Nerdorama og språkologi

Standard

Har du tenkt på hva den lille vokalen o kan brukes til, og at den høres mye mer eksotisk ut enn e?

I disse valgtider er det en kjensgjerning at vi må snakke om sammenføyningslyden –o-, som vi finner i ordet valgomat (og bibliofili og egyptologi). Den kommer opprinnelig fra gresk, i likhet med suffikset –logi og –fili, og har hovedsakelig som funksjon å hjelpe uttalen når to konsonanter møtes (egyptlogi er ikke like elegant). Sjøl om -o- ikke har norsk opprinnelse, kan man argumentere for at det har blitt inkorporert som et slags norsk infiks eller suffiks.

Infikser er små språklige elementer (affikser) som klemmes inn midt inni et ord: løse > løsne for eksempel. Å avlede ord ved hjelp av infikser er vanligere i blant annet austronesiske språk, så de få eksemplene vi har i norsk er ganske spesielle. Om –o-en i valgomat kvalifiserer til å kalles infiks, er kanskje tvilsomt, men det er ikke helt uten grunn at den forekommer i ord som valgomat eller krenkorama.[1]

Når vi lager nye ord med greskklingende suffikser som –sfære, -logi eller –rama, bruker vi -o-, og ikke den norske potetvokalen -e- (eller -a-, for den saks skyld) dersom forleddet ender på en konsonant: bloggosfære, bankomat, joggoholiker, fleipolini eller faktorama (Radioresepsjonen har skjønt det). Om forleddet ender på en vokal, setter vi ikke alltid inn noen -o-:  interessesfære. Det fins selvfølgelig unntak fra dette (som privatsfære), men det er ikke helt urimelig å hevde at norsktalende identifiserer en -o- i ord som filologi og automat, og derfor kan ta den i bruk for å lage ord som språkolog. OK, det ordet fant jeg på nå, men det illustrerer egentlig bare poenget mitt. Språkelog eller språklog hadde ikke hørtes like bra ut, hadde det?

Det at ordbøkene lister opp disse eksotiskklingende suffiksene under -logi, -fili, -sfære osv. i stedet for –ologi, -ofili eller -osfære, viser også at -o- ikke er en helt inkorporert del av disse suffiksene, sjøl om det henger seg tett opp mot dem. Et eget suffiks som har som funksjon å brukes foran greskklingende endelser, det er typisk språk, spør du meg. Språksystemet samler på mye rart, og moro er det (for noen av oss).

syllable_planning

xkcd.com

[1] Siden -o-en kommer etter rota og ikke inni, er det snarere snakk om et suffiks enn et infiks.   

Snakke, fort og sakte

Standard

Har du noen gang tenkt på over at visse ord i en setning er mer framtredende enn andre? Eller at noen ord kommer automatisk til oss når vi prater, mens andre bare er på tunga? Dette innlegget handler om den språklige parallellen til Daniel Kahnemans system 1 (tenke fort) og 2 (tenke sakte), med historien til preposisjonen mot som eksempel.

Den skandinaviske preposisjonen mot har ingen nære slektninger i engelsk eller tysk, bare motstykkene (hehe) against og gegen. Det er fordi mot utvikla seg relativt seint, altså etter at den nordgermanske greina skilte lag fra de andre. Mot har blitt til gjennom grammatikalisering av substantivet møte (mót i norrønt), som altså betyr ’sammenkomst’. For å uttrykke at noen eller noe hadde retning mot hverandre, kan man si at de er i møte (í mót, á móti). Når slike uttrykk blir brukt mye over lengre tid, fungerer de mer som stivna formler enn noe taleren aktivt setter sammen hver gang de brukes. All tale kan sies å være automatisk, men valget av grammatiske uttrykk er på et vis mer automatisk enn valget av innholdsord.

Jo mer automatisk et uttrykk kan hentes fram når vi snakker, jo mindre tenker vi over funksjonen til uttrykket. Skal du fortelle noen at du har vært (og ikke skal til) i New York, trenger du ikke å tenke så veldig hardt for å velge fortidsforma har vært. Om du derimot skal formidle til en eksamensvakt eller en date at du må på do, så tipper jeg du tenker bittelitt mer over ordvalget (pisse, tisse, gå på toalettet, pudre nesen? Jf. denne uhøytidelige studien). De forskjellige byggeklossene i språket kan altså være mer eller mindre automatiserte – noen er så tilgjengelige at du knapt må strekke deg etter dem, mens andre ligger litt mer skjult.

Om vi sammenlikner med tenkesystemene som er framstilt av Daniel Kahneman i Thinking, fast and slow, så kan valg av grammatiske uttrykk være parallelt med system 1 (rask og automatisk tenking), og valget av mange innholdsord være parallelt med system 2 (langsom og bevisst tenking). All språkbruk er egentlig en del av system 1, så jeg trekker bare dette fram som paralleller. Husk også at Kahneman-modellen og framstillinga i dette blogginnlegget er overforenkla og skjematisk. Det er gradvise overganger både mellom tenkesystemene og mellom ordvalgsystemene, og valget av mange innholdsord som eller fint! osv. skjer også svært raskt og automatisk. Men det er forskjell på hvor lett slike vanlige innholdsord og grammatiske ord lar seg framheve i en setning. kan få trykk i følgende setning, men det kan ikke infinitivsmarkøren å: Jeg skal begynne å gå til jobben. Alle kan dessuten forklare lett hva er og hvorfor det står der, men det er ikke like lett for alle å forklare hva å er der for. Slik er det også i stor grad med substantivet møte og preposisjonen mot. 

