Skjønner du en døyt?

Standard

Ord for bittesmå eller ubetydelige ting kan bli morgendagens negasjonsmarkører.

Det å kunne negere (nekte) et utsagn ved hjelp av enkle markører er et universelt trekk ved menneskelige språk. I norsk bruker vi den enkle negasjonsmarkøren ikke for å snu en setning fra umarkert positiv til markert negativ:

Barna sover > Barna sover ikke.

I skriftlig fransk, derimot, brukes to ord på hver sin side av verbet for å markere at handlinga er negativ:

Les enfants dorment > Les enfants ne dorment pas.

Opprinnelig var det bare ne som markerte negasjon, mens pas er et nyere tilskudd. I muntlig fransk kan man ofte droppe ne nå til dags, sånn at pas blir stående som den eneste markøren av negasjon, og dermed har tatt over jobben. Opprinnelig betydde (og betyr) pas ‘skritt’ eller ‘steg’, men akkurat i denne spesifikke konteksten har det endra betydning til å bare bety nektelse. Åssen kunne det skje?

Når vi negerer utsagn, kombinerer vi det ofte med ord som uttrykker noe smått eller ubetydelig, for å markere hvor sterk negasjonen er. For eksempel kan vi si:

Han har ikke spist en smule i hele dag.
Jeg skjønner ikke et kvekk.
Hun drikker ikke en dråpe på fest.
Jeg bryr meg ikke en døyt.[i]

Disse minimerende orda, døyt, smule, grann, kvekk osv., har det til felles at de uttrykker svært liten grad av noe. Når de brukes sammen med negerte verb (forstår ikke, har ikke spist), understreker de graden av negativ betydning: Om han ikke har spist en smule engang, så har han virkelig ikke spist. Det var gjennom slik språkbruk det franske pas blei «rekruttert» inn som negasjonsforsterker (‘Jeg gikk ikke et skritt engang’). Pas blei etter hvert omtolka (reanalysert) som del av nektelsesmarkøren, og mista den gamle betydninga.

Når vi skal understreke graden av negasjon, er det ofte de minimerende og negasjonsforsterkende orda som får trykk, og ikke den opprinnelige negasjonsmarkøren:

Du eier ikke et snev av fornuft!
Je ne sais pas! (‘Jeg veit ikke’)

Dermed er det en viss sjanse for at den opprinnelige negasjonsmarkøren blir lydlig redusert, som i fransk, hvor ne kan forsvinne helt i tale. I norsk er også ikke redusert i mange tilfeller (Du ha’kke peiling), men det kan ikke utelates helt uten at negasjonsbetydninga forsvinner.

Opphavet til ikke er faktisk ikke så ulikt opphavet til fransk pas. I tidlig norrønt kan man se rester av den gamle negasjonsmarkøren ne, som kom foran verbet: ”Haraldr ne veit”. Som vi veit har ne blitt erstatta av ikke, som kommer bak verbet: ”Harald veit ikke”. Måten dette skjedde på, var at en variant av ekki (> ikke) blei brukt som en negasjonsforsterker sammen med ne, på samme måte som pas i fransk blei brukt med ne, altså: ”Haraldr ne veit ekki. Ekki kommer av sammensetninga eitt-gi, som betyr omtrent ’en eneste ting’ – altså et minimerende uttrykk som forsterka den opprinnelige negasjonen.

Den danske språkforskeren Otto Jespersen var en av de første til å beskrive slike endringer i detalj i 1917, og derfor kalles de Jespersens syklus. Med andre ord en skandinavisk oppdagelse vi kan unne oss å være stolt av!

otto_jespersen

Otto Jespersen (fra Wikimedia Commons)


[i] Døyt var opprinnelig navnet på en liten kobbermynt ifølge Bokmålsordboka.

Reklamer

Med lik i den språklige lasten

Standard

Substantivet lik vekker uhyggelige assosiasjoner til død og kalde, hvite kropper. Men visste du at språket seiler med mange «lik» i lasten? 

Lik har ikke alltid betydd lik. I norrøn tid og tidligere kunne lík referere til både levende og døde skikkelser, men over tid har betydninga snevra seg inn til å gjelde det livløse. Bruken av det norrøne ordet lík var ganske lik bruken av det engelske ordet body, som ofte kan ha den spesifikke betydninga ‘livløs kropp’. Denne betydningsutviklinga mot det døde kan skyldes at orda har blitt brukt som eufemismer (skånende omformuleringer) når det har vært ubehagelig å bruke mer direkte eller dekkende uttrykk. I dag bruker vi jo gjerne kropp i stedet for lik (på samme måte som vi bruker gå bort i stedet for ), så det kan være at en liknende endring vil skje igjen.

