To jævla rare ord

Standard

Av Pål Kristian Eriksen

Banneord er en uglesett og ignorert del av språket vårt – ordene anses som vulgære og platte, og det å bruke mye av dem blir gjerne sett på som et tegn på å ha dårlig språkfølelse. Skikk-og-bruk-aspektet skal jeg ikke diskutere her, men reint lingvistisk sett er dette kjempespennende ord, og når man ser nøyere etter på dem, dukker det til og med opp særskilte grammatiske regler for bruken av disse ordene, og stol på meg – sjøl den mest vindskeive sjømann kan bruke disse grammatiske reglene perfekt![1] Langt fra noen dårlig språkfølelse, det!

I denne teksten har jeg tenkt å fokusere på ordene «jævla» og «jævlig». Tilsynelatende veldig like ord, om man kunne tro de betydde det samme, og at «jævla» bare er litt mer saftig og folkelig enn «jævlig», sånn som «faen» og «fanden» – men dette stemmer ikke i det hele tatt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at ordene har veldig forskjellig syntaks, dvs. de har ulike plasseringsmuligheter i setninga, og de har også forskjellig betydning og funksjon. Men la oss starte med syntaksen. «Jævlig» kan brukes predikativt, dvs. etter verb som «å være» og «å bli», men «jævla» kan ikke brukes i denne posisjonen.[2]

Det er jævlig å være arbeidsledig.
* Det er jævla å være arbeidsledig.

Vinteren blir jævlig i år.
* Vinteren blir jævla i år.

«Jævlig» kan brukes i en hodeløs NP, dvs. det kan brukes alene som setningsledd i stedet for et substantiv (men det må i disse tilfellene oftest stå etter pronomener, artikler eller mengdesord, som «noe» «det» eller «mye»). «Jævla» kan ikke brukes på denne måten:

Jeg så noe jævlig i går, som ga meg mareritt.
* Jeg så noe jævla i går, som ga meg mareritt.

Det jævlige er at vi ikke har mer bensin igjen.
* Det jævla er at vi ikke har mer bensin igjen.

Jeg har gjort mye jævlig i min ungdom.
* Jeg har gjort mye jævla i min ungdom.

Begge kan brukes foran et substantiv, men her trer betydningsforskjellen, eller rettere sagt den funksjonelle forskjellen, fram. «Jævlig» oppfører seg som et vanlig adjektiv, og gir en nærmere, utdypende beskrivelse av substantivet det står til, men «jævla» er annerledes. Det oppfører seg som det vi kan kalle en emotiv pragmatisk partikkel, dvs. at det uttrykker talerens følelser for det hun/han snakker om (i det her tilfellet veldig negative følelser). Se på følgende eksempler:

Beijing er en jævlig by.
Beijing er en jævla by.

«Jævlig» oppfører seg her som et adjektiv som snevrer inn betydninga av hva slags by Beijing er, nærmere bestemt at Beijing er en jævlig by, i motsetning til byer som ikke er jævlige.[3] «Jævla» brukes derimot ikke til å definere en spesiell type by, i stedet ville «Beijing er en jævla by» kunne vært sagt av en som ikke liker byer, og derfor synes det er negativt at Beijing er en by. (Det kunne alternativt blitt sagt til noen som f.eks. feilaktig trodde at Beijing var ei bittelita bygd, og taleren bruker «jævla» til å understreke størrelsen, mer om dette seinere.)

Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævla sprekk.
Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævlig sprekk.

Her brukes «jævla» igjen emotivt, til å understreke at taleren ikke likte den nevnte sprekka, forståelig nok. «Jævlig» virker derimot rart i dette eksempelet, ettersom det høres ut som det beskriver typen sprekk. Jeg antar at det er samme forskjell som er på gang i følgende minimale par.

Din jævla kødd!
Din jævlige kødd!

«Jævla» brukes for å understreke de negative følelsene taleren har mot personen han/hun skjeller ut[4], mens «jævlig» virker rart å bruke i et sånt utsagn.

«Jævla» trenger ikke bare uttrykke negative følelser overfor substantivet det står til, men kan i stedet også brukes til å uttrykke negative følelser over at substantivet ikke eksisterer, som i følgende setning fra en arbeidsledig lingvist (kremt):

Dette temaet kunne jeg holdt en hel forelesning om, hadde jeg bare hatt en jævla jobb!

Legg merke til at det igjen blir feil å bruke «jævlig», da det ville gitt en beskrivelse av typen jobb. Men merk òg at denne bruken av «jævla» ikke understreker noen negativ holdning til jobben, men derimot til at jobben ikke finnes. Den samme bruken finner vi i følgende setning:

Jeg har ikke en gang fem jævla kroner på konto.

Når «jævla» brukes på denne måten, til ikke å uttrykke talerens negative følelser over sjølve substantivet, men over at substantivet ikke eksisterer, er det begrensa til visse typer setninger. Jobb-setninga ovenfor er det vi kaller ei kontrafaktiv setning, dvs. den beskriver en situasjon som ikke er tilfelle i den virkelige verden, mens penge-setninga er ei negativ setning, markert av negasjonen «ikke». I positive, faktive setninger, derimot, blir det vanskelig å bruke «jævla» uten at det uttrykker noe negativt om substantivet.

?? Jeg har en jævla jobb.
?? Jeg har en jævla krone.

«Jeg har fem jævla kroner» kan gå hvis taleren mener at han ikke har mer enn fem kroner, og er negativ til at det er så lite. Uansett minner denne begrensninga til negative og kontrafaktive setninger litt om syntaksen til såkalte negative polaritetsuttrykk, et annet spennende tema som får bli til en annen dag.