Hyppig bruk av í mót førte etter hvert til at språkbrukerne mista følelsen av at mót (i denne konteksten) var det samme ordet som substantivet mót (altså ‘møte’). Det fikk dermed status som preposisjon, skilte lag fra substantivklassen, og tok veien inn i system 1. Dette er et eksempel på grammatikalisering, som er kjent fra denne bloggen fra før.

Det tar lang tid før ord og uttrykk blir en del av det automatiske ordforrådet og går fra system 2 til system 1. Overganger fra system 2 til 1 i Kahnemans tenkesystem kan derimot skje raskere. For eksempel kan det å kjøre bil eller strikke være ekstremt krevende når man er nybegynner, mens det skjer helt automatisk når man har gjort det en stund. Slik er det med språk også – repetisjon gir automatikk. Det rare og morsomme er at det er den repeterende skravlinga til formødrene og forfedrene våre som har gitt oss automatiserte uttrykk. Slik er det dessverre ikke med bilkjøring eller strikking.

automatic_thinking

Fra outlooksw.co.uk

Ikke vær så på

Standard

Innholdsord kan gradvis utvikle seg til grammatiske ord, men den omvendte utviklinga er ikke vanlig. Her skal jeg presentere et mulig eksempel på en slik uvanlig utvikling fra grammatikk til innhold, nemlig slik det er brukt i tittelen på dette innlegget.6c9a4-whirl

I innlegget Det grammatiske sluket skreiv jeg at svært få ord greier å kravle ut av grammatikken når de først har havna der. Noen ganger skjer det, og preposisjonen eller adverbet kan være et eksempel på det. Dette lille ordet har en uhorvelig mengde betydninger, som du kan se blant annet i Norsk ordbok. Historisk er en forenkling av sammensetninga upp á ‘opp på’.

Når er et adverb, brukes det blant annet om fysisk plassering (Han har hatten ) eller om en tilstand (Radioen står ). Ofte er det knytta til verb, som i stå på, komme på, tenke på, og det er ikke så lett å se hva slags betydning bidrar med i slike konstruksjoner. Når er en preposisjon, står det sammen med et substantiv eller pronomen: Hatten sitter på hodet, Hun bor på Kongsberg, Jeg skal hevne meg på deg, osv. Jeg skal ikke legge ut her om alle de ulike funksjonene kan ha, men legg merke til at den mest grunnleggende bruken er å uttrykke plassering i tid eller sted.

Når adverbet brukes om plassering eller tilstand, er det snakk om et enten-eller-forhold. For eksempel er radioen enten på eller av, vi er på eller av lufta, hatten er på eller av, osv. Sjøl om kan ha en uhorvelig mengde funksjoner, og det kan brukes både om konkrete plasseringer og abstrakte forhold, beholder det denne kjernebetydninga. er et funksjonsord eller et grammatisk ord som skiller seg fra innholdsord blant annet ved at det i større grad henter betydninga si fra orda det står til. En norsktalende veit hva betyr, men denne betydninga er ikke like enkel å gjøre rede for som betydninga til innholdsorda hestsitte eller snill.

I nyere tid har fått en betydning som likner mer på betydninga til innholdsord, som i eksemplene under (alle fra orakelet Kvinneguiden!):

  1. Mitt problem er at han er så på.
  2. Slutt å være så på. La han sulte litt.
  3. For jeg føler at jeg er mer på enn han.

I setningene over står uten utfyllende ledd, og bruken minner kanskje om tilstandsbetydninga som adverbet kan ha, altså Radioen er på. Forskjellen er imidlertid at her viser til menneskelige subjekter, og at det ikke brukes som motsetning til av. Tvert i mot har fått en graderbar betydning, noe vi ser av det forsterkende gradsadverbet i 1 og 2, og av mer i 3, som uttrykker sammenlikning. i setningene over likner derfor mer på adjektiver som beskriver en egenskap hos subjektet (Han er så ivrig – Han er så på). Adverbet av kan derimot ikke brukes med graderbar betydning, og det uttrykker (så vidt jeg veit) heller ikke egenskaper ved mennesker. Om radioen ikke lenger er på, så er den av. Om kjæresten din slutter å være så på, så blir han derimot ikke av.

Det som har skjedd med , er at det i visse kontekster har mista mye av sin grammatiske betydning, og heller brukes mer som et innholdsord. står ikke i motsetning til av, men har den litt mer håndgripelige betydninga ‘ivrig’ eller ‘interessert’. Når det brukes med denne funksjonen, er det alltid trykksterkt, og det kan graderes, i motsetning til de mer grammatiske funksjonene til (Radioen er så på). Kanskje er det på vei opp det grammatiske sluket og blir et av relativt få eksempler på degrammatikalisering? Time vill sjåvv.

Lingvistisk slektsgranskning – søster og bror og andre rare ord

Standard

15825871_10154015886360064_4259028257283192788_nAv Pål Kristian Eriksen

Slektskapsord, som mor, far, datter, sønn, søster, bror, etc., er et ekstremt spennende felt i språkvitenskapen – på veldig mange områder. Språkhistorie, for eksempel. Du har helt sikkert fått med deg at et av de beste eksemplene på slektskap mellom språk er regelmessige likheter i slike ord. Ta vår egen språkfamilie, den indo-europeiske familien. Mor på norsk, heter på engelsk mother, på italiensk madre, på gresk mitéra (klassisk gresk mḗtēr), på russisk mat´ (i dativ materi), på irsk-gælisk máthair, på hindi mātā, etc. Alle disse ordene stammer fra den rekonstruerte ur-indoeuropeiske formen *méh₂tēr [1], det ordet våre språklige forfedre brukte når de ropte på mamma på steppene nord for Svartehavet for 5000-6000 år siden. Grunnen til at nettopp disse ordene har holdt seg så godt, er fordi de hører til språkenes kjernevokabular – de lar seg ikke bytte ut på slump.

