Språklige pekefingre

Standard

Dette innlegget handler om en av mine favorittgodtebiter i grammatikken, nemlig demonstrativer. Demonstrativer er en slags språklige pekefingre, men ikke av den advarende eller normative typen. De fins i alle verdens språk, og de er eldgamle fossiler sammenlikna med andre lukka ordklasser, som preposisjoner eller artikler.finger_pointing

Det mest grunnleggende vi bruker demonstrativer til, er å peke ut en bestemt gjenstand, person, hendelse eller sted (en referent) for andre, ofte sammen med fysisk peking:

Se på den (nissen) der!

I doktorgraden min studerer jeg bruken og utviklinga av demonstrativer, og det er ikke til å legge skjul på at jeg ofte får høre at det virker veldig smalt. Med fare for å høres innbilsk ut vil jeg si at det er en stor misforståelse! Demonstrativer er nemlig en språklig gjenspeiling av mentale ferdigheter som er spesielle for oss mennesker.

jointattention

Felles oppmerksomhet

Når du bruker et demonstrativ for å peke ut en bestemt gjenstand, styrer du oppmerksomheten til samtalepartneren din over på denne gjenstanden. Da har dere oppnådd «joint attention»/»meeting of minds», eller felles oppmerksomhet på norsk, som er en ferdighet som læres ganske tidlig hos de aller fleste barn. Man trenger ikke bruke verbalspråk for å oppnå felles oppmerksomhet – man kan bruke blikk, nikk, peking, eller andre gester. Utviklinga av felles oppmerksomhet henger også tett sammen med utviklinga av «theory of mind», som er evnen til å sette seg inn i andres tanker, intensjoner, ønsker og følelser. Før barn utvikler evnen til å forstå at andre ikke nødvendigvis tenker på eller ser på det samme som det de sjøl ser på, vil de heller ikke forsøke å rette andre menneskers oppmerksomhet mot det de er interessert i. Etter hvert som barn begynner å ville dele oppmerksomhet med andre mennesker, lærer de seg også å bruke demonstrativer som hjelpemiddel for å oppnå det.

Demonstrativer er sannsynligvis eldgamle. Det er selvfølgelig vanskelig å si noe sikkert om urmenneskespråket, men mange forskere mener at demonstrativer må ha vært en sentral del av språket allerede i de tidlige stadiene. For det første fins de i alle verdens språk i dag, og de har en helt essensiell funksjon i kommunikasjon, nemlig å bidra til å oppnå felles oppmerksomhet. For det andre er de blant de første orda barn lærer å bruke, og de er tett knytta til ikke-språklige gester.

Demonstrativer er blant de orda som har en tendens til å havne i det grammatiske sluket. De utvikler seg ofte til personlige pronomen, bestemte artikler og subjunksjoner, så på mange måter likner de stamceller som har en rekke potensielle funksjoner. I norsk har f.eks. den etterhengte artikkelen –en utvikla seg fra demonstrativet hinn, og den foranstilte artikkelen den (den snille nissen) har utvikla seg fra demonstrativet þann, som også har gitt opphav til subjunksjonen at (fra nøytrumsformen þat). Men det er ingen ord som «blir til» demonstrativer. De kan endre form ved at de blir forsterka av andre ord, men det er en annen prosess enn grammatikalisering. Demonstrativer er altså et eksempel på at ikke all grammatikk oppstår gjennom grammatikalisering. Røttene deres er så gamle at det ikke er mulig å spore dem tilbake til noen andre ord fra andre ordklasser, som substantiv eller verb. Dette gjelder alle språk, og det er derfor en veldig sterk hypotese, men den står fortsatt.

Grammatiske endringer skjer gjennom prosesser som vi fortsatt veit lite om. Hva er det som gjør at demonstrativer er «stamceller» som svært ofte utvikler seg til andre grammatiske markører? Og hva er det som gjør at andre språklige stamceller, som substantiver, ofte utvikler seg til preposisjoner, men ikke til demonstrativer? Det er gåter som er verdt å forske på, spør du meg.


Hvis du vil lese mer om sammenhengen mellom felles oppmerksomhet og demonstrativer, kan jeg anbefale denne fagartikkelen av Holger Diessel, publisert i Cognitive Linguistics i 2006.

Reklamer

Har noen språk mer konkret uttrykksmåte enn andre?

Standard

Det grammatiske sluket skreiv jeg om åssen grammatikk blir til ved at konkrete innholdsord som substantiv og verb avbleikes og får mer abstrakt betydning. Men dersom grammatikk oppstår på denne måten, fins det da noen språk som ikke har «kommet like langt» som norsk eller engelsk, altså som ikke har like velutvikla grammatikk, men uttrykker ting mer konkret?

I gamle dager kunne man finne lingvister som mente det, også her i Norge. Dette ser vi blant annet i boka Språket og menneskene fra 1948 av den store og innflytelsesrike lingvisten Alf Sommerfelt, som mente at det var en relativ sammenheng mellom ulike kulturtyper og språktyper. Han skriver:

Sammenligner vi nå språktypen med det kulturtrinn der er herskende hos det folk som taler språket, vil vi som hovedregel finne ut at lavtstående kultur svarer etter våre begreper språk med forunderlig konkret uttrykkssett, mens de moderne européiske språk har utviklet språktyper hvor de konkrete og abstrakte forestillinger er ganske annerledes atskilt.

