Ulike typer språkregler

Standard

Hva er det egentlig språkvitere jobber med? Hva er det de kan? Jeg har en mistanke om at dette er ganske obskurt for de fleste. Sitter de og reviderer kommaregler? Finner de fram til retningslinjer for korrekt bruk av ord som «forfordele» og «i forhold til»? Noen språkvitere jobber med sånne spørsmål (f.eks. i Språkrådet), men det er ikke hovedsysselen til de fleste som jobber med språkforskning.

Språkvitere driver sjølsagt med ekstremt mye forskjellig: De studerer lydene i språket (fonetikk og fonologi), grammatikk (morfologi og syntaks), betydning (semantikk), språkhistorie, språk i sosial kontekst (sosiolingvistikk), dialekter, språklæring, språk i hjernen, og veldig mye mer. Felles for de fleste språkforskere er at de prøver å finne systemer i språket og språkbruken, og de vil finne ut hvorfor systemene er som de er. De fleste språkforskere driver altså med deskriptiv (beskrivende, observerende) vitenskap.

Men vi veit jo åssen språket er, vil kanskje noen si. Vi som har norsk som morsmål, er på sett og vis norskeksperter alle sammen. Vi veit f.eks. at verbet være bøyes slik: er, var, har vært (og ikke værer, værte, har væra), og vi veit at subjektet kommer før verbalet i utsagnssetninger (altså: Urd (S) skriver (V) setninger). Er det ikke mer interessant å se på det som ikke er intuitivt, for eksempel om det er greit å plassere et «ikke» mellom «å» og verbet (såkalt splittinfinitiv) i skrift? Altså: Skal vi skrive «Jeg prøver å ikke le» eller «Jeg prøver ikke å le»?* Det virker kanskje mer nyttig å drive med spørsmål av denne typen, men for en språkforsker er spørsmål om rett eller gal bruk ganske uinteressante. Deskriptive språkvitere ser også på regler, men av en helt annen type, nemlig de reglene vi har intuisjoner  om.

Hvorfor i all verden er det interessant å se på de språkreglene vi kan fra før? Jo, fordi vi «kan» språkregler på ulike nivåer: Alle norskspråklige «kan» regelen om at verb som «snø», «regne» og «blåse» må brukes med et «det»: Det regner (ikke bare Regner). Men de fleste kan likevel ikke si hvorfor vi har denne regelen, eller hva «det» er for noe. Åssen kan det ha seg at alle norsktalende kan denne (tilsynelatende meningsløse) regelen uten egentlig å vite om den? Slike mysterier prøver språkforskere å finne ut av. Språkbrukere har språklig ekspertise, mens språkforskere opparbeider seg en språkfaglig ekspertise, inkludert et metaspråk som brukes for å beskrive språkregler.

Det å avdekke og analysere intuitiv kunnskap om språk er altså noe språkvitere er opptatt av, men er det ikke litt sært å være interessert i noe sånt? Vel, språk er en av de egenskapene som er unik for mennesket, og studier av språk og språkbruk kan blant annet si en hel del om det som gjør oss spesielle som art. Så er det fristende å spørre tilbake: Hvorfor er det interessant å vite om det er liv på mars? Hvorfor er det interessant å vite hva slags farge det var på dinosauregg? Dette er også kunnskap som vi sikkert klarer oss uten, men uten nysgjerrighet, utforskning og nerding hadde nå verden vært ganske kjedelig.

* Ifølge noen normative språkvitere (som gir retningslinjer om språkbruk), bør vi unngå splittinfinitiver når vi skriver. Men de to setningene har forskjellige betydning (i hvert fall i tale), og derfor er det mange som argumenterer for at begge må kunne brukes i skrift også.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s