Men jeg skal ikke snakke om språkhistorie i dag. I stedet skal jeg snakke om hvordan språk organiserer og bygger opp repertoarene sine av slektskapsord. Familie og slektskap har vært og er ekstremt viktig i mange av verdens kulturer, og det gjenspeiler seg i at mange språk har voldsomt omfattende repertoar av slektskapsord. Der hvor norsk f.eks. har de to ordene søster og bror, finnes det urfolkspråk hvor talerne bruker en hel jungel av ord for å beskrive søsknene sine. Eller ta ordene tante og onkel – på samisk har de fire ord for tante og fire ord for onkel, som vi skal se etterhvert. Men før vi går inn i denne ordjungelen, trenger vi litt teknisk bakgrunnsinfo om slektskapsord som fenomen.

Det første du må lære, er at slektskapsordene tilhører det vi kaller inalienable ord. Inalienable ord er ord som alltid må ha en eier. Hvordan kan onkler og døtre og mødre ha eiere? Jeg mener ikke eierskap i tradisjonell forstand, men snarere det at en onkel eller ei datter må være noens onkel eller datter. Du kan ikke være en onkel om du ikke har en nevø eller ei niese å være onkel til. Du kan ikke være ei søster eller en bror hvis du er enebarn. Og du kan ikke være mor eller far om du ikke har noen barn å være mor eller far til.[2]

Men en enda viktigere ting om slektskapsord, er at en og samme person kan beskrives med forskjellige slektskapsord, avhengig av hvilken “eier” du relaterer vedkommende til. Jeg, for eksempel, er en sønn om du beskriver meg i relasjon til ekteparet Sigfrid og Ulf Eriksen (hei, mamma og pappa!), men jeg er en bror om du beskriver meg i relasjon til Tom og Rune, og en onkel om du beskriver meg i relasjon til Helle og Morten.

Så nå trenger vi litt fagtermer. Hva skal vi kalle “eieren” og “den eide” i en slektskapsrelasjon? Man kunne brukt tekniske termer som possessor og possessum, men for at dette ikke skal høres ut som et kurs i demonutdrivelse, har jeg bakt sammen noen mer lettforståelige termer: Hovedpersonen er den personen som slektskapstermen setter ord på – mens ankerpersonen er den personen vedkommende beskrives i forhold til med det ordet. Så når jeg som hovedperson kalles en sønn, så er det hvis ankerpersonen er Ulf eller Sigfrid, men om jeg som hovedperson kalles en bror, så er det hvis ankerpersonen er Tom eller Rune.

Følgelig beskriver alle slektskapsord en relasjon mellom en hovedperson og en ankerperson. Ei grandtante er en hovedperson som har en ankerperson ett skritt til sida og to skritt ned i slektskapstreet (din brors/søsters barnebarn), og en tremenning er en hovedperson som har ankerpersonen to skritt opp i treet, et skritt til sida, og så to skritt ned (din besteforelders søskens barnebarn).

Slektskapsord beskriver ikke bare sjølve relasjonen mellom hovedperson og ankerperson. Veldig ofte legger disse ordene til litt ekstrainformasjon om disse personene, og den vanligste informasjonen er kjønn og alder. Så sjøl om søsken er en kjønnsnøytral term på norsk, så pleier man sjelden eller aldri si at “Anja/Rune er mitt søsken”. Når vi sier at Anja er noens søster, og Rune er noens bror, så spesifiserer vi altså ikke bare relasjonen mellom personene, men vi spesifiserer også kjønnet til hovedpersonen (men som vi skal se etterhvert er det i tillegg mulig å spesifisere kjønnet til ankerpersonen, men la oss vente litt med såpass heavy saker). Språk pleier veldig ofte å spesifisere kjønn i slektskapsord, men vil av og til la visse relasjoner være kjønnsnøytrale. Ta bruken av ordene fetter, kusine og søskenbarn, hvor det finnes forskjeller i norske dialekter. Da jeg vokste opp på Sørvestlandet, så var fetter og kusine ord som jeg kun støtte på i Donald, jfr. Fetter Anton og Fetter Klodrik – eller jeg støtte på dem når jeg snakka med østlendinger. På min egen dialekt pleide vi bare å si søskenbarn, også om enkeltpersoner.

Aldersforskjell da? På norsk kan vi velge å utdype om en bror er en storebror eller en lillebror, altså om hovedpersonen er eldre eller yngre enn ankerpersonen. På noen språk er man derimot tvunget til å påpeke denne forskjellen, så slike språk har ikke noe ord som bare betyr bror – man er nødt til å spesifisere om det er en storebror eller en lillebror. Liknende aldersdistinksjoner finner vi flere andre slektskapsord, som vi skal se straks.