Alternativt kan «jævla» brukes til å understreke negative følelser over den store mengden av noe eller det store antallet av noe, snarere enn over substantivet sjøl. I disse tilfellene står «jævla» etter mengdesordet (oftest «hele», «alle» eller et tallord) og foran substantivet, men henviser altså til mengdesordet. Se på følgende setningspar:

Jeg satt heime hele jævla helga.
Jeg satt heime den jævla helga.

I den første setninga er det ikke noe galt med helga per se, taleren uttrykker i stedet at det er negativt at hele helga gikk med til heimesitting. I den andre setninga, uten mengdesordet «hele», er det derimot helga taleren opplevde som negativ. Legg også merke til følgende forskjell:

Jeg har venta på deg i fem jævla timer!
Jeg har venta på deg i to jævla minutter!

I den første setninga er taleren ikke er irritert på timene i seg sjøl, men på det faktum at det blei hele fem stykker av dem. Den andre setninga virker underlig rett og slett fordi vi ikke oppfatter to minutter som noen stor mengde, og må derfor anta at «jævla» enten referer til minutter som sådan, eller at taleren er av den ekstremt utålmodige sorten.

Antakeligvis relatert til denne funksjonen av «jævla» er en annen funksjon, hvor «jævla» ikke ser ut til å uttrykke negative følelser i det hele tatt, men snarere brukes til å emfatisk understreke størrelsen av noe:

Beijing er en jævla gigantby!
Vi kokte et jævla berg med spaghetti!

Foran adjektiver kan både «jævlig» og «jævla» brukes, men her blir det med ett mer vanskelig å skille funksjonene deres fra hverandre. Det samme gjelder foran mengdesord som «lite» og «mye».

Det er jævlig langt til Beijing.
Det er jævla langt til Beijing.

Så jævlig grusomt!
Så jævla grusomt!

Han kan jævlig lite om banneordenes grammatikk.
Han kan jævla lite om banneordenes grammatikk.

Betydningene til setningene i disse setningsparene ser umiddelbart ut til være den samme, men som vi har sett er «jævlig» og «jævla» to vidt forskjellige krabater i alle andre sammenhenger, så her må det mer forskning til. Det må det uansett på alle funksjonene til dette spennende ordparet, men jeg vil komme med en foreløpig konklusjon: «Jævlig» er et vanlig adjektiv, som beskriver det substantivet det står til, og beskriver det som en veldig negative type av dette substantivet, i motsetning til andre, mer positive typer (f.eks. en jævlig by vs. en vanlig by). «Jævla» er derimot en emotiv pragmatisk partikkel, som uttrykker talerens (oftest) negative følelser ovenfor det hun/han snakker om. Denne ordklasseforskjellen understrekes også av de syntaktiske forskjellene vi så innledningsvis. «Jævlig» kan brukes i samme syntaktiske posisjoner som andre adjektiver, mens «jævla» er utelukka fra flere av disse.:-) Legg for øvrig òg merke til at «jævlig» kan uttrykke gradbøyning, slik som andre adjektiver, men «jævla» kan ikke:

Jeg har aldri sett en jævligere / mer jævlig film.
* Jeg har aldri sett en mer jævla film.

Dette er verdens jævligste / mest jævlige land.
* Dette er verdens mest jævla land.

Det var dagens språklærdom. Så neste gang du hører noen snakke nedsettende om bannskap, eller kimse av småord generelt, så kan du kontre med at slike vulgære småord har jævla mye mer interessant ved seg enn det folk aner!

img_9328

[1] Vindskeive sjømenn kan faktisk bruke alle grammatiske regler i språket perfekt, men det er annen historie.

[2] Stjernetegnet markerer at denne setninga er ugrammatisk.

[3] Mine unnskyldninger til folk fra Beijing, det er sikkert en kjempefin by, jeg måtte bare ha et eksempel.

[4] Hvis du nå kremter noe om at «din jævla kødd» er en noe som guttegutter eller nordnorske naboer kan si til hverandre i godlynt lag uten å mene noe negativt om den de snakker til, og snarere vil mene det motsatte, så har du helt rett i det. Det er fordi «din jævla kødd» da brukes ironisk.

Reklame

Med lik i den språklige lasten

Standard

Substantivet lik vekker uhyggelige assosiasjoner til død og kalde, hvite kropper. Men visste du at språket seiler med mange «lik» i lasten? 

Lik har ikke alltid betydd lik. I norrøn tid og tidligere kunne lík referere til både levende og døde skikkelser, men over tid har betydninga snevra seg inn til å gjelde det livløse. Bruken av det norrøne ordet lík var ganske lik bruken av det engelske ordet body, som ofte kan ha den spesifikke betydninga ‘livløs kropp’. Denne betydningsutviklinga mot det døde kan skyldes at orda har blitt brukt som eufemismer (skånende omformuleringer) når det har vært ubehagelig å bruke mer direkte eller dekkende uttrykk. I dag bruker vi jo gjerne kropp i stedet for lik (på samme måte som vi bruker gå bort i stedet for dø), så det kan være at en liknende endring vil skje igjen.

Vi finner lik mange steder i språket, sjøl om vi kanskje ikke tenker over det. I forrige avsnitt brukte jeg for eksempel adjektivet lik, som har opphav i det rekonstruerte urgermanske ordet *galika, som igjen er satt sammen av *ga (‘med’) og *lik (‘form, kropp’) – altså ‘med (samme) kropp’. I det tyske ordet gleich og det nederlandske geliljk ser vi restene av forstavinga *ga-, som har blitt borte i norsk. At noe har samme form eller lik kropp som noe annet, betyr at de er like. Adjektivet lik har også gitt oss verbet likne og adverbet like (som i «være like klok», «gå like hjem»).

