språk.

Det er ikke særlig sannsynlig at språkbrukerne på et tidspunkt tenkte ”Hm, hva skal vi gjøre for å bøte på mangelen på kasus? Vi må jo uttrykke disse relasjonene på en eller annen måte. Aha, vi kan bruke ordstilling!”. Å anta denne rekkefølgen er å anta at endringene har et bestemt mål, og det er en teleologisk forklaring. Det er det samme som å anta at sjiraffer fikk lang hals fordi de skulle bli bedre tilpassa miljøet, altså at det skulle være lettere for dem å nå opp til de høye bladkronene. Evolusjonen kan imidlertid ikke se fram i tid, og den har ikke noe mål. En årsak må gå forut for virkninga i tid: Det er tilpasningen som er årsaken til at sjiraffer med lang hals overlever.

Vi kan altså anta at fast ordstilling og kasusbøying fantes samtidig på et tidspunkt (som i dagens tysk), og at disse to uttrykksmåtene på et vis konkurrerte med hverandre. Ordstillinga vant. Hvorfor ordstillinga i utgangspunktet blei fastere, må jeg få noen til å gjesteblogge om på et seinere tidspunkt.

Kort oppsummert kan vi si at kasus egentlig ikke er en venn vi trenger, særlig ikke om vi har andre venner som gjør det samme for oss.

—

PS 1: Om du også vil friske opp tysken din, kan jeg anbefale den prisvinnende sida Deutschlinks, hvor du finner en elementær tysk grammatikk (på norsk), samt grammatikkoppgaver. Sida er laga av faren min, Hogne Vindenes, som har jobba som tysklektor i mange år.

PS 2: Følg Språknerderiet på Facebook for å få flere oppdateringer, og for å diskutere språk.

«Laban og jeg» eller «Jeg og Laban?»

Standard

Fins det noen grunn til at vi velger den ene varianten i overskrifta over den andre? Og hvilken er det som har overtaket i muntlig norsk?

Frasene i tittelen på dette innlegget er ulike varianter av sideordning med pronomenet jeg. Sideordning, eller koordinering, som det også kalles, er en frase (ledd) som igjen er satt sammen av to grammatisk sett likeverdige fraser. Det kan virke vilkårlig hvilken av frasene som kommer først, og formelt sett er det også det. Sideordna fraser kan som regel omrokeres uten at betydninga endrer seg: biler og båter – båter og biler, le og danse – danse og le (det fins unntak av typen falle og slå seg, hvor rekkefølgen avspeiler rekkefølge i tid). Det samme kan man ikke gjøre med underordna ledd: båten til Kari – til Kari båten, prøve å smile – å smile prøve.

Stilistisk sett kan det likevel utgjøre en forskjell hvilken rekkefølge de sideordna frasene har, i hvert fall for enkelte. Det leddet som kommer først i en sideordning, blir gjerne ansett som det «viktigste». Jeg hadde nok for eksempel heller presentert meg som stipendiat og blogger enn blogger og stipendiat. Noen fraser er stivna i en bestemt rekkefølge (gjerne også med alliterasjon): vill og vakker, sol og sommer, uten at det er godt å si hvorfor frasene har stivna i akkurat den rekkefølgen.

Det er kanskje nettopp denne stilistiske forskjellen som gjør at mange råder til å bruke varianten med jeg eller meg til slutt (for du ser vel ikke på deg sjøl som den viktigste, gjør du vel?). Men hva er egentlig vanligst i muntlig språk, og har det endra seg over tid?

Jeg har gjort en miniundersøkelse i to talespråks-databaser (korpus) med opptak av oslodialekt fra henholdsvis 1971–73 (fra Talemålsundersøkelsen i Oslo, TAUS) og 2004–06 (Norsk talespråkskorpus – Oslo-delen, NoTa). Du kan lese om mer om korpusene på nettsidene til Tekstlaboratoriet ved UiO.