Sommerfelt snakker hovedsakelig om kulturer og ikke raser, og han påpeker at han ikke mener det ikke er noen nøyaktig overensstemmelse. Likevel mente han altså, som mange lingvister på den tida, at noen språk ikke hadde like velutvikla grammatiske uttrykksmåter som de europeiske språka. Jeg påstår ikke at jeg garantert hadde vært noe hederlig unntak fra dette tankesettet om jeg hadde vært språkviter på den tida. Det er selvfølgelig lett å argumentere mot gammal og utdatert forskning når så mange vitenskapsfolk har gjort en uhorvelig mengde forskning i mellomtida. Poenget med dette innlegget er å vise hvorfor vi ikke lenger tenker som Sommerfelt og andre gjorde, sjøl om vi sier at grammatikk oppstår fra konkrete uttrykk.

Som støtte for påstandene sine om sammenhengen mellom «lavkultur» og konkret uttrykksmåte nevner Sommerfelt blant annet bøyingsklassemarkører («klassifiserende prefikser») som brukes på substantiv i bantuspråk. Substantiva i subiya deles inn i klasser som f.eks. personer (ba-) og objekter (tsji-), og hver klasse har sitt prefiks. Adjektiv som står til substantivet, får også et slikt prefiks som samsvarer med substantivklassen. Dette likner grammatisk kjønn i indo-europeiske språk, men Sommerfelt mener at vi har kommet lenger i utviklinga her, fordi grammatisk kjønn ikke lenger er så konkret som det en gang har vært – intetkjønn i norsk er f.eks. mer abstrakt enn personklassen i et subiya. Problemet her er at sjøl om det fins like utviklingstendenser i ulike språk, og det ene har «gått videre» i grammatikaliseringa av en bestemt kategori enn det andre, så har de starta på ulike tidspunkt. Derfor kan ikke forskjellen tas til inntekt for at det er noen sammenheng mellom uttrykksmåte og tenkemåte. Jeg kan dessverre ikke mye om subiya, men jeg kan garantere at det har andre grammatiske trekk og kategorier hvor utviklinga «har gått lenger» enn i indo-europeiske språk. Grammatikalisering er nemlig noe som skjer hele tida, og det igangsettes hele tida.

En annen grunn til at det kan oppstå misforståelser om fjernere språk, er at forskeren har en annen oppfatning av det grammatiske uttrykket enn det språkbrukerne har. En forsker vil ofte vite etymologien til funksjonsordet eller affiksene hen studerer, og dersom hen fortsatt tenker seg at den gamle betydninga sitter igjen, så ser uttrykket mer primitivt ut: Jeg bor hos mamma kan vrangvillig tolkes som Jeg bor hus mamma (for preposisjonen hos kommer nemlig av substantivet hus), og det ser jo litt fattigslig og konkret ut.

Sommerfelt skriver at de såkalt lavkulturelle språka etter våre begreper er «umåtelig innviklede», og at «visse indianerspråk må opplyse om tingene er sittende, stående, liggende, osv.». Man blir nok ekstra oppmerksom på slikt når man studerer et språk som ikke et ens eget, for det ser ut til at Sommerfelt at sett bort fra at dette også gjelder for norsk. Når vi snakker om hvor ting befinner seg, bruker vi svært ofte verba sitte, ligge og stå: Melka står i kjøleskapet, boka ligger på bordet, osv. Og tendensen til å bruke sitte gjelder også i stor grad når vi skal uttrykke pågående handlinger: Jeg satt og skreiv et brev da det banka på (i stedet for bare Jeg skreiv da det banka på).

Det som virker omstendelig, konkret og unødvendig for oss, kan være en del av den automatiserte grammatikken i andre språk. Hvorfor «må» vi uttrykke om noe er entall eller flertall, bestemt eller ubestemt, og attpåtil både på adjektiv og substantiv? Vel, det er en del av grammatikken vår, og det er ikke mer nødvendig av andre grunner enn at det har blitt sånn. Det går jo greit likevel, da. Like greit som å si at melka står i kjøleskapet i stedet for å si at melka er i kjøleskapet.

Grammatikken er på ingen måte ikke mer velutvikla i vår del av verden, og vi kan også uttrykke oss «forunderlig konkret».

languages

Fra lausti.com

Jakten på den egentlige da-og-når-regelen

Standard

Av Pål Kristian Eriksen eriksen

 

 

Brudd på da-og-når-regelen er en evig kilde til fortvilelse og magesår hos norsklærere og språkpurister. For som vi lærte på skolen, er følgende setning språklig finfin:

 Da jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Følgende setning, derimot, får mennesker fra møblerte hjem til å rase og fråde, og rødpenner til å eksplodere i ei sky av sint blekk:

Når jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Og om man ikke raser og eksploderer, så påpeker man i alle fall den logiske bristen: “Når du var barn? Så du har vært barn flere ganger, du? Husker du ikke at det heter den gang da, hver gang når?”