Et annet sted likene har gjemt seg, er blant endingene som brukes for å lage adjektiver av substantiver av typen vennlig og sportslig. Endinga -lig har opphav i adjektivet lik, som vi nå kjenner historien til. Noen som er lik en venn, er enkelt og greit vennlig. Vi assosierer selvfølgelig ikke -lig med form eller kropp lenger, og det er typisk for slike språkendringer. De skjer gradvis, og betydninga går fra å være konkret (å ha en form som) til å bli litt mer abstrakt (å ha samme egenskap som) over tid.

Det fins også lik i deler av språket som brukes veldig ofte, nemlig i demonstrativpronomenet slik og i spørreordet hvilken. Slik er satt sammen av en tidligere variant av så + lik («en sånn kropp»), mens hvilken er satt sammen av tidligere varianter av hva + lik («hva for kropp»). Det er de samme grunnformene som har gitt opphav til de engelske orda such og which, og til de tyske solcher og welcher.

Lik fins altså overalt i språket, i adjektiver, verb, substantiver, demonstrativer og spørreord. For å finne opprinnelsen til alle disse «likene» må vi stort sett tilbake til urgermansk, og da hadde ikke ordet den moderne betydninga ‘livløs kropp’, men ‘kropp, form’. Morsomt er det uansett at ett eneste ord kan gi opphav til så mange forskjellige språkuttrykk gjennom endring.

Avslutningsvis får dere en som inneholder hele seks lik: Han misliker sannelig slike rolige folk som likner på lik. 

corpse-bride

Corpse bride

Det grammatiske sluket

Standard

Grammatikken liker å få, men er ikke like glad i å gi.

Språkvitere liker å mase om at språket er i kontinuerlig forandring, men det som stort sett får oppmerksomhet i media, er alt som forsvinner: Lyder blandes sammen, ord mister gammel betydning, og bøyningskategorier som kasus kan falle bort. Det jeg syns er mest spennende, er derimot utviklinga av nye kategorier og ny grammatikk.

Det fins en sterk hypotese i språkvitenskapen som sier at de fleste grammatiske uttrykk som f.eks. bøyningsendelser eller funksjonsord har utvikla seg fra innholdsord.  Abstrakte og ubøyelige ord som bak og til kommer altså opprinnelig fra mer konkrete og bøyelige ord, nemlig ord som betydde ‘rygg’ og ‘mål/ende’, og det samme gjelder mange grammatiske endelser. Bestemthetsendelsen på substantiv (hest-en) kommer for eksempel fra det mer sjølstendige pronomenet hinn. Man kan altså tenke seg en skala fra konkret betydning til mer abstrakt eller grammatisk betydning (definisjonen av grammatisk er faktisk ganske problematisk, men det får vi ta en annen gang). Siden disse prosessene er beskrivelser av utviklinga av grammatikk, kalles de grammatikalisering.

Videre sier denne grammatikaliseringshypotesen at endringene kun går i én retning, nemlig mot mer grammatisk, og ikke fra grammatisk til mer konkret. Dette har imidlertid blitt tilbakevist i flere studier. Det fins bl.a. eksempler fra skandinavisk som viser at det ikke stemmer: s-genitiven (Urd-s katter) er faktisk mindre grammatisk i dag enn den var i norrønt (den er ikke lenger en kasusendelse). Likevel er det et overveldende flertall av grammatiske endringer som går mot mer grammatisk. Derfor kan man tenke seg et grammatisk sluk som bilde på prosessen (lånt fra Roger Lass*): Ord og uttrykk som havner i dette sluket, suges inn mot kjernen av språket, nemlig grammatikken. Det er vanskelig å komme seg opp igjen av sluket, men noen ganger skjer det.

sentrifuge

Sjøl om et ord blir dratt inn mot grammatikken, betyr det ikke at det ikke kan brukes med den gamle, konkrete betydninga lenger. Etter hvert som ord utvikler grammatisk betydning i én kontekst, og beholder den gamle i en annen, kan de to bruksmåtene gjøre at ordet får ulik form også. Et eksempel på det er det norrøne ordet hús, altså ‘hus’,  som utvikla seg til preposisjonen hos. De fleste tenker ikke lenger over at hus og hos er det samme ordet, men opprinnelig var de altså det.

Men hvorfor blir noen ord dratt ned i sluket, mens andre står igjen utafor? Dette er forskerne litt uenige om, men en ting er sikkert: Grunnbetydninga til «kildeordet» har mye å si – det ser vi tydelig i eksempler som hús > hos. Den samme utviklinga har skjedd i andre språk rundt i verden, bl.a. fra latinsk casa > fransk chez, og i litt mer eksotiske språk: akadisk, kagaba og haitisk kreol (ifølge Word Lexicon of Grammaticalization). Mange grammatikaliserings-prosesser har altså noe universelt over seg. I akkurat dette tilfellet er det nok snakk om en metaforisk prosess hvor uttrykket «i noens hus» får betydninga «ved noen». Det er lettere å lage metaforer av ord med konkret innhold enn av ord som har abstrakt betydning, og det kan være med på å forklare hvorfor ord eller endelser ikke kravler ut av sluket like ofte som de blir dratt ned.

Grammatikk og grammatikalisering gir en uendelig mange ting å lure på: Hvorfor skjer det, åssen skjer det, hvilke ord havner i sluket, hvilke ord kravler ut av det, og så videre. Mye mer spennende enn bortfall av ditt og datt, spør du meg.

*I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke sentrifuge som metafor for denne prosessen (følte meg veldig lur!), men så slo det meg at sentrifuger slynger ting utover, ikke innover. Fins det sentripetal-maskiner også? Sentripetuger?