Å finne fram til konstruksjoner av typen jeg og N eller N og meg (N står for substantiv, som kan være enten et egennavn, som Kari, eller et fellesnavn, som mor) er ganske greit, for i korpusene er alle ord markert med ordklasse. Da jeg hadde søkt meg fram til alle eksemplene, lasta jeg dem ned, sorterte og telte. Det jeg fant ut, var ganske interessant, men kanskje ikke så overraskende: Varianten N og jeg, f.eks. min far og jeg, var den mest brukte varianten på 70-tallet, mens jeg og N (jeg og far) var blitt den vanligste på 00-tallet. Du kan se resultatet i tabellen under:

sideordning

I tabellen ser du også at variantene med meg (Meg og mor, Min mor og meg) hele tida har vært mindre vanlig enn variantene med jeg (det er det nok flere grunner til, men de skal jeg ikke gå nærmere inn på her). Også for disse variantene har rekkefølgen mellom ledda snudd siden 70-tallet: varianten Meg og mor har blitt vanligere enn Min mor og meg, men før var det omvendt.

Hva betyr så dette? Jeg har ikke noen fasit, men jeg har et par forslag. En mulig grunn kan være at leddet som sideordnes med jeg/meg, ofte uttrykker ny informasjon, og at det derfor blir skjøvet litt lenger fram. Det er et kjent fenomen i norsk at ny informasjon gjerne skyves fram, f.eks. i setninger som Det kom en mann på døra (i stedet for En mann kom på døra). Det kan også tenkes at trykk og lengde på ledda kan påvirke rekkefølgen.

Det normative kravet om at du ikke skal nevne deg sjøl først, har nok også blitt slakkere siden 70-tallet. Fraser som min mann og jeg virker utvilsomt mer konservative enn jeg og mannen min, og språkforskere har funnet flere eksempler på at konservative trekk har måttet vike for mer folkelige varianter (f.eks. er a-endingene på frammarsj). Utjamninga av oslomålet går i begge retninger (både konservative og folkelige former sprer seg), men når det gjelder denne variabelen, ser altså jeg og N ut til å vinne. Det betyr ikke at folk har blitt mer egosentriske, det betyr nok bare at de velger den varianten som føles mest naturlig, eller som folk rundt dem bruker.

Kan du komme på noen andre forklaringer på denne endringa? Bli med og diskuter på facebook-sida til Språknerderiet, da vel.

Er grammatisk kjønn tilfeldig?

Standard

De fleste som har lært seg språk som tysk, fransk eller spansk, har nok irritert seg over å måtte pugge grammatisk kjønn/genus. Hvorfor heter det das Haus (hus-et), men die Tür (dør-a)? Det fins noen regler som gjør det lettere å lære seg kjønn, f.eks. at ord som ender på -e, gjerne er hunkjønn (die Straße, gata), men for mange substantiv virker genustilordninga nokså tilfeldig. Problemet med å anta at det ikke er noe system bak grammatisk kjønn, er at det er vitenskapelig lite tilfredsstillende. Språkvitere leiter etter system, men hva har de å si om genustilordning?

Grammatisk kjønn henger til en viss grad sammen med biologisk kjønn. Ord for individer av hunkjønn er gjerne hunkjønnsord: ei dame, ei kvige, og likeledes for hankjønn: en mann, en okse. I språkvitenskapen snakker man ofte om animathetshierarkiet – et hierarki med mennesker (evt. guder) på toppen, og livløse ting som steiner og luft nederst. Rett under menneskene kommer gjerne husdyr og andre dyr vi setter høyt, f.eks. hunder, katter, hester. Dyr som rotter, fluer og fisk befinner seg lenger nede i hierarkiet. Animathetshierarkiet er relevant fordi det grammatiske kjønnet til et substantiv ofte bestemmes av hvor i hierarkiet det er plassert. Hvis substantivet refererer til noe livløst, er det større sannsynlighet for at det er intetkjønn. Likevel er det mange ord for livløse ting som er hankjønn eller hunkjønn, så det er bare snakk om en tendens.

Semantikk (betydning) har klart en del å si for tilordninga av grammatisk kjønn, og det ville som sagt vært lite tilfredsstillende å si at genustilordning bare er tilfeldig. Men noen forskere har dratt det ganske så langt den andre veien. For noen år siden presenterte Trond Trosterud en teori som bl.a. sier at objekter som likner på mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer, får tilordna grammatisk kjønn ut fra disse likhetene. For eksempel er en del ord for fordypninger i terrenget hunkjønnsord (kløft, grop, dump), mens mange ord for forhøyninger er hankjønnsord (egg, haug, hammer). Teorien til Trosterud har vakt oppsikt, og Hans-Olav Enger har i artikkelen «Stundom er ein sigar berre ein sigar» kritisert deler av den for å være vulgær-freudiansk. Enger støtter Trosterud i synet på at grammatisk kjønn ikke er tilfeldig, men han mener heller at inndeling i kategoriene hankjønn og hunkjønn ofte har mer å gjøre med andre likheter med menn og kvinner.