Så hvorfor kan folk aldri lære, når regelen er så enkel og grei som den er? Men kanskje det ikke er sånn at bruken av da og når kan defineres etter denne gamle skoleregla – kanskje det finnes en helt annen da-og-når-regel? Det er hypotesen jeg skal følge opp i dette innlegget, og jeg skal se nærmere på hvordan vi faktisk bruker da og når.

Men hold an, sier du kanskje nå – en helt annen regel? Hvor skulle den komme fra? Er dette noe norsklærerlauget har holdt skjult for allmennheten i alle år? Men som språkforskere påpeker: Det som er grammatisk korrekt, er ikke nødvendigvis det du lærer deg på skolen, men derimot det du har oppe i hjernen. La oss ta et eksempel som er urelatert til da-og-når. I de følgende to setningene vil du som norsktalende fort se at (a) er riktig og (b) er feil[1]:

(a)       Norge vinner ikke kampen i kveld.

(b)       * Norge ikke vinner kampen i kveld.

Det samme gjelder de følgende to setningene:

(a)       Hvis Norge ikke vinner kampen i kveld, dør jeg.

(b)       * Hvis Norge vinner ikke kampen i kveld, dør jeg.

Legg merke til at i det første eksempelet, så må “vinner” komme foran “ikke”, men i hvis-setninga i det andre eksempelet er det omvendt, “ikke” må komme foran “vinner”. Og dette er noe som norsklæreren din antakeligvis aldri lærte deg, hun/han tok det sannsynligvis aldri opp i undervisninga, og du måtte aldri pugge noen huskeregle om dette fenomenet.. Allikevel kan du det. Dette er en mental grammatisk regel, som du og alle andre med norsk morsmål har oppe i hjernen. Og jeg vil nå se om vi kan finne en liknende regel for bruken av da og når[2].

For det første ser vi at språkbrukerne tross alt holder den siste halvparten av skoleregla hellig. Hvis noe hendte flere ganger, og man skal snakke om det som skjedde hver av disse gangene, så bruker folk når, og ikke da. Hvis du skal fortelle om noe som pleide å skje under julefeiringene du hadde som barn, og skal si setninga nedenfor, så ender du opp med å si når uansett, samme hvor lite du måtte bry deg om norsklærernes regler:

(a)       Når vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

(b)       * Da vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

Legg også merke til at tidsadverbialet i jula ender opp med å få ulike tolkninger her. I (a) kan den bety hver jul du hadde når du var liten, men i (b) må den bety jula i fjor, om setninga skal kunne høres naturlig ut.

I tillegg er det ingen som vil finne på å bruke da om en hendelse i framtida:

 (a)       Når jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

 (b)       * Da jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

Om du som leser dette er 99 år gammel, og fyller 100 på lørdag, da kan du nok si (b), men dette er et spesialtilfelle som vi skal komme tilbake til. Gratulerer, forresten. Vi andre, som ennå er mange tiår unna å få telegram fra kongen, ender opp med å si (a) uansett, ellers høres det bare rart ut (eller det høres ut som om vi tar det for gitt at vi skal bli 100, og det skal vi feire her & nå – men vi kommer tilbake til dette seinere).

Så folk flest har tydeligvis en regel som vi kan formulere som hver gang når. Og gitt at den gang da signaliserer at da har med fortida å gjøre, så har de tydeligvis fått med seg dette også. Betyr det at alle slurv- og slendrianspråkbrukere sov seg gjennom litt av da-og-når-regelen, og bare fikk med seg ca. halvparten av den? Lite sannsynlig. Snarere peker det på det vi lurte på ovenfor: At det finnes en regel her, men den er ikke helt den samme som den du lærte av Lektor Rødpenne.

Det kritiske punktet er når vi skal snakke om enkelthendelser i fortid. I de fleste tilfellene da vil alle nordmenn, når de er ærlige mot seg sjøl, kunne bruke både da og når, til tross for den gang da-påbudet. Joda, gå tilbake til utgangseksempelet i dette innlegget, og kikk inn i dypet av din sjel. Samme hvor tro du er mot Per Egil Hegge og alt det han står for – kunne du ikke funnet på å si “Når jeg var barn…”? Ja, du må gjerne protestere, men det er i alle fall her folk pleier å synde mot det de lærte på skolen.

Men – det finnes et par tilfeller hvor da fortsatt er enerådende, litt som små Asterix-landsbyer i et land hvor når ellers har trengt seg inn overalt. Disse tilfellene blir ikke omtalt av den klassiske da-og-når-regelen, og det er dem vi skal se nærmere på, for å definere en mer korrekt regel. Sammenlign følgende to setninger:

(a)       Jeg satt og så på TV, da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

(b)       Jeg satt og så på TV, når jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

Om du skal fortelle en historie hvor skriket fra naboleiligheten kommer som en overraskende nyhet, noe som tilhøreren ikke var klar over skulle komme når du starter pent og pyntelig opp med “Jeg satt og så på TV…” – legg merke til at du da bruke da for at setninga skal funke. Legg merke til det å bruke når i en sånn kontekst butter i mot, på samme måte som “Hvis Norge vinner ikke i kveld…”.