Jepp, men da tror jeg vi er klare for å gå ut på dypt vann. La oss starte med tanter og onkler. Legg merke til at på svensk må man spesifisere om tanter og onkler er på morsida eller farsida. Farbror og faster er på farsida, morbror og moster er på morsida. Men dog, her kan man tross alt se at ordene er bygd opp på grunnlag av ord som far, mor, bror og syster, og man kan avlede betydningene til ordene fra disse grunnelementene, far+bror er fars bror. Men la oss så gå til nordsamisk (det største av de samiske språkene). Der har de et vell av ord for tanter og onkler, og deres ord er ikke sammensetninger som på svensk, men derimot enkle, grunnleggende ord, der en stakkars samiskstudent må pugge betydninga for hvert enkelt:

Eahki = fars eldre bror

Čeahci = fars yngre bror

Eanu = mors bror (eldre og yngre)

Máhka = inngifta onkel

Goaski = mors eldre søster

Muottá = mors yngre søster

Siessá = fars søster (eldre og yngre)

Ipmi = inngifta tante

Nå blei det plutselig ikke så lett lenger, nei. Legg merke til at nordsamisk her spesifiserer informasjon om mellomleddene i relasjonen mellom hovedperson og ankerperson. Når man er ei tante, så må man fra hovedpersonen gå ett skritt til sida i slektskapstreet (dvs. til hovedpersonens søster eller bror), og deretter ett skritt ned (til dennes barn) for å komme til ankerpersonen – så personen midt i mellom er et mellomledd. Samisk spesifiserer altså informasjon om kjønn og alder til dette mellomleddet, og også om man må over et ekteskapsledd underveis, som i tilfellet med inngifte tanter og onkler.

Noe liknende ser vi i ordene for svoger og svigerinne på russisk. Russisk har her hatt et veldig komplekst system av ord. Dette systemet er visst i ferd med å forenkles i dagligtalerussisk, men for å gi et innblikk i hvordan det har vært, kommer her noen av ordene for svoger:

Деверь (dever´) = ektemannens bror

Шурин (shurin) = konas bror

Зять (zjat´) = søsteras ektemann (brukes også om svigersønn)

Свояк (svojak) = konas søsters ektemann

Men de nordsamiske og russiske dataene er bare en start. Nå skal vi gå over på noe av det aller mest fremmedarta, nemlig når ankerpersonens kjønn blir avgjørende for ordet man bruker. La oss se på ordene for søster og bror i en del språk, hvor altså en avgjørende faktor ikke bare er om du snakker om ei søster eller en bror, men også om vedkommende er søster eller bror til ei kvinne eller en mann. På inuittspråket på Vest-Grønland har vi for eksempel følgende ord for søsken:

Aleqa = eldre søster av mann

Najak = yngre søster av mann

Ani = eldre bror av kvinne

Aqqaluaq = yngre bror av kvinne

Angajoq = eldre søsken av samme kjønn som ankerperson (eldre bror av mann, eldre søster av kvinne)

Nukaq = yngre søsken av samme kjønn som ankerperson (yngre bror av mann, yngre søster av kvinne)

Så hvis du på vest-grønlandsk skal si “Dette er storebroren min”, så må du altså bruke ordet ani hvis du sjøl er kvinne, men angajoq hvis du sjøl er mann. Men angajoq kan brukes av ei kvinne om hun vil si “Dette er storesøstra mi”.  Dette er komplisert når man er vant med det norske systemet – men dette er langt fra den eneste måten man kan bygge opp et repertoar av ord for søsken ut fra kjønn- og aldersforskjeller på hovedperson og ankerperson. La oss ta et annet eksempel fra crow, et indianerspråk fra Montana i USA:

Isaalá = eldre bror av kvinne

Iiká = eldre bror av mann

Isahkáata = eldre søster (av ankerperson av begge kjønn)

Isooká = yngre søster av kvinne

Isahchíita = yngre søster av mann

Ichuuká = yngre bror (av ankerperson av begge kjønn)

De samme faktorene ligger til grunn, men vi får altså et helt nytt system. Men er det bare obskure urfolkspråk som er sånn? Nei, la oss gå til koreansk, hvor vi får et tredje system:

Nuna = eldre søster av mann

Ŏnni = eldre søster av kvinne

Hyŏng = eldre bror av mann

Oppa = eldre bror av kvinne

Tongsaeng = yngre søsken (uavhengig av ankerpersonens kjønn)[3]

Dette var en liten smakebit på hvor kompliserte slektskapsord kan være. Én liten ting før vi sier takk for i dag: Vi har sett at alle slektskapstermer er relasjoner mellom to personer – men dette minner litt om hvordan f.eks. et verb beskriver ei handling som knytter sammen to personer. Ta verbet “kysse” – det krever to personer, en som kysser og en som blir kyssa, “jeg kysser deg”. Dermed er det enkelte språk som kan la slektskapsordene sine oppføre seg nettopp som verb. La oss gå tilbake til vestgrønlandsk. Ordet for sønn på dette språket er erneq, og ut fra dette ordet kan man lage verbet erneraa, som betyr “å ha noen til sønn”. Dette verbet brukes til å uttrykke det samme som vi på norsk sier med setninga “X er sønnen til Y”, men der vi på norsk har hovedpersonen som subjekt i setninga, og ankerpersonen lenger uti, så lar vestgrønlandsk ankerpersonen være subjekt, og hovedpersonen objekt. Her er et eksempel:

Annap Piitaq erneraa = Peter er Annas sønn.

Anna er her subjekt og Peter (Piitaq på vestgrønlandsk) er objekt. Og liknende verb kan man altså lage av alle slektskapsordene på vestgrønlandsk. Så om Star Wars VI en dag skal spilles inn i en grønlandsk versjon, så kommer den berømte setninga “I am your father, Luke” til å bli:

Ataataraarma, Luke![4]

5586933_1

 


[1] Stjernetegnet her er en vanlig måte å markere at dette er et ord vi ikke har skriftlig eller muntlig bevis for at har eksistert i denne formen, men vi har rekonstruert ordet ut fra etterkommerordene det har i dag. H er ikke to hydrogenatomer, men derimot en av de såkalte laryngalene, noen mystiske lyder som blei brukt på ur-indoeuropeisk, og som man ikke helt veit eksakt hvordan blei uttalt, men som antakeligvis var noen gutturale strupelyder.