Den lydlige strukturen (fonologien) har også mye å si for hva slags kjønn et substantiv får. Ord som ender på -ing og -e hører ofte til hunkjønnskategorien, og får derfor bestemmeren ei (ei regjering, ei skjorte). Det fins mange unntak (som en kjele, en slange), men det ser ut til å være en tendens til at de orda som ender på en trykklett -e, blir analysert som hunkjønnsord, sjøl om de opprinnelig var hankjønnsord. Søk på norske Google viser mange eksempler på ei okse, ei slange, og til og med typa mi (!).

«Hybrider» som ei type kan ganske sikkert forklares med den fonologiske regelen som er nevnt over, mens hybrider som ei venn må forklares ut fra semantikk. Hans-Olav Enger har forska på den sistnevnte typen hybrider, og argumenterer for at dersom hankjønnsord som venn, lege, kollega osv. refererer til kvinner, kan de hos noen talere få hunkjønns-bestemmeren ei. Hvis noen sier at de har gått til «ei flink lege», så spesifiserer de med få ord at de var hos en kvinnelig lege. Dette er sjølsagt et marginalt fenomen i norsk, men om du googler, ser du at det ikke er helt uvanlig heller.

Det er ikke enkelt å svare på hvorfor substantiver har det grammatiske kjønnet de har. En del teorier om genustilordning har blitt presentert, men det er ikke tvil om at vi fortsatt trenger mer forskning på grammatisk kjønn. Systemer i språket gjenspeiler på mange måter vår mentale inndeling av verden, så jeg avslutter med parafrasere Enger i dette intervjuet: Språk er en uuttømmelig kilde til viten om menneskesinnet.

«Se å få deg et liv!» Noen funn fra masteroppgava mi

Standard

Våren 2013 leverte jeg ei masteroppgave om den norske verbkonstruksjonen ‘se o V (verb)’, som i tittelen «Se å få deg et liv!». Emnet høres veldig smalt ut (og det er det jo!), men om man virkelig vil fordype seg og finne ut noe nytt, kan man ikke velge et altfor generelt tema. Det er vanlig å bruke enkeltkonstruksjoner eller små, grammatiske fenomen som innfallsvinkel til mer generelle og teoretiske drøftinger. I dette innlegget skal jeg forsøke å formidle et par av de viktigste funna fra arbeidet mitt med se-o-V-konstruksjonen.

Se-o-V-konstruksjonen består av verbet se, et bindeelement ‘o’ (og eller å i skrift), og et verb. Jeg ville finne ut av hva denne konstruksjonen egentlig betyr, og hvorfor vi bruker den. Hvorfor sier vi noen ganger «Se og kom deg ut!» i stedet for bare «Kom deg ut!»? En god innfallsvinkel til å undersøke betydninga til denne typen konstruksjoner, er å se på hvilke verb som oftest brukes etter ‘se o’. Det vil si: Har disse verba noen fellestrekk?

For å finne ut hvilke verb som oftest blir brukt på V-plassen i ‘se o V’, søkte jeg etter denne konstruksjonen i et såkalt tekstkorpus. Elektroniske tekstkorpus er tekstsamlinger som er gjort søkbare ved at alle enkeltorda har blitt merka med informasjon om ordklasse, bøyingsform osv., sånn at man f.eks. kan søke på «se + og + generelt verb». Jeg fikk ei liste med 549 se-o-V-setninger, og jeg analyserte hver enkelt av dem. I analysen så jeg på bøyingsformer av de to verba, og jeg så på betydninga til det andre verbet i konstruksjonen, særlig om handlinga som verbet uttrykker, var en vedvarende handling (sove, bo) eller om den inneholdt en overgang (flytte seg, komme seg vekk). Om en handling har et mål eller en overgang, er den telisk (telos er gresk for ‘slutt/ende’).