Allikevel er jo ikke (b) en ugrammatisk setning (til tross for hva Hegge måtte mene om den), men den krever en annen kontekst. Se for deg at kriminalbetjentene Helmer og Sigurdsson kommer for å avhøre deg om hva du gjorde i det du hørte skriking fra naboleiligheten – da ville (b) fort kunne funke bedre.

Forskjellen mellom bruken av (a) og (b) her går på det som i lingvistikken kalles for informasjonsstruktur. Dette er kort og litt grovt fortalt hvordan vi organiserer setningene inn i hva som er kjent informasjon for tilhøreren, og hva slags ny informasjon vi kommer med. Når vi forteller en spennende historie som begynner med fred og ro og ingen fare foran TV-en, og plutselig forteller at det lød et skrik, da er både første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) og andre del (“da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten”) ny informasjon. Når kriminalpolitiet avhører oss om hva vi gjorde når vi hørte skriket, da er derimot bare første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) ny informasjon – at du hørte et skrik veit politiet fra før av.

En tredje logisk mulighet er at hovedsetninga inneholder kjent informasjon, mens leddsetninga (eller bisetninga, om du er av den gamle skolen) er ny informasjon. Eksempelet vi ga ovenfor er ikke så godt å bruke her, men tenk deg at du spør en gammel sjøulk om når han fikk det arret han har på kinnet. Da kan han fint kunne bruke når i svaret sitt:

Det fikk jeg når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet.

Her er “Det fikk jeg” kjent informasjon, mens “når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet” er ny informasjon.

Som sagt, Hegge vil insistere på at det heter da både i sjøulkkonteksten og i kriminalpolitikonteksten – men folk ville fort brukt når der allikevel (eller da – begge deler går). I den spennende-historie-konteksten, derimot, hvor både hovedsetning og etterfølgende leddsetning er ny informasjon, da vil da være kongen på haugen uansett! Prøv sjøl å sjekke intuisjonene dine om følgende setninger, hvor begge deler er ny informasjon:

Indiana Jones hadde endelig kommet seg ut av gravkammeret, da yppersteprestenplutselig dukka opp foran ham.

Jeg trodde jeg hadde full oversikt over da-og-når-regelen, da en ekkel lingvist kom med motstridende informasjon.

Julenissen fløy inn over Nord-Russland, da en bakke-til-luft-rakett fikk ham inn på radaren.

Jeg gikk glad og fornøyd nedover gata, da jeg kom på hva jeg hadde glemt.

At informasjonsstruktur av denne typen får påvirkning på hva slags innlederord vi bruker i en setning, er forøvrig noe vi ikke bare finner i da- og når-setninger. Legg merke til at det engelske ordet because kan ha flere oversettelser til norsk, blant annet for og fordi. Men de brukes i to forskjellige kontekster, avhengige av informasjonsstruktur. Se på følgende to setninger:

(a)       Jeg tok med meg en paraply, for det så mørkt ut i horisonten.

(b)       Jeg tok med meg en paraply, fordi det så mørkt ut i horisonten.

Begge setninger forteller hvorfor du tok med deg en paraply, så i begge er andre del av setninga ny informasjon – men (a) er mest naturlig hvis både det at du tok med deg en paraply, og det at horisonten var mørk, er ny informasjon. Hvis det allerede er kjent at du tok med deg en paraply, og noen spurte deg hvorfor du gjorde det, så ville (b) vært et naturlig svar. For og fordi er ikke parallelle med da og når i alle andre henseende, men dette var bare for å vise at liknende fenomener finnes ellers på norsk.

Men vi er ikke ferdige ennå. Så langt har vi sett på hva som skjer når leddsetninga står til slutt – men hva om den står først? Da får man ikke samme effekten om begge setningsdeler inneholder ny informasjon.

Indiana Jones skimta huleåpninga i det fjerne – men når ypperstepresten plutselig dukka opp foran ham, skjønte han at filmen ennå ikke var slutt..

Igjen kunne vi gjort som Hegge anbefaler, og brukt da. Men i motsetning til eksemplene ovenfor, så er ikke når like ueffent her. Leddsetninga står her i den innledende posisjonen i setninga, og det er en posisjon som har spesielle egenskaper når det gjelder informasjonsstruktur, uten at vi skal gå inn på dem her. Det kan være én grunn til at vi får denne forskjellen. En annen grunn kan være at sekvensen vi forteller ting i, spiller inn på informasjonsstrukturen. I alle tilfelle får vi ikke et like klart svar her. Men – også ved innledende leddsetninger så viser det seg å være noen kontekster hvor da ikke lar seg plukke på nesa. La oss gå tilbake til huleåpninga og se hvordan det går med Indy:

(a)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Da platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

(b)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Når platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

Gitt den konteksten at Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da må vi bruke da. Å bruke når høres derimot ut som om Indy sitter og venter, og ser platået langsomt fylles opp, og først når det er fullt, ja, da kan han ta turen inn i hulene igjen.

Igjen kan vi forklare forskjellen ut fra informasjonsstruktur. Hvis Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da er tidspunktet som beskrives et kjent tidspunkt. Tidspunktet hvor platået er fullt av vakter, er det samme som det tidspunktet vi allerede snakka om (da Indy kikka ut). I (b), derimot, så lanserer leddsetninga et nytt tidspunkt – og dette tidspunktet er definert ved at platået er blitt fullt av tempelvakter.