Vi finner lik mange steder i språket, sjøl om vi kanskje ikke tenker over det. I forrige avsnitt brukte jeg for eksempel adjektivet lik, som har opphav i det rekonstruerte urgermanske ordet *galika, som igjen er satt sammen av *ga (‘med’) og *lik (‘form, kropp’) – altså ‘med (samme) kropp’. I det tyske ordet gleich og det nederlandske geliljk ser vi restene av forstavinga *ga-, som har blitt borte i norsk. At noe har samme form eller lik kropp som noe annet, betyr at de er like. Adjektivet lik har også gitt oss verbet likne og adverbet like (som i «være like klok», «gå like hjem»).

Et annet sted likene har gjemt seg, er blant endingene som brukes for å lage adjektiver av substantiver av typen vennlig og sportslig. Endinga -lig har opphav i adjektivet lik, som vi nå kjenner historien til. Noen som er lik en venn, er enkelt og greit vennlig. Vi assosierer selvfølgelig ikke -lig med form eller kropp lenger, og det er typisk for slike språkendringer. De skjer gradvis, og betydninga går fra å være konkret (å ha en form som) til å bli litt mer abstrakt (å ha samme egenskap som) over tid.

Det fins også lik i deler av språket som brukes veldig ofte, nemlig i demonstrativpronomenet slik og i spørreordet hvilken. Slik er satt sammen av en tidligere variant av + lik («en sånn kropp»), mens hvilken er satt sammen av tidligere varianter av hva + lik («hva for kropp»). Det er de samme grunnformene som har gitt opphav til de engelske orda such og which, og til de tyske solcher og welcher.

Lik fins altså overalt i språket, i adjektiver, verb, substantiver, demonstrativer og spørreord. For å finne opprinnelsen til alle disse «likene» må vi stort sett tilbake til urgermansk, og da hadde ikke ordet den moderne betydninga ‘livløs kropp’, men ‘kropp, form’. Morsomt er det uansett at ett eneste ord kan gi opphav til så mange forskjellige språkuttrykk gjennom endring.

Avslutningsvis får dere en som inneholder hele seks lik: Han misliker sannelig slike rolige folk som likner på lik

corpse-bride

Corpse bride

Hektiske feberroser og timeplaner

Standard

Kan du være sengeliggende på en hektisk dag? I gamle dager måtte du det.

L0005340 Phthisis and hectic fever, 17th Century

«Phthisis and hectic fever», Wikimedia Commons

Ordet hektisk bruker jeg ofte om det å være stressa, gjerne med tilløp til nervøsitet og panikk. Egentlig er det vel helst oppgaver, perioder og liknende som er hektiske: en hektisk hverdag, den hektiske innspurten osv. Tidligere hadde dette ordet en mer spesifikk betydning, og tilhørte hovedsakelig medisinsk fagterminologi.

For å finne opprinnelsen til ordet hektisk må vi til det greske ordet ἑκτικός (hektikos), som tidligere var brukt med betydningene ’som er i en viss tilstand’ og ’tæringssjuk’. Den sistnevnte betydninga blei importert i engelsk, tysk osv. som den latinske formen hecticus. I medisinsk språk blei hektisk brukt om visse symptomer som kjennetegner tuberkulose og andre alvorlige infeksjonssjukdommer, nemlig kraftig svingende feber og feberroser (hektiske roser) i ansiktet.

Hektiske roser er ikke bare kjennetegnende for tuberkulose, men popper opp i ansiktet på folk som er stressa, anspente eller oppjaga av andre grunner enn infeksjon. Derfor spredte bruken av hektisk seg fra de sjuke til de sjukelig anspente. Hektisk blei sterkere forbundet med det å være rød og oppjaga enn det å være tæringssjuk, og dessuten var det ikke bare kinna eller feberen som var hektisk, men hele personen: hun virker så hektisk.

Er man hektisk, så er man det i en avgrensa periode, og av en spesiell grunn. En person kan gjerne være grunnleggende engstelig eller hysterisk gjennom livet, men hektiskhet skyldes som regel en ytre stressfaktor. Tidligere var den faktoren tuberkulose, seinere kunne det var noe annet stressende. Hektisk kunne derfor bli brukt om denne ytre faktoren i stedet for den som er påvirka av stresset: hektiske tider, hektisk timeplan osv. Sånn kan altså et ord ta veien fra en nokså spesifikk betydning (’typisk ved tuberkulose’) til en mer generell en (’oppjaga, travel’). Ordet febrilsk har hatt en nesten identisk utvikling.