[2] Ikke misforstå – jeg mener ikke at du må være en biologisk slektning. Du kan fint være far/mor til adoptivbarn, stebarn, og alle andre mulige ikke-biologiske relasjoner.. Hovedpoenget er at det uansett må finnes noen som du utfyller rollen som mor/far for, for at du skal kunne være mor/far.

[3] Det finnes flere måter å gjengi koreanske ord med latinske bokstaver. Jeg har valgt én av dem, men på en annen måte som vel så ofte brukes, vil for eksempel ŏnni bli eonni, og tongsaeng dongsaeng.

[4] Verbformen ataataraarma er en bøyningsform av verbet ataataraa,”å ha noen til far” avleda av ordet ataata, “far”. Ataataraarma er bøyd slik at subjektet står i andre person entall, og objektet i første person entall (vestgrønlandske verb må samsvarsbøyes med både subjektet og objektet). Jeg har bakt sammmen dette ordet sjøl ut fra informasjonen i vestgrønlandsk-grammatikken i hylla mi, så ta høyde for at jeg kan ha gjort noen feil underveis, men jeg tror dette skulle være korrekt.

 

«Språk er rart, ass»

Standard

Skam-ungdommene bruker mange småord. Hva er greia med det, a? Og hva betyr egentlig ordet ass?

Ass er en kortform av altså, og er ett av mange småord vi kan bruke for å endre nyansen av det vi sier. Slike ord kalles pragmatiske partikler, og brukes blant annet til å forsterke (Du kan’ke bare slå noen i huet med ei flaske, liksom) eller dempe (Jeg bare trenger litt space). Pragmatiske partikler kan plasseres på veldig mange steder i setninga, men ass kan, så vidt jeg veit, bare plasseres bak: Da er du naiv, ass.

Jan Svennevig har forska mye på pragmatikk og talespråk, og skriver i denne artikkelen at det er ideen om at ord er til for å beskrive verden, som ligger til grunn for nedvurderinga av partikler som liksom, ass og bare. Det gjør at slike småord virker unødvendige, sjøl om de brukes svært ofte i muntlig språk.

En annen grunn til at pragmatiske partikler nedvurderes, er at de er assosiert med ungdomsspråk. Det som nedvurderes av de voksne, blir ofte oppvurdert av de unge. I tillegg til å bruke ass og liknende ord av funksjonelle grunner, bruker ungdommen dem også for å markere gruppetilhørighet.

Hva brukes ass til? Slik jeg oppfatter dette ordet (jeg har ikke forska på det!), har det hovedsakelig en forsterkende funksjon (eksempler fra kommentarfeltet til Skam):

  • Elsker denne serien, ass.
  • Eskild er søt som vil hjelpe Isak, men ellers takk ass.
  • Noora, ass. Min nye heltinne.
  • Språk er rart ass. (!)

I tillegg brukes ass ofte når man vil overbevise noen om at det man sier er sant eller viktig: Det her må du se, ass. Og det er som regel snakk om forsterking av en følelse eller en mening om noe, og ikke av reine faktaopplysninger. Men her skjer det tydeligvis noe i språket, for Skam-Jonas kan nemlig si ting som Jeg tror det er min, ass (mobil som ringer), uten at det er oppsiktsvekkende på noen måte at mobilen hans skulle ringe. Denne bruken av ass er på en måte overraskende, men samtidig er det forventa at bruksområdene til pragmatiske partikler endrer seg, og at det kan skje raskt også.

Det er flere som lurer på åssen ass brukes, blant annet danskene, som nå har fått opp øynene for Skam. Så til slutt her har vi i hvert fall et eksempel på åssen ass ikke skal brukes:

skam_ass

Takk til Per Erik Solberg for skjermdump. 

Hvorfor ikke Språkgeekeriet?

Standard

Bloggplattformen til Språknerderiet, WordPress, informerte meg nylig om at domenet sprakgeekeriet.com er ledig:

språkgeekeriet.PNG

WordPress har altså på en eller annen måte greid å analysere navnet Språknerderiet morfologisk, trukket ut -nerd-, og funnet noe som kan være en passelig erstatter, nemlig geek. Visst er det en del likheter mellom nerd og geek, men jeg hadde aldri funnet på å kalle meg sjøl språkgeek, eller bloggen for Språkgeekeriet.

For det første klinger ikke Språkgeekeriet like bra som Språknerderiet, men for det andre er det en betydningsforskjell her også. Dette er min personlige oppfatning av forskjellene: Både nerding og geeking handler om å være veldig interessert eller opphengt i et bestemt felt, men geeking gjelder mer spesifikt for data, teknologi, fantasy og spill. Nerdeinteresser spenner derimot fra alt fra fonologi og kjemi til reptiler og hester. Ordet geek har kanskje også bittelitt flere negative konnotasjoner, men verken geeker eller nerder er kjent for å ha supergode sosiale antenner. Om man googler «geek vs. nerd» finner man fort ut at det ikke er særlig bred enighet om hva distinksjonen går ut på, så ikke ta dette som noen fasit…

Hvem er språknerdene? Språkforskere er profesjonelle språknerder, men man kan fint være språknerd på deltid eller i fritida også (leser du her, er du mest sannsynlig en slags språknerd). Hovedkriteriet, slik jeg oppfatter det, er at en språknerd ikke bruker tid på språk av nødvendighet, f.eks. for å lære seg businessengelsk eller kaféspansk, men av rein nysgjerrighet. Misforstå meg rett, det er ingenting galt i å ville vite mer om språk for å oppnå noe annet, men poenget er at da oppfyller man ikke nerdekriteriet. En nerd er interessert i noe ganske enkelt fordi hun er interessert.