Denne bruken av da er litt tørr og boklig, og vi kunne like gjerne brukt årsakssubjunksjoner som ettersom eller siden i stedet. Men den er fortsatt en kontekst hvor vi kan bruke da og ikke når, så den må med. Og legg merke til at den forklarer hvorfor niognittiåringer med bursdag på lørdag kan si “Da jeg fyller hundre år, skal jeg ha en kjempefest”. I det tidspunktet 99-åringen uttaler seg, er det sikkert at han/hun fyller hundre år, så det er et faktum som holder for det gitte tidspunktet. Vi som er 41, og mer usikre, må vente i spenning på et tidspunkt hvor 100-årsfeiringa blir sikker, og derfor bruke når enn så lenge.

Så hva kan vi konkludere med? Den gamle regla, den gang da, hver gang når, er tydeligvis ikke holdbar for å dekke de reelle forholdene. Men er den gang hvis det er ny informasjon som følger etter en annen ny informasjon, eller en utfyllende informasjon om et allerede kjent tidspunkt, i så fall da, og hvis hver gang eller framtid, i så fall når, ellers enten da eller når noe bedre? Den er mer korrekt, men ikke særlig skolevennlig. Men slik er grammatikk – det er bare i norsklærernes drømmer at reglene lar seg komprimere til enkle vers.

Dessuten er vi langt fra ferdige. Én ting er at vi burde prøve å finne en fellesnevner mellom de to kontekstene hvor bare da kan brukes – men jeg er en arbeidsledig lingvist som kun skriver dette for en blogg som ikke gir noen akademisk poenguttelling, så det får være måte på hva man kan forvente av meg.

En annen ting er at det fortsatt kan være kontekster vi ikke er klar over, hvor den ene subjunksjonen vinner over den andre, så vi må forske mer. Og i de tilfellene hvor språkbrukerne bruker både da og når, kan det vise seg ved statistisk etterprøving, at den ene er mer populær enn den andre. Kort fortalt: Vi har fortsatt ikke noen endelig da-og-når-regel. Men dette forteller noe om hva språkforskning er: Mange tror at språkforskere er mennesker som sitter med en ferdig fasit over hva som er rett og galt i språket, og at vårt samfunnsoppdrag er å forklare folk, vennlig men bestemt, hva man skal si og hva man ikke skal si. I virkeligheten er vi alle Indiana Jones’er, som sitter klar til å rykke inn i jungelen, eller i språkets hulrom, for å løse mysteriene. Vi veit at det finnes regler der inne, men vi veit ikke hva.

indiana

[1] Stjernetegnet markerer at setninga er ugrammatisk.

[2] Jeg kommer kun til å se på subjunksjonene da og når, siden det er dem da-og-når-regelen er ment å gjelde for. Det finnes i tillegg et når som er et spørreord (“Når kommer du i kveld?”), og et da som er et tidsadverb (“Da skal vi ha fest!”), men de er irrelevante i denne diskusjonen.

«Språk er rart, ass»

Standard

Skam-ungdommene bruker mange småord. Hva er greia med det, a? Og hva betyr egentlig ordet ass?

Ass er en kortform av altså, og er ett av mange småord vi kan bruke for å endre nyansen av det vi sier. Slike ord kalles pragmatiske partikler, og brukes blant annet til å forsterke (Du kan’ke bare slå noen i huet med ei flaske, liksom) eller dempe (Jeg bare trenger litt space). Pragmatiske partikler kan plasseres på veldig mange steder i setninga, men ass kan, så vidt jeg veit, bare plasseres bak: Da er du naiv, ass.

Jan Svennevig har forska mye på pragmatikk og talespråk, og skriver i denne artikkelen at det er ideen om at ord er til for å beskrive verden, som ligger til grunn for nedvurderinga av partikler som liksom, ass og bare. Det gjør at slike småord virker unødvendige, sjøl om de brukes svært ofte i muntlig språk.

En annen grunn til at pragmatiske partikler nedvurderes, er at de er assosiert med ungdomsspråk. Det som nedvurderes av de voksne, blir ofte oppvurdert av de unge. I tillegg til å bruke ass og liknende ord av funksjonelle grunner, bruker ungdommen dem også for å markere gruppetilhørighet.

Hva brukes ass til? Slik jeg oppfatter dette ordet (jeg har ikke forska på det!), har det hovedsakelig en forsterkende funksjon (eksempler fra kommentarfeltet til Skam):

  • Elsker denne serien, ass.
  • Eskild er søt som vil hjelpe Isak, men ellers takk ass.
  • Noora, ass. Min nye heltinne.
  • Språk er rart ass. (!)

I tillegg brukes ass ofte når man vil overbevise noen om at det man sier er sant eller viktig: Det her må du se, ass. Og det er som regel snakk om forsterking av en følelse eller en mening om noe, og ikke av reine faktaopplysninger. Men her skjer det tydeligvis noe i språket, for Skam-Jonas kan nemlig si ting som Jeg tror det er min, ass (mobil som ringer), uten at det er oppsiktsvekkende på noen måte at mobilen hans skulle ringe. Denne bruken av ass er på en måte overraskende, men samtidig er det forventa at bruksområdene til pragmatiske partikler endrer seg, og at det kan skje raskt også.

