Om votter, vanter og en språkvitenskapelig oppvåkning

Standard

Temaet for dette innlegget er votter og vanter – et skikkelig høsttema. Nei, det skal ikke handle om strikking, men om regelmessige lydendringer og en aldri så liten personlig, språkvitenskapelig oppvåkning.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på lydlover og språkvitenskapelige oppvåkninger, er tittelen på ei strikkebok jeg har hatt mye glede av i det siste, nemlig Norske vottar og vantar av Annemor Sundbø. Vott og vante – ord med ulik form og ulik betydning, ikke noe rart med det. De likner en del på hverandre også, så det kommer kanskje heller ikke som noen bombe at de har samme opphav, nemlig den tenkte urnordiske formen *vantuR. Dette lærte jeg en gang i tida på et innføringsemne i eldre språkhistorie (med den eminente pedagogen Terje Spurkland), for der blei nemlig utviklinga til orda vott og vante brukt som illustrasjon på noen velkjente lydendringer mellom urnordisk og norrønt. I løpet av det første semesteret mitt på nordisk blei jeg tatt på senga av hvor mye system som fins i språket. Ord og grammatikk er ikke bare tilfeldige koder og regler, det er mulig å finne forklaringer på all variasjonen.

Før jeg begynte å studere nordisk, tenkte jeg ikke noe særlig over regelmessighetene i språket. Jeg tenkte nok at det var tilfeldig hva slags form ulike ord har, og jeg trudde dessuten at nordistene visste alt om norsk grammatikk – at det ikke var mulig å oppdage så mye nytt. Det jeg var interessert i, var dialekter, norrønt og språkhistorie (jeg skreiv særemne om kasusbortfallet i norsk). Med andre ord, jeg var ikke akkurat som Terje Lohndal eller de andre unge superlingvistene jeg kjenner til, som skal ha lest lingvistisk teori allerede på videregående. For all del, jeg digga norsk og andre språkfag, men da jeg kom til universitetet, fikk jeg en gledelig overraskelse: Språk var faktisk enda morsommere enn jeg hadde forestilt meg! Bare klisjeer kan beskrive åssen det føltes, for det var litt som å komme hjem (og jeg fikk faktisk hjemlengsel da jeg bytta studium litt seinere).

vottSå hva var det som gjorde at jeg fikk denne følelsen? La oss gå tilbake til votter, vanter og det urnordiske *vantuR, og bruke
det som eksempel. Dette blir litt teknisk, men jeg må nesten nevne de endringene som har gjort at vi har fått to ulike ord (hvis dette er barnemat for deg, eller du er rar nok til å ikke interessere deg for dette, får du lov å hoppe over de neste par avsnitta): Først skjedde den regelmessige lydendringa som kalles U-omlyd. Den trykklette u-en i *vantuR påvirker a-en, sånn at vi får en /Q/ (altså en o med kvist, som uttales som vokalen i det engelske ordet raw). Dette kalles delvis (fjern)assimilasjon, som betyr at de to vokalene blir litt likere hverandre – i dette tilfellet blir begge vokalene runda. Deretter forsvant -u-en i synkopetida, og vi fikk formen *vQntr. I denne perioden forsvant mange trykklette stavelser fra urnordiske ord – mange norrøne ord er kortere enn de urnordiske. U-omlyden var også en regelmessig endring, dvs. at den ikke bare ramma ordet *vantuR, men også ord med samme ending, f.eks. habuda, som betyr hode (resultatet blei da hǫfuð).

Da har vi kommet til formen *vQntr, men det gjelder ikke hele det nordiske språkområdet. For ”regelmessig” som i ”regelmessig lydendring” betyr nemlig ikke det samme i språkvitenskap som i naturvitenskap: En regel gjelder for et bestemt språkområde til en bestemt tid – den er ikke universell. U-omlyden hadde vi først og fremst i vest, og ikke like mye i østlige deler av det nordiske språkområdet. I øst blei altså a-en bevart (*vantr). E-en i vante kom inn mellom norrønt og moderne norsk. Den kalles for svarabhaktivokal, og i et mellomstadium hadde vi formen *vanter før r-en falt bort, og vi fikk vante. I overgangen fra *vQntr til vott i vest, har det skjedd andre regelmessige endringer. Vokalen /Q/ blei i overgangen til moderne norsk forskjøvet til /o/, og konsonantgruppa nt blei assimilert (”gått sammen”) til tt (samme typen endring gjorde at vi fikk endringene kamp > kapp, svamp > sopp, drink > drikk osv.). Etter at *vantuR delte seg i vott og vante i ulike deler av det nordiske språkområdet, har de to formene fått ulike betydninger.

Hvis du fortsatt henger med i dette innlegget, lurer du sikkert på: Ja vel, en haug med lydendringer, hva er så spesielt med det? Jo, tenk deg at lydendringene fungerer som en slags nøkler. For ganske lenge sida fant språkforskere fram til disse lydlovene ved å sammenlikne utviklinga til en stor mengde ord (metoden var inspirert av evolusjonsbiologi og studiet av artenes utvikling). Nå kan vi bruke lydlovene som nøkler til å finne den mest sannsynlige historien til et gitt enkeltord. Poenget er at det ikke er tilfeldig hvorfor ord har den formen de har. Det er jo litt ålreit å oppdage at verden ikke er så kaotisk som en kan tenke noen ganger.

Tanken om at variasjonen i språket ikke er tilfeldig, er et viktig prinsipp i språkforskning. I doktorgradsprosjektet mitt ser jeg på noe så pussig som forskjellen på konstruksjoner som den X, den X der, den der X og den derre X (X kan f.eks. være grå katten). Jeg har ikke tenkt å konkludere med at disse konstruksjonene betyr det samme, og at det ikke fins noen grunn til at vi noen ganger velger den ene konstruksjonen framfor en av de andre.

Det fins et system der, sjøl om det ikke er så lett å se det med en gang. Og detektivarbeidet som skal til for å finne det, er skikkelig avhengighetsskapende: Språk er dop!

Følg Språknerderiet på Facebook.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s