En bekjent av meg fortalte at hun oppfatta navnet Språknerderiet som veldig beskjedent, men jeg oppfatter det faktisk mer som sjølskryt. Budskapet med navnet er uansett dette: Her gis ingen råd; bloggen skal trigge nysgjerrigheten for språklige fenomener.

Hva mener du er forskjellen på en nerd og en geek? Kom med forslag her, eller aller helst på Facebook.

Okser som skifter kjønn

Standard

Det hender at folk slenger innom Språknerderiet (hei!) etter å ha søkt på mer eller mindre språkrelaterte ting på nettet. Lista med søkeord er ganske interessant, for det er mye i språket som får en til å undre. Dessverre vil ikke Google utlevere søkestatistikk lenger, men de hippe søkemoterene Kvasir og Yahoo! er visst ikke like opptatt av å skjerme brukerne sine, så jeg får opp noen få søkeord (NB: jeg kan ikke se hvem som har søkt, eller hvem som besøker bloggen). Her har dere et halv-representativt utvalg, samt et par lenker til blogginnlegg som kan være til glede for nye lesere:

 

«avhengighetsskapende ordklasse»

Hm. Alle ordklasser er i og for seg avhengighetsskapende – det er liksom vanskelig å legge fra seg preposisjoner og verb. Små, uskyldige barn kan kanskje greie seg en stund, men etter kort tids påvirkning fra omgivelsene, faller de utpå.

(Ordet avhengighetsskapende er et adjektiv. En test man kan bruke for å finne ut om et ord er et adjektiv, er om man kan sette gradsadverbet svært foran: svært avhengighetsskapende, *svært syklende. Man kan nok også argumentere for at det er en verbform, men det skal ikke jeg gjøre.)

 

«bærnavn på svensk»

Hallon, lingon og smultron. Svensk har altså – utrolig nok – et eget bærnavn-suffiks, dvs. en endelse om bare brukes på navn for bær og nyimporterte fruktslag. Les mer her.

 

«vanligste innholdsord»

Veldig godt spørsmål! Jeg søkte opp 50 000 tilfeldige substantiv i Nordisk dialektkorpus, som består av transkribert tale, og sorterte dem etter frekvens: År toppa lista, fulgt av dag, gang og tid. I Leksikografisk bokmålskorpus, som er en samling bokmålstekster, var det de samme substantivene som toppa lista, men i denne rekkefølgen: dag, år, tid, gang.

Det ser altså ut til at vi er veldig glade i å snakke om tid og tidspunkter. Fortellinger hadde nok sett litt mangelfulle ut uten tidsangivelser, uansett om verba hadde vært bøyd i presens eller preteritum. Her er et velkjent utdrag fra Sult av Knut Hamsun med tidsuttrykk markert i nesten-usynlig farge:

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den
Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av «Morgenbladet», kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.
Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tid; den ene etter den andre av mine eiendeler var anbrakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.»

 

«paringslyder dyr»

Jeg kan ikke mye om dyrs paringslyder, men har fått med meg at noen vitenskapsfolk mener at språket er et resultat av seksuell seleksjon, ikke ulikt utviklinga av påfuglhalen (-stjerten?). Sånn sett kan vi kanskje se på språkbruk som et eneste komplekst paringsbrøl? Eller ikke. Jeg velger nok ikke å gjøre det.

 

«vikingers endringer av språk»

Vel, språket endra seg vel en del i løpet av vikingtida. Men var det vikingene som endra det? Selvfølgelig, hvem ellers! Spørsmålet er bare om de hadde et vikingspråkråd, eller om de bare lot det stå til. Jeg mistenker det siste, sjøl om det sikkert også den gangen (og på 1400-tallet) fantes de som mente at språket var mer velklingende og presist før.

 

«okse hunkjønnsord»

Denne er litt artig: okse kan bøyes som et hunkjønnsord i enkelte norske dialekter, blant annet i deler av østlandsk og kristiansandsk (ja, du leste riktig: ei okse, oksa! Hans-Olav Enger skriver om dette i denne artikkelen). Veldig mange ord som ender på trykklett -e får nemlig hunkjønnsbøying til vanlig: ei hette – hetta, ei gryte – gryta, osv. Okse faller normalt ikke inn i dette mønsteret av åpenbare betydningsrelaterte grunner, men kanskje disse har blitt litt fjerne for byfolk? (Jf. Stratos-reklamen med ei syngende ku med mannsstemme). En annen del av forklaringa er at bøyingsendelser (-a/-en) og kjønn ikke henger så tett sammen lenger, og at den lydlige oppbygginga av okse er veier tyngre enn betydninga når vi skal finne riktig bøyingsparadigme å putte det inn i.

I Oslo-området ser dessuten hunkjønn ut til å forsvinne. A-endingene blir ikke borte, men artikkelen ei og foranstilt mi, di, si er mindre vanlig enn før. Helge Lødrup har skrevet om dette i en artikkel fra 2011.

ferdinand


Uansett om du fant bloggen via Kvasir eller ikke – takk for at du leser og er nysgjerrig på språk! Følg gjerne med på diskusjoner og språkprat på Facebook: Språknerderiet.