Okser som skifter kjønn

Standard

Det hender at folk slenger innom Språknerderiet (hei!) etter å ha søkt på mer eller mindre språkrelaterte ting på nettet. Lista med søkeord er ganske interessant, for det er mye i språket som får en til å undre. Dessverre vil ikke Google utlevere søkestatistikk lenger, men de hippe søkemoterene Kvasir og Yahoo! er visst ikke like opptatt av å skjerme brukerne sine, så jeg får opp noen få søkeord (NB: jeg kan ikke se hvem som har søkt, eller hvem som besøker bloggen). Her har dere et halv-representativt utvalg, samt et par lenker til blogginnlegg som kan være til glede for nye lesere:

 

«avhengighetsskapende ordklasse»

Hm. Alle ordklasser er i og for seg avhengighetsskapende – det er liksom vanskelig å legge fra seg preposisjoner og verb. Små, uskyldige barn kan kanskje greie seg en stund, men etter kort tids påvirkning fra omgivelsene, faller de utpå.

(Ordet avhengighetsskapende er et adjektiv. En test man kan bruke for å finne ut om et ord er et adjektiv, er om man kan sette gradsadverbet svært foran: svært avhengighetsskapende, *svært syklende. Man kan nok også argumentere for at det er en verbform, men det skal ikke jeg gjøre.)

 

«bærnavn på svensk»

Hallon, lingon og smultron. Svensk har altså – utrolig nok – et eget bærnavn-suffiks, dvs. en endelse om bare brukes på navn for bær og nyimporterte fruktslag. Les mer her.

 

«vanligste innholdsord»

Veldig godt spørsmål! Jeg søkte opp 50 000 tilfeldige substantiv i Nordisk dialektkorpus, som består av transkribert tale, og sorterte dem etter frekvens: År toppa lista, fulgt av dag, gang og tid. I Leksikografisk bokmålskorpus, som er en samling bokmålstekster, var det de samme substantivene som toppa lista, men i denne rekkefølgen: dag, år, tid, gang.

Det ser altså ut til at vi er veldig glade i å snakke om tid og tidspunkter. Fortellinger hadde nok sett litt mangelfulle ut uten tidsangivelser, uansett om verba hadde vært bøyd i presens eller preteritum. Her er et velkjent utdrag fra Sult av Knut Hamsun med tidsuttrykk markert i nesten-usynlig farge:

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …
Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av «Morgenbladet», kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.
Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tid; den ene etter den andre av mine eiendeler var anbrakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.»

 

«paringslyder dyr»

Jeg kan ikke mye om dyrs paringslyder, men har fått med meg at noen vitenskapsfolk mener at språket er et resultat av seksuell seleksjon, ikke ulikt utviklinga av påfuglhalen (-stjerten?). Sånn sett kan vi kanskje se på språkbruk som et eneste komplekst paringsbrøl? Eller ikke. Jeg velger nok ikke å gjøre det.

 

«vikingers endringer av språk»

Vel, språket endra seg vel en del i løpet av vikingtida. Men var det vikingene som endra det? Selvfølgelig, hvem ellers! Spørsmålet er bare om de hadde et vikingspråkråd, eller om de bare lot det stå til. Jeg mistenker det siste, sjøl om det sikkert også den gangen (og på 1400-tallet) fantes de som mente at språket var mer velklingende og presist før.

 

«okse hunkjønnsord»

Denne er litt artig: okse kan bøyes som et hunkjønnsord i enkelte norske dialekter, blant annet i deler av østlandsk og kristiansandsk (ja, du leste riktig: ei okse, oksa! Hans-Olav Enger skriver om dette i denne artikkelen). Veldig mange ord som ender på trykklett -e får nemlig hunkjønnsbøying til vanlig: ei hette – hetta, ei gryte – gryta, osv. Okse faller normalt ikke inn i dette mønsteret av åpenbare betydningsrelaterte grunner, men kanskje disse har blitt litt fjerne for byfolk? (Jf. Stratos-reklamen med ei syngende ku med mannsstemme). En annen del av forklaringa er at bøyingsendelser (-a/-en) og kjønn ikke henger så tett sammen lenger, og at den lydlige oppbygginga av okse er veier tyngre enn betydninga når vi skal finne riktig bøyingsparadigme å putte det inn i.

I Oslo-området ser dessuten hunkjønn ut til å forsvinne. A-endingene blir ikke borte, men artikkelen ei og foranstilt mi, di, si er mindre vanlig enn før. Helge Lødrup har skrevet om dette i en artikkel fra 2011.

ferdinand

Uansett om du fant bloggen via Kvasir eller ikke – takk for at du leser og er nysgjerrig på språk! Følg gjerne med på diskusjoner og språkprat på Facebook: Språknerderiet.

 

Fra fransk til hyperfransk

Standard

I siste nummer av Språknytt anbefaler Språkrådet å uttale den siste -s-en og -t-en i bearnés (béarnaise), entrecôte og pommes frites. Grunnlaget for anbefalinga er at verken uttalen i originalspråket (fransk) eller skrivemåten tilsier at man skal sløyfe den siste konsonanten. Likevel er jo [pommfri]–uttalen ganske utbredt og etablert, og man kan spørre seg om ei anbefaling fra Språkrådet er nok til å snu tendensen.

Språkrådet pleier normalt ikke å lage regler for talespråket, men de gir unntaksvis råd om uttalen av importord. De presiserer også at dette råd, og ikke regler. Den nye uttaleanbefalinga er nok til glede for språklærere og franskkyndige – men strider den ikke egentlig mot retningslinjene (basert på normeringsprinsippene) Språkrådet skal følge?