Det viste seg at nesten alle verba som fulgte ‘se o’, var teliske, altså hadde et mål. Et typisk eksempel er «Se og finn deg en plass», eller «Han bør se å få seg en jobb». Hvis vi prøver å kombinere ‘se o’ med et ikke-telisk verb, ser det rart ut: «Han bør se å ha en jobb». Dette forteller oss at en av de sentrale betydningene til se-o-V-konstruksjonen er å understreke overgangen i handlingene som verb nr. 2  (V) uttrykker.

En annen sentral funksjon for konstruksjonen er markere nødvendigheten av at handlinga blir utført. Ei setning som «Vi får reise til Drammen» kan tolkes på to måter: 1) Vi får lov å reise til Drammen, eller 2) Vi må vel reise til Drammen. Om vi kombinerer «reise til Drammen» med se-o-V-konstruksjonen, er det bare betydning 2 som er mulig: Vi får se å reise til Drammen. I tillegg uttrykker konstruksjonen at handlinga bør utføres så snart som mulig (nå har vi venta en stund med reise til Drammen, nå får vi se å gjøre det).

Se-o-V-konstruksjonen uttrykker altså at subjektet må sørge for at ei handling blir uført. Men åssen blei verbet se rekruttert til dette uttrykket? Det har mista den konkrete betydninga ‘oppfatte med øyet’, men har fått en mer abstrakt betydning: ‘sørge for’. Ei mulig forklaring kan være at den som følger noe eller noen med øya, også følger med på at ting går som de skal. ‘Å se’ er en vanlig metafor for ‘å sørge for’ i mange språk, tenk f.eks. på det engelske forsidemasterutrykket ‘see to it that …’, eller fransk ‘voir à ce que …’. Endring fra konkret betydning til abstrakt betydning kalles semantisk bleiking, og jeg har også skrevet litt om det i blogginnlegget Spenna rare gradsadverb.

Kort sagt, vi bruker se-o-V-konstruksjonen når vi vil understreke nødvendigheten av at ei handling må bli utført så snart som mulig. Konstruksjonen er et eksempel på fenomenet grammatikalisering, nemlig det at ord (i dette tilfellet se) får en mer grammatisk funksjon.

Hvis du er interessert i å lese mer om dette, så ligger oppgava på DUO (du kan også trykke på bildet).

Spenna rare gradsadverb

Standard

Gradsadverb er en type adverb som forsterker eller modifiserer adjektiv. De sier noe om graden av egenskapen som adjektivet uttrykker, f.eks. sier svært i «svært sjenert» at det er en høy grad av sjenerthet. Opphavet til gradsadverbet svært er adjektivet svær («en svær kar»), men etter hvert som svært har blitt brukt mer og mer som adverb, har det mista en del av sin spesifikke betydning, altså ‘stor’/‘tung’. Det ser vi ved at svært kan brukes til å forsterke adjektiv som liten, lett osv.: «en svært liten sannsynlighet».

Når den konkrete betydninga gradvis blir borte, og ordet får en mer grammatisk eller funksjonell betydning, kalles det semantisk bleiking (semantikk = betydning). Et annet eksempel på dette er gradsadverbet veldig, som også opprinnelig var brukt som et adjektiv med betydninga ‘svært stor’, men som i dag kan forsterke alle slags adjektiv (f.eks. «veldig nett»).

I norsk fins det ei gruppe forsterkende adverb som er spesielle på den måten at de bare kan stå til noen få adjektiv. Et eksempel er prikk, som oftest står til adjektivet lik, eller sprut, som oftest står til adjektivet rød. Vi hører ofte fraser som «prikk lik» og «sprut rød», men du har neppe hørt «prikk feil» eller «sprut artig» før. Her kan vi se på grunnbetydninga til adverbet for å få en forklaring: lik på en prikk og rød som man blir når man spruter ut i latter. Når ord som prikk og sprut først har blitt til adverb, kan de etter hvert miste litt av sin opprinnelige, mer konkrete, betydning, og da blir det lettere å kombinere dem med flere adjektiv. Det er altså ikke utenkelig at ord som likner på disse, kommer til å gå gjennom den samme prosessen som svært og veldig.

