Ukategorisert

«Hvorfor bruker du tid på en populærvitenskapelig blogg, egentlig?»

Standard

Om vi vil alternative fakta, kunnskapsforakt og liksomekspertise til livs, trenger vi flere kunnskapsformidlere. Bli med på dugnaden! 

Spørsmålet i tittelen på dette innlegget har jeg fått noen ganger etter at jeg oppretta Språknerderiet. For all del, jeg får hovedsakelig gode tilbakemeldinger og klapp på skuldra, men innimellom føler jeg meg bitte litt mistenkeliggjort. Burde jeg ikke egentlig konsentrere meg om avhandlinga? Hva er det jeg egentlig får ut av det? Og er det ikke egentlig nok populærvitenskapelige blogger der ute?

blogg

For å ta det første først: De gangene jeg ikke greier å konsentrere meg om avhandlingsskriving, er det ikke på grunn av bloggen. Blogg og avhandling er to vidt forskjellige ting, og å holde på med det ene trenger vel ikke være til hinder for det andre? Jeg er også glad i å løpe, lese og strikke, og bruker en del tid på det – det stjeler like lite (evt. mye) av oppmerksomheten fra avhandlinga som blogginga gjør.

Under har jeg lista opp noe av det jeg får ut av å blogge om språk – til inspirasjon for andre som vurderer å opprette en populærvitenskapelig blogg:

  • Øving i å skrive pedagogiske tekster. Det er varmt anbefalt! Jeg er sikkert ikke den eneste som trenger det.
  • Et litt annet perspektiv på språkvitenskapelige tema, og kontakt med både profesjonelle og ikke-profesjonelle språknerder.
  • Utløp for skrivelyst. For noen av oss kan det faktisk være lystbetont å skrive, og det henger kanskje sammen med det første punktet.
  • Det er lærerikt, og jeg får repetert en del emner.

Her kommer forsvarstalen (les: forsvarspunktlista) for bloggens eksistens:

  • Det er mange språknerder der ute, inkludert skapspråknerder. Noen av disse har forhåpentligvis glede av å lese tekstene her.
  • Jeg har lyst til å vise at språk handler om mer enn preskriptive regler og «skikk og bruk». Grammatikk er en skattkiste av interessante fenomener!
  • Det fins mange gode språkvitenskapsformidlere, men det er plass til flere.
  • Grammatikk er så fascinerende at jeg bare må skrive om det.

Til slutt vil jeg si at en av de viktigste grunnene til å formidle kunnskap – i disse postfaktuelle tider – er denne:

If serious academics do not attempt to reach a wider audience, someone else will, and there is no guarantee that they are going to uphold the intellectual standards that we desire. Without a change in the existing academic culture, we will continue to see public debate on important issues derailed by factual errors and invalid reasoning. If we really are committed to the old-fashioned ideals of education and the pursuit of knowledge — and in today’s corporate environment, that is no longer a given — it seems that we should be rewarding the attempt to reach a broader audience. – Paul Dicken i The Chronicle of Higher Education.

Akademikere og fagfolk der ute: Ikke knug på kunnskapen din. Ta mer plass! 

PS: Vil du skrive gjesteinnlegg på Språknerderiet, så ta gjerne kontakt!

Reklame

Spesialenheten for språkkriminalitetssaker

Standard

Jeg prøver å se for meg åssen det hadde vært om vi hadde fått et skikkelig språkpoliti. Hadde de greid å hindre språklig latskap, forvitring og forflatning?

Språkpolitiet hadde bestått av regelridende konstabler, i hovedsak middelaldrende menn, siden de har pondus til å fylle ut språkpolitiuniformen (brun cordfløyel). Oppgavene hadde vært å følge med i kommentarfeltet på VG, tenåringsblogger og andre steder på nettet hvor kommaene flyter og kriminaliteten blomstrer. De hadde også utført skolerazziaer for å avdekke sammenblanding av de/dem, feil bruk av ordet ”bjørnetjeneste”, og bruk av pronomenet henne på subjektsplass. Spesialtrente hunder med store ører (Corgi) hadde spora opp kj– og skj-sammenfall og lys l i ord som ball og hall. Arrestert ungdom havner på Bastøy skolehjem for uskikkelige barn.

Folk som ikke klarer å avvennes med å skrive feil, begynner etter hvert å møtes på krypterte nettsteder. Her kan de få utløp for sine kriminelle sider, og bedrive både slurv, slendrian og slapphet uten risiko for å bli spora. De blander sammen og/å, da/når, og idiomatiske uttrykk, gjerne på nattetid mens familien sover intetanende. I tillegg brekker de barskeste opp sammensatte ord med kubein. Dette er de tyngste kriminelle bandene selvsagt, de som kaller seg Slendrians Angels.