Retningslinjene er basert på: likhetsprinsippet (alle etablerte uttalemåter er jevnverdige og gode), konsistensprinsippet (vær konsekvent innenfor den varianten du bruker) og tradisjonsprinsippet (uttalemåter som er brukt over en viss tid, skal regnes som kurante). Om vi følger prinsippene, må vi altså si at [pommfri] og [påmm fritt] er likeverdige. Du står sjølsagt fritt til å mene at [pommfri] ikke er like «bra» som [påmm fritt], ettersom den sistnevnte uttalen ligger nærmest den franske, men siden begge uttalemåtene er etablerte, skal de regnes som like gode. Jeg har ingen konkrete undersøkelser å underbygge dette med, men jeg tør påstå at [pommfri]-uttale har vært godt etablert over lengre tid, ellers hadde ikke kultureliten hissa seg sånn opp over det med jevne mellomrom.

Så hvorfor gir Språkrådet uttaleråd som ikke baserer seg på normeringsprinsippene? De skriver sjøl at de anbefaler skriftnær uttale, som også stemmer bedre med den franske uttalen. Alternativt kunne de jo anbefalt et en ny skrivemåte av bærne, pommfri og antrekå?  (Nei, personlig hadde jeg ikke likt det, men jeg bare lurer). Kan grunnen være at denne uttalevarianten oppfattes som ekstra irriterende fordi det er snakk om hyperkorreksjon?

Når en nordmann uttaler 7-up som [sju-upp] (og ikke [seven-øpp]), eller burger som [burger] (og ikke [børger]), er det helt greit, og i noen tilfeller litt søtt. Vi gjør bare en uskyldig tilpasning av uttalen etter norske uttaleregler. Når vi derimot tar fram sabelen og kutter en ekstra lyd fra slutten av franske lånord – i tillegg til den som franskmennene sjøl kutter (!) – så er det irriterende. Å fjerne -s-en i bearnés er ingen tilpasning til norske uttaleregler, men et overdrevent forsøk på franske seg. Et nyere eksempel er sous-vide, som jeg nylig hørte uttalt som [so vi’] i stedet for [so vidd]. For den som kan litt fransk, er det i grunnen litt plagsomt, for motivasjonen bak den nye uttalen virker jålete og unødvendig. Paradoksalt nok er det den overdrevne jålefransken som har etablert seg den folkelige uttalen. Derfor virker det også snobbete å rette å rette på de som bruker disse formene («jeg kan fransk og har kulturell kapital, så jeg har rett til å korrigere deg»).

Uansett hvor vondt og vanskelig det er å akseptere at noen uttaler pommes frites annerledes enn deg, så er det nå en gang slik at [pommfri] har blitt etablert i talespråket. Kanskje det hjelper litt om man skjønner bedre hvorfor man blir så irritert? Hvis ikke får vi huske på at det er jo bare en konsonant.

Les mer om hyperkorreksjon her.

Endring 30.05.16: Likhetsprinsippet, konsistensprinsippet og tradisjonsprinsippet er ikke normeringsprinsipper for talespråket (som jeg hadde skrevet), men retningslinjer. Talespråket normeres jo ikke.

69c567f9a1060e68774ccfeadd21c8d9

Sebastien Million (sebastienmillion.com)

 

 

 

Her blir det avlednings!

Standard

På norsk lager vi ofte nye ord gjennom avledning med endelser (suffiks) som –lig (språklig) og -ing (nerding) osv. Gjennom avledning kan vi få ord til å endre ordklasse (blogg > å blogge > en blogger), eller vi kan lage antonymer (blid > ublid). Enkelte avledningssuffiks brukes for å skape en stilistisk effekt, oftest i muntlig språk, og mange av disse er døgnfluer. Et av dem er kanskje suffikset -s, som brukes på en gruppe ord som ender på –ing: ordnings, jobbings, grillings (med tonem 1). Hva betyr –s-en her, og hva uttrykker vi gjennom denne avledninga?

Avledning med -ing er veldig vanlig på norsk, og det fins flere varianter. Den som er relevant her, er den som brukes for å lage substantiv av verb – såkalte verbalsubstantiv, som uttrykker den samme handlinga som verbet uttrykker (hamre > hamring, jobbe > jobbing osv.). Grunnen til at vi ikke lenger kan kalle dem verb, er at de oppfører seg som substantiver. Det ser vi bl.a. ved at vi kan bøye dem i bestemthet (hamringa), og ved at de har typiske substantivfunksjoner i setninger (f.eks. Hamringa tar aldri slutt). Verb oppfører seg ikke på samme måte (*Hamre tar aldri slutt).

Også andre typer substantiv kan ha –ing-endelse, som f.eks. svekling, tøffing og riking. Disse er avleda av adjektiv, og viser til den eller det som innehar egenskapen adjektivet uttrykker (han er rik > en riking). Avledningssuffikset vi ser på her – -(ing)s – brukes ikke på denne typen -ing-substantiver (*han er en rikings). Det virker som -s-en vår kun binder seg til verbalsubstantiv av typen jobbing, og at denne avledninga stort sett brukes når verbalsubstantivet står i såkalte presenteringssetninger (setninger med det som subjekt) som Det blir V-ings til sommeren, eller Nå er det V-ings.

Verbalsubstantiv med –ing kan brukes som subjekt, men det kan ikke variantene med –s: *Jobbings er bra, *Badings blir gøy. Det kreves med andre ord en ganske spesifikk kontekst for dette suffikset, nesten som en slags formel. Ofte er denne konteksten som nevnt en det-setning, som i Her blir det jobbings. Eventuelt kan det stå utafor setninger, i utsagn som Fredag og jobbings!, Jobbings med nye prosjekter, Litt jobbings ute, osv. (faktiske eksempler fra nettet).

Vi har altså sett at –(ing)s-suffikset brukes på verbalsubstantiver i nokså faste mønstre. Men hva betyr suffikset? Det er ikke alle verbalsubstantiv det klistrer seg på (kan man f.eks. si sittings eller snorkings?). Jeg har ikke sett systematisk på noe ordentlig materiale, men har inntrykk av -(ing)s brukes når verbalsubstantivet uttrykker en handling som krever en viss innsats eller vilje fra den som utfører den. Når –s-en legges til, uttrykkes det at en virkelig skal trå til – en språklig måte å knytte neven og heve armen på med et jovialt glimt i øyet.