Hvorfor får noen ord denne forsterkende funksjonen? Og hvorfor mister de den konkrete betydninga? Rekrutteringa av nye forsterkende adverb skyldes kanskje at språkbrukere vil være kreative, og særlig når vi skal uttrykke høy grad av en egenskap. «Er du spik spenna gæren?» var vel litt mer virkningsfullt enn «Er du veldig gæren?» de første gangene spik spenna blei brukt. Forsterkende adverb er språklig krutt – man vekker oppmerksomhet hos samtalepartneren.

Berthold Schwarz finner opp kruttet på nytt. (Wikimedia Commons)

Man kan imidlertid ikke tenne på det samme kruttet i all uendelighet. Det er ikke mange som løfter på bryna av forsterkende ord som drit (digg) eller sinnsykt (deilig) lenger, i hvert fall ikke yngre folk. Jo oftere slike ord brukes, jo mer generell betydning får de.

Til høsten kommer det ei masteroppgave fra UiO om forsterkende ord. Det er bare å vente i spenning, for jeg er sikker på at den blir prikk/kav/sprut/sykt interessant.

Til slutt, her er noen flere eksempler på gradsadverb som bare står til noen spesifikke adjektiv:

  • klin (kokos, lik, umulig, gæren)
  • kliss (lik, naken)
  • (spik) spenna (gæren)
  • sprut (rød, sprø)
  • prikk (lik, svart)
  • pære (dansk, full)
  • kav (bergensk, nordnorsk, østlandsk)

Mønstergjenkjenning og det svenske bærnavn-suffikset

Standard

Mennesker leiter hele tida etter mønster og sammenhenger. To sirkler som er plassert ved sida av hverandre over en strek, tolker vi fort som et ansikt. Har du vunnet på flakslodd kjøpt fra en bestemt kiosk to ganger, fortsetter du kanskje å kjøpe flakslodd i den kiosken framfor en annen. Vi generaliserer over en lav sko, og noen ganger kan det gi litt uheldige utslag (når vi ser sammenhenger som ikke er der). Likevel er vi helt avhengige av disse mekanismene: Hadde vi ikke kunnet generalisere ut fra erfaringene våre, hadde verden blitt nærmest umulig å navigere.

Å se mønstre overalt er en generell mekanisme, og vi ser også resultater av det i språket. Et typisk mønster i språket er bøyingsmønsteret for svake verb i den såkalte «kaste-klassen»: å kaste, kaster, kasta, har kasta. Vi bruker dette generelle mønsteret til å bøye nye verb, f.eks. å google: googler, googla, har googla. Noen verb bøyes imidlertid uregelmessig, og bøyingsformene av disse verba må læres for seg. Før barn har lært seg slike unntak, bruker de gjerne mer generelle mønster, f.eks. gå – gådde i stedet for gå – gikk. Dette er fordi de har gjenkjent mønsteret så – sådde (og bla – bladde osv.), og danner formen gådde i analogi med dette.

Noen ganger fører slike analogier til varige endringer i språket. Verbet flå hadde tidligere fortidsformen flo, men etter analogi med ‘så – sådde’-mønsteret heter det i dag flådde. Arne Torp har laga en morsom video som viser åssen slike endringer kan ha provosert foreldregenerasjonen en gang på 1400-tallet.

Mennesker leiter ikke bare etter mønstre, men vi antar også at mønstre har betydning på et eller annet nivå. Vi leiter etter mening. Rester av gamle bøyingsendelser kan f.eks. få tillagt ny funksjon fordi vi tolker inn betydning som ikke var der i utgangspunktet. Det svenske bærnavn-suffikset -on (suffiks = endelse) er et godt eksempel på dette. I gammalsvensk fikk nemlig visse intetkjønnsord som endte på -a (f.eks. ett öra), endelsen -on i flertall (flera öron). Mange av disse intetkjønnsorda var ord for ulike typer bær (hallon, lingon, smultron), og bær kommer jo typisk i flertall. Endelsen -on, som opprinnelig bare var en flertallsendelse, har over tid blitt omtolka, og nå har den blitt en slags markør for navn på frukt og bær (!). Lånord som ett päron og ett fikon viser at -on ikke lenger er en flertallsendelse, men en frukt-og-bær-endelse.

Flere pussige utslag av mønsterleiting-fenomenet kan du se på denne sida, som viser bilder av ansikter som egentlig ikke er ansikter.