Språket vårt, definert i vid forstand, har nesten ingen helt nye ord. Vi bruker bare det samme gamle materialet, setter det sammen på nye måter, og utvider betydningene. Hvorfor kan vi ikke bare lage nye ord fra bunnen av, som stråkfe, vomp og rønk?

Ved ordlaging tyr vi som regel til en av to metoder: Vi setter sammen to ord som fins i språket fra før (minne-pinne), eller vi kan lage en avledning ved hjelp av et affiks (lilla-ish). Nye ord er dessuten ofte importert fra andre språk, og mange er oversettelseslån, som f.eks. laste ned fra download. Språket kan altså bli berika med nyord på forskjellige måter, men det er uhyre sjelden at ord blir laga helt fra skrætsj.

Så å si alle ord kan spores langt tilbake i tid, uansett om de er nye eller ikke i et gitt språk. Eller mer presist: Byggeklossene, deriblant røtter (som lilla) og affikser (som -ish) kan være veldig gamle, sjøl om de er relativt nyankomne i det norske språket. Ord og affikser endrer seg sjølsagt over tid – betydninga kan bli en helt annen (tenk f.eks. på gay, som tidligere betydde ’livlig’), og formen kan også endre seg dramatisk over tid. Det korte ordet noen kommer av det norrøne nǫkkur, som er et sammendrag av den urnordiske setninga ne wait ek hwarjar (’ikke veit jeg hvem’). Likevel er det en uavbrutt utvikling fra ne wait ek hwarjar til noen, og det er ikke så vanskelig å forklare mekanismene bak endringene.

Lånord tilpasser seg ofte norsk uttale og skrivemåte, sånn at de glir lettere inn i språket. Kan mangelen på helt nye ord skyldes at vi ikke hadde visst åssen de skulle bøyes? Hvis jeg sier at det fins et verb preffe, som betyr å spise iskrem i minusgrader, så hadde du antakelig ikke hatt problemer med å bøye det. Jeg tipper du hadde sagt noe sånt som preffe – preffer – prefte – har preft (evt. med sterk bøying: praff – har pruffet). Eller hvis jeg sier at det fins et substantiv svønk, som er navnet på midten av brødskiva, så hadde du bøyd det slik: en svønk – svønken – svønker – svønkene. Poenget med denne øvelsen er å vise at det overhodet ikke hadde vært vanskelig å inkorporere helt nye ord i de mønstrene som fins i språket, på samme måte som vi fint greier å bøye lånord som tvitre på norsk.

Så hvorfor oppstår ikke nye ord på denne måten? Vel, for det første er en åpenbar fordel med avledning og sammensetning at vi kan koble det nye ordet med kjente ord, sånn at vi husker det lettere. Islendingene er kjent for å lage nye ord, som smjörlíki for margarin, i stedet for å importere. De kunne i prinsippet ha brukt islandske regler for lydsammensetning, og laga tilfeldige nyord som þroka, men det gjør de ikke, så vidt jeg veit. For det andre er det i utgangspunktet mye vanskeligere å lage nyord helt fra bunnen av. Det at det er en helt ny, tilfeldig kopling mellom form og innhold, gjør at det føles ”feil”, og det ville derfor være vanskelig å ta i bruk nyord som stråkfe og vomp om f.eks. harddisk og skrivebordsskuff.

Dette med tilfeldige koplinger mellom form og innhold bringer oss over på de få unntaka fra regelen om at nyord aldri er helt nye: Onomatopoetika, lydmalende ord, kan oppstå uten at man bruker det gamle ordmaterialet i språket: hysj, svisj osv. Men det er mulig fordi det likevel ikke er noen tilfeldig assosiasjon mellom ordet og det ordet viser til – det ligger jo i betegnelsen lydmalende.

Det er stort sett kreative folk som lager nyord, og nye nyord spesielt. Ved å bruke regler for lydsammensetning, skaper man ord som høres kjente ut, men som mangler assosiasjoner – kaudervelsk. Det er litt som å høre noen snakke et ukjent språk med sterk norsk aksent – du får en følelse av at du burde forstå hva som blir sagt, men du greier det ikke. Eller som å være på diktopplesning noen ganger.

ØNSKEDIKTET

Det kvanser seg i Skottfjelldal
og kosten står og kvorer
og alle kvoiser ligger moys
og vakten kroper nilsut
og santefrosken lifser seg
i taktens glode sendrekt
og moys og kals og roys og bro
har funnet den de kroster.

Jan Erik Vold, Kykelipi (1969)