Det er flere som lurer på åssen ass brukes, blant annet danskene, som nå har fått opp øynene for Skam. Så til slutt her har vi i hvert fall et eksempel på åssen ass ikke skal brukes:

skam_ass

Takk til Per Erik Solberg for skjermdump. 

Hvorfor ikke Språkgeekeriet?

Standard

Bloggplattformen til Språknerderiet, WordPress, informerte meg nylig om at domenet sprakgeekeriet.com er ledig:

språkgeekeriet.PNG

WordPress har altså på en eller annen måte greid å analysere navnet Språknerderiet morfologisk, trukket ut -nerd-, og funnet noe som kan være en passelig erstatter, nemlig geek. Visst er det en del likheter mellom nerd og geek, men jeg hadde aldri funnet på å kalle meg sjøl språkgeek, eller bloggen for Språkgeekeriet.

For det første klinger ikke Språkgeekeriet like bra som Språknerderiet, men for det andre er det en betydningsforskjell her også. Dette er min personlige oppfatning av forskjellene: Både nerding og geeking handler om å være veldig interessert eller opphengt i et bestemt felt, men geeking gjelder mer spesifikt for data, teknologi, fantasy og spill. Nerdeinteresser spenner derimot fra alt fra fonologi og kjemi til reptiler og hester. Ordet geek har kanskje også bittelitt flere negative konnotasjoner, men verken geeker eller nerder er kjent for å ha supergode sosiale antenner. Om man googler «geek vs. nerd» finner man fort ut at det ikke er særlig bred enighet om hva distinksjonen går ut på, så ikke ta dette som noen fasit…

Hvem er språknerdene? Språkforskere er profesjonelle språknerder, men man kan fint være språknerd på deltid eller i fritida også (leser du her, er du mest sannsynlig en slags språknerd). Hovedkriteriet, slik jeg oppfatter det, er at en språknerd ikke bruker tid på språk av nødvendighet, f.eks. for å lære seg businessengelsk eller kaféspansk, men av rein nysgjerrighet. Misforstå meg rett, det er ingenting galt i å ville vite mer om språk for å oppnå noe annet, men poenget er at da oppfyller man ikke nerdekriteriet. En nerd er interessert i noe ganske enkelt fordi hun er interessert.

En bekjent av meg fortalte at hun oppfatta navnet Språknerderiet som veldig beskjedent, men jeg oppfatter det faktisk mer som sjølskryt. Budskapet med navnet er uansett dette: Her gis ingen råd; bloggen skal trigge nysgjerrigheten for språklige fenomener.

Hva mener du er forskjellen på en nerd og en geek? Kom med forslag her, eller aller helst på Facebook.

To jævla rare ord

Standard

Av Pål Kristian Eriksen

Banneord er en uglesett og ignorert del av språket vårt – ordene anses som vulgære og platte, og det å bruke mye av dem blir gjerne sett på som et tegn på å ha dårlig språkfølelse. Skikk-og-bruk-aspektet skal jeg ikke diskutere her, men reint lingvistisk sett er dette kjempespennende ord, og når man ser nøyere etter på dem, dukker det til og med opp særskilte grammatiske regler for bruken av disse ordene, og stol på meg – sjøl den mest vindskeive sjømann kan bruke disse grammatiske reglene perfekt![1] Langt fra noen dårlig språkfølelse, det!

I denne teksten har jeg tenkt å fokusere på ordene «jævla» og «jævlig». Tilsynelatende veldig like ord, om man kunne tro de betydde det samme, og at «jævla» bare er litt mer saftig og folkelig enn «jævlig», sånn som «faen» og «fanden» – men dette stemmer ikke i det hele tatt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at ordene har veldig forskjellig syntaks, dvs. de har ulike plasseringsmuligheter i setninga, og de har også forskjellig betydning og funksjon. Men la oss starte med syntaksen. «Jævlig» kan brukes predikativt, dvs. etter verb som «å være» og «å bli», men «jævla» kan ikke brukes i denne posisjonen.[2]

Det er jævlig å være arbeidsledig.
* Det er jævla å være arbeidsledig.

Vinteren blir jævlig i år.
* Vinteren blir jævla i år.

«Jævlig» kan brukes i en hodeløs NP, dvs. det kan brukes alene som setningsledd i stedet for et substantiv (men det må i disse tilfellene oftest stå etter pronomener, artikler eller mengdesord, som «noe» «det» eller «mye»). «Jævla» kan ikke brukes på denne måten:

Jeg så noe jævlig i går, som ga meg mareritt.
* Jeg så noe jævla i går, som ga meg mareritt.

Det jævlige er at vi ikke har mer bensin igjen.
* Det jævla er at vi ikke har mer bensin igjen.

Jeg har gjort mye jævlig i min ungdom.
* Jeg har gjort mye jævla i min ungdom.

Begge kan brukes foran et substantiv, men her trer betydningsforskjellen, eller rettere sagt den funksjonelle forskjellen, fram. «Jævlig» oppfører seg som et vanlig adjektiv, og gir en nærmere, utdypende beskrivelse av substantivet det står til, men «jævla» er annerledes. Det oppfører seg som det vi kan kalle en emotiv pragmatisk partikkel, dvs. at det uttrykker talerens følelser for det hun/han snakker om (i det her tilfellet veldig negative følelser). Se på følgende eksempler:

Beijing er en jævlig by.
Beijing er en jævla by.