Når fikk hektisk denne nye betydninga? Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse, men om man søker på ”hektisk” i bokhylla.no, finner man stort sett den gamle bruken på begynnelsen av 1800-tallet: ”hektisk Rødme farvet hendes blege Kinder”, ”hektisk Feber” osv. Først seinere på 1800-tallet dukker den nye bruken opp. I Sult fra 1890 bruker Knut Hamsun adjektivet på denne måten: ”Roserne har faaet et Betændelse i Rødmen, et hektisk, vidunderligt Skær over den blodrøde Farve”, og ”min Latter var tyst og hektisk”. Også i andre bøker fra denne tida brukes hektisk på liknende måte: ”Hun saa hektisk ud”, ”et anspændt, næsten hektisk Smil”.

Det er ikke uvanlig at faguttrykk fra medisinen finner veien inn i hverdagsspråket (tenk f.eks. på begrepene fra humoralpatologien: melankolsk, kolerisk, flegmatisk og sangvinsk). Grunnen til at vi tok i bruk hektisk på denne måten, var ikke at vi mangla måter å uttrykke at noe var stressende eller travelt på. Det å bruke ord metaforisk handler om å kunne skape en retorisk effekt, og vi vil jo gjerne være kreative. Medisinske termer er en naturlig kilde hvis man vil hente kraftfulle uttrykk, for lite er vel mer ekstremt enn f.eks. tuberkulose? Det ser ut til å fortsette på samme måte: Nå til dags er ikke timeplanen lenger hektisk, men sinnssyk.

Hin håle

Standard

En av mine svenske venner syns norske ord som klementinbåt og rusbrus er veldig morsomme. Det fins massevis av gulliga ord og uttrykk i svensk også, og til og med svenske skrivemåter kan være kilde til underholdning. De fleste nordmenn syns for eksempel det er ganske søtt at svenskene skriver i fjol, og ikke i fjor («snön som föll i fjol»). Uttrykket hin håle, som er en eufemisme for Satan, tar likevel førsteplassen etter min mening.

På norsk heter det hårde (i uttrykket hine hårde dage), og denne skrivemåten gjenspeiler det svenske hin håle på et tidligere stadium – hård og hål er det samme adjektivet. Men hvorfor i all verden skriver svenskene håle og fjol med <l>?

Mange kjenner til lydutvikla fra rð til tjukk l (gjengitt som L her) i ord som bord (boL) og gard (gaL) i østnorske og trønderske dialekter. Denne utviklinga skjedde også i store deler av det svenske dialektområdet, og uttalen av hård blei derfor håL. Av samme grunn blir i fjor/fjol uttalt med tjukk l i mange dialekter i Norge og Sverige. I andre dialekter har rð utvikla seg til r, og det er utvilsomt også denne uttalemåten som har høyest status.

Den eksotiske tjukke l-en har også utvikla seg fra tynn l i ord som sol og kløyve, og denne endringa er litt mer utbredt enn utviklinga fra rð til tjukk l. Uttalen soL er altså litt vanligere enn uttalen boL. Siden veldig mange ord som uttales med tjukk l, skrives med <l>, er det fort gjort å gå surr i hva som var opphavet til den tjukke l-en: l eller rð? I dag bruker de fleste av oss skriftspråket så mye at vi kanskje ikke innser i hvor stor grad det påvirker talespråket vårt. Mange østlendinger har fått en slags leseuttale av ord som ord og bord (uten d-en, så klart), mens sol og klokke får beholde den tjukk l-uttale, kanskje nettopp fordi de skrives med <l>.

I tidligere tider var skriftspråket mer ustabilt enn det er nå, og svenskene så nok ikke for seg skrivemåten av håL og fjoL da de uttalte dem. Derfor skjedde det en feiltolkning av etymologien til disse orda. Siden vi ikke har noen egen bokstav for tjukk l, må vi skrive enten <l> eller <rd> i stedet. Når etymologien har gått i glemmeboka, kan det være nærliggende å velge <l>-en. Slik blei altså hin hårde til hin håLe, og deretter hin håle. Alternativt kan fjol og håle ha blitt til gjennom hyperkorrigering, altså overdreven ”forfining”, i danna dagligtale (hvor man gjerne unngår tjukk l), og at det deretter kom inn i skriftspråket med <l> basert på den hyperkorrigerte uttalen.