54616493

 

Hvor kommer -s-en fra? For å være ærlig, har jeg ikke særlig peiling, men –s-suffikser brukes også i en rekke muntlig prega avledninger som pottis, biblis, dritings, skjerpings osv. Det kan være en påvirkning fra dem, uten at jeg skal si det for sikkert. Har du noen forslag? Skriv gjerne i kommentarfeltet her, eller på Språknerderiet på facebook.

 

Hektiske feberroser og timeplaner

Standard

Kan du være sengeliggende på en hektisk dag? I gamle dager måtte du det.

L0005340 Phthisis and hectic fever, 17th Century

«Phthisis and hectic fever», Wikimedia Commons

Ordet hektisk bruker jeg ofte om det å være stressa, gjerne med tilløp til nervøsitet og panikk. Egentlig er det vel helst oppgaver, perioder og liknende som er hektiske: en hektisk hverdag, den hektiske innspurten osv. Tidligere hadde dette ordet en mer spesifikk betydning, og tilhørte hovedsakelig medisinsk fagterminologi.

For å finne opprinnelsen til ordet hektisk må vi til det greske ordet ἑκτικός (hektikos), som tidligere var brukt med betydningene ’som er i en viss tilstand’ og ’tæringssjuk’. Den sistnevnte betydninga blei importert i engelsk, tysk osv. som den latinske formen hecticus. I medisinsk språk blei hektisk brukt om visse symptomer som kjennetegner tuberkulose og andre alvorlige infeksjonssjukdommer, nemlig kraftig svingende feber og feberroser (hektiske roser) i ansiktet.

Hektiske roser er ikke bare kjennetegnende for tuberkulose, men popper opp i ansiktet på folk som er stressa, anspente eller oppjaga av andre grunner enn infeksjon. Derfor spredte bruken av hektisk seg fra de sjuke til de sjukelig anspente. Hektisk blei sterkere forbundet med det å være rød og oppjaga enn det å være tæringssjuk, og dessuten var det ikke bare kinna eller feberen som var hektisk, men hele personen: hun virker så hektisk.

Er man hektisk, så er man det i en avgrensa periode, og av en spesiell grunn. En person kan gjerne være grunnleggende engstelig eller hysterisk gjennom livet, men hektiskhet skyldes som regel en ytre stressfaktor. Tidligere var den faktoren tuberkulose, seinere kunne det var noe annet stressende. Hektisk kunne derfor bli brukt om denne ytre faktoren i stedet for den som er påvirka av stresset: hektiske tider, hektisk timeplan osv. Sånn kan altså et ord ta veien fra en nokså spesifikk betydning (’typisk ved tuberkulose’) til en mer generell en (’oppjaga, travel’). Ordet febrilsk har hatt en nesten identisk utvikling.

Når fikk hektisk denne nye betydninga? Jeg har ikke gjort noen vitenskapelig undersøkelse, men om man søker på ”hektisk” i bokhylla.no, finner man stort sett den gamle bruken på begynnelsen av 1800-tallet: ”hektisk Rødme farvet hendes blege Kinder”, ”hektisk Feber” osv. Først seinere på 1800-tallet dukker den nye bruken opp. I Sult fra 1890 bruker Knut Hamsun adjektivet på denne måten: ”Roserne har faaet et Betændelse i Rødmen, et hektisk, vidunderligt Skær over den blodrøde Farve”, og ”min Latter var tyst og hektisk”. Også i andre bøker fra denne tida brukes hektisk på liknende måte: ”Hun saa hektisk ud”, ”et anspændt, næsten hektisk Smil”.

Det er ikke uvanlig at faguttrykk fra medisinen finner veien inn i hverdagsspråket (tenk f.eks. på begrepene fra humoralpatologien: melankolsk, kolerisk, flegmatisk og sangvinsk). Grunnen til at vi tok i bruk hektisk på denne måten, var ikke at vi mangla måter å uttrykke at noe var stressende eller travelt på. Det å bruke ord metaforisk handler om å kunne skape en retorisk effekt, og vi vil jo gjerne være kreative. Medisinske termer er en naturlig kilde hvis man vil hente kraftfulle uttrykk, for lite er vel mer ekstremt enn f.eks. tuberkulose? Det ser ut til å fortsette på samme måte: Nå til dags er ikke timeplanen lenger hektisk, men sinnssyk.

Kan vi lære for mye om språk?

Standard
medium_norsk-ordbok

Norsk ordbok (via snl.no)

Nynorsk og sidemålsopplæring er Norges helligste ku, mener Sanna Sarromaa. Hvorfor i all verden skal de stakkars små skoleelevene her i landet bli brydd med å lære seg et skriftspråk som ikke er så veldig ulikt hovedmålet?

Sarromaa har rett i at nynorsk og bokmål ikke er forskjellige språk i lingvistisk forstand. Men det er heller ikke norsk, dansk og svensk. Strukturen i disse varietetene er såpass lik at de heller bør kalles dialekter, om vi ser litt snevert på det. Men vi kaller dem likevel språk, siden de har hver sin norm og hver sin historie. Det har blitt sagt at at et språk er en dialekt med hær og marine. Dessverre har ikke nynorsk hatt en like stor hær som bokmål, så de forsvarerne som fins, må gjøre en ekstra stor innsats.