 

Fra fransk til hyperfransk

Standard

I siste nummer av Språknytt anbefaler Språkrådet å uttale den siste -s-en og -t-en i bearnés (béarnaise), entrecôte og pommes frites. Grunnlaget for anbefalinga er at verken uttalen i originalspråket (fransk) eller skrivemåten tilsier at man skal sløyfe den siste konsonanten. Likevel er jo [pommfri]uttalen ganske utbredt og etablert, og man kan spørre seg om ei anbefaling fra Språkrådet er nok til å snu tendensen.

Språkrådet pleier normalt ikke å lage regler for talespråket, men de gir unntaksvis råd om uttalen av importord. De presiserer også at dette råd, og ikke regler. Den nye uttaleanbefalinga er nok til glede for språklærere og franskkyndige – men strider den ikke egentlig mot retningslinjene (basert på normeringsprinsippene) Språkrådet skal følge?

Retningslinjene er basert på: likhetsprinsippet (alle etablerte uttalemåter er jevnverdige og gode), konsistensprinsippet (vær konsekvent innenfor den varianten du bruker) og tradisjonsprinsippet (uttalemåter som er brukt over en viss tid, skal regnes som kurante). Om vi følger prinsippene, må vi altså si at [pommfri] og [påmm fritt] er likeverdige. Du står sjølsagt fritt til å mene at [pommfri] ikke er like «bra» som [påmm fritt], ettersom den sistnevnte uttalen ligger nærmest den franske, men siden begge uttalemåtene er etablerte, skal de regnes som like gode. Jeg har ingen konkrete undersøkelser å underbygge dette med, men jeg tør påstå at [pommfri]-uttale har vært godt etablert over lengre tid, ellers hadde ikke kultureliten hissa seg sånn opp over det med jevne mellomrom.

Så hvorfor gir Språkrådet uttaleråd som ikke baserer seg på normeringsprinsippene? De skriver sjøl at de anbefaler skriftnær uttale, som også stemmer bedre med den franske uttalen. Alternativt kunne de jo anbefalt et en ny skrivemåte av bærne, pommfri og antrekå?  (Nei, personlig hadde jeg ikke likt det, men jeg bare lurer). Kan grunnen være at denne uttalevarianten oppfattes som ekstra irriterende fordi det er snakk om hyperkorreksjon?

Når en nordmann uttaler 7-up som [sju-upp] (og ikke [seven-øpp]), eller burger som [burger] (og ikke [børger]), er det helt greit, og i noen tilfeller litt søtt. Vi gjør bare en uskyldig tilpasning av uttalen etter norske uttaleregler. Når vi derimot tar fram sabelen og kutter en ekstra lyd fra slutten av franske lånord – i tillegg til den som franskmennene sjøl kutter (!) – så er det irriterende. Å fjerne -s-en i bearnés er ingen tilpasning til norske uttaleregler, men et overdrevent forsøk på franske seg. Et nyere eksempel er sous-vide, som jeg nylig hørte uttalt som [so vi’] i stedet for [so vidd]. For den som kan litt fransk, er det i grunnen litt plagsomt, for motivasjonen bak den nye uttalen virker jålete og unødvendig. Paradoksalt nok er det den overdrevne jålefransken som har etablert seg den folkelige uttalen. Derfor virker det også snobbete å rette å rette på de som bruker disse formene («jeg kan fransk og har kulturell kapital, så jeg har rett til å korrigere deg»).

Uansett hvor vondt og vanskelig det er å akseptere at noen uttaler pommes frites annerledes enn deg, så er det nå en gang slik at [pommfri] har blitt etablert i talespråket. Kanskje det hjelper litt om man skjønner bedre hvorfor man blir så irritert? Hvis ikke får vi huske på at det er jo bare en konsonant.


Les mer om hyperkorreksjon her.

Endring 30.05.16: Likhetsprinsippet, konsistensprinsippet og tradisjonsprinsippet er ikke normeringsprinsipper for talespråket (som jeg hadde skrevet), men retningslinjer. Talespråket normeres jo ikke.

69c567f9a1060e68774ccfeadd21c8d9

Sebastien Million (sebastienmillion.com)

 

 

 

Å si seg stolt

Standard

Her om dagen la noen ut et bilde av en strikkegenser på fjesboka, med kommentaren «må si meg stolt».  Det var noe ved den formuleringa som fikk det til skurre litt i morsmålsørene mine. Hvorfor høres ikke «si seg trist» eller «si seg stolt» like grammatisk ut som «si seg enig» eller «si seg ferdig»?

Observasjoner om slike små detaljer i språket kan virke trivielle, men det er ganske fascinerende å tenke på at hjernen vår klarer å holde styr på alle disse nyansene når vi sjøl ikke kan sette ord på dem uten videre. Språkvitenskap kan på den måten sammenliknes med studier av menneskekroppen: Alle har (formodentlig) et hjerte som slår, enda de fleste av oss ikke kjenner mekanismene som får det til å slå. Medisinere veit langt mer enn folk flest om kroppens fysiologi, men kroppene deres skiller seg likevel ikke fra våre. Språkvitere veit litt mer enn andre om nyansene i språket, men jobber stadig for å finne flere skjulte nyanser og mekanismer. Sjøl om språket ikke pipler uten av munnen helt automatisk, så er det flere sider ved språket som er automatisk, og de er morsomme å studere. Jeg skal ikke dra parallellen mellom språkvitenskap og naturvitenskap særlig mye lenger, for det er naturligvis store forskjeller også.

Nok om språk og automatikk, og tilbake til «å si seg X » med noe.  Den tomme plassen «X» fylles av et adjektiv, men som vi har sett, kan det ikke være et hvilket som helst adjektiv. Et søk i Leksikografisk bokmålskorpus (en database med bokmålstekster) viser at adjektiva villig, (u)enig, fornøyd og  tilfreds er de vanligste i denne konstruksjonen. Verbet si kan også byttes ut med erklære (men ikke med fortelle eller hviske), og det bringer oss nærmere kjernen i betydninga.