Utgangspunktet for endringa er uansett det samme: Ordboka inni hodene våre kommer ikke med etymologisk forklaring.

Menneskesentrert språk

Standard

Språkhistorien avslører hvor menneskesentrerte vi er. Nye grammatiske og abstrakte uttrykk kan oppstå fra innholdsord gjennom en prosess som kalles grammatikalisering, og ofte er disse innholdsorda knytta til spesifikt menneskelige forhold.

Ta for eksempel preposisjoner som angir romlig plassering: over, bak, foran, under osv. Hvor kommer disse preposisjonene fra? En del preposisjoner er så gamle at vi ikke kan si med sikkerhet hva som var betydninga deres før de fikk preposisjonsbetydning, for eksempel under og over. De nyere preposisjonene kan vi derimot enklere spore historien til. Bak har for eksempel opphav i det norrøne ordet for ’rygg’: bakr. Omtaler du noe som befinner seg på eller ved ryggen din (på norrønt á bak), må det jo være bak deg. Når vi sier at vi snakker bak ryggen på noen, bruker vi altså to ord som opprinnelig betydde ’rygg’: et fra bakr, og et fra hryggr. Dette gamle ordet for ’rygg’ finner vi også i sammensetningen tilbake, hvor e-en (opprinnelig en -a) er gammel genitiv-flertalls-ending, altså: ”til rygger” (jf. svensk tillbaks).

Utviklinga fra substantiv for ’rygg’ til det mer abstrakte ‘bak’ er ikke unik for norsk. Liknende forløp har skjedd parallelt i andre språk, blant annet i tysk: Adverbet zurück har utvikla seg fra det gammelhøytyske uttrykket ze rucke, altså ”til rygg”. De fleste kjenner vel også til det engelske back. I engelsk har for øvrig den gamle betydninga overlevd sammen med den nye, og back er derfor både et adverb: ”step back”, og et substantiv: ”sleep on the back”. Det norske substantivet bak har også overlevd, men det har en snevrere betydning i dag enn det hadde i norrønt (og rygg har fått videre betydning).

Det er ikke bare preposisjoner og adverb som har opphav i kroppsdelen ’rygg’, men også ord for landskapsdeler: fjellrygg, deler av gjenstander: bokrygg, og så videre. Vi tar altså utgangspunkt i oss sjøl når vi skal finne nye språklige uttrykk for ting rundt oss.

Men slike betydningsendringer kan faktisk gå den andre veien også. Det hender at vi tar utgangspunkt i et abstrakt og/eller et ikke-menneskelig uttrykk for å navngi menneskelige fenomener eller kroppsdeler. Kroppsdeler som er tabu å snakke om, kan for eksempel få nye navn fra preposisjoner for at vi skal slippe å være eksplisitte. Franskmennene sier gjerne la derrière når de snakker om rumpa, men opprinnelig var (og er) derriére en preposisjon som betyr ’bak’. I bestemte kontekster har altså derrière mista grammatisk betydning og heller fått konkret betydning. Endringer av denne typen er langt mindre vanlig enn de som går fra kroppsdel (innholdsord) til preposisjon (funksjonsord).

At preposisjonen bak har opphav i ordet for en kroppsdel, er bare ett eksempel på hvor menneskesentrerte vi er. Vi kan også se Fra bestialoblivion.com utslag av dette i andre deler av språket: Verb som vi bruker for å uttrykke plassering av objekter, kommer også opprinnelig fra menneskelige uttrykk: Boka står i hylla, ledningene ligger på golvet, spikeren sitter i veggen osv. (dette har Elisabeth Holm skrevet masteroppgave om).

Man kan lure på åssen språket hadde sett ut om det oppsto hos hunder eller katter i stedet for mennesker: Kanskje bak hadde betydd ’over’? Og kanskje ordet hale hadde utvikla seg til å bety ‘bak’?

Følg Språknerderiet på Facebook.

Knuskbra forsterker

Standard

Tidligere i sommer skreiv jeg et innlegg om forsterkende adverb av typen klin i «klin kokos» og spenna i «spenna gæren». En annen måte å forsterke adjektiv på er å lage sammensatte adjektiv med forsterkeren som førsteledd. Mange av førsteledda har fått redusert den opprinnelige betydninga si i så stor grad at de kan brukes på adjektiv som uttrykker det motsatte av den opprinnelige betydninga til forsterkeren: dritpen, kjempeliten, osv. Andre førsteledd har en spesifikk betydning i tillegg til den forsterkende funksjonen, og brukes oftest bare sammen med noen få adjektiv: kembostor, knøttliten.