Om det er beundringsverdig eller fanatisk å kjempe for skriftspråket sitt, kommer an på hvilket syn man har på språk. Ifølge Sarromaa åpner ikke nynorsk noen dører dersom man allerede behersker bokmål. Tenker man på språket kun som et instrument for effektiv kommunikasjon, så er det sjølsagt fanatisk og patetisk og det som verre er å kjempe for nynorsken. Jeg trur imidlertid de fleste mener at dialekt og skriftspråk også er en viktig del av kulturen, og en måte å uttrykke tilhørighet på.

Så hvorfor skal vi da lære å bruke en variant av norsk som kun skiller seg litt fra den varianten vi bruker til daglig? Kan vi ikke bare bruke hver vår norm, når vi uansett forstår hverandre? Det å bli kjent med et språksystem gjennom å bruke det er utvilsomt mer lærerikt enn å bare lese om det. Det samme prinsippet gjelder i andre teoretiske fag, som matematikk og kjemi – man blir bedre om man gjør noen oppgaver. Når man veksler til et språksystem med litt andre bøyingsformer, et litt annet ordforråd og setningsoppbygging, tvinges man til å legge merke til ulike egenskaper ved det samme språket. Forskjeller i for eksempel verbbøying (kaster vs. kastar, skriver vs. skriv osv.) er et fint utgangspunkt for å diskutere grammatikk og språklig variasjon i norsk. Språket er ikke statisk og ensidig, men svært mangfoldig – og dette er viktig kunnskap.

Nynorskopplæring er dessuten et fint utgangspunkt for å lære om norsk språkhistorie. Hvorfor varierer språket på den måten det gjør? Det at det f.eks. heter begynnelse på bokmål, men byrjing på nynorsk, er ikke tilfeldig. Vi kan lære mye om språk generelt, og norsk spesielt, ved å sammenlikne de to skriftspråka – og vi legger best merke til de små forskjellene ved å prøve å bruke begge to.

Kunnskap om språk er viktig, men det blir dessverre kraftig undervurdert og latterliggjort. Det sies ofte at matematikken fins overalt rundt oss. Vi har også språk overalt – vi bruker det gjennom tale og skrift, og vi tolker språklige signaler så å si døgnet rundt. Språk er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, det er en viktig del av å være menneske. Vi kan neppe lære for mye om det.

Hermer språkutviklinga hos barn etter evolusjonen av språket?

Standard

Vi veit lite om evolusjonen av det tidlige språket. Kan barns babling hjelpe oss å forstå den bedre?

KULTUR_språkutvikling_urd

Illustrasjon: Naomi Vona

En stund etter at menneskene skilte lag med sjimpansene, oppsto språket. Siden vi ikke har noen fossiler av urspråket, og siden skriftspråket sannsynligvis oppsto lenge etter talespråket, veit vi lite om tidlig språkevolusjon. Hvilke kilder har vi til informasjon om urspråket? 1800-tallsbiologen Ernst Haeckel postulerte den såkalte biogenetiske grunnloven, som sier at utviklinga hos individer etterlikner artenes utvikling. Hvis dette stemmer, kan språkutvikling hos barn si oss noe om åssen språket utvikla seg fra urspråk?

Les resten av artikkelen på Arguments nettsider.

Hen lar seg ikke så fort provosere, vel?

Standard

«Denne nye såkalt nøytrale pronomengjøkungen kommer jeg ALDRI til å benytte.»
– Kommentarfelt under dagbladet.no-artikkelen Et forsvar for ”hen”, 3.8.13.

Hvorfor er det lille ordet hen så provoserende?

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen brukes av stadig flere som en erstatning for hun eller han i kontekster hvor det enten er unødvendig eller umulig å spesifisere kjønnet til den man omtaler. Hen er importert fra Sverige, hvor det skal ha blitt foreslått brukt allerede på 60-tallet. I 1966 skreiv Rolf Dunås dette i Uppsala Nya Tidning: «För egen del kan jag drömma om att man från «han» gick ett steg framåt i vokalräckan och från «hon» två steg tillbaka och uppfann det tvåkönade ordet «hen» med kort e». Men også i Sverige har denne nyskapningen skapt mye debatt og harme.

Som et alternativ til hen kan man bruke vedkommende, men det klinger tungt og byråkratisk, og er så å si ubrukelig i mange sammenhenger, som for eksempel her: – Kjæresten min er kunstner. – Å, hva jobber vedkommende med? (her hadde vi heller ikke kunnet bruke pronomenet den, ettersom det ikke brukes om mennesker i slike kontekster). Det at flere og flere snakker om og argumenterer for pronomenet hen, er i seg sjøl et tegn på at har et vi behov for det. Og sjøl om endringer i det grammatiske systemet som regel tar lang, lang tid, er det ingen grunn til å fraråde folk å bruke det.

Hen står utvilsomt høyest i kurs blant feminister og LHBT-aktivister, men det har også blitt tatt i bruk av journalister. De som har på seg feministbrillene, ser åssen kjønnshierarkiet er manifestert i språket. Kvinnen er det markerte kjønnet, og ord for kvinner er også mer markerte enn det tilsvarende ordet for mannen: stortingskvinne vs. stortingsmann. Dette ser vi også ved at han er det «naturlige» pronomenet, mens hun er det markerte, i tilfeller hvor vi vil omtale en uspesifisert person: I morgen kommer snekkeren, sørg for at hun slipper inn i oppgangen. Det å bruke hun i stedet for han på denne måten var populært blant feministene på 70-tallet. Leseren kvepper først til, så tenker hun seg om: Hvorfor kan ikke hun også brukes om det generelle, typiske og naturlige?