Ikke-østlandske dialektbrukere blir naturligvis ikke tatt for feil i talespråket, ettersom deres måte å avvike fra standarden er eksotisk og vakker, mens avvik som begås i småstedene i nærheten av Oslo er talefeil. Straffeutmålinga i slike språkfeilsaker vil variere. Blir man tatt for bruk av ordet skjedekollisjon, er man heldig om man slipper unna fengsel. Anking er ikke tillatt, for språkdomstolen veit uansett alltid best. Formildende omstendigheter kan være forsøk på å være morsom – i så fall blir forbryteren dømt til rehabilitering. Malen for språklig korrekthet er for øvrig ordbøker, lydopptak og skriftlige kilder fra 1967, året før medlemmene av språkdomstolen blei gamle.

186_grammarpolice

Fra theawkwardyeti.com

Hvorfor språkvitere ikke er Jan Thomas

Standard

De fleste språkvitere er ikke Jan Thomas: Vi kaster ikke terning over stygt og fint språk. Ikke liker vi å vifte med rødpennen heller. Men hvorfor ikke, egentlig?

Språkevnen vår gjør at vi har intuisjoner om hva som er grammatisk riktig, hva som gangbart språk i ulike sammenhenger, og hva som høres feil ut. Språket kan betraktes som et sett med konvensjoner eller normer, og hvis noen bryter disse reglene, reagerer vi. Hvis noen for eksempel hadde bøyd verbet takke sterkt i stedet for svakt (Har du tokket for maten? Ja, jeg tokk for maten etter middagen), ville den normale reaksjonen være å le, riste på hodet, eller bruke en annen slags sanksjon mot den tullingen som ikke snakker som oss andre. Sånn er det bare. Men hva hvis konvensjonene i din gruppe ikke er de samme som i min gruppe?

Språksamfunn kan deles i ulike grupper, og til ulike grupper hører ulike normer. Om en ungdom sier til en annen at det er sjøttkaker på sjøkkenet, så trenger ikke det være et normbrudd – normen i denne gruppa er kanskje nettopp at det skal være sj-lyd i slike ord, ikke kj. Medlemmer av en annen gruppe, for eksempel de eldre, vil derimot reagere fordi konvensjonene deres er annerledes. Ofte aksepterer vi at andre grupper har andre regler (ellers hadde vi ikke hatt dialektvariasjon!), men variasjon over generasjoner er kanskje vanskeligere å akseptere enn geografisk variasjon. Det oppleves som om de yngre ikke har lært seg språksystemet skikkelig, mens de i realiteten egentlig bare bruker et litt annet system.

Det er ikke unormalt å reagere negativt på språkendringer – det skjer tydeligvis helt automatisk. For sanksjoner på normbrudd har en funksjon: Om vi ikke opprettholder visse regler for samarbeid, ville vi ikke ha visst hva slags atferd vi kunne forvente av andre. Men ofte er disse reaksjonene overdrevne. Å endre litt på noen konvensjoner (f.eks. sammenslåing av kj med sj) er ikke farlig, men siden det naturlig oppleves sånn, finner vi på forklaringer på hvorfor disse endringene «ikke går an». For eksempel vil noen si at vi får så mange likelydende ord (f.eks. skjede og (s)kjede) at språket blir fattigere. Lingvister veit likevel at sammenfall av fonemer ikke er noen katastrofe (hadde det vært det, hadde ikke endringa skjedd!). Fonemsammenfall har skjedd før, og det kommer til å skje igjen. Samtidig som noen lyder faller bort, kommer nye lyder til. Språket er dynamisk, ikke statisk, sjøl om det kan føles sånn.

I og med at lingvister tross alt bare er mennesker, så reagerer vi også på endringer. Ja – sjøkken og sjino høres merkelig og feil ut for meg også. Men det er viktig å skille mellom private meninger og profesjonelle meninger, for det går ikke an å gi noen rasjonelle og faglige argumenter for at sjøkken-uttale er mye verre eller dårligere enn kjøkken-uttale. Dette er grunnen til at lingvister virker pinlig opptatt av at all språkbruk er riktig, i tillegg til at det faglig sett er gøy å observere endringer som skjer nå.

August Western

Mange trur kanskje at det bare er yngre og nærmest «radikale» lingvister som er så frisinna at de ikke mener sjøkken-uttale er feil. Det stemmer overhodet ikke. Det er verken originalt eller sært å mene dette i lingvistmiljøet. For å illustrere det vil jeg avslutte med et sitat fra boka Om sprogriktighet og sprogfeil, skrevet av den innflytelsesrike språkforskeren August Western i 1931:

Dette å være talerør for sproget [dvs. å være språkforsker] har imidlertid sine farer. Man fristes derved nemlig lett til å bli talerør for sig selv, d. v. s. for sine egne sproglige sympatier eller antipatier. I første halvdel og et stykke inn i annen halvdel av forrige århundre finner vi eksempler nok herpå. Det var de store, grunnleggende sprogforskeres tid. Blikket var i særlig grad vendt bakover mot de formrike oldtidssprog, som man var tilbøielig til å anse for fullkomnere enn de formfattige nytidssprog.

—

Følg Språknerderiet på Facebook.