Her om dagen blei jeg introdusert for nettsida til gårdsbutikken Duggurd, som selger kjøtt og andre gårdsprodukter. Flere steder reklamerer de med at kvaliteten på kjøttet deres er «knuskren». Dette adjektivet gjorde meg både overraska og nysgjerrig, så jeg måtte lese litt mer på sida deres. Med andre ord må man kunne si at denne kreative bruken av forsterkere fungerte akkurat som den skal. Kjente, vanlige forsterkere som svært eller veldig hadde neppe klart å fange lesernes oppmerksomhet like godt.

Skjermdump fra duggurd.no

Skjermdump fra duggurd.no

Men hvorfor ser «knuskrent» så merkelig ut? Så vidt jeg veit, har forsterkeren knusk- tidligere bare blitt brukt med adjektivet tørr. Ifølge Bokmålsordboka kommer knusk av det norrøne substantivet hnjóskr, som var navnet på tørka brennbar kjuke (sopp). Knusktørr, f.eks. brukt om tørr skog, betydde altså ‘like tørr som svært brennbar knusk’. I dag er det vel et fåtall som veit hva etymologien til knusk er, og det er bare den forsterkende funksjonen som står igjen. Dermed blir forleddet knusk- en god kandidat til forsterker av andre adjektiv, som ren. Knuskren betyr bare ‘ren i høy grad’ og ikke ‘ren som knusk’, på samme måte som kjempeliten betyr ‘liten i høy grad’ og ikke ‘liten som en kjempe’.

Kanskje knusk– sprer seg til flere adjektiv på sikt? Ha en knuskfin dag!

Følg Språknerderiet på Facebook.

Er du muskuløs eller øglete?

Standard

I min fortid som medisinstudent var latinsk terminologi noe av det jeg syntes var morsomst ved studiene. Ser man på etymologien til anatomiske termer, får man innblikk i hva mennesker tidligere syntes ulike kroppsdeler likna på. Ta for eksempel det latinske ordet musculus, altså muskel. Det betydde opprinnelig ‘liten mus’, men blei brukt om muskler fordi de likner på små mus som løper under huden når du strammer dem, særlig bicepsen. Denne analogien er gjort i mange språk, bl.a. gresk, gammelkirkeslavisk, tysk, arabisk og mellomengelsk, men i det sistnevnte med lacerte ‘øgle’ i stedet for mus. Ordet for muskuløs (eller musete) kunne da være lacertous, altså ‘øglete’.

Latinske navn på bein i kroppen er ofte morsomme. Halebeinet heter coccygis på latin, og det er lånt fra gresk kokkyx, som betyr gjøk og er en avledning av kokku (‘ko-ko’). På bildet under kan man se likheten mellom formen på halebeinet (eller gjøkebeinet) og et gjøkenebb. Kanskje ikke slående, men ganske likt. Patella, som er det latinske ordet for kneskål, betydde opprinnelig liten panne. Syns du navnet likner på paella (retten)? Det er ikke så rart, for patella og paella kommer begge fra det latinske patella, som er diminutiv (forminskingsord) av patina ‘panne’.

Fra lifeinthefastlane.com

Wikimedia Commons

Det norske ordet nyre har samme rot som det greske nephros og det latinske nefrones, som brukes i medisinsk terminologi. Rota er det urindoeuropeiske *negwhro-, som enkelt og greit betyr nyre. I England, derimot, gikk de heller for ordet kidney, som ikke har noe med *negwhro- å gjøre. Hva kan opphavet til kidney være? Det er det ingen som veit sikkert, men det kan være en sammensetning av cwið ‘mage, innvoller’ og ey ‘egg’, altså et mageegg. Litt ekkelt, kanskje, men det er logisk om du tenker på formen og plasseringa av disse organene.

Til slutt tar vi en liten tur inn om cerebrum, hjernen, og cerebellum, lillehjernen. Navnet cerebrum har opphav i den urindoeuropeiske rota *ker-, som betyr ‘toppen av hodet’ (den samme rota har gitt opphav til ordet horn). Cerebellum er en diminutivform av cerebrum – den vesle hjernen. Det morsomme her er ikke etymologien til cerebellum, men det faktum at det i gamle dager fantes en forening som het Cerebellum. En forening for folk med veldig bra, evt. dårlig, motorikk, tenker du kanskje? Nei da, Cerebellum var intet mindre enn en forening for legefruer, enker etter leger og kvinnelige leger.