«Jævlig» oppfører seg her som et adjektiv som snevrer inn betydninga av hva slags by Beijing er, nærmere bestemt at Beijing er en jævlig by, i motsetning til byer som ikke er jævlige.[3] «Jævla» brukes derimot ikke til å definere en spesiell type by, i stedet ville «Beijing er en jævla by» kunne vært sagt av en som ikke liker byer, og derfor synes det er negativt at Beijing er en by. (Det kunne alternativt blitt sagt til noen som f.eks. feilaktig trodde at Beijing var ei bittelita bygd, og taleren bruker «jævla» til å understreke størrelsen, mer om dette seinere.)

Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævla sprekk.
Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævlig sprekk.

Her brukes «jævla» igjen emotivt, til å understreke at taleren ikke likte den nevnte sprekka, forståelig nok. «Jævlig» virker derimot rart i dette eksempelet, ettersom det høres ut som det beskriver typen sprekk. Jeg antar at det er samme forskjell som er på gang i følgende minimale par.

Din jævla kødd!
Din jævlige kødd!

«Jævla» brukes for å understreke de negative følelsene taleren har mot personen han/hun skjeller ut[4], mens «jævlig» virker rart å bruke i et sånt utsagn.

«Jævla» trenger ikke bare uttrykke negative følelser overfor substantivet det står til, men kan i stedet også brukes til å uttrykke negative følelser over at substantivet ikke eksisterer, som i følgende setning fra en arbeidsledig lingvist (kremt):

Dette temaet kunne jeg holdt en hel forelesning om, hadde jeg bare hatt en jævla jobb!

Legg merke til at det igjen blir feil å bruke «jævlig», da det ville gitt en beskrivelse av typen jobb. Men merk òg at denne bruken av «jævla» ikke understreker noen negativ holdning til jobben, men derimot til at jobben ikke finnes. Den samme bruken finner vi i følgende setning:

Jeg har ikke en gang fem jævla kroner på konto.

Når «jævla» brukes på denne måten, til ikke å uttrykke talerens negative følelser over sjølve substantivet, men over at substantivet ikke eksisterer, er det begrensa til visse typer setninger. Jobb-setninga ovenfor er det vi kaller ei kontrafaktiv setning, dvs. den beskriver en situasjon som ikke er tilfelle i den virkelige verden, mens penge-setninga er ei negativ setning, markert av negasjonen «ikke». I positive, faktive setninger, derimot, blir det vanskelig å bruke «jævla» uten at det uttrykker noe negativt om substantivet.

?? Jeg har en jævla jobb.
?? Jeg har en jævla krone.

«Jeg har fem jævla kroner» kan gå hvis taleren mener at han ikke har mer enn fem kroner, og er negativ til at det er så lite. Uansett minner denne begrensninga til negative og kontrafaktive setninger litt om syntaksen til såkalte negative polaritetsuttrykk, et annet spennende tema som får bli til en annen dag.

Alternativt kan «jævla» brukes til å understreke negative følelser over den store mengden av noe eller det store antallet av noe, snarere enn over substantivet sjøl. I disse tilfellene står «jævla» etter mengdesordet (oftest «hele», «alle» eller et tallord) og foran substantivet, men henviser altså til mengdesordet. Se på følgende setningspar:

Jeg satt heime hele jævla helga.
Jeg satt heime den jævla helga.

I den første setninga er det ikke noe galt med helga per se, taleren uttrykker i stedet at det er negativt at hele helga gikk med til heimesitting. I den andre setninga, uten mengdesordet «hele», er det derimot helga taleren opplevde som negativ. Legg også merke til følgende forskjell:

Jeg har venta på deg i fem jævla timer!
Jeg har venta på deg i to jævla minutter!

I den første setninga er taleren ikke er irritert på timene i seg sjøl, men på det faktum at det blei hele fem stykker av dem. Den andre setninga virker underlig rett og slett fordi vi ikke oppfatter to minutter som noen stor mengde, og må derfor anta at «jævla» enten referer til minutter som sådan, eller at taleren er av den ekstremt utålmodige sorten.

Antakeligvis relatert til denne funksjonen av «jævla» er en annen funksjon, hvor «jævla» ikke ser ut til å uttrykke negative følelser i det hele tatt, men snarere brukes til å emfatisk understreke størrelsen av noe:

Beijing er en jævla gigantby!
Vi kokte et jævla berg med spaghetti!

Foran adjektiver kan både «jævlig» og «jævla» brukes, men her blir det med ett mer vanskelig å skille funksjonene deres fra hverandre. Det samme gjelder foran mengdesord som «lite» og «mye».

Det er jævlig langt til Beijing.
Det er jævla langt til Beijing.

Så jævlig grusomt!
Så jævla grusomt!

Han kan jævlig lite om banneordenes grammatikk.
Han kan jævla lite om banneordenes grammatikk.