Når man f.eks. sier seg fornøyd med noe, antyder man at man egentlig ikke var fornøyd, men at man likevel er tvunget til å gjøre det på grunn av et eller annet eksternt press. Sier du deg enig, har du ikke alltid vært enig, og om noen sier seg villig til å gjøre noe, så var det kanskje ikke forventa at de skulle gjøre det. Det er med andre ord ikke så vanlig å si seg villig til å spise sjokoladekake (uansett om man skulle være riktig så villig) som det er å si seg villig til å ta et tungt oppdrag.

Ut fra denne analysen passer stolt ganske bra i uttrykket, sjøl om det hørtes litt uvant ut for meg. Dama som la ut genserbildet, mente kanskje at hun ikke kunne si rett ut hvor stolt hun var, men at resultatet rett og slett og slett krevde at hun erklærte seg litt stolt.

Røttenes lange røtter

Standard

Språket vårt, definert i vid forstand, har nesten ingen helt nye ord. Vi bruker bare det samme gamle materialet, setter det sammen på nye måter, og utvider betydningene. Hvorfor kan vi ikke bare lage nye ord fra bunnen av, som stråkfe, vomp og rønk?

Ved ordlaging tyr vi som regel til en av to metoder: Vi setter sammen to ord som fins i språket fra før (minne-pinne), eller vi kan lage en avledning ved hjelp av et affiks (lilla-ish). Nye ord er dessuten ofte importert fra andre språk, og mange er oversettelseslån, som f.eks. laste ned fra download. Språket kan altså bli berika med nyord på forskjellige måter, men det er uhyre sjelden at ord blir laga helt fra skrætsj.

Så å si alle ord kan spores langt tilbake i tid, uansett om de er nye eller ikke i et gitt språk. Eller mer presist: Byggeklossene, deriblant røtter (som lilla) og affikser (som -ish) kan være veldig gamle, sjøl om de er relativt nyankomne i det norske språket. Ord og affikser endrer seg sjølsagt over tid – betydninga kan bli en helt annen (tenk f.eks. på gay, som tidligere betydde ’livlig’), og formen kan også endre seg dramatisk over tid. Det korte ordet noen kommer av det norrøne nǫkkur, som er et sammendrag av den urnordiske setninga ne wait ek hwarjar (’ikke veit jeg hvem’). Likevel er det en uavbrutt utvikling fra ne wait ek hwarjar til noen, og det er ikke så vanskelig å forklare mekanismene bak endringene.

Lånord tilpasser seg ofte norsk uttale og skrivemåte, sånn at de glir lettere inn i språket. Kan mangelen på helt nye ord skyldes at vi ikke hadde visst åssen de skulle bøyes? Hvis jeg sier at det fins et verb preffe, som betyr å spise iskrem i minusgrader, så hadde du antakelig ikke hatt problemer med å bøye det. Jeg tipper du hadde sagt noe sånt som preffe – preffer – prefte – har preft (evt. med sterk bøying: praff – har pruffet). Eller hvis jeg sier at det fins et substantiv svønk, som er navnet på midten av brødskiva, så hadde du bøyd det slik: en svønk – svønken – svønker – svønkene. Poenget med denne øvelsen er å vise at det overhodet ikke hadde vært vanskelig å inkorporere helt nye ord i de mønstrene som fins i språket, på samme måte som vi fint greier å bøye lånord som tvitre på norsk.

Så hvorfor oppstår ikke nye ord på denne måten? Vel, for det første er en åpenbar fordel med avledning og sammensetning at vi kan koble det nye ordet med kjente ord, sånn at vi husker det lettere. Islendingene er kjent for å lage nye ord, som smjörlíki for margarin, i stedet for å importere. De kunne i prinsippet ha brukt islandske regler for lydsammensetning, og laga tilfeldige nyord som þroka, men det gjør de ikke, så vidt jeg veit. For det andre er det i utgangspunktet mye vanskeligere å lage nyord helt fra bunnen av. Det at det er en helt ny, tilfeldig kopling mellom form og innhold, gjør at det føles ”feil”, og det ville derfor være vanskelig å ta i bruk nyord som stråkfe og vomp om f.eks. harddisk og skrivebordsskuff.

Dette med tilfeldige koplinger mellom form og innhold bringer oss over på de få unntaka fra regelen om at nyord aldri er helt nye: Onomatopoetika, lydmalende ord, kan oppstå uten at man bruker det gamle ordmaterialet i språket: hysj, svisj osv. Men det er mulig fordi det likevel ikke er noen tilfeldig assosiasjon mellom ordet og det ordet viser til – det ligger jo i betegnelsen lydmalende.

Det er stort sett kreative folk som lager nyord, og nye nyord spesielt. Ved å bruke regler for lydsammensetning, skaper man ord som høres kjente ut, men som mangler assosiasjoner – kaudervelsk. Det er litt som å høre noen snakke et ukjent språk med sterk norsk aksent – du får en følelse av at du burde forstå hva som blir sagt, men du greier det ikke. Eller som å være på diktopplesning noen ganger.

ØNSKEDIKTET

Det kvanser seg i Skottfjelldal
og kosten står og kvorer
og alle kvoiser ligger moys
og vakten kroper nilsut
og santefrosken lifser seg
i taktens glode sendrekt
og moys og kals og roys og bro
har funnet den de kroster.

Jan Erik Vold, Kykelipi (1969)