Pronomenet hen provoserer enda mer enn hun. En skulle kanskje tru at såkalte ekvivalister (som vil ha likestilling, men ikke vil definere seg som feminister) ville foretrekke hen, siden det inkluderer begge kjønn uten å legge mer vekt på det ene enn det andre. Etter det jeg har erfart, virker det likevel ikke som om ekvivalistene vil ta det i bruk– kanskje fordi det er lansert av feminister? En annen forklaring kan være at de fleste ekvivalister er opptatt av at vi bør anerkjenne forskjellene mellom kjønna, bare vi ikke tillegger det ene kjønnet (og egenskapene det er assosiert med) mer verdi enn det andre. I så fall vil det fortsatt kunne være relevant å bruke han og hun – for det er vel «hun» som er omsorgsfull og «han» som er barsk? Feminister mener derimot at assosiasjonene vi har til ulike kjønn, ikke er særlig representative for medlemmene av kategorien «mann» eller «kvinne». Dermed er det kanskje like greit å skrote de kjønna pronomenene.

Likevel, det er nå en gang slik at vi mennesker er opptatt av kjønn, ellers hadde vi ikke hatt kjønnskategorier i språket. For enkelte er det kanskje lettere å godta hen som et tredje pronomen som kan brukes om en ekstra kategori i tillegg til han og hun, nemlig de som ikke vil eller kan identifisere seg som mann eller kvinne. Å bruke hen som en erstatter for han og hun ser ut til å provosere mer, for det visker ut kategorier vi er vant til å forholde oss til. Dette synet kommer ofte til overflaten i kommentarfelt om hen: ”En del transpersoner synes kanskje også det er bra å bli kalt «hen». Å bruke det av andre grunner synes jeg er vissvass” (kommentarfelt på dagbladet.no, 3. aug. 2013). Vi deler inn verden i båser for å gjøre den mer oversiktlig, men kategoriene vi opererer med, er ofte vilkårlige. I en del sammenhenger er biologisk kjønn viktig og relevant (f.eks. hos legen), men er det like viktig når vi omtaler yrkesutøvere, kunstnere eller barn? De fleste vil nok si at det ikke er særlig relevant i disse sammenhengene, men likevel sitter denne gamle tenkemåten temmelig fast i oss. Det er tungt å rive opp noe med så dype røtter, og derfor krever det en ganske stor motivasjon å venne seg til å bruke hen.

Det er liten tvil om at endringer som utfordrer kjønnskategorier og kjønnshierarkiet, provoserer. Når det gjelder hen, kommer også språkendringsaspektet inn. Språkendringer kan i seg sjøl provosere overraskende voldsomt, enten det er endringer som kommer utenfra, altså normvedtak, eller naturlige og språkinterne, som for eksempel lydendringer. Det er lite som vekker så mye engasjement og harme som sammenfallet av kj- og skj-lyden (folk kan vel ikke gå rundt og si skjøkken?!) – til og med i Norge, som etter sigende er så som er så stolte av den språklige friheten, og av alle talemåla vi finner mellom bakkar og berg.

Å forklare hvorfor språkendringer provoserer, er ingen enkel oppgave, men det henger ganske sikkert sammen med måten vi reagerer på endringer i samfunnet generelt. På samme måte som vi blir opprørte over endringer i de «faste» kjønnskategoriene, sliter vi med å gå med på endringer i det «faste» språksystemet. Dette er reaksjoner som ser ut til å komme nokså automatisk, og om vi prøver å forsvare dem med rasjonelle argumenter, sliter vi. For de fleste av oss veit jo innerst inne at språket ikke går i oppløsning av noen lydendringer, og vi veit at det verken blir anarki eller noe matriarkat om vi i framtida slutter å si han og hun.

Når endringer skjer, krever det at vi er oppmerksomme og bruker energi på å lære oss noe nytt. Det blir altså ikke gratis å «innføre» hen. Vi er laga slik at når vi først har lært oss og vent oss til et system med gitte kategorier, som kanskje attpåtil er vilkårlige, vil vi ikke kaste det på sjøen. Et annet eksempel på slike konvensjoner er «regelen» om at kvinnejakker har knapphull på høyre side, mens herrejakker har dem til venstre. Det skulle ikke være nødvendig med en slik regel, og det virker tilfeldig at det er blitt sånn, men likevel sitter det i.

Brudd på sosiale normer blir møtt med sanksjoner, og disse reaksjonene har en viktig funksjon. Det er nemlig helt klart en fordel å opprettholde normer, for om vi ikke hadde visst hva slags oppførsel vi kan forvente av andre i gitte situasjoner, hadde det blitt vanskelig å leve sammen. Det betyr likevel ikke at det ikke fins konvensjoner som er modne for utskiftning.

En god del menn vil nok komme fram til at det er unødvendig å bruke hen, og dessuten vil de kanskje tenke at det koster mer enn det smaker (bare les i et hvilket som helst kommentarfelt under en nettartikkel om hen). For så lenge mannen er det umarkerte kjønnet, vil det også være umarkert å bruke han som et generelt pronomen. Kvinner er kanskje mer oppmerksomme på det kjønnshierarkiet som blir avslørt av språket, og vil kanskje også være mer villige til å betale for denne endringa.

Til slutt er det viktig å huske på at språket ikke har all makt til å endre verden. Det er nok mer presist å si at språket gjenspeiler verden slik den er organisert oppi hodene våre (eller oppi hodene til besteforeldra våre): Det heter f.eks. helsesøster fordi de fleste i dette yrket er og var kvinner. Når det er sagt, kan ord og språkbruk gi oss et underbevisst skeivt inntrykk av hva de ulike kjønna passer til. Kanskje vi hadde hatt flere mannlige ungdomshelsearbeidere, eller flere kvinner i brannvesenet, om ikke yrkestitlene hadde vært kjønna?

Hvem veit, kanskje hen kan bidra til å åpne flere dører for noen av oss? Det vil kanskje koste oss et par krefter, men det kommer neppe til å skade oss.

—

Denne teksten står på trykk i siste nummer av riss. Du finner dem også på facebook.

forside_riss