Betydningene til setningene i disse setningsparene ser umiddelbart ut til være den samme, men som vi har sett er «jævlig» og «jævla» to vidt forskjellige krabater i alle andre sammenhenger, så her må det mer forskning til. Det må det uansett på alle funksjonene til dette spennende ordparet, men jeg vil komme med en foreløpig konklusjon: «Jævlig» er et vanlig adjektiv, som beskriver det substantivet det står til, og beskriver det som en veldig negative type av dette substantivet, i motsetning til andre, mer positive typer (f.eks. en jævlig by vs. en vanlig by). «Jævla» er derimot en emotiv pragmatisk partikkel, som uttrykker talerens (oftest) negative følelser ovenfor det hun/han snakker om. Denne ordklasseforskjellen understrekes også av de syntaktiske forskjellene vi så innledningsvis. «Jævlig» kan brukes i samme syntaktiske posisjoner som andre adjektiver, mens «jævla» er utelukka fra flere av disse.:-) Legg for øvrig òg merke til at «jævlig» kan uttrykke gradbøyning, slik som andre adjektiver, men «jævla» kan ikke:

Jeg har aldri sett en jævligere / mer jævlig film.
* Jeg har aldri sett en mer jævla film.

Dette er verdens jævligste / mest jævlige land.
* Dette er verdens mest jævla land.

Det var dagens språklærdom. Så neste gang du hører noen snakke nedsettende om bannskap, eller kimse av småord generelt, så kan du kontre med at slike vulgære småord har jævla mye mer interessant ved seg enn det folk aner!

img_9328

[1] Vindskeive sjømenn kan faktisk bruke alle grammatiske regler i språket perfekt, men det er annen historie.

[2] Stjernetegnet markerer at denne setninga er ugrammatisk.

[3] Mine unnskyldninger til folk fra Beijing, det er sikkert en kjempefin by, jeg måtte bare ha et eksempel.

[4] Hvis du nå kremter noe om at «din jævla kødd» er en noe som guttegutter eller nordnorske naboer kan si til hverandre i godlynt lag uten å mene noe negativt om den de snakker til, og snarere vil mene det motsatte, så har du helt rett i det. Det er fordi «din jævla kødd» da brukes ironisk.

Med lik i den språklige lasten

Standard

Substantivet lik vekker uhyggelige assosiasjoner til død og kalde, hvite kropper. Men visste du at språket seiler med mange «lik» i lasten? 

Lik har ikke alltid betydd lik. I norrøn tid og tidligere kunne lík referere til både levende og døde skikkelser, men over tid har betydninga snevra seg inn til å gjelde det livløse. Bruken av det norrøne ordet lík var ganske lik bruken av det engelske ordet body, som ofte kan ha den spesifikke betydninga ‘livløs kropp’. Denne betydningsutviklinga mot det døde kan skyldes at orda har blitt brukt som eufemismer (skånende omformuleringer) når det har vært ubehagelig å bruke mer direkte eller dekkende uttrykk. I dag bruker vi jo gjerne kropp i stedet for lik (på samme måte som vi bruker gå bort i stedet for ), så det kan være at en liknende endring vil skje igjen.

Vi finner lik mange steder i språket, sjøl om vi kanskje ikke tenker over det. I forrige avsnitt brukte jeg for eksempel adjektivet lik, som har opphav i det rekonstruerte urgermanske ordet *galika, som igjen er satt sammen av *ga (‘med’) og *lik (‘form, kropp’) – altså ‘med (samme) kropp’. I det tyske ordet gleich og det nederlandske geliljk ser vi restene av forstavinga *ga-, som har blitt borte i norsk. At noe har samme form eller lik kropp som noe annet, betyr at de er like. Adjektivet lik har også gitt oss verbet likne og adverbet like (som i «være like klok», «gå like hjem»).

Et annet sted likene har gjemt seg, er blant endingene som brukes for å lage adjektiver av substantiver av typen vennlig og sportslig. Endinga -lig har opphav i adjektivet lik, som vi nå kjenner historien til. Noen som er lik en venn, er enkelt og greit vennlig. Vi assosierer selvfølgelig ikke -lig med form eller kropp lenger, og det er typisk for slike språkendringer. De skjer gradvis, og betydninga går fra å være konkret (å ha en form som) til å bli litt mer abstrakt (å ha samme egenskap som) over tid.

Det fins også lik i deler av språket som brukes veldig ofte, nemlig i demonstrativpronomenet slik og i spørreordet hvilken. Slik er satt sammen av en tidligere variant av + lik («en sånn kropp»), mens hvilken er satt sammen av tidligere varianter av hva + lik («hva for kropp»). Det er de samme grunnformene som har gitt opphav til de engelske orda such og which, og til de tyske solcher og welcher.

Lik fins altså overalt i språket, i adjektiver, verb, substantiver, demonstrativer og spørreord. For å finne opprinnelsen til alle disse «likene» må vi stort sett tilbake til urgermansk, og da hadde ikke ordet den moderne betydninga ‘livløs kropp’, men ‘kropp, form’. Morsomt er det uansett at ett eneste ord kan gi opphav til så mange forskjellige språkuttrykk gjennom endring.

Avslutningsvis får dere en som inneholder hele seks lik: Han misliker sannelig slike rolige folk som likner på lik

corpse-bride